Jeg er et vanedyr

rutinerHver dag står jeg opp med at mobiltelefonen lager lyder. Men det er i oddetallsuker. I de andre ukene står jeg opp en halvtime senere, uten klokke. Jeg lager meg frokost, leser morgenavisen og tusler opp på kontoret i 2. etasje. Der leser jeg post, nettaviser og ser igjennom dagens oppgaver og eventuelle avtaler. Før lunsj er jeg allerede på vei til byen for å hente posten. 6-7 aviser til skal pløyes før middag. Nettopp middagen er ofte dagens største problem, fordi man skal variere. Jeg er lite kreativ på kjøkkenet og bruker alt for mye tid på å finne ut hva man skal spise. Under middagen kommer det 2-3 aviser til, som oftest er Dagbladet en av dem. Jeg er også blitt avhengig av mosjon, gjerne med en tretti minutters løpetur. Og sånn går nu dagan.

I partallsuker er livet helt annerledes, selv om rutiner også preger disse dagene. Forskjellen er at disse ukene inneholder en god del aktiviteter, fotball, lekser, mer planlagt middagslaging osv. Pappaukene kaller jeg disse ukene.

Hver dag har jeg mine rutiner, som jeg er hundre prosent avhengig av for å fungere. På en måte kan man si det er limet som holder livet sammen. Rutiner er mer viktig enn man tror, i en verden som stadig forandrer seg, i gjennom sorg og glede, oppturer og nedturer, problemer og fortvilelse eller pur lykke. I og med at vi er mennesker deler vi alle den samme skjebnen. Menneskene rundt oss kommer og går og de vi er glad i forsvinner og blir borte, eller som Johnny Cash synger i «Hurt»; «Everyone i know goes away in the end». Til slutt er det vi som blir borte. Vi skal ikke bare holde ut, men leve, holde «stø kurs», betale regningene til forfall og følge reglene andre mennesker har skapt og har endret på helt siden tidenes morgen.

Det trengs rett og slett en sterk rygg for å bære alt dette, og for mange av oss er vaner og rutiner en slags hjelpende hånd for å holde oss oppe.

Jeg har hatt noen mørke perioder. Heldigvis har jeg jobbet i disse periodene, fordi rutiner og vaner er blitt en del av meg. Slutter jeg med de, er det fare på ferde.

Det kan også til en viss grad forklare hvorfor mange eldre mennesker dør når de slutter å arbeide. Hvis de ikke har opparbeidet seg nye rutiner de trives med, blir man ofte mistilpasset.

«Kunstnere, forfattere, regissører, musikere og andre kreative individer har sine faste rutiner for å kunne skape best mulig», står det å lese i en større sak om rutinemennesker i denne ukens D2. Her møter vi vanene til Ingvard Ambjørnsen, Merethe Lindstrøm, Ida Ekblad med flere. Saken om rutinemenneskene er interessant og temaet har opptatt meg lenge. Min kollega gjennom mange år pleide alltid å «Mobbe meg» for rutinene mine. Jeg vet jeg er avhengig av rutiner. I begynnelsen når jeg ble klar over hvordan dagene mine var irriterte det meg. Jeg skulle i alle fall ikke være noe rutinemenneske, jeg som mer eller mindre alltid har kritisert andre for å være vanedyr.

Det er nemlig en myte at kunstnere ikke er vanedyr. Faktisk er mange av dem mer rutinemennesker enn man skulle tro. D2 slår fast at det alltid finnes et mønster, også i kaos. Det at jeg er et vanedyr betyr ikke at jeg har tenkt å skryte på meg et kunstnerliv. Jeg kan vise til personlighetstesten Enneagrammet der jeg har testet meg frem til å være en firer blant de ni personlighetstypene. Enneagrammet baserer seg nettopp på at vi mennesker gjentar de samme mønstrene i livet, og om du er skeptisk til tester som dette, f.eks. av religiøse grunner, så er Enneagrammet en personlighetstest som også prester og biskoper velsigner. Boka om de 9 mennesketyper som ofte er utlånt på biblioteket er skrevet av to prester. Gjennom Enneagrammet får vi vite at mønstrene i livene våre ofte er fryktbasert, skapt i situasjoner der vi er redde for å miste trygghet, både fysisk og psykisk, tilhørighet, kjærlighet og andre grunnleggende behov. I hovedsak er vi en av ni mennesketyper. Fireren – som jeg er – er kunstnersjela. Jeg kan med andre ord tillegge meg å være kunstnersjel, uten nødvendigvis å være kunstner.

Kunstnersjela spiller ofte på hele sitt følelsesregister. Det kan være slitsomt i blant.

De fleste av oss har hørt at det finnes mange typer følelser, men skal vi tro den svenske psykologen Jackie Bergman finnes det bare to typer følelser, kjærlighet og frykt. Sinne er for eksempel frykt, kunne han fortelle da han besøkte Protestfestivalen for noen år siden. Det høres logisk ut. Jackies stemme har dessverre stilnet. 14. juli 2014 døde han av hjernesvulst. Men ideene hans lever videre og passer fint sammen med Enneagrammet.

Frykt er antakelig kjernen i det som gjør oss til vanedyr. Vanene gir oss forutsigbarhet og dermed trygghet, som er motvekt til frykt.

Egentlig er det ikke rart at kunstnere er rutinemennesker. Man trenger orden i kaoset for å henge sammen. Dessuten er det jo sånn at for å være kreativ må man ha rom for å skape. Rutiner kan være knagger vi henger kaoset på.

Derfor kan faktisk kunstnere være mindre kaos enn man tror. Ingvard Ambjørnsen fortalte til magasinet D2 at grunnregelen er å leve så kjedelig som mulig.

Jeg har møtt noen store kunstnere gjennom livet. Det som har slått meg er hvor vanlige de er. De har ofte faste tidspunkter for ting, selv om rus er en del av hverdagen for flere av dem. Men langt fra alle er avhengig av daglige doser med kokain og whisky for å filme slik filmregissøren Sam Peckinpah var. Eller av to flasker rødvin daglig, slik Ingvard Ambjørnsen er. Mange er faktisk helt vanlige mennesker, men med litt andre rutiner.

Rusklinikker og tiltak for å komme ut av rus handler ofte om strenge rutiner.

Når kompisen min lo av rutinene mine slo jeg alltid tilbake med at jeg er en livsnyter, men rutiner handler langt fra bare om å nyte. Det handler vel så mye om overlevelsesstrategi.

Barn er avhengig av rutiner for å bli stabile og trygge. Voksne er avhengig av rutiner for å holde det gående. Rutiner er kontroll og systemer.  Jeg spiser det samme hver dag, sitter på den samme stolen ved kjøkkenbordet, ligger på den samme sida av senga, lytter til den faste radiokanalen, ser på de samme TV-programmene. Jeg fyller opp kjøleskapet med de samme varene uke etter uke. Det høres fryktelig kjedelig ut, men er faktisk helt nødvendig.

En forfatter skrev en gang at jogginga gjorde det mulig for henne å konsentrere seg om skrivinga. Kom man ut av rytmen, ble også skrivinga et problem.

Mennesker som ikke er vanedyr er uberegnelige, så til den som vil hakke på rutinene mine er det bare en ting å si; hold snavla.

Jeg er et vanedyr. Det holder frykten på avstand. Derfor er jeg til å stole på.

Derfor får jeg gjort mye.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s