Feministprotest på vidvanke

Når man lager Nordens eneste verdi- og protestfestival er det for å rette søkelyset mot det som betyr noe, men som alt for sjelden eller aldri blir tatt opp i offentligheten. I hvert fall ikke på den måten Protestfestivalen tar det opp.

Fra Bjørneboedagen 19.9.20

Noe av det som står igjen etter årets 21. Protestfestival i det tjuende året er den massive mediedekningen av at et 20-talls feminister demonstrerte og skrev kronikk i Klassekampen og Fædrelandsvennen mot våre (og mine) fem inspirasjonskilder Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe, Axel Jensen, Erik Bye og Kris Kristofferson. De var dessverre bare menn.

 «Protestfestivalen sier den ikke er kjønnsbasert. Likevel er dens inspirasjonskilde fem menn. Dette føyer seg inn i rekken av usynliggjøringen av kvinner som samfunnskritikere og likeverdige samfunnsaktører,» skriver de fem kvinnene. Fædrelandsvennens kulturredaktør Karen Kristine Blågestad følger opp og uttrykker seg alltid privat når hun skriver om Protestfestivalen, slik hun også gjør i kommentaren hun hadde på trykk 18. sept. «Det er lite som tyder på at Svein Inge Olsen er veldig opptatt av likestilling», skriver hun i en harselerende kommentar, uten at jeg blir krenket, heller beæret. I mandagens utgave av Agderposten ble jeg på lederplass definert som «kontrære Olsen», og ble – etter å ha googlet – stolt av det.

 Jeg ser ikke bort ifra at det er vi (og jeg) som her er blitt usynliggjort, og ikke de fem kvinnene. Etter tjue år med Protestfestivalen har jeg avfunnet meg med at det er vanskelig å få spalteplass i Klassekampen, mens i Fædrelandsvennen er det kronikkene jeg har skrevet som har utlignet pressedekningen. Men at feministene i et vips fikk to helsider i begge aviser tilegner jeg ikke minst at politiske sluggere som Ann Kristin Olsen og Kari Henriksen var blant de fem undertegnerne. Og så var det jo temaet da, feminisme, som jo er i skuddet.

Men stemmer det at Protestfestivalen er «patriarkalsk og dypt kvinnediskriminerende»? Protestfestivalen har 40 prosent kvinner i panelene, og blant publikum har vi helt klart flest kvinner. Et nytt råd består utelukkende av kvinner. Dessverre er jeg mann.

Hvor mange av de fem kvinnene har hørt om den alt for glemte lyrikeren Tove Lie (1942-2000), som vi med god hjelp av Jan Erik Vold under årets festival forsøkte å få mer frem i søkelyset? Hvor var feministene da de fire kvinnene Veronica Orderud, Liviren Bratterud, Else Mari Hagen og Tania Michelet snakket åpent og sterkt om livet og om vanskelig oppvekst? Hvor mange av dere hørte den finlandssvenske redaktøren Sofia Torvalds fortelle om et liv med angst?

«Å protestere mot en protest er i seg selv krevende – nærmest selvmotsigende», skriver Agderposten på lederplass 21.9. «Men å protestere mot en Protestfestival og grunnleggerens høyst private inspirasjonskilder, er som bokseslag i skodda», fortsetter avisen. Når både festivalen og jeg blir sett på som kontrær, må vi se på det som en hedersbetegnelse i en tid der normalen er å følge flokken. 

Hvor var feministene og Klassekampen da vi tok opp den alvorlige situasjonen med arbeidsledighet og konkurser i kjølvannet av koronaen, eller da vi debatterte det faktum at 10-12 prosent av befolkningen i «verdens rikeste land» er fattige? Deriblant mange barn. Hvor var feministene da vi samtalte om borgerlønn og meningen med livet? Hvor var feministene når vi spurte om vi må avskaffe kapitalismen for å redde demokratiet?

Hvor var de da vi stilte spørsmålet om menneskeheten vil utrydde seg selv. Er det klimakrise, virus eller atomkrig som til syvende og sist vil utslette oss? De kom heller ikke da vi inviterte til ti foredrag om ti bud anno 2020, der bud 2 med appell av Tonje Gjevjon ble formulert slik;

Du skal være tolerant mot alle som mener det samme som deg! Eller bud 3: Du skal alltid jage i flokk og melde fra til flokkledelsen dersom noen har avvikende meninger, med appell av Helje Kringlebotn Sødal.

 I stedet var feministene opptatt av det jeg vil kalle brettekanter i skapet, av at jeg og festivalen hadde fem menn som inspiratorer.

For å sitere John Stuart Mill allerede i 1848, som jo også Bjørn Vassnes gjorde i Klassekampen 30.7 i år: «Det er neppe mulig å overvurdere verdien av, i dagens begredelige tilstand, å plassere mennesker som er ulik dem selv og med tankemåter og handlinger som de ikke er familiære med».

Jeg kan berolige de fem stolte feminister, ingen som er involvert i Protestfestivalen er kvinnefiendtlige. Tvert imot.

Og for å sitere forfatter Reidar Mosland i den nye boka «Et varsel om uro», som omhandler festivalens 20-årige historie:

«Protestfestivalen er et laboratorium for dialog. Den har tviholdt på sin åpenhet i fysiske debatter, og har hatt en motsatt utvikling av det stadig snevrere debattmiljøet på sosiale medier. For med disse møteplassene på internettet har det vel aldri noen gang vært så lett å få sagt sin mening – raskt. Problemet er hvem man snakker til, hvem som lytter og hvilken virkning budskapet får?»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s