Kan vi lære av lemenet?

Det er lemenår i år. Naturens mest fascinerende skapning dukker opp med ujevne mellomrom og da er det ikke bare noen, men millioner av dem. I disse dager ser du dem ihjelkjørt på vei opp Setesdal eller i en forrykende fart over veien rett foran bilen. Man skulle tro at disse vakre små pelsdottene var noe av det skjøreste av alt levende, men der tar vi grundig feil. Lemen er hissige stabukker som ikke har tenkt å gi seg med det første. Helt siden jeg var barn tidlig på 70-tallet har jeg latt meg beundre av lemenets guts, mot og temperament. Første gang jeg hørte om dem var – om jeg ikke husker feil – i naturfagtimen på Solholmen skole. Et fjernsyn ble rullet frem og der dukket stemmen til Sverre M. Fjelstad opp med den utrolige historien om livet til de hissige krabatene. Sverre M. var han som lærte oss alt som var verdt å lære om livet i skogen rett utenfor stuevinduet, enten det handlet om elg, kråke eller for den saks skyld den mer sjeldne gaupa. Ingenting slo historien om lemenet. Det er blitt sagt at lemenet kan bli så sint at det revner, men det er bare en myte. Sannheten er at de kan bli så illsinte at de får slag. En gang på 90-tallet vandret jeg i fjellet i Setesdal med min daværende. Det var lemenår og så mye lemen at det var farlig å drikke av fjellvannet. Da vi fulgte stiene opp fjellet måtte vi se ned i stien foran oss for å ikke trå på dem. De stakk hodene frem overalt og peip kontinuerlig. Mange hadde allerede havnet under føttene til fjellvandrerne. Der og da ertet vi opp flere av dem og i motsetning til mer skumle dyr som huggorm, gaupe og ulv er ikke lemen blant de dyr som tusler vekk når de ser mennesker. De står og kjefter helt til vi gir oss og må vandre videre på vår ferd.

Det mest spennende med det Sverre M. lærte oss var lemenvandringene. Plutselig bestemmer de seg for å vandre og da vandrer de ufortrødent til det målet de har satt seg fore. Mange tror vandringen er et slags masseselvmord, men det er bare fordi de er så mange. Hvis de får panikk kan de havne utfor fjellskrenter eller under bilhjul. Lemen lar seg ikke stanse sånn uten videre. Her har vi mennesker mye å lære av lemenet. Vi kan lære å følge våre drømmer og ikke minst nå våre mål. Jo visst kan vi la oss fyre opp hvis noen tar parkeringsplassen vår eller stiller seg foran oss i køen. Lemenet går hakket videre, som en David mot en Goliat. Jeg frykter ingenting. Jeg har bestemt meg. Jeg vil følge drømmen. Staheten min, sa lemenet – den får dere aldri. Tenk hvor mye vi kunne utrettet om vi var like sta, like målrettet og like uredde som lemenet.

Alt for mange mennesker setter seg ikke mål i livet. Mange lever ikke som om hver dag er den siste. Det forundrer meg ikke om vi kristiansandere er blant verstingene, selv om vi er gode på livsnytelse i sommermånedene. Ja vel, sier vi, grynter og kryper under dyna eller drar ut i båten. Det er så utrolig viktig at vi setter oss mål og gjør noe med dem, så ikke dette korte livet blir en moderat seilas på stille sjø.

Jeg tror likevel de fleste av oss har drømmer og mål vi ønsker å realisere. Derfor er det så inspirerende å følge lemenet. Lemenet tør der vi andre trekker oss tilbake. Kan lemenet så kan vi, tenker nå jeg. Tenk på motet til den vesle pelsdotten. Det vi må våge er å bryte et mønster eller å utsette oss for en risiko. Byens egen poet Terje Dragseth sa en gang at kaos er utgangspunktet for tilblivelse. Lemenet følger strømmen fordi det vil det, men har mot nok til å stritte imot. Lemenet tør å stå opp mot makta. Ja lemenet tør til og med tale oss mennesker midt i mot. Hvis vi begynner med å røre rundt i snerken som har lagt seg som et lokk inni oss er vi i gang.

Jeg har ofte latt meg inspirere av sangtekster eller vers som forteller oss ting vi kan lære. Det kan også handle om noe så enkelt som å få trøst i en vanskelig livssituasjon. Min favorittartist Kris Kristofferson har en tekst som direkte oversatt handler om å kvele tid.

I teksten beskriver han alle de menneskene som står ved et lyskryss og venter på at det skal bli grønt. Han forteller om den lange rekken mennesker som står ute i regnet. De ser slitne ut og de er blitt eldre. Lyset skifter aldri farge og derfor blir de bare stående. Tiden går men det er ikke synd på denne grå og triste flokk for de har valgt av egen frie vilje. Legg merke til hvordan de ruger på pengene de tjener. Se hvordan de følger strømmen mot den friheten de aldri har eid, hvor selv døden blir en befrielse. Dette er det nærmeste de kommer å leve, for de gode dagene er ikke noe bedre enn de vonde. De jages ikke av visjonene de aldri våget å følge og derfor er de dømt til det livet de lever.

Jeg har alltid beundret lemenet, og i år er det millioner av dem.

Ha et godt lemenår!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s