Hva skriver man om når det skjer en nasjonal tragedie. Alt annet blir så tomt og meningsløst. Når enkeltpersoner eller organisasjoner står bak slike handlinger som terrorangrepene mot Oslo og Utøya er en stor del av hensikten å få oppmerksomhet. Det målet er oppnådd, dessverre. Derfor står ofte organisasjoner som utfører terror på pletten for å påta seg skyld, selv om de ikke har skyld i akkurat den handlingen. Men at en enkelt person med kanskje noen få medhjelpere kan forårsake så stor skade er ikke til å fatte. Jeg lar navnet ligge, og så er jeg helt sikker på at de fleste tar del i den store nasjonale sorgen, som landet er inne i, etter at så mange ungdommer og barn i begynnelsen av livet og til sammen nesten hundre mennesker så hensynsløst er blitt frarøvet livet. Vi som har barn kan bare forestille oss den bunnløse sorgen de som har mistet noen av sine nærmeste opplever i disse dager. Hva gjør det med oss? Blant annet får det oss til å tenke på hvor skjørt livet er. Erik Bye sang i den siste visen han laget om hvor viktig det er å følge sine drømmer. Det var det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om i dag. En annen av Byes tekster kan bivånes utenfor Snadderkjosken på Tangen. Monumentet ”Vår Herres Klinkekuler” ble laget av Torkel Christiansen og avduket av Erik Bye selv 11. september 2002. Datoen var ikke tilfeldig, det var 1-årsdagen for terrorangrepet på World Trade Center i New York. I disse dager er vi kanskje mer enn ellers våken for hvor liten jordkloden er når vi står sammen side ved side, hand i hand for å sørge fordi vi alle er en del av hverandre. I teksten til visa skrev Erik Bye: ”Og klodene fikk danse, sveve, trille / til glede for hans hjerte og hans syn. / Så ble han distrahert og glemte spillet: En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn. / Å for en dag å fange sommerfugler! / Det vakreste av alt han hadde skapt. /På marken lå Vårherres klinkekuler / og følte seg alene og fortapt. / Omsider kom han trett, som alle poder /når det er kveld og leken har vært sen. / Han lå på kne og samlet sine kloder. / Da så han, at han hadde mistet en. ”Den lille blå, den minste av dem alle!” / Han lette under gress og sten og hekk. ”Og den som var så blank i solefallet!” / Men mørket kom, og kulen den var vekk. / Det var vår egen jord som var blitt borte, / på marken lå den nattekald og våt. / Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte. / Men jeg kan ikke minnes om han gråt. / Og vi som av den lille jord er båren, / og tror at intet teller, uten den, / får håpe at han leter mer i morgen / og håpe at han finner oss igjen.” Disse linjene var de siste versene i visa Bye fremførte i Dagsrevyen etter terrorangrepene, når ord ble for fattige. Det var første og eneste gang jeg har hørt et musikalsk innslag i Dagsrevyen. For hva annet kunne NRK gjøre når katastrofen var et faktum enn å sende bud på Erik Bye. I dag er han borte men visa lever videre og kan altså bivånes i Kristiansand utenfor Snadderkjosken. Teksten ligger i noe som ligner en likkiste av metall, trykket på papir laget av gamle pengesedler. Det er mye symbolikk i dette. Monumentet er verdt et besøk i disse dager, i den sorgen vi i Kristiansand er en del av sammen med resten av landet og verden som sørger med oss. Legg gjerne ned en blomst. 22. juli er blitt vår nasjonale 11. september. Jorda er jo så liten. Vi er alle i samme båt. Det som skjer berører oss alle. Vi er alle berørt. Bye var den siste tiden han levde brennende engasjert i spørsmålet om hvorfor Gud stadig tas til inntekt for krig eller terrorhandlinger. Derfor står monumentet der både for å minnes ofrene etter 11. september og for å minnes Erik Bye. Nå ønsker jeg å legge til, også for å minnes ofrene fra 22. juli. 4. september kommer den amerikanske filmregissøren Jennifer Abbott for å holde en appell ved monumentet, som en del av åpningen av Protestfestivalen. Hennes kritikerroste film ”War of the Gods” skal vises denne dagen og den handler nettopp om hvorfor Gud brukes til inntekt for krig og terror. Hun har forsket på dette og filmen skal være sterk, selv om jeg ikke har fått sett den ennå. Selv om religion ikke direkte knyttes til handlingene i Oslo og på Utøya står det tydelig å lese i alt som er skrevet av han som står bak terroren at temaet ligger som en skygge bak det hele.
Han fremstår som frimurer med en egen ideologi. Blant annet sier han i sitt manifest: ”Hver kristen står overfor følgende personlige valg. Du kan reise deg i Guds kraft og lære å bli en sann kriger i Herrens navn, eller du kan fortsette å stikke hodet i sanden og la den ene undertrykkeren etter den andre holde deg nede.”. I sitt manifest sier han at han har bedt for første gang på lenge. Han forteller Gud at hvis han ikke ønsker at den marxist-islamistiske alliansen skal ta over for europeisk kristendom må han få gjennomføre prosjektet sitt. Han betegnes som ”kristenfundamentalist”. Jennifer Abbott har studert slik tankegang og ønsket med sin film å vise at Gud ikke kan tas til inntekt for slike handlinger. Under markeringen i september skal hun holde en appell, samt at Benny Borg skal fremføre sanger av Johnny Cash, mannen som valgte å gå i svart i protest mot all ondskap og lidelse, frem til sin død 12. september 2003. Året etter at Johnny Cash var borte forlot også Erik Bye oss. Arrangementet ved Snadderkjosken har fått tittel etter en Bye-tekst: ”Vi spør under tause stjerner: Hva er det du vil oss Gud?”. Spørsmålet til Bye er for evig brennhett. Jeg tror ikke det er mulig å svare, men hvis jeg skal forsøke tror jeg svaret kanskje ville blitt at denne verden aldri kan bli bare god, fordi alle mennesker ikke bare er gode. Vi har feil og mangler og påvirkes av både oppvekst, miljø og vårt eget tankegods. En forskrudd tanke fra et menneske kan forårsake enorme skader. På veggen hjemme henger et dikt av Kjell Landmark, som skrev:
”En / alene / kan ingenting / gjøre. / Det sier / hundretusener.” Diktet er fantastisk godt, men les nå hvor vondt det kan gjøre, hvis man leser det med feil ideer om hva som er rett og galt.
Det forteller i stor grad at statsministeren har rett når han sier at det er umulig å gardere seg mot onde handlinger fra innsiden. Derfor må livet gå videre, og da er det mulig at jeg allerede neste uke kan klare å skrive om det jeg egentlig skulle skrive om denne uken, nemlig fotball.