George Jones City

 

For noen dager siden kom meldingen om at George Jones har forlatt scenen etter 81 mer eller mindre hardbarka år. For mange er han lite kjent, men for oss som er avhengig av musikk er det en av countrymusikkens giganter som har forlatt oss. «Verden har mistet tidenes største countrysanger», sa Merle Haggard i en uttalelse. Bortgangen får meg til å tenke på Notodden. Hvorfor en countrysangers død får meg til å tenke på bluesbyen Notodden skal jeg komme tilbake til. For tjue år siden, mens jeg jobbet i nærradioen i Mandal, kåret mandalittene hans «He Stopped Lovin Her Today» til tidens countrylåt, foran Bobby Bares «Detroit City». Men mer viktig: På atskillige kåringer gjennom årenes løp er den blitt regnet som tidens tristeste låt. Kort fortalt handler sangen om en som aldri kommer over sin store kjærlighet. Han lukker seg inne i leiligheten med minnene, og kompisene ser han ikke mer. Åra går og en dag slutter han å elske henne. Det er den dagen de bærer han ut av leiligheten. Slike tårevåte sanger var Georges varemerke. Han hadde en inderlighet når han fremførte disse sangene, som om han gråt mens han sang dem. Alle har sine favoritter. Jeg har grått til både «Radio Lover» og «I sleep Just Like A Baby». Felles for sangene han spilte inn var at de handlet om dyp kjærlighetssorg eller alkoholisme, som når han sang «Even the Bad Times Are Good» med sin tredje kone Tammy Wynette. George var alkoholiker og kokainavhengig. I en periode av livet ble han bare kalt «No Show Jones» fordi han ikke dukket opp på egne konserter. Det var hans fjerde kone Nancy som fikk han ut av problemene, om enn med små tilbakeslag.

Tilbake til bluesbyen Notodden. Country og blues går i mange sammenhenger hånd i hånd, men enkelte artister – som Jones – har holdt seg trofast til en av sjangerne. Så hvorfor blander jeg countrymusikkens gentleman inn i bluesbyen? Notodden er en sorg i seg selv. Når du passerer Notodden må du være fokusert på veien fremfor deg for å unngå å bli deprimert. Byen kan minne om diktet den franske forfatteren Jaques Prevert skrev, og som i Lasse Tømtes oversettelse heter «Håpløsheten sitter på en benk». Hvis han vinker deg bort må du se en annen vei, eller gå kjapt forbi, ellers vil du aldri bli den samme igjen. Notodden har dette skumle i seg, som har satt seg som byens sjel. Opprinnelig var byen en åndsfrisk by med storindustri, men i dag står bare bygningsskallene igjen etter Tinfos og Hydro Notodden. De er så vesentlig del av bybildet at du kan ikke la være å legge merke til det. De står der som skjeletter fra 70-tallet. Selv platesjappa til Sauarlia måtte gi tapt. Notodden er en underlig by, Storgata opp og ned eller «Oppover-bakken» som den er blitt kalt på folkemunne. Byen har levd hver eneste strofe i hver eneste countrysang eller blueslåt. I 2006 var det nesten like mange uføretrygdede som ansatte i det private næringslivet. Det er flere tomme butikklokaler på veien opp Storgata. Kommunen har til tider hatt enorme underskudd. Forfatteren Torstein Bugge Høverstad skrev en gang om Notodden:

Denne byen har bare Liv i et mellomrom, før de reiser. / De reiser alltid, de reiser aldri hit, i denne byen / kan du se på gaten at ansikter snart skal flytte. / De skal ta med seg hjernene sine og hendene til andre byer.

Man kan trygt si at Notodden har gjort seg fortjent til å bli Bluesbyen, og således også soundtrack til en hvilken som helst sang av George Jones. Min historie om Notodden er minst fire historier, og de begynner atskillig mer lystigere enn det som er kommet frem hittil. Jeg har vært forelsket på Notodden fire ganger, kanskje flere. Om ikke det er nok. Disse fire gangene er attpåtil de fire historiene som utgjør de fire lengre forhold jeg har hatt så langt i mine så langt femti år på planeten. Og så har jeg bodd på Notodden. Det gjorde jeg der den første historien startet,, og som kjent er det den første store kjærligheten som sitter lengst og dypest i minnet. I 1991-1992 bodde vi tre forskjellige steder i denne forunderlige byen. Tilfeldigheter gjorde at dette året på Notodden også er det eneste året jeg ikke har hatt bil. Vi var med andre ord fastgrodd det året. På Notodden går det tog og av og til en buss. I dag går det av og til tog. Eller som Høverstad skrev i diktet om byen:

Når de går av toget kan de se / kirken og menighetshuset, og lange telefontråder / som binder byen til kartet. Hovedgaten / fører bare ut, tenker de. Togene / stanser ikke lenge.

Ting har ikke forandret seg mye på Notodden, men jeg trekker fortsatt mot Notodden i blant. Det gjelder særlig første helga i august. Det er en kreativ og smertefull reise, som ikke bare meg men også mange av verdens største bluesartister har gjort. Charlie Musselwhite hadde med seg munnspillet. Tony Joe White kom med sin swamp boogie fra bomullsmarkene i Mississippi. Buddy Guy fortalte oss «She Got the Devil in her». Vi var veldig enige. På den måten ble vi enige med byen, uansett hvilken grunn vi hadde for å havne der. Vi hadde alltid en historie, om savn og alt for mange halvlitere for å døyve lidelsen. På den tida jeg bodde der spilte jeg George Jones på radioen i bluesbyen, for å forsøke å nå gjennom til de blå. Jeg satt i en gammel NRK-buss utenfor Tuven-senteret hver dag. R.L. Burnside nådde aldri byen, men det er ikke umulig at Bad Luck City handlet om Notodden likevel. Da Kåre Virud og Lars Saabye Christensen messet ut «Dette er blues for en av de dagene», så bestilte vi bare en ny halvliter på Bellmann eller på Arno for å varme et slitent hjerte brettet sammen av savn. Trøst i motvind har alltid fungert, for de fleste som ikke sverger til optimismen. Det var da jeg bodde i byen jeg oppdaget Notodden Bluesfestival, som da var i sin spede begynnelse. Min tredje historie startet på Notodden bluesfestival midt i et av gitarriffene til Stephen Bruton på grendehuset. Den historien varte riktignok bare et år, men likevel. Sånn er det. Min andre og fjerde historie tilbrakte et par døgn i et fjelltelt på en gressplen på Hydro Notodden, for anledningen omgjort til Blues Camp. Det er ikke til å komme fra at det er noe eget med å være forelsket på Notodden, der bluesen henger som tett tåke over Heddalsvatnet. Men som alt annet i dette menneskelivet er det alltid en begynnelse og alltid en slutt. Det er derfor det er håp for Notodden som George Jones City. Det er bare å trø på seg cowboybootsene, sjekke kontoen, skli inn på Bellmann og finne frem «She Thinks I Still Care» på jukeboksen, så er vi i gang igjen.
Rest in Peace, George.

En kommentar om “George Jones City

  1. Flott skrevet Svein Inge. Jeg har sett og hørt George Jones fra første benk her i Stavanger da han prøvde seg med comeback i 1987….har likt han godt etter det. Fint at du fikk med at Stephen også har vert på Notodden, jeg har møtt og snakket med Stephen mange ganger, men aldri vert på Notodden,lol…..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s