«Frelst» på Sørlandet

DalaiLamaog megHer møter jeg Dalai Lama, men jeg hadde andre og mer kontroversielle forbilder. 

«Frelst» er en VGTV-serie av journalisten Rut-Helen Gjevært som forteller om sin tid som Jesus-soldat i organisasjonen Jesus Revolution, stiftet av ekteparet Anne og Stephan Christiansen i 1997.

Serien har fått stor oppmerksomhet fordi Rut-Helens fortid var skjult for hennes arbeidskolleger i VG. Hun forteller om hvordan hun ble utbrent av beinhardt arbeid og knallhard disiplin. I serien forteller hun at hun opplevde å miste seg selv.

I Fædrelandsvennen har det på samme tid vært en serie de siste dagene om menigheten Samfundet, med egen skole, kirke og med streng disiplin. Hvis man f.eks. vil gifte seg med noen utenfor må vedkommende gå inn i menigheten og ta avstand fra sin egen familie.

«Lomelenderne», som de kalles, finnes stort sett bare i Kristiansand, Søgne og i Egersund.

lista1983På vei til lomelenderne i Egersund tidlig på 80-tallet traff vi en gjeng fra Lista aluminiumsverk som vi festet med.

Jeg har ikke skrevet om dette offentlig tidligere, men personlig er jeg ganske godt kjent med begge disse miljøene. På begynnelsen av 80-tallet vanket jeg sammen med mange av jentene i menigheten Samfundet. Mine venner og jeg ble tiltrukket av disse jentene, som var så fine og ble så frie når de kom utenfor miljøets lukkethet. Strengheten innad gjorde at disse jentene fikk behov for å slippe seg løs sammen med oss. Allerede i bilen etter at vi hadde plukket dem opp vred de av seg skjørtene og dro på seg åletrange jeans.

Jeg fikk «kjæreste» fra Samfundet i Kristiansand, og traff ei lyshåra i Egersund. Flere av dem var med da jeg feiret 20-årsdagen min på Silius i april 1983.

Uten sammenligning for øvrig. Snart ble jeg selv del av en «bevegelse» som hadde strenge regler, da vi begynte å frekventere et bolighus i Vennesla høsten 1983.

Det som startet i bolighuset på Vennesla skulle bli oppfølgeren til Jesus-bevegelsen på 70-tallet, som nå er gjort aktuell igjen i forbindelse med en ny bok. Vår bevegelse ble kalt trosbevegelsen. Jesus Revolution hadde sin bakgrunn i trosbevegelsen, men det som skjedde i Vennesla hadde sterke følelsesmessige dimensjoner.

Jeg vokste opp i miljøet rundt Kobberveien (også kalt mini-Texas) der vi en periode var bosatt i den tettest befolkede veien i landet. Miljøet var beryktet. Alle kjente til «Kobberveigjengen». Enkelte levde utenfor loven. Andre ruset seg, mest med hasj. Vi andre spilte fotball og drakk sprit. Det gikk mye i Smirnoff fordi vi ble fortere full, i motsetning til med øl.

Høsten 1983 skjedde dette som forvandlet mange av oss. Flere i gjengen hadde «forsvunnet» og sluttet å feste sammen med oss. Da de dukket opp igjen lokket de oss med til bolighuset i Vennesla, der ungdommene hadde blitt «frelst». Vi var nysgjerrig på det som hadde forandret livet til så mange av vennene våre.

24.oktober 1984 ble jeg frelst på bakerste benk. Predikanten som ba for meg var den karismatiske evangelisten Wiggo Abrahamsen som hadde blitt hyret inn av de lokale pastorene. Han var en utrolig personlighet som sang Bob Dylan – låter og prekte med innlevelse om frelsen. Wiggos bakgrunn var nettopp fra Jesus-bevegelsen på 70-tallet.

