Hypokondri er ikke gøy!

Jeg hater helger. Det høres sikkert rart ut, men det har nå vært slik en del år. Selvsagt betyr det enormt mye å være sammen med ungene, men det endrer seg ikke fordi det er helg. Det som endrer seg er at uroen er mer tilstedeværende enn resten av uka. Denne helgen har vært ille i så måte, med tabloidaviser som sprer sykdom og død og bekjente som forteller om hjerteinfarkt før man har fylt 40. For en avisoman er det umulig å unngå å lese detaljer om sykdomsutvikling, detaljer om hva som skjedde da det ble oppdaget og detaljer om hendelsesforløpet. Det som hjalp noe var å se professor Ingvard Wilhelmsen på Grosvold i går kveld, med den kjente humoren som gjemmer bort alvoret. Det er alltid like fornøydelig og rensende å høre den mannen. Likevel er det en typisk lørdag med uro og frykt. Det som er helt sikkert er at redaktørene aldri tar hensyn til hypokondere. Det må jeg i og for seg respektere, men hvordan tør journalisten grave så dypt i det sørgelige? Det overrasker meg stadig vekk. For det å dø er noe som gjelder alle og som Timbuktu så treffende synger; «Alle vil til himmelen men ingen vil dø». En hypokonders hverdag er ikke så veldig annerledes enn andres, bortsett fra at han alltid lukker dolokket før han får sett ned i skåla og at han aller helst dusjer i mørket. Ja, for det finnes flere typer hypokondere. Den mest vanlige er en for meg fremmed type. Denne hypokonderen sjekker seg hele tiden og flyr til legen for å få forsikret seg om at han eller hun er frisk. Den hypokonderen vil alltid vært et hestehode foran alle andre, når det gjelder å oppdage ting før det er for sent. For meg er denne hypokonderen ikke ekte hypokonder, men et menneske med en veldig styrke. For om du tror du skal dø og løper til legen for å få bekreftet det (selv om det er i håp om å komme tidsnok) så er man sterkere enn moskusen på Dovrefjell.

Mitt hypokondri forløper seg annerledes. Jeg går til legen i blant, men bare for å få medisin til allergi eller snakke om ting. Sist gang jeg tok en blodprøve var i militæret, og da er vi tilbake til midten av 80-tallet. Skrekken er å få vite at man ikke er frisk, at man kan stryke med når som helst. Ironisk nok er sånne som meg mer enn de fleste veldig klar over at man faktisk kan stryke med når som helst. Dessuten blir jo sjansen større for hvert år som går. Derfor er tabloidaviser og fortellinger om sykdom og død noe som går innpå meg på på en annen måte enn folk flest. Jeg lever meg inn i dette så sterkt at jeg i enkelte tilfeller kan bli skjelven. Etter en stund kommer uroen og så til slutt symptomene. Fra da er helvete løs for en stund, særlig hvis dette skjer i helgene. Det er lett å le av slike symptomer som er bygget på fantasi og tabloid, men de er veldig reelle for den det gjelder.

Det som forundrer sånne som meg er den evnen mennesket har til å leve med sin forgjengelighet. Skrekkfilmene fra gravene grøsser vi av, men redselen for å dø ler man av. Vi er faktisk født inn i dette livet av våre foreldres vilje for til slutt å forlate det mot vår vilje. Det eneste valget vi har selv er hva vi gjør i tiden i mellom disse ytterpunktene. Men også her kan det virke som mange ikke har skjønt det, og lever som om man venter på at den rette tiden skal komme til å begynne å leve. Man følger flokken, bokstavelig talt. Og man innfinner seg med å leve på en måte man ikke ønsker. Man følger flokken til lyskrysset, og venter tålmodig på å få gå, som det heter i sangen.

Hypokondri, eller helseangst, har sine fordeler. Man tar ikke livet for gitt, og man gjør det man kan utfra det man tør. Man er smertelig klar over at livet er kort, uforutsigbart og skummelt. Det ligger der i bunnen. Derfor har sånne som meg kanskje en tendens til å få mest mulig ut av det samtidig som man klamrer seg til forutsigbarhet. Jeg frykter det som er farlig, men forstår meg ikke på de som lider av angst for å prestere, eller angst for hvordan man tar seg ut.

Søndager er vanligvis verst, med sine stengte butikker og tomme gater. Tankene løper løpsk og ingenting kommer i veien. Det er noe trist og ekkelt, som om gravsteinene er flyttet helt inn på gårdsplassen.

Jeg skal forsøke å ikke kjøpe aviser i morgen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s