Det er feigheten som holder liv i de fleste av oss

Jeg har for lengst sluttet å bry meg med at man ikke skal skrive fordelaktig om konservative kristne. Vi må slutte å kalle bibeltro kristne for fundamentalister, det sømmer seg ikke, selv i et sekulært samfunn.

I en ny bok tar den danske sognepresten Katrine Winkel Holm til orde for at prester som står for klassisk teologi må bli mer tydelige. Hun er en av redaktørene i en bok som også tar for seg arvesynden, dom og fysisk oppstandelse. Holm mener alt dette er blitt så fremmed i dag at vi trenger å bli minnet på det.

Hun mener kirken lider av berøringsangst når det gjelder noen av kristendommens kjernebegreper. Oppstandelsen er blitt en symbolsk abstraksjon mer enn en fysisk virkelighet, mener hun. Det mest oppsiktsvekkende er at mange i kirken ikke lenger mener at Gud er allmektig. Men hvis Gud ikke har makten, hvem har den da, undrer den danske sognepresten.

Det ligger noe logisk i dette, jo mindre man gir seg hen til noe, jo mindre bryr man seg om det, eller tror på det, og jo mer utvannet blir det. Holm kaller det «fortynningsteologi». Likevel har vi fått en debatt her i landet rundt den store kristne samlingen «The Send» som finner sted på Telenor arena i juni neste år, og der arrangørene har oppfordret alle de unge til å gå «all in». «The Send» erklærer kamp mot likegyldighet og passivitet. Protestene og motstanden – også fra kristne – har vært overraskende og det er hevdet det både er usunt og farlig å gå «all in».

Men danskene tør, der andre tier. I en annen ny dansk bok med den finurlige tittelen «Gud kysser uden samtykke», tar presten Poul Joachim Stender et kraftig oppgjør med feighet og politisk korrekthet i det han kaller «politisk ukorrekte opprop». Det handler om kirken, der han mener vi har temmet Gud og gjort han om til en harmløs skikkelse, formet etter vårt eget ønske. «Hvis man sammenligner prekener for årtier siden med prekener i dag, vil man se et stort fall i, hvor mange ganger Guds navn, Jesus, nevnes. Til gjengjeld er det blomstret opp ord som kjærlighet, nestekjærlighet, grønn kirke og toleranse,» skriver han. «Vi lager snille, underholdende, reflekterende essays om vår samtid, og alt sammen fordi vi er redde for at folk blir støtt av ord som Gud, Sønn og Helligånd.» Her i Norge er det er ikke så lenge siden radioandakten – som nylig fikk Petter Dass-prisen – fikk fortjent kritikk for å ha alt for mange morgenandakter uten at Gud eller Jesus blir nevnt.

Nå som vi er i adventstiden, vet vi at protestene mot julegudstjeneste kommer, for det er alltid noen som blir krenket. Da mine barn skulle konfirmere seg kristelig var det plutselig et diskusjonstema, fordi knapt noen av deres venner skulle det. Mange tenåringer av i dag har knapt hørt om Jesus, og vet ikke hvem de ikke tror på.

Poul Joachim Stender skriver at Bibelen og salmeboken vrimler av militante ord, så hvorfor ruller vi oss da inn i en usann virkelighet om at det ikke er en kamp å være kristen?

«Kristendommen har to sider,» skriver Stender. «Ja, den bløte evangeliske side. Guds kjærlighet strømmer ned i oss, og så slipper kjærligheten løs til de vi møter. Vi blir gode og kjærlige mennesker, fordi vi er gode og har en god Gud. Vi elsker hverandre, fordi Gud elsker oss. Men kristendommen er også å følge hans vilje og derfor sier han også, omvend dere. Vi må oppføre oss som kristne, be og omvende oss.

Av alt som er tabu, politisk ukorrekt eller ufordelaktig å snakke om i dag skiller den konservative kristne troa seg fra det meste, fordi det ellers ofte handler om konsekvenser det får i dette livet. I dette tilfellet er det om etterlivet, der man kan gå fortapt for et liv i himmelen, når man tror på den. Det forunderlige er at der flere og flere kristne tier, både innenfor kirka og i frimenigheter, er det ofte ateister og homofile som tar kampen for dem.

I dag har det blitt like umulig å stå fram som konservativ kristen som det var å stå fram som homofil på 70-tallet. Kim Friele som døde nylig, fortalte for en del år siden på Protestfestivalen om det å være homofil i en tid da homofili var forbudt.  Neste år er det 50 år siden forbudet ble opphevet. I dag har den historien mange likhetstrekk med hva konservative kristne opplever i dag.

For snart ti år siden skrev spaltisten og ateisten Bjørn Stærk i Aftenposten et essay med overskriften «Den skjulte minoriteten – konservative kristne i Norge». En annen ateist, Lars Gule, har også vært en forkjemper for det han kaller «vid toleranse».

Jens Kihl, nylig tilsatt som redaktør i Bergens Tidende uttalte til avisa da han fikk jobben at han ville kjempe for nynorsk og konservative kristne. «Eg har ikkje tenkt å rive ned samfunnet sjølv om eg er homo», sa han til avisa.  

Direktør i Fritt Ord, Knut Olav Åmås, også han homofil, har vært en varm forkjemper for de konservative kristnes rett til å ytre seg. Bl.a. har Åmås vært bekymret for at arbeidsgivere unngår religiøse søkere, og er en tilhenger av å få fram kristne i debattene, både de liberale og de konservative.

Men fra kirke og menigheter er det forholdsvis stille, de snakker ikke lenger om synd eller fortapelse.

Det er feigheten som holder liv i de fleste av oss, skrev dikteren Hans Børli. Mon tro om de konservative kristne er enig i det, i dette tilfellet?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s