Leve Kjutta og originalene

kjutta

Søndagsturen til Jegersberg tok en snarvei gjennom kirkegården på Oddernes.

For det er en egen ro på kirkegårder, men noe guffent samtidig. Roen overdøver det gufne ganske ofte og da må man innom for se til de man var glad i, tenne et lys eller bare stå og ha en samtale med det hinsidige, ja kanskje til og med gråte en skvett.

På min vandring rundt gravsteiner sto jeg plutselig foran steinen til «Kjutta». Jeg må innrømme jeg ble litt paff og ble stående og bivåne denne steinen en stund. Jeg kan ikke unngå og legge merke til at alle gravsteinene rundt er fra en annen tid, en nyere tid.

Likevel sto den der, som om noen hadde betalt for at den skulle bli værende selv om det er mer enn seksti år siden Kjutta døde. Jeg vet at på bygda finnes mange gravsteiner fra så gammel tid, men det er fordi alle har flyttet til byen og gravlegges i byen. Da blir det trangt om plassen.

Jeg stusset på at denne steinen over Kjutta sto der, den skilte seg ut også fordi det var ingen blomster eller pyntet noe som helst foran steinen. Det var bare gress og stein. Så kom jeg til å tenke på at for cirka ti år siden ønsket flere kulturpersonligheter å hedre byoriginalen med en statue og noen år senere med et teaterstykke. Nå avdøde Alex Schjerpf skulle ha regien på stykket. Rune Andersen skulle få æren av å spille selveste Oluf Severin.

Men så ble det ikke noe av noe som helst. Skulptøren døde og motstanden fra etablissementet kom til overflaten og alt bare døde hen.

Nå står den der, gravsteinen, uten blomster, uten noe som helst pynt. Men den står der, fordi byen ikke vil glemme Kjutta men likevel glemme for de vil ikke det skal lages hverken det ene eller det andre. Hvorfor? Jo fordi Kjutta var funksjonshemmet, både mentalt og fysisk. Det ville være en skam å latterliggjøre han på denne måten, sier altså etablissementet.

Men for en skam å la han stå der til ingen nytte. Han følte kanskje selv han ikke var til noen nytte mens han levde, men kunne blitt til stor nytte nå i det hinsidige.

For alle byer og tettsteder har hatt sine originaler. Til og med land. Hvis jeg snurrer tida tilbake til min egen barndom tenker jeg på Pekka og Toivonen hvis jeg tenker på Finland. Jeg tenker på min oldefar Bjørgulv Myhola hvis jeg tenker på Setesdal. Og jeg tenker på Kjutta og Sverre Svarten når jeg tenker på Kristiansand.

De stakk seg fram og de huskes. De gav oss mye glede, og det trenger alle i et skjørt menneskes liv.

Vi burde ta bedre vare på originalene i en tid der man kappes om å være kopier. Originalene fornyer samfunnet og gjør det mer fargerikt. Faktisk forteller de oss også om muligheter, om det å være seg selv og om at vi alle er forskjellige. Det trenger vi å få vite. Vi har aldri i noen tid vært så mange kopier som vi er i dag. Der burde alarmen gå. Originalene kan gjøre oss modigere til å stå frem med egne meninger, uavhengig av om disse originalene var frivillig eller ufrivillig original.

Vi skal være stolt av originalene, enten vi lo av dem eller syntes synd på dem. Oldefaren min var en original i såkalt positiv forstand. Han fortalte historier, gikk alltid i setesdalsbunad og brukte okse som kjøretøy i stedet for hest. Sverre Svarten delte ut dikt, tilhørte de «fiolette» og var uten fast bosted. Men han ble behørig feiret også av byens politimester da han fylte 50 år. Pekka og Toivonen gav oss mange fordommer om Finland. Ta f.eks. denne:

Toivonen hadde fått fatt i en kasse vodka. Han inviterte Pekka på fest.
Der satt de muttens stille og drakk. Etter fire dager sa Toivonen «Skål!».
Da ble Pekka arg og sa «Skal vi prata eller skal vi drekka?»

Er vel sånn vi tenker på Finland, men det har gjort at vi har hørt om landet.

Ikke vet jeg om Pekka og Toivinen har eksistert, eller om det er bare noen figurer som er diktet opp. Det er blitt hevdet at vitsene om Pekka og Toivonen er skapt av finnmarkinger som var lei av at finnene invaderte landsdelen.

Men en ting er sikkert. Kjutta har levd. Han het Oluf Severin Andreassen (1863-1955). Grava hans kan du altså beskue på Oddernes kirkegård.

Så hvorfor må vi være så forbaska hårsåre at vi ikke kan sette opp statue eller lage teaterstykke om han? I Dyreparken finnes Kjuttaviga og i Lillesand finnes Kjuttas pizza. Kommersielt tør de, så hvorfor ikke resten av samfunnet? Dette er etter mitt syn et mønster på samfunnet. Vi lar i stedet folk bli glemt enn å risikere at noen føler seg støtt. Vi oppsøker ikke folk som sørger over en avdød slektning heller, fordi vi vet ikke hvordan vi skal håndtere det.

La oss ikke gi opp tanken på å få Kjutta på sokkel. Alex Schjerpf har forlatt oss, men dette var også noe han inderlig ønsket.

Nå er det mer enn seksti år siden Kjutta havnet under steinen. Kan vi ikke legge bak oss det forbaska sørlandske å heller være litt rause.

Hva med et lite monument ved grava, litt historie og en pyntet grav? Eller et monument i byen?  Et teaterstykke? Få har gitt oss så mye glede i disse åra, enten historiene var sanne eller oppdiktede.

Steinen som står der i dag viser menneskets unnfallenhet. Kjuttas ettermæle vil se mye bedre ut om vi lar kunstnerne og investorene få slippe til.

En kommentar om “Leve Kjutta og originalene

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s