I 16. april-utgaven av det amerikanske musikkmagasinet Rolling Stone blir Kris Kristofferson tilgodesett med hele 14 sider. Det er mildt sagt vel fortjent. Rolling Stone er ingen hvem som helst, men det musikkmagasinet med størst anerkjennelse. Mange kjenner nok Dr. Hook sin hit fra slutten av 70-åra ”Cover of the Rolling Stone”, som handler om at hvis gruppa fikk plass på forsiden av musikkmagasinet skulle hvert bandmedlem gi 5 kopier hver til sine mødre. De kom på forsiden og holdt det de lovet.

Den amerikanske låtskriveren, artisten, filmstjernen og aktivisten Kris Kristofferson fyller 73 år i juni, og det var på tide at han fikk den anerkjennelsen han fortjener. Men det måtte en skuespiller til for at det skjedde. Historien er som følger: Ethan Hawke regisserte filmen ”Chelsea Walls”, som ble lansert i 2001. Filmen ble spilt inn på det legendariske hotellet Chelsea Hotel i New York, og Kristofferson hadde en av rollene. Det å møte et forbilde som Kris var stort for Ethan, som var vokst opp med at faren hans sang sangene til Kris. Han fikk snart ideen til å lage en dokumentar om kollegaen. Det var i forbindelse med dette arbeidet at Ethan skrev en stor sak for musikkmagasinet, samt at han laget en ”Must have”-liste over Kristoffersons beste sanger.

Nyhetssaken i alle medier ble en liten detalj i dette, der Ethan nevner Willie Nelsons 70-årsdag i 2003, der den konservative countryartisten Toby Keith var en del av selskapet. I følge Ethan kom det til konfrontasjon mellom den erkekonservative artisten og den radikale Kristofferson. Denne detaljen endte blant annet i et stort oppslag i avisen The Tennessean. Kristofferson skrev brev til avisen og sa han ikke husker noen konfrontasjon med Keith, som han forteller at han respekterer høyt. Toby Keith avviser også at det var noen konfrontasjon. Saken er med andre ord en ikke-sak, som bare viser hvor viktig det er å få et betydelig antall sider i dette musikkmagasinet.

Ingen i Nashville og heller ikke i musikkbransjen i hele USA har en liknende historie som den Kristofferson kan vise til, samtidig som han utvilsomt er en av de aller største låtskrivere etter 2. verdenskrig, og heller ikke en ubetydelig skuespiller. Denne mannen er sønn av en general, og var på god vei til å gå i sin fars fotspor da han hoppet av for å følge egne drømmer. Utdannet med kapteinsgrad i forsvaret, helikopterpilot og professor i litteratur, med William Blake som fagområde, blir selv Dylan puslete med en sånn CV.
Han var vellykket i alt han foretok seg, som boksemester og fotballstjerne på universitetet og med en novelle som hadde fått skolepris.

I stedet droppet han alt, flyttet til Nashville, ble alkoholiker, skilt og skrev sanger. I løpet av en kort periode skrev han klassikere som ”Help Me Make It Through the Night”, ”Me And Bobby McGee”, Lovin Her Was Easier, ”»Sunday Mornin’ Comin’ Down” og ”For the Good Times”. Han jobbet som bartender, vaktmester og tok strøjobber med å fly oljearbeidere ut til feltene. Når han innså at han ikke fikk frem sangene til dem han ville tok han helikopteret og landet det i hagen til Johnny Cash. Han gikk ut mot en sjokkert Cash «med en kassett i den ene hånda og en øl i den andre», som det er sagt av Cash (selv om Kristofferson nekter for at det med ølen stemmer). Resultatet vet vi. Cash spilte inn ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”, som ble kåret til årets låt i 1970. Han var ikke alene som gikk til topps med Kristoffersons sanger. Sammi Smith gjorde ”Help Me Make It Through the Night” til listetopp. Ray Price gjorde “For the Good Times”, Janis Joplin “Me And Bobby McGee”. Kristofferson hadde ikke behøvd å gjøre et dagsarbeid mer i sitt liv.
Listen over artister som har spilt inn sangene hans er imponerende. De spriker fra Frank Sinatra til Elvis Presley, fra Jerry Lee Lewis til nevnte Joplin, fra Bryan Ferry til Dolly Parton, fra Gladys Knight til Tina Turner.

Han viste med andre ord at det nytter å ville noe sterkt, særlig når man har levert noe. Utover 80-tallet ble også Bob Dylan en av artistene som lyttet, og spilte inn en av sangene hans «(They Killed Him).

I de senere årene har han turnert på egen hånd, alene med en gitar han ikke akkurat trakterer som en gitarvirtuos. Stemmen er rusten og slitt. Han presenterer lite nytt. Likevel trekker han fulle hus, hvor han enn måtte befinne seg. Folk går mann av huse for å oppleve sangene, historien og ikke minst mannen som har vært kjæreste med Janis Joplin, spilt inn film med Barbra Streisand og som har overlevd de fleste av sine legendariske venner. Han legger ikke skjul på sin begrensning heller, og nevner det flittig. Men det betyr ikke noe for de som vil høre han.

Dette er ikke det eneste som berører folk med denne aldrende mannen. Han begynte å snakke om fred og menneskerettigheter i den tiden folk kastet egg på slikt engasjement. Han utstråler ekthet og visdom få er forunt. Han er sjenert, dønn ærlig og morsom.

Rolling Stone har gitt artikkelen overskriften The Last Outlaw Poet, og det er som det er skrevet. Han er den siste poeten av de fredløse, som fortsatt vandrer rundt med den ærligheten og integriteten han er kjent for, og med historier de fleste vil misunne han. Nå lytter folk til sangene, og det er det god grunn til. Det er sanger til enhver anledning, treffsikre, poetiske og meningsfulle. Du kan ikke unngå å bli berørt. Selv ber han folk høre på Dylan, men vi håper flere nå vil ta del i det Kris Kristofferson har å fortelle.

Artikkelen i Rolling Stone åpner nok nye dører, særlig til den yngre garde.