Krister Hoaas fortalte i Bergens Tidende før jul om sin oppvekst som fattig i Norge på 70- og 80-tallet. Moren var alenemor og huset var gammelt og trekkfullt. De hadde lite sammenlignet med andre og feiret ikke barnebursdagsselskap. Likevel, i artikkelen skriver han at i dag er det verre. «Når rikdom blir allmenn, blir fattigdom vanskeligere».

Min oppvekst var ikke ulik Kristers, med far som kjørte Lada og mor som var ufør, og de var skilt fra hverandre i en tid da ingen skilte seg.

Jeg vokste opp i det som en periode var omtalt som Norges tettest befolkede vei på Tinnheia i Kristiansand. Vi var mange barn i omtrent samme alder. Forskjellene var så små at vi knapt la merke til dem. Om det vi hadde var omregnet til i dag, ville vi nok vært regnet som fattige. Vi hadde det vi trengte, men heller ikke mer, og vi feiret barnebursdager.

Mange av våre fedre gikk på jobb på «Mekken» og Falconbridge, byens to største arbeidsplasser. Livet var svimlende godt, lønnsforskjellene mikroskopiske. «Alle» kjente alle. Det var ikke uvanlig at vi spaserte rett inn til hverandre uten å ringe på døra først. De rike var skipsrederne, de levde på en annen klode og berørte oss ikke på annen måte enn at vi kjente noen som jobbet for dem. Vi visste hva de het. Mosvold, Ugland, Rasmussen + et par til. Og så var det Fred Olsen som eide danskebåten. Det var helt greit. Vi kunne telle dem på en hånd.

Vi var den stolte arbeiderklassen. Og jeg husker det hele som en lykkelig tid. Men en annen tid. I blokkleilighetene hang røyken fra Petterøes Blå som krefttåke oppunder taket. Nedenfor blokkene raget Kolsdalspipa 119 meter i været og pumpet ut 200 kg svoveldioksid hver time, ut i lufta, i regnet, der vi spilte fotball omtrent hver time vi hadde til rådighet.

Fotballkampene på løkka var livet, bortsett fra når stanken og tåka tvang oss til å finne på noe annet. Vi gutta hang alltid sammen som YNWA, selv vi som hatet Liverpool, og utenfor gata skulle samholdet senere fungere som trygghetsalarm når vi støtte på de slemme gutta.

Det var ikke så rart, rekkehusene var stilt opp som en mur rundt gata, med de tre stjerneblokkene i hvert hjørne, så det var ikke så enkelt for fremmede å bli en del av dette. Båndene ble sterke. Bankingen på skipsskrog fra «Mekken» nådde fjellene rundt oss. Ekkoet passet inn. Alt passet inn. Og vi hadde verdens beste utsikt fra Duekniben på nyttårsaften.

Røyken fra Kolsdalspipa drepte alt av liv, men ikke oss. På uforklarlig vis er det få fra gata vår som har fått K-ordet. Bildene fra den tida kan minne om bildene fra Dagsrevyen i tida etter ulykken i Tsjernobyl et tiår senere, 26. april 1986.

Vi eide Norges tettest befolkede vei og var så innmari flettet inn i hverandre. Somrene gikk, vintrene gikk, det ble jul, det ble påske, men selv om tidene forandret seg var vi de samme guttene, og fortsatt som en stor familie – for alltid – trodde vi. Hvem husker ikke Martin Luther Kings ord om at «der det er urettferdighet, kan det aldri bli rettferdighet». I vår gate var det omvendt; der det var rettferdighet, kunne det aldri bli urettferdighet.

Derfor – I mine øyne – i våre øyne – finnes det ingen logikk eller rettferdighet i at noen mennesker, ja stadig flere, i egenskap av lederverv, sluttpakker, arv eller andre særavtaler skal kunne få gjennomført alle drømmer, slippe bekymringer, og få kjøpt drømmebilen og drømmehuset cash kontant.

«Fattigdom er eit resultat av den norske modellen, og ikkje noko det politiske fleirtalet ønskjer å gjere noko med,» skrev kommentator Hans K. Mjelva i BT før jul. «Det er meininga, den meininga den tause majoriteten og deira politikarar ikkje likar å snakke høgt om. For det skal straffe seg ikkje å arbeide».

Men det er ikke bare ledige og uføre som sliter i dag. Skilsmissetallene har eskalert siden vi var de eneste med skilte foreldre. Fraskilte og husholdninger med to lave inntekter er fattige. I tidsklemma blir mange ensomme.

Hvor er rettferdigheten i at så mange har sikret seg og sine helt til Jesus kommer tilbake? At regnestykket i hverdagen ikke går opp, men er uproblematisk for andre blir feil på balansenerven.

Forskjeller og utenforskap er et problem, ikke rikdommen til noen få. Mistrivselen øker når nabogutten har råd til alt og du ikke har råd til noe.

Hva skjedde med tida som gikk fortere enn klokka og med den grenseløse friheten som gjorde enkelte til vinnere og andre til tapere?

Vi fikk alle utdelt samvittighet. Vi plages med den, håper jeg. For vi har ikke fortjent å ha det bedre enn andre, og vi har lært at det er ikke mer synd på meg enn på andre.

Linn Stalsberg beskriver det i sin bok «Det er nok nå – Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur»: Ulikhetene mellom folk er nå så groteske at det forårsaker stress i form av en følelse av at man ikke har verdi. Hvis sjefen din tjener 300 ganger mer enn deg, er hun 300 ganger mer verdt?

Uruguays tidligere president Pepe Mujica gir 70 prosent av lønna si til de fattigste ved å bygge hus til dem. Men hvem bryr seg om sånt i dag? New Public Management har forstyrret måten vi tenker på.

Selv et beryktet miljø kan være sunt, varmt og verdifullt. Lover mot forurensning gjorde at Kolsdalspipa ble sprengt. I dag er problemet at det gror til på løkka. I år vil det bli snakk om både klima og ulikhet, men må vi velge er jeg ikke i tvil om at kampen mot økte forskjeller er den viktigste kampen i det nye året.

I 2020 er det førti år siden jeg flyttet fra Norges tettest befolkede vei. I fjor ble barndomshjemmet solgt, og rett før jul ble jeg foreldreløs. Men årene på 70-tallet lever med meg hvor enn jeg enn ferdes.

Jeg liker ikke urettferdighet. Eller for å si det med Piet Hein:

«Smaaufordragelig
storpolitik
fylder min mave
med melankolik»