Bolighuset hadde ingen regel for hvor mange som kom inn, så vi satt som sild i tønne. Noen kom ikke lenger enn til døråpninga. Det var dans og jubel, og mange falt bakover. Gleden var enorm, fellesskapet sterkt.

Mer enn 200 ungdommer fra Tinnheia kom til slutt med i bevegelsen på Vennesla. Miljøet ble så intenst at vi tilbrakte nesten hele døgnet sammen. Min frelsesopplevelse var så sterk at jeg ikke klarte å kjøre bil rett etter hendelsen. Jeg skalv på både hender og føtter. I forkant var jeg negativ. Jeg hadde det bra og følte meg fri og uten behov for noe utenfor stimuli i livet mitt. Likevel opplevde jeg «frelsesopplevelsen» som å få et helt nytt liv. «Nytt Liv» var også navnet på menigheten. I det øyeblikket følte jeg meg fri på en helt ny måte, og verden fikk en helt ny dimensjon. Alt skulle komme til å handle om å få med seg flest mulig sjeler.

Da vi ble intervjuet av pressen begynte vi å be med journalisten, det var ingenting annet som var viktigere enn dette.

Jeg kan ikke si som Rut-Helen at vi levde under hardt arbeid, for det var ingen som bestemte over oss. Vi valgte selv å ta til oss budskapet fra Bibelen om «å gå ut i all verden». I en periode minnes jeg vi kjørte rundt i en folkevognbuss og hanket folk inn fra gata. Alt handlet om å be med folk til frelse, be med hverandre og oppsøke flest mulig møter for å få inspirasjon. Bibelen ble med oss overalt hvor vi befant oss.

I ettertid er det et ord som slår meg som helt sentralt i det vi drev med, det er fellesskap. Eller «flokken», som Per Fugelli kaller det. Vi holdt kun sammen med hverandre og hele tiden med hverandre. Gamle miljøer ble besøkt kun for å få med oss flere.

I denne tida levde vi så tett og beskyttet at for første og eneste gang i mitt liv levde jeg helt uten dødsangst. Jeg kan ikke huske at jeg fryktet noe som helst.

livetsordPå Livets Ord siste helga i februar 1986.

Flere ganger i året – blant annet den helgen Olof Palme ble skutt – befant vi oss i Uppsala for å få med oss konferanser på Livets Ord. Her opplevde jeg for første gang å være vitne til demonutdrivelse, noe som både var skremmende og fint. Fint fordi jeg opplevde at de som ble bedt for ble glade etter hendelsen.

Foruten Gud, Jesus og Den Hellige Ånd var det amerikaneren Kenneth Hagin og lederen av Livets Ord Ulf Ekman vi så mest opp til. Kenneth Hagin (1917-2003) ble regnet som trosbevegelses far.

Hagin hadde utallige ganger fortalt om hvordan han var blitt kalt av Gud etter at han som barn var sykelig. Han skal ha hatt en misdannelse av hjertet og en uhelbredelig blodsykdom som gjorde at han var sengeliggende fra han var ung gutt. I 1933 skal han ha opplevd å dø tre ganger i løpet av ti minutter og skal ha sett helvetes kvaler før han returnerte til livet og ble frisk.

Vi «spiste» alt dette og Ulf Ekman hadde selv studert hos Kenneth Hagin.

Jeg forteller ikke dette for å fortelle om noe forferdelig. Tvert imot opplevde jeg og mange med meg det hele som en fantastisk tid. På sett og vis levde vi som Rut-Helen i Jesus Revolution, men det var ikke slitsomt, døgnet hadde bare for få timer. Tungt ble det først når vi ble alene, når fellesskapet sviktet.

Ut fra inspirasjonen vi hadde fått på møtene bestemte vi oss for å vie livet til Gud, med den oppgaven å satse alt på å få med oss flest mulig.

