Homostrid

vlhomoI dag avgjøres homostriden på Kirkemøtet i Kristiansand. Men homostriden ender ikke på kirkemøtet. Vi snakker om det mest ømtålige tema i samfunnsdebatten siden vi gikk inn i et nytt tusenår. Ja, og som arrangører av Protestfestivalen har vi merket denne striden på kroppen like lenge.

Temaet er så betent at selv de mest konservative kristne tør ikke annet enn å forsegle munnen. Det er de som er på vikende front i dag i samfunnet, slik de homofile var tidligere. Uansett hva man måtte mene om at homofile skal få gifte seg i kirken, eller ikke, er det liten tvil om at tematikken føyer seg inn i det vi kan kalle politisk korrekte tema, eller tema som styres av et flertall, som i mye annet. Hvis man skyver menneskerettigheter foran seg, må så klart alt annet vike. Problemet dukker opp når man stiller spørsmål med menneskerettighetene. Handler menneskerettigheter også om ytringsfrihet og trosfrihet? Jens Fredrik Brenne og Stein Solberg skriver i Dagen at «etter vår mening preges kirkens erfaringsmessige kompetanse av ensidighet. Kirkens ledelse har valgt å lytte mest til en talefør gruppe homofile som krever sine «rettigheter», og nå kirkelig ekteskap». Min tidligere kollega og fortsatt gode venn Kai Erland og jeg ble kalt homofobe mørkemenn fordi vi i 2008 satte temaet på dagsorden i den forstand at vi utfordret «den andre sida» til å komme ut fra sine huler. På den tida var fokuset ensidig, og enhver som forsøkte å fremme et annet syn basert på tro, ble raskt ekspedert og kneblet. Vi fikk kjørt oss hardt og på mange måter lever fremdeles bruddstykker av dette som et dårlig rykte, og som kjent «evig eies kun et dårlig rykte», som Henning Kvitnes synger. Dette til tross for at vi ikke tok stilling til noe som helst, bare ønsket å skape en åpen debatt der alle kom frem fra sine skyttergraver.

Det er selvfølgelig helt rett at en gruppe som har måtte levd delvis skjult i alle tider skal få komme frem i lyset og leve fritt som oss andre. Det har vært mange tragedier gjennom årenes løp der homofile har måtte leve som «spedalske» og i mange tilfeller har tatt sitt liv. Spørsmålet er hvorfor vi mennesker alltid ser ut til å gå fra den ene ytterligheten til den andre. Blir samfunnet bedre av at hundretusener av kristne plutselig skal måtte leve skjult? For mange av dem har ikke Bibelen forandret seg. Eller Koranen for den saks skyld. Jeg leste nettopp en sak der det sto at før var det en fordel at man var kristen for å få jobb, mens i dag er det en bakdel. Noe er riv ruskende galt hvis det skal være sånn at man som homofil må leve skjult, men like mye riv ruskende galt om man som kristen heterofil må leve skjult av frykt for mobbing og trakassering.

Det forunderlige er at alle snakker forbi hverandre, og ikke til hverandre. Det gjøres fra sekulære til kristne, fra kristne til sekulære og fra liberale kristne til konservative kristne og motsatt vei. Man forstår jo at de ikke er «på nett» med hverandre, eller ikke vil forstå hverandre, og dette kan sammenlignes med den klassiske forskjellen mellom kvinner og menn. Menn holder på med noe annet når kvinnen snakker til han, men hører det meste. Kvinnen forlanger at han sitter og ser henne inn i øynene når hun snakker til han. De er Mars og Venus, og de forstår hverandre ikke før han innser at hun ikke forstår at han kan lytte når han ikke ser på henne. Samtidig forstår ikke hun før hun innser at han faktisk hører etter fordi om han ikke ser henne inn i øynene hele tiden.

I alle tider har bokstavtro kristne sett på homofili som synd. I de senere år har riktignok liberale kristne sett annerledes på det. I land som Russland lever de fremdeles i en gammel tid, noe vi så eksempel på under Olympiske leker, når Norge forsøkte å belære mektige Russland om hvordan de skulle behandle homofile. Andre brudd på menneskerettighetene mot ikke minst kvinner var det ingen som snakket om.

Når man her i landet krever at kirken skal godta homofile ekteskap kan de like gjerne si «legg ned statskirken», for det er det som egentlig sies. Det merkelige er at flertallet av medlemmene i Statskirken som består av medlemmer, og ikke nødvendigvis kristne vil ikke legge ned Statskirken. Dermed oppstår en uløselig konflikt mellom bokstavtro kristne og liberale kristne og andre medlemmer av Statskirken. Hvordan løser man det med fortsatt Statskirke?

Jeg kan ikke begripe at det i det hele tatt er mulig, når ingen forstår hverandre.  Det blir som i Anne Grosvolds TV-program for noen år siden; Det svakeste ledd skal ut. Hvem nå enn det er.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s