Klar for protest

Kjære landsmenn. Nei, jeg begynner på nytt. Det var visst Kongen det. Kjære deg som leser dette. Nå skulle jeg gjerne hatt Kongens evne til å bli lyttet til og Statsministerens nyvunne respekt. Da ville jeg hatt den garantien jeg trengte for fullt hus på samtlige debatter under årets protestfestival i Kristiansand som starter lørdag 3. september. Vi snakker 12. gang nå og jeg tør å påstå at den aldri har vært mer nødvendig.

La oss ta det fra starten. En kald høstdag før årtusenskiftet ringte jeg to personer jeg ikke kjente for å be dem hjem til kaoset mitt. Vi kom fort til enighet om at byen og landet trengte en festival mot avmakt og likegyldighet, for engasjement og handling. Toleransen hadde kommet til et vendepunkt og tippet over fra å være noe varmt og kakaogodt til å bli det motsatte. Toleranse er å respektere hverandres meninger, men i enda større grad å tåle å høre de man er uenige med. Debatter var blitt forutsigbare eller politisk korrekte, som for så vidt går ut på det samme. En del mennesker fikk ikke delta. De var ugress. De skulle bort eller gjemmes under teppet. Media hadde tatt regien og ryddet bort ugresset fra spaltene. Det var heftig luking på gang, men ingen lukte bort de som lukte. Mye har skjedd siden den gang. Ingen datamaskiner kapitulerte. Ingen dommedag kom, bare et nytt tall med mange nuller. Vinden blåste som før. Folk ble født. Folk døde. Noen gikk på jobb. Andre gikk hjem. Likevel var noe endret. Endringen hadde skjedd så gradvis at man knapt hadde merket den. Den kom ikke med høstvinden, mer som bølger veltende inn fra havet fra andre steder i landet. Ikke minst fra Oslo-området. Hvis du lytter til bølgene lenge nok blir du søvnig, som ungene blir etter bilkjøring. Samme lyden, samme farten og roen som senker seg. Det er da det er lett å krasje eller falle over rekka.

Olav Rand Bringa og Knut O. Mygland skrev om Kolonistene i 2001, hva nå enn det er for noe. Alt blir gradvis galt med Sørlandet. Levekårene stuper. Vi vil helst være oss selv. Kolonistene presenterte seg stort sett selv, skrev forfatterne. De har ingen andre oppdragsgivere enn seg selv. ”Ingen konge eller regjering gav dem i oppdrag å administrere, utvikle eller tukte og veilede egdene,” skrev de. De få som virkelig har slike oppdrag, som fylkesmannen og biskopen synes ikke å ha kolonistiske tendenser, mente de. Bringa og Mygland sneiet borti noe som på sett og vis handlet om toleransen. Men dette gjaldt ikke bare Sørlandet. Østlendingene hadde fått dette ”viruset” fra et annet sted. Ingen vet hvor. Det er som en bakterie man ikke kjenner opphavet til, og derfor vanskelig lar seg kurere. Det ble gradvis forbudt å mene. Forbudt å snakke. Forbudt å rasle med sablene, med mindre man mente det samme som dem da. I alle disse ti årene har dette spredd seg, så lydløst og voldsomt, uten at det fremkalte nyseanfall hos allergikere. Første året Protestfestivalen kom dundrende inn i alle kriker og kroker midt i båtlivet og Olsokgrillingen skulle den bort. Avskummet måtte bort, det var en feil, en svulst på tidens tann. Heldigvis skjedde ikke det. Verdikommisjonen sa takk for seg. Forum for Systemdebatt det samme, men nevrotikere lar seg ikke pille på nesa av politisk korrekthet.

