7 timer i bil for 3 sanger – Min hyllest til bakfolka.

bobNeuwirth

Jeg har lyst å blogge om musikk denne førjulskvelden. Musikk er en vesentlig del av livet for mange av oss. For en del år siden kjørte jeg mange mil for å høre tre sanger. Det var en gang en festival som het Down On The Farm utenfor Halden. Sist gang jeg var der var den datoen som har brent seg fast i de fleste nordmenn i dag. 22. juli 2011 var også siste gang festivalen ble arrangert. Bootsa mine som drukna i regnjorda står fortsatt hos skomakeren. De var kjøpt i Kansas på slutten av 90-tallet, men gikk fra hverandre den grusomme dagen i juli.

Down On The Farm var en av mange festivaler som de siste årene har ridd inn i solnedgangen. Den jeg har savnet mest. Men primus motor Tom Skjeklesæther er en seig skrue. Han kan gjerne finne på å blåse liv i den igjen.

Men tilbake til det jeg begynte med. Etter en kjapp runde i skapet og samlingen med t-skjorter finner jeg den og ser at årstallet var 2008. Navnet vi skal frem til sto ikke overraskende nederst på plakaten.

Når sangeren avslutter sekvensen sin om løgneren har vi som var til stede vært vitne til noe helt spesielt. Eller som vokalisten i det norske bandet Onkel Tuka sa det, da jeg traff han litt tidligere den kvelden. «Mange vet ikke hvem som tusler rundt her på farmen, men jeg begynte å skjelve da jeg snakket med han».

Hvis man er opptatt av musikkhistorie (eller det som er igjen av den) burde mange flere slått følge med meg, men jeg dro alene den lange veien. Bob Neuwirth er nemlig ukjent for de fleste, tydeligvis også på farmen den varme sommerdagen, der gamlingen tuslet uforstyrret rundt. Skulle du komme til å nevne navnet til Bob Dylan, Kris Kristofferson eller for den saks skyld sjela til Janis Joplin ville de sannsynligvis humre, grine eller begynne på en strofe de kan utenat. Bob og Bob hang sammen i tykt og tynt, i tørt og fuktig lag. Janis og Bob var bestevenner og det skal ha vært Bob som introduserte henne for «Me and Bobby McGee». Det kan jo nevnes sånn helt forsiktig at det var han som skrev «Mercedes Benz». Bob og Kris har skrevet sanger sammen og nesten vært livsledsagere, men det er ikke alt de husker. Fylla har alltid skylda.

Fakta er at Bob Dylan hermet etter faktene til den andre Bob, så opp til han som en guddom og den andre Bob endte naturlig opp som Dylans turnemanager. La deg ikke lure av at du ikke har hørt navnet hans før. Betydelige navn i musikkhistorien karakteriserer han som den hippeste mannen de kjenner. Og noen av de som har klart å følge Neuwirths spennende liv vil kunne fortelle ting som får musikkelskere til å sperre øynene opp i dyp nysgjerrighet og respekt, ofte med tårer i øynene. En slik mann som kjente alle de store gutta sa det slik: «Hvordan kan Bobby Neuwirth være blant de største du kjenner? Kjenner du ikke Dylan? Kjenner du ikke Beatles? Kjente du ikke Ginsberg, Jack Kerouac og Neal Cassidy? De lurer på hvem i svarteste skauen Bobby Neuwirth er. Svaret han gir er at Bobby er en av 60-åras best bevarte hemmeligheter. Magasinet Esquire beskriver han som stjernenes superstjerne. Det er en bra betegnelse. Han er en av musikkhistoriens største, sett fra innsida.

Bobby kjente alle som betydde noe, og alle som betydde noe var Bob Neuwirth-fans. Det finnes bare en person til som Bobby, og det er cowboy-legenden Ramblin Jack Elliott, en mann Jan Vincents Johannessen kaller kompis. Du kan spørre Jan om Jack, og han kan holde på en stund med historier. Spør du Kris Kristofferson kan han antakelig fortelle en uke i strekk. Både Jack og Bobby var betydelige for folk som Dylan og Kristofferson.

Bob Neuwirth er Elliotts høyre hånd. Dylans skygge. Se på «Don’t Look Back», filmen som tok for seg Dylans turne i England i 1965 og som er utgitt på DVD. Skjult bak svarte solbriller ser man de to, Bob og Bob som et speilbilde av hverandre. Du ville ikke klart å skille dem fra hverandre. Bob var Bobs medstjerne før og etter teppefall. Det sies sågar at de som kjenner dem begge ikke kan se om Dylan kopierte Neuwirths stil eller motsatt. Neuwirth var selvsagt til stede på den berømte Rolling Thunder-turneen mange år senere. Joan Baez beskrev den uskyldige fylliken som en samaritan som ikke stikker hodet frem sjøl, men sørger for at andre får suksess. Bob var i likhet med Ramblin’ Jack sterkt delaktig i Kerouacs «On the Road» som en figur som lå bak selve historien. Neuwirth er antakelig den personen Kerouac snakker om her:

«The only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn like fabulous yellow Roman candles exploding like spiders across the stars and in the middle you see the blue centerlight pop and everybody goes ‘awww!»

Janis Joplin og Kris Kristofferson var knyttet til Neuwirth gjennom sprit, sanger og den endeløse landeveien. Bobby var Joplins svirebror og betydde mye for The Doors. Jim Morrison var en av kompisene. Det var selvfølgelig Bob som satt og trøstet en sørgende Eric Clapton, da han nettopp hadde mistet sønnen sin. Patti Smith har skrevet dikt om ham. Respekten er enorm. Hun har fortalt at han bygget opp selvtilliten hennes steg for steg og lærte henne å drikke tequila.

Og så har vi den berømte historien jeg har med i min bok «Kris Kristofferson – Dikter Drømmer Lærer Løgner» om trioen Neuwirth, Joplin og Kristofferson som drakk tom hver eneste bar i Marin County, og at det var alltid en masse mennesker rundt dem. Disse tre alkoholikerne ble kjent som The Great Tequila Boogie.

Mine tre sanger med Bob Neuwirth fant sted inne i skogen like ved svenskegrensa, rundt et leirbål, sammen med kanskje hundre medsammensvorne. Datoen var 16. august, ingen hvilken som helst dato i musikkhistorien. Elvis Presley døde på denne datoen i 1977. Billy Joe Shaver ble født på den datoen samme året som Neuwirth. Til og med Madonna er født 16. august.

Fra den mystiske skogen utenfor Halden dro nok Bob Neuwirth hjem til New York for å male bilder, for det er som billedkunstner han har livnært seg de senere årene.

Mine sju timer i bil for tre sanger og en kort prat, de kan ingen ta fra meg. De står stemplet, så lenge det er pust i meg.

Sist Jack Elliott skulle ha konsert i Norge var jeg selvfølgelig på pletten for å sikre meg billett. Typisk nok fant han på å få hjerteinfarkt like før, så konserten ble avlyst.

I dag er Jack 83, Bob er 75, og så kan vi jo i samme slengen nevne at han andre Bob er 73, Kris 77, Billy Joe 75 og Guy Clark, som aldri var langt unna, 73.

Jahn Teigen kunne gjerne stukket innom.

Alle kan de synge med i det nærmeste Bob laget en julesang, en merkelig sang om jula i Las Vegas:

The Devil’s had my body, now may the Good Lord take my soul
So do not try to find me, for I will not be found

Ps. På Tidal finner du fem plater med han. Det er alt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s