Lykken er en knust krystallvase

megpåtur

Passerte kirkegården i dag igjen. Hver dag graves nye graver opp. Graveren som graver, går hjem til sin familie, graver til seg middag, graver i aviser, er ikke gravalvorlig og ser på Netflix som alle andre.

Jeg tenker nesten bare på død, nesten hele dagen, bortsett fra i små glimt, iblant i hyggelige stunder, og under fotballkamper. I like lang tid har jeg gravd opp så mange sykdommer i hodet mitt at hvis det var mulig, ville det for lengst vært overbooket. Men hodet fungerer ikke på den måten, det har alltid plass til det du ikke vil tenke på.

Det disse sykdommene har til felles er at de er alle dødelige. De ender alle opp i disse gravene graverne graver opp. Jeg har en dårlig periode nå, og aner ikke hvor lenge den vil vare, kanskje for alltid. Dødsfall i nær familie. Sykdom i nær familie. Angst for egen helse. Jeg som ikke går inn døra på et sykehus i oppreist tilstand. Jeg som ikke går til legen og tar prøver. Jeg som har en ambulanse under huden hvert eneste sekund hele døgnet. Jeg som ikke vil vite. Jeg som ikke vil.

Og all elendigheta trigger denne gruelige angsten som du ikke kan kvitte deg med. Grethe Støa Birketvedt beskrev det på denne måten: «uanmeldt / kom han inn av døren / angsten / uanmeldt / trengte han seg på / skrekkslagen / var jeg vitne / noen måtte vike».

Jeg måtte vike. Alt det jeg lever for måtte vike. Alt som trigger angst er krøpet frem i lyset og virvler rundt i kroppen. Da vi fikk så mye så nært inn på oss, ble alt så mye verre. Men ofte dreier det seg om håp, og om tro, og om dag etter dag, og om medisiner og forsøk som ikke går opp.

Nå handler alt om håp og om tro igjen, og om muligheten for å miste Gud når sluttsummen regnes ut. Jeg vet hun ikke kan bli frisk, selv om det går an å leve med det på et vis. Jeg vet også at jeg hadde en far som ble helbredet fra tuberkulose.

Jeg trenger ikke Snåsamannen for å tro på undere, men tror gjerne på han også. Jeg vet at nå må jeg få betalt for alle bønner for at alt skal henge i hop.

Slik er fakta i situasjonen. For å sitere filosofen Pascal: Hjertet har sin egen forstand som forstanden ikke forstår. Pascal skrev også: Alle mennesker jager etter lykken. Den er målet for menneskets handlinger, hvor forskjellige de enn er. Den er drivkraften til alle deres gjøremål, selv når de henger seg.

Lykken – som har vært innom en del ganger i livet – er plutselig blitt en knust krystallvase. Jeg kan plukke opp bitene og lime dem sammen igjen til en vase, men den blir aldri det samme. Krystallvasen har vært der så lenge jeg kan huske, arvegods kan hende, så jeg får meg ikke til å kaste den. I stedet limer jeg den forsiktig sammen og setter den på et litt bortgjemt sted innerst i kjelleren.

Lykken er over, lykken ligger på Lit De Parade, men jeg vet jeg kan tusle ned trappene til kjelleren for å se at den har vært her.

Angst er en morder, en gledesdreper, og aldri har det vært krystallvase i nærheten av den. Når både lykken og gleden begge er borte må man samle smulene man finner der man ferdes, de kan være hva som helst.

Sheffield United som har overrasket alle i Premier League. Og som jeg har ventet. Like lenge som Moses vandret rundt i ørkenen. Sander Berge kom til mitt lag. Jeg elsker Sheffield United, fordi det mørklegger angst slik Hans Børli gjorde med sine dikt og Kris Kristofferson gjør med sine sanger. Det var en fluktrute.

Og Start er tilbake i tippeligaen, selv om de rykker opp med nesten det samme laget de rykket ned med. Ikke godt nok, dessverre. Her har jeg ikke tro. Men Våren som spirer i februar. Små øyeblikk med tenåringene, og kvinnen jeg lever sammen med, men som bare har hørt om angst, ikke erfart. Jeg forsøker så godt jeg kan å forstå henne, derfor kaller jeg henne «forskningsobjekt». Hun ler. Jeg forsøker å studere alt med denne fine kvinnen for å finne ut hvorfor hun ikke er redd eller bekymret. Hun bare lever i sin egen rasjonelle verden langt bortenfor min verden. Og så lever vi sammen. Mennesker er gåtefulle, man må studere hvert eksemplar for å forsøke å forstå, mens jeg alltid ender opp med å resignere og må gå videre med uforrettet sak. Det er da jeg trer på meg t-skjorta jeg kjøpte i Tyskland med følgende påskrift

«Normal people scares me».

Normale mennesker skremmer meg virkelig. Jeg var 12 år første gang jeg fikk angstanfall. Med årene har de kommet oftere, og med sosiale mediers inntreden, hardere. Folk dør jo hele tida på Facebook.

Helseangst er et monster som forteller deg at du kanskje har en alvorlig sykdom, illevarslende sykdommer med navn jeg ikke engang tør å skrive navnet på. Når jeg får disse tankene – ja for det er tanker – så kommer veldig fort symptomene, og de er reelle. Magen er mest sårbar, og når magen slår seg vrang og blir kranglete, da er sirkelen i gang. Jo verre, jo mer angst, og så verre og enda mer angst.

