Livet i et plastkort

Det at livet er skjørt er noe alle vet. Brå død eller alvorlig sykdom kan snu livet til en familie på hodet. Man våkner brått av hverdagens rutiner og rystes i grunnvollene. Etterpå kommer sorgen og fortvilelsen og etter det ettertanken og fester seg som en flekk på sinnet, en flekk som forstyrrer synsnerven og kanskje, kanskje går den bort med tid og stunder. Ofte gjør den det. Tiden leger alle sår, som det heter. Vi mennesker er laget sånn. Min sønn på 8 år kom en dag bort og sa at vi er fem sjeler som bor i huset. Sjeler, ja det er hva vi er. Hvis man oppdager livet gjennom et plastkort er ikke så mye annerledes, selv om man skulle tro det. Man oppdager noe som er like skremmende. Her om dagen hadde jeg bestemt meg for å nyte sommersola utenfor huset. Jeg tok med minstejenta og dro til kjøpesenteret på andre siden av byen, slik at resten av den deilige dagen var ledig. På kjøpesenteret får jeg alt jeg trenger og slipper å bruke mer ressurser på middag og alt det andre jeg måtte ha i hus før ettermiddagen. Kjøreturen tar 20-30 minutter, men jeg kjenner matvarebutikken godt og vet hvor det jeg trenger befinner seg. Etter å ha pløyd gjennom hyllene var jeg ferdig med handlerunden. Det tar sin tid, for jeg har gått glipp av det genet som setter opp handlelister. Jeg vet hva jeg mangler når jeg ser det, for å si det sånn. Endelig skulle jeg få kommet meg ut i det fine været. Minstejenta skulle til ei venninne. Sønnen på 8 år var allerede hos noen venner. Etter å ha lagt varene på disken og latt kassadama skanne dem i tur og orden var det bare å finne frem kortet i lomma så var dagen min. Dessverre var ikke kortet i lomma. Jeg hadde rett og slett glemt det hjemme på andre siden av byen. Alt arbeidet mitt var forgjeves, det var bare å forlate alle matvarene og tusle hjem med uløst handel, like tom som da jeg kom. Kassadama hadde lite å stille opp med. Det var da det slo meg, makta i plastkortet. Da myntene og sedlene regjerte hørte vi det klirret i lomma og kjente tyngden av lommeboka i baklomma. Det var en annen tid. Det var ikke så lett å glemme, også fordi man måtte ned å stå i kø i banken for å få ut kontanter. Man visste med andre ord når man var tom, for da var vi nødt til å foreta oss noe. I dag er det lett å glemme. Kortet ligger gjerne sammen med bibliotekkort, busskort, rabattkort og andre kort. Kanskje tar man dem ut av lomma når man slår seg ned i sofaen for kvelden. Jeg kom plutselig til å tenke på alle krisene som kunne oppstått. Du har fylt opp bilen med barn for å kjøre fra Kristiansand til Oslo. Du er på byen en lørdagskveld og er tørst. Du har allerede drukket litt alkohol, så du har ikke bilen med. Du sitter på toget som allerede er reist fra stasjonen når konduktøren dukker opp for å ta betaling. Du haster til byen for handle inn det du trenger til din sønns bursdag samme kveld. En bråte med unger kommer. Når du er kommet til Larvik oppdager du at bilen trenger drikke. Når du har fylt opp bilen med bensin og skal inn for å betale oppdager du at kortet er borte. Hvor er kortet? Hva gjør du? Det er lørdag og bankene er stengt. Du kan kanskje få til en avtale om å sende regning fra bensinstasjonen, men hva med alle de andre stedene du trenger kortet den helgen. Om du ikke kjenner noen må du antakelig snu og vende nesa hjemover igjen. Tilbakeveien blir lang og irriterende. Alt dette kan oppfattes som små kriser, men er egentlig en bagatell mot det som virkelig kan ramme deg. Hva om kortet ikke har dekning, om det er tomt, og om det ikke er noe på vei inn. Hva om det er sperret. Hva gjør du da? I det du går ut fra ditt eget hus begynner taksameteret å rulle. Du får i løpet av kort tid store og alvorlige problemer som følge av det vesle plastkortet i lomma. Banklån, kommunale avgifter, strøm, TV-lisens, billån, og gud vet hva som i tur og orden vil sende inkasso.  I realiteten har du to muligheter. Du kan oppsøke det lokale NAV-kontoret og håpe det beste. Ingen skal sulte i verdens rikeste land. Hvis den er for hard å svelge er kanskje alternativet å grave seg ned. Livet i et plastkort er ingen spøk. Du klarer deg ikke lenge. Det blir som å ligge i respirator fordi du ikke kan puste med egen hjelp, og legene slår av respiratoren. Det er bare å telle nedover. Plastkortet har ikke hjerte, lunger eller hjerne, men jaggu har det mye annet. Eller for å si det på en annen måte. Kontakten mellom kortet og kontoen er livsnødvendig. I verdens rikeste land finnes det faktisk de som hver dag trekker kortet med hjertet i halsen, men enda verre, de som ikke har fått gjeninntatt kontakt mellom kortet og kontoen, fordi sistnevnte er tom. For noen i dette landet er livet et helvete. Alt dette oppdaget jeg fordi jeg hadde glemt plastkortet hjemme.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s