Jorda er flat, ikke sant?

fattigebarnAll logikk tilsier at jorda er flat. Vi kan jo ikke sykle på ei kule. Men i dag vet vi bedre enn i gamle dager. Det er for lengst avdekket at jorda er rund. Vi vet også hva som skjer når vi blir født og vi vet hva som skjer når vi dør. Hva som skjer etter døden derimot, vet vi ingenting om. Livet er vanskelig for mange, uforutsigbart for alle.

Derfor bør vi leve i best mulig harmoni med hverandre.

Robert Putnam har vært på Norgesbesøk og holdt foredrag om de dramatisk økende sosiale ulikhetene i USA. Han hevder ulikhet har tatt livet av den amerikanske drømmen.  Putnam er amerikansk statsviter som er mest kjent for boka «Bowling alone: The Collapse And Revival of American Community», hvor han beskriver nedgangen i amerikanernes sosiale kapital siden 1950.

Jo flere som tar temaet alvorlig, jo bedre.

Menneskets manglende evne til å tenke helhetlig er en svakhet. Derfor har alle politiske retninger noe godt med seg. Og noe dumt.

Vi lever i dag i en verden der de 85 rikeste er rikere enn halve kloden. De eier mer enn 3.5 milliarder av verdens fattigste. Mennesket har vært gode til å lage strukturer, men dårlige på helhetstenkning.

«Også i Norge påvirkes våre muligheter av hvordan vi vokser opp. Utdanningsnivå går i arv, fattigdom går i arv og trygd går i arv,» skriver Hannah Gitmark i den sosialistiske tankesmien Agenda.

Rikdom går ofte i arv, det er jo en kjensgjerning. Om en ukes tid samler noen av landets rikeste arvinger seg for å diskutere samfunnsutviklingen. Det er et godt påfunn av idealisten og millionæren Christoffer Bråthen. Første gang Kontra ble arrangert var da Arbeiderpartiet og de rødgrønne regjerte landet. Sosialistene har i lang tid vært ute etter skalpen til de rike, hevder de konservative. Målet for alle har vært å utjevne forskjeller, men metodene er forskjellige. Skattlegg de rikeste hardt, fordel godene, har vært mantraet hos de rødgrønne.

Dermed økte behovet for arvingene til å snakke sammen.

Dagens blåblå regjering vil gi skattelette og bedre vilkår for de rikeste. De samme partiene har vanligvis også stilt strengere krav til å ta imot asylsøkere.

Jeg blander kortene litt nå, men det er meningen. I disse dager når landet invaderes av asylsøkere fortrinnsvis fra Syria er det normalt sett de lengst på høyresiden som FrP som vil stenge grensene. Ytterst til venstre har partier som Rødt og SV ønsket å ta imot flest mulig, i solidaritet, som er selve grunntanken bak sosialismen. Det samme ønsker KrF som legger sine kristne verdier til grunn for medmenneskelighet.

Asylsøkersituasjonen vi er inne i nå er spesiell. Derfor er til og med partiene lengst på høyresiden mer romslige enn de ellers ville vært. Norge er mer romslige enn sine naboland Danmark og Finland. Sverige har hatt åpne grenser frem til nå, men har måtte stenge dem. Sverige er fullt. Pr. i dag er det Norge som er det nordiske landet som nå opplever det statsministeren kaller «masseimmigrasjon».

Mange i Norge opplever uro for hvem som skal ta kostnadene. Det oppgis svimlende beløp på hva denne krisen vil koste landet. Norge har råd til det, men spørsmålet alle stiller seg er hvem som til slutt kommer til å få regningen. Historien viser at vi deler på kostnadene.

Dele på kostnadene er et definisjonsspørsmål. Et eksempel. I en familie der far og mor er skilt og den ene er gift på nytt vil det være mye enklere for de med to inntekter å betale sin del av skoleturen til barna, enn for den som er alene.

Den fattige blir mer fattig når fellesutgiftene øker. For den rike betyr det lite.

Når et land som Norge skal smøre felleskostnader utover gjøres det på en måte at det alltid er de svakeste det går utover. Når resultatet blir høyere matvarepriser, dyrere helsetjenester eller at det koster mer å kjøre bil vil det alltid være de på trygd, de med lav utdanning og de svakeste som vil slite mest.

Når vi som driver kulturarrangementer skal søke om årlige midler for å holde arrangementene i gang er det store sjanser for at flere får avslag fordi kulturdepartementet også må ta sin del av regningen. Det er lett å se for seg konsekvensene. Mindre kultur, flere arbeidsledige.

Evnen til å tenke helhetlig er vårt største problem. Når fattigdom, trygd og lav utdanning går i arv har det en naturlig sammenheng. Det koster å utdanne seg, men det koster også å ta del i samfunnet, slik at man interesserer seg for å utdanne seg. Fattigdom skaper passivitet og avmakt. Det å ha dårlig økonomi er en stor belastning på helsa i et samfunn der alt er basert på penger. Det igjen fører til flere på trygd. Dette er opplagte sammenhenger. Likevel er det ingen som gjør noe med det, annet enn å konstatere at sånn er det.