Men så kommer gjenkjennelseseffekten. Jeg var jo der for femten år siden. Hadde lest om sykdommer og fikk fysiske symptomer. Jeg var mer oppblåst enn noensinne og måtte stadig på toalettet. Detaljene skal jeg la være å dele. Kveldene var verst. Tynn på formiddagen. Gravid på kvelden. Og jeg er Mann. Jeg hadde lest noe jeg ikke burde lest. Da var det gjort. Magen bestemmer om det du leser kan bli en sannhet.

Men så kom skilsmissen. Uten at jeg hadde merket det, helt usynlig syntes jeg det var noe rart med bildet tatt i Stockholm våren 2012, det var som om noe ikke stemte. Jeg så jo bedre ut enn noen gang. Slank og sprek, og ingen plager overhodet – bortsett fra helt vanvittige bekymringer om økonomi, barnefordeling, ja jeg befant meg i en slags zombie-tilværelse med en overlevelsesguide klistret fast i panna. Likevel var det noe som ikke stemte. Jeg var på flyplassen da jeg hørte det først. Jeg var blitt så tynn. Hjertebanken kom umiddelbart. Svettingen. Skjelvingen på hendene.

Etter dette ble tegnene mer tydelige. Jeg mistet nesten buksene. Beltet var gradvis flyttet inn til det innerste hullet. Ørene var blitt så store. Jeg fikk kommentarer på Facebook. Nå var det noe alvorlig galt, selv om jeg aldri hadde følt meg så fysisk frisk noensinne. Magen var bra. Jeg lekte med tanken på om skilsmissen kunne være årsaken, og altså ikke sykdom. Også Det ble en overlevelsesguide. Jeg spurte venner jeg hadde kjent lenge. Men den lille djevelen på skuldra gav meg aldri fred. Tvert om. Tenk om? Jeg hadde jo sett folk som krympet før, og så kom dødsdommen. Jeg hadde jo hørt om de som bare hadde tatt den årlige rutinemessige sjekken, selv om alt var bra. Prøvene viste noe annet. Lumske saker. Djevelen på skuldra elsker å fortelle meg sånne historier.

Jeg ble gift igjen. Lykken smilte. Jeg fant henne jeg ikke trodde eksisterte. Hun var den jeg hadde drømt om, hun fra de finske skogene, og uten forhistorie. Altså uten samlivsbrudd fra tidligere. Hun var troende, ja til litt av hvert, men først og fremst på Gud. Vi giftet oss, og etter det oppdaget vi selvsagt at vi også var forskjellige. Men, det underligste av alt er at jeg ble gravid igjen. Ikke henne, men jeg. På kveldene. Nå har noen år rullet. Jeg har vondt så mange steder i kroppen at jeg ukentlig får behandling hos fysioterapeut. Jeg har vent meg til å leve med smertene, med magen og med uroen. Med angsten. Det går opp og det går ned, men for tida er jeg altså inne i en dårlig periode.

Har jeg det for godt?

Når livet begynner å gå bra, er det som det skal begynne å gå dårlig. En Skjebnens ironi. Snekkeren på skuldra som stadig bygger destruktive tankebygninger i hodet mitt.

Da jeg mistet faren min i vaskulær demens, gikk det ikke lang tid før jeg begynte å huske dårlig. Jeg visste det ville komme. Som da jeg hadde sett dokumentaren om Eva Cassidy som fikk vondt i hofta og senere døde av det. Jeg fikk vondt etter å ha sett den. Veldig vondt. Men det gikk over. Gradvis. Og så fikk jeg jernteppe under samtaler, men forsto at nå var fokuset flyttet over til denne type sykdommer. Og slik holder jeg på, uke etter uke, år for år, som om skjebnen forfølger meg og vil fortelle meg at jeg kommer til å ende mitt liv med en eller annen sykdom av det slemme slaget. Slag kanskje, som faren min fikk, eller noe annet dødelig. Under en årlig middag med mine to jevngamle kompiser snakket de begge om at de hadde begynt å glemme navn. Så da så. Jeg var ikke alene, og de hadde ikke en gang panikkangst.

Men så mistet jeg moren min i jula – også i demens. Den siste tida var drepens for oss alle. Hun var frustrert, og sint, som var velkjent, men likevel noe nytt. Og jeg som hadde denne slemmingen på skuldra som visket til meg hele tida, men som ingen andre så. Nei, jeg er ikke schizofren. Det er billedlig ment. Vi kan kalle denne nye fyren for demensdjevelen, de er jo som de 7 små dverger, men med navn på sykdommer i stedet for «dummen» og «sinna». Demensdjevelen forsøker å fortelle meg at jeg har, ja du vet hva jeg mener. Så er det «på an’ igjen» som Jan Eggum synger. Hypokonder han også forresten.

Nå har jeg så mange sykdommer å bekymre meg for at jeg vet ikke hvor jeg skal gjemme meg, og mest av alt bekymrer jeg meg for et av de menneskene jeg er mest glad i av alle i hele verden.

Om et par måneder er tallet mitt 57, det kan jeg ikke en gang ta innover meg, for det er så skremmende at jeg begynner å skjelve om jeg ikke fortrenger det. Jeg vet inderlig godt hvor gamle 57-åringer var da jeg var like gammel som 14-åringen i huset er nå. Jeg vet inderlig godt at for hvert år øker sjansen for at sykdom ikke bare er et ord man kan sette «innbilt» foran.

Jeg skal på trening nå. Løper i 30 minutter, for liksom å tro at det forlenger livet. Men som legen på Hypokonderklinikken sier, det forlenger bare livet den tida du bruker på å løpe.

Lykken er som en knust krystallvase jeg forsøker å lime sammen. Jeg gjemte den innerst i kjelleren, der hvor rottene bor. Der jeg sitter nå.

På ubestemt tid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s