Meningen med livet

Meningen med livet blir stadig mer vanskelig å finne. Ettersom dagene går, og man erfarer stadig mer av hva dette er, blir vi bare enda mer rådville. Man oppdager alle endringene, det faste og trygge som blir flytende og man oppdager at man trør mer og mer over terskelen til noe som er mer og mer fremmed. Mennesker går sin vei (dør), samfunn oppløses, Gud svarer ikke på bønn, mennesker man omgås tett med eller nær familie blir fremmede – uavhengig av korona. En gang fikk jeg høre, nokså overraskende, av en jeg hadde stor tiltro til, at livet er meningsløst. Selvfølgelig er det meningsløst, det vet vi jo alle, men likevel finner man det meningsfullt. Man lager sin egen mening i det meningsløse. Psykiater Finn Skårderud har sagt noe om tiden vi lever i, og kanskje kan det være årsaken til at meningen med livet er blitt mer meningsløs.

William Blakes «Gud skaper mennesket»

«Før var det Gud, kirken og tradisjonen, som la premisser for, hvem jeg er. Og det var tydelige grenser for, hva jeg måtte og ikke måtte. Forbud og regler for, hva jeg skulle og ikke skulle. Det var med andre ord lett å orientere seg i. men i det moderne samfunn er hele våre identitet og sosialisering blitt mer flytende og diffus, og det er som om vi hele tiden bare må bevege oss videre, utfordre oss selv og fremfor alt si ja! til all såkalt utvikling», sier Skårderud.

Den kristne avisa Vårt Lands kulturredaktør Arne Borge hadde nylig en oppsiktsvekkende kommentar der han skrev at «enten er alle frelst, eller ingen. Inntil det er avklart stiller jeg meg på taperlaget, blant mine gudløse barn, venner og slektninger». Jeg blir bare mer urolig av dette, selv om Borges kommentar passer fint inn i dagens samfunn. 

Dan Korn – svensk kulturhistoriker og jøde – skriver i sin bok «Som om Gud fanns» at Gud er en helhet som omfavner alt, fra godhet til ondskap, men at det er en bitter pille å svelge for mange. «Mange mennesker gjennom historien, fra kirkefader Augustin til Jonas Gardell, har villet skille det onde fra Gud. Men da er jo Gud helt konstruert av mennesket». Det vil jeg ikke være med på. Men heller ikke at Gud ikke tar bort lidelsen. Når alt er meningsløst, når «alle jeg kjenner blir borte», som Johnny Cash synger om i «Hurt», og når Gud blir borte, da er det knapt smuler igjen, knapt så mye som et lite hårstrå av håp. Det gjør det neppe bedre at alt blir ullent og diffust. Om alle er frelst, hva skal vi da med Gud? Hva skal vi da med livet? Om Gud ikke finnes, hva skal vi da med døden?

Jeg leste med interesse i denne avis om Dagfinn Ullestad som var prest og misjonærbarn, men som mistet troa da datteren døde av kreft. Det hjalp ikke å tro, ikke å be, ikke å tro på noe. I dag er han regionleder i Human Etisk Forbund her i Agder.

Når man rammes av sykdom eller død i de innerste rekker, selv etter å ha bedt i lang tid, makter man det ikke lenger, eller jeg forstår i alle fall de som ikke makter.  Meningen med livet blir oppskrytt, men man må også spørre seg selv, ville du vært det foruten? De aller fleste svarer nei på det spørsmålet, og dermed får man det absurde svaret at livet er meningsløst, men ja, man vil være i live. Ville man valgt å være født, se det får man ikke svare på, det er for sent.

Livet er en lidelse, slik Johnny Cash synger i «Hurt», men man velger lidelsen. Det ligger noe absurd i dette, for når vi ble født mot vår vilje, av våre foreldre, burde vi ikke kunne forlange at de var med oss hele veien? Slik er det ikke, våre foreldre dør som regel før oss og lar oss stå igjen på perrongen. Det er mer naturlig enn at våre barn dør før oss. Og så lager vi egne barn på samme premisser.  Dermed vrir man om på Martin Luther Kings ord om at likegyldighet er verre enn hat. Ikke-eksistens er verre enn lidelse.

Mennesket er den eneste skapningen som vet om sin egen skjebne. Hvis Gud har gitt oss denne skjebnen, må han være hard som ibenholt. Slik kan vi tenke, og i alle fall om vi opplever at våre barn blir syke eller dør, slik Ullestad opplevde.

Mange har ingen problemer med å leve godt og bekymringsløst. De lever og puster inn dagen i dag uten å dvele ved fortid eller med uro for fremtid. Det kan, for andre av oss, oppfattes som en naiv måte å leve på. Samtidig er de «lettlivede» de klokeste, for de håndterer livet på enklest vis. De er ofte mer lykkelige og slipper unna mye av det vanskelige. For noen av oss er det livsløgn, det kan vi ikke.

Jeg beundrer dem som lever lett, og i enda større grad de som i siste fase evner å ta en dag av gangen. Bob Neuwirth synger i den nitriste sangen «Beautiful day» om en venn som er i ferd med å forlate livet. «In my heart i knew that you were heaven bound. Having done your time down here in hell». Neuwirth har her en barnslig tanke om himmelen samtidig som han beskriver jordelivet som helvete. Også ateister skriver slike sanger, uten at jeg kjenner Neuwirths tro.

Mange har et behov for å tro at etterlivet er fint, siden livet er så grusomt. Nå i ferien med de fleste ferierende i Norge får vi finne mening så godt vi kan, enten det er å se fotballkamper for tomme tribuner på TV, å male huset i regn, klatre opp på fjelltopper og legge det ut på Facebook eller å jogge oss ut av dødsangsten.

Meningen med livet er å finne mening i seg selv, enn så dumt det høres ut. «Är det ingen annan som är redd?» spør låtskriveren Oscar Danielson. Jeg er redd. Men vi kan kanskje finne trøst i Rolf Jacobsens ord om at den som har elsket lenge, har ikke levd forgjeves.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s