Dessverre er menneskets evne til å tenke helhetlig begrenset.

På sosiale medier er det mye stygt å lese. Mye handler om ulikhet, regelverk og alt for mange som snakker om urettferdighet.

Misnøye hos de som faller stadig mer fra de andre har aldri ført noe godt med seg. I ytterste konsekvens er det farlig.

Når noen av landets rikeste samles er det fare for at det vil handle om tema som engasjerer dem, i mindre grad det som betyr noe for de som har minst å rutte med. De fleste mennesker er jo skrudd sammen sånn at vi er opptatt av det som berører oss.

Hvis forskjellene fortsetter å eskalere vil alle som bor i dette landet leve i et stadig mer utrygt samfunn. Høye gjerder kan heller ikke beskytte de rikeste fra en sånn utvikling.

Men akkurat nå vil det gå utover asylsøkere, de risikerer å møte på hat og utbrente hus også i Norge. Da er plutselig ikke Norge verdens beste land å bo i lenger.

Den engelske økonomen, journalisten og forfatteren Noreena Hertz beskriver et scenarium i boka «Den tause revolusjonen» når hun nevner science-fiction filmen Soylent Green fra 1973. Charlton Heston spiller detektiven Thorn som skal løse mordgåten på den mektige sjefen i Soylent Green.

Året er 2022, samfunnet er totalt endret. Drivhuseffekten har hevet gjennomsnittstemperaturen betraktelig. I de fleste byene er den forurensede luften praktisk talt umulig å puste i. New York er blitt et overbefolket helvete med 40 millioner mennesker å fø på. De fattigste sover der de finner plass og slåss om matrester. For de fattige hører de fleste av livets enkle goder fortiden til. De rike bor i luksusleiligheter i bevoktede områder og har tilgang til luksusartikler som penn og papir, såpestykker og rennende vann. Den eneste gangen folk ser blå himmel og grønne skoger er på video i de statlige sentrene for aktiv dødshjelp de siste 20 minuttene av sitt liv. Naturlig mat, frukt, grønnsaker og kjøtt er nærmest utryddet. Jordbær koster 150 dollar kurven. Den eneste maten de sultende massene har tilgang til, er det som lages av Soylent Corporation, et mektig næringsselskap. Den tilbys i konsentrert form som en slags kjeks, røde og gule, eller de mer næringsrike grønne som ifølge TV-reklamen produseres av «det beste som dyrkes under vann». Men selv det er såpass stor mangelvare at opprørspolitiet må forsøke å roe de voldelige opptøyene når maten fordeles.

Detektiv Thorn avdekker en grusom sannhet. For å kunne møte den store etterspørselen, har selskapet nemlig i hemmelighet begynt å lage kjeks av andre ting enn soyabønner og plankton, nemlig nylig avdøde mennesker. «Du må advare alle og fortelle sannheten!» sier Thorn i filmens sluttscene.

«Nå som 2022 nærmer seg, er dette de vesentlige temaene vi står overfor. Er det verdenen vi beveger oss mot, «bedrifter som velferdsleverandører», og politiske storbedrifter – virkelig en verden der bedriftene vil beskytte allmennhetens interesser? Eller er vi på vei mot den apokalyptiske verdenen i Soylent Green? Er selskapenes overtakelse til syvende og sist av det gode eller onde?» spør Noreena Hertz.

I 1973 var det færre som eide mye og færre som var veldig rike. Scenariet i Soylent Green er med andre ord rykket nærmere.

Eksemplet fra Soylent Green gir et bilde på hva mangel på helhetlig tankegang kan føre til i ytterste konsekvens.

Hertz spør om hvem som skal vokte vokterne. Det er et godt spørsmål.

«Vi må slutte å tro at det drypper på klokkeren mår det regner på presten. Arven fra Reagan og Thatcher har rettferdiggjort alt fra velferdsytelser til bedriftene, til skattelettelser for de rike. Det er åpenbart at denne teorien motsies av krystallklare fakta. Ulikhetene øker, mens bedriftene søker å holde gevinsten for seg selv når de mottar subsidier eller skattelettelser, uten hensyn til lokalsamfunnet. I praksis betyr tilbakevisningen av dette aksiomet ikke bare at man må slutte med velferdsytelser til bedriftene, men man må tenke igjennom hele systemet for omfordeling via skatteseddelen og offentlige utgifter. En verden med bevoktede boligområder ved siden av ghettoer er ikke bare samvittighetsløst, det er farlig. Politikerne må avstå fra svulstige løfter og slutte å late som om alt ordner seg på sikt. Det kreves tøffe valg og prioriteringer,» skrev Noreena Hertz.

Nå er det snart 15 år siden Noreena Hertz skrev «Den tause revolusjonen», året etter at vi hadde stiftet Protestfestivalen.

Jorda er fortsatt rund. Den gang snakket bare noen få om økende ulikhet i Norge.

«Ulikhet er litt som global oppvarming. Dersom man venter med å gjøre noe til problemet er synlig, er det for sent å gjøre noe,» sa Robert Putnam til norske politikere.

Noen av oss mener det allerede er svært synlig.

På tide å reorientere seg?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s