Så dukket Høvdingen Erik Bye opp. Han visste nøyaktig hvor Protestfestivalen ville hen. Plutselig var det noen med klippekort i Dagsrevyen og Se og Hør som sto imot presset fordi de hadde pondus nok. Media ble forvirret. Det samme gjorde den nye toleransen, som var nyfødt og ute av stand til å ta vare på seg selv. Høvdingen fikk snakke ferdig. Den syngende optimisten også. Årene gikk. Quart avgikk. Start rykket ned – og opp igjen. Antagelig rykker de ned igjen atter en gang. Etter 2010 er det bare mirakler igjen i Protestfestivalen, men man tror jo på sånt på Sørlandet. Jeg orker ikke en gang tenke på alle de andre som avgikk. Man må bare gå videre, også etter 22. juli. Vi er bygget sånn, som lemenet. Gå videre. Livet må gå videre. Protestfestivalens misjon har aldri vært viktigere. Jeg gjentar. Aldri vært viktigere. Likevel trenger vi sykehusopphold inni mellom, som alle andre.


3.-9. september skjer det for 12. gang. I toleransens navn. I engasjementets navn. I Martin Luther King Juniors navn, i Erik Byes navn, i Jens Bjørneboes navn osv. Uten bilen stopper Norge var det en blå mann som sa en gang. Jeg vil heller si at uten engasjementet stopper verden. Det spiller ingen rolle om temaet er sivil ulydighet, bedrifter som selges ut av landet, om cannabis bør legaliseres, om vi klager for mye, kontroversielle MC-klubber, alternativ kreftbehandling, motkultur og bohemliv eller kvinners manglende sexlyst. Helvete heller! Vi skal jo ende opp en plass alle mann og alle kvinner før eller senere, uavhengig av hva man tror på. På veien dit skal vi gløde og vise oss frem. Utskudd på andre planeter skal se at det lyser av menneskene på Vår Herres Klinkekule. Det holder ikke å gå på jobben og flytte på den daglige papirbunken. Du skal grine litt, svelge noen kameler, skrike og le høyt og ikke minst ramle ned mange etasjer i søvne. Du skal fly til andre enden av kula for å se ørnen du bare har sett på bilder og drikke vann eller sterk sprit ”så naglen losnar” i en finsk sauna. Utenfor venter monstermygg du er skråsikker på vil deg til livs. Alt dette skal få deg til å glemme det ubehagelige faktum at du bare er en knøttliten del av en evig syklus. Når en mann kan lage helvete på jord må da også en mann eller kvinne klare å flytte himmelen i hjertet sitt ut av kroppen for en stakket stund.

Protestfestivalen handler om alt dette og mer til. ”For det som skiller et demokrati fra totalitære samfunn, er nettopp respekten for uenighet,” sa utskjelte Hanne Nabintu Herland. Festivalen er en fantastisk blanding av litt sånne gærninger som oss og overleger og domproster, sa en lattermild optimist Jahn T., som sammen med stuntpoet Triztan ble intervjuet av lokalavisen i 2006. ”Enhver festival som inviterer til debatt og tankevirksomhet, er selvfølgelig viktig i en samfunnsstruktur som er glatt og overflatedyrkende, fastslo Triztan før også han red inn i solnedgangen. Hvis du aldri har vært i Triztan-teltet kan du begynne der, for der får du vite alt du trenger å vite for å begynne et sted. Sett pilene på globusen på Haandverkeren, Kunstforeningen eller på noen av de andre stedene der det skjer noe. Du treffer på Cynthia, Anton, Kristian eller noen av de andre overlevende i svarte t-skjorter. Protestfestivalen overtok der Johnny Cash slapp. Jeg kan ikke love at du ikke blir irritert eller kanskje til og med forbanna og kan ikke love at det ikke vil regne eller tordne i løpet av uken. Men jeg vedder ti soloppganger på at du vil føle at du er en del av noe større og viktigere enn du noen gang har kunnet forestille deg. Tror du meg ikke blir det månelyst.

Likegyldighet er verre enn hat, avmakt er verre enn alt og tida ruller fortere enn klinkekula du tråkker på. Ses vi?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s