I et halvår gikk jeg på bibelskole hos Jan Hanvold i Drøbak, mens flesteparten av mine venner satset mer og gikk opp til flere år på bibelskole hos Ulf Ekman på Livets Ord.

Mot slutten av 80-tallet raknet menigheten. Tinnheia-folket ville starte sin egen menighet i byen. Wiggo hadde dratt til Brasil for å hjelpe gatebarn. Menigheten ble gradvis oppløst og gikk over i historien før vi hadde bikket 90-tallet.

Senere raknet bildene vi hadde av både Ulf og Wiggo som forbilder. For flere gikk det fort nedover.

En god stund før alt raknet hadde noen av oss begynt å vingle mellom diskotekene og møtene og ble sett på som frafalne i perioder. Noen forsvant helt ut og andre holdt fast, mest de som hadde «ei hand å holde i» var mitt inntrykk.

I forhold til i dag var det strenge regler som kristen. Alkohol var synd. Sex før ekteskapet var synd. Homofili var veldig synd. Det var ikke bra å vanke i de gamle miljøene, men røyking var tillatt. Det var strengt og vanskelig å leve opp til alt, særlig om man ikke tilhørte de som ble tidlig gift og dermed levde lovlig.

Oppløsningen vil jeg tilskrive fellesskapets oppbrudd. Det skjedde fort og brutalt, da mange av ungdommene begynte å «finne hverandre». I dette miljøet handlet det om å gifte seg så fort som mulig, antakelig for å kunne ha sex. Jeg opplevde at det gikk så fort at jeg av og til ikke visste de var kjærester før de var gift. Barn begynte å komme, familieliv endret livet. De trakk seg tilbake til sine.

Fellesskapet opphørte.

Mange som ble sittende igjen ramlet tilbake til gamle «synder». Når så også menigheten gradvis ble oppløst var det lite igjen som klarte å samle det sterke engasjementet.

Så sterke fellesskap som oppstår i Jesus Revolution, på Nytt Liv, i Samfunnet eller på andre kristne og religiøse arenaer har både positive og negative sider. Sammen er man sterke. Men i ekstreme sammenhenger kan det settes i negativ kontekst.

Både det som skjedde under 2. verdenskrig og i fundamentalistiske organisasjoner har sin bakgrunn i et disiplinært felleskap.

Tror man på det åndelige handler det om å «bli beskyttet fra ondskapen i denne verden», noe som er positivt for de som lever i «fellesskapet». Det blir som at man bør holde seg unna rusmiljøer for ikke å selv begynne med rus.

Rut-Helen og andre som var med i Jesus Revolution vil nok si at det var kun gode intensjoner bak alt som skjedde, slik det var for oss i trosbevegelsen femten år tidligere.

Man lærer så lenge man lever.

Felles for alle mennesker er menneskets egen skjebne, som vi alle er forent i enten vi er troende eller ikke. Fransk filosof Blaise Pascal (1623-1662) beskrev det på denne måten:

«Jeg vet ikke hvem som har satt meg til verden, og heller ikke hva verden eller jeg selv er. Jeg lever i en forferdelig uvitenhet om alle ting. Jeg vet ikke hva min kropp er, og heller ikke mine sanser, min sjel, eller denne delen av meg som tenker det jeg sier, som reflekterer over alle ting og seg selv, men som heller ikke kjenner seg selv bedre enn alt det andre. Jeg ser disse forferdelige verdensrommene som lukker meg inne, og jeg befinner meg lenket til en avkrok i denne veldige utstrekningen, uten at jeg vet hvorfor jeg er plassert på dette stedet snarere enn et annet, og heller ikke hvorfor denne lille tiden som er gitt meg å leve, er tildelt meg akkurat nå snarere enn på et annet tidspunkt i hele den evigheten som kom før meg eller i den tiden som kommer etter meg».

Pascal forteller egentlig bare at vi ikke kan undres over at vi søker svar.
Men også at skråsikkerhet aldri vil kunne definere et svar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s