Svein Inge Olsen
Kjempa for Norge
og andre setesdøler

I forrige århundre sto kjemper og kraftkarer høyt i kurs på bygdene. De gikk ikke av veien for å vise kreftene sine om de ble utfordret. Men de er ikke bare forbundet med bråk. De tok svake i forsvar, holdt villstyringer i sjakk og forsvarte bygda og familien sin.
Bjørgulv Eivindsson Uppstad, eller Setesdalkjempa som han ble kalt på folkemunne var kjent i hele Sør-Norge. Mye er sagt, men lite er skrevet om kraftkaren fra Hylestad i Setesdal. Nå er historiene om han, legendene og mytene samlet mellom to permer.
Noe av det spesielle var samhørigheten i familien og i bygda på denne tiden. De tok vare på identiteten sin og kjempet for slekten.
— Vend, ropa dei etter han.
Dei drep deg, sa dei.
Da svarte Bjørgulv med de berømt ordene: «Ko agtar eg livet mot a stort namn og rykti.»
I dag sliter Setesdal som så mange andre bygdesamfunn med å holde på menneskene. Men røtter slites ikke så lett over. Røtter skaper tilhørighet og identitet. Denne boka forteller historien om mennesker som har satt spor etter seg, blant de Bjørgulv Myhola, Hans Haugen, Jørgen Løvås og Johannes Skar. Sammen med Kjempa for Norge tegner de et bilde av styrke, verdighet og levd liv som preger setesdøler den dag i dag.
Forfatteren Olav Mosdøl har skrevet spelet Kjempa for Noreg som ble urframført i Marnadal i august 1999.
Svein Inge Olsen er journalist og frilanser. Han har redigert diktsamlingen Låvesvalens svanesang og er drivkraften bak poesifestivalen på Sørlandet.

---

På trykk i Fædrelandsvennen i 2001.
Prosjektet stoppet i kommunestyret, men historien er like aktuell.

LEGENDEN OM SETESDALSKJEMPA

Bygland kommune har gjort et spennende vedtak som ledd mot fraflyttingen i kommunen. Setesdalskjempa Bjørguv Eivindsson Uppstad og sønnene skal bli museum. Dette kan bli en unik turistattraksjon som både vil skape næring, turisme og kultur i kommunen. Kjempene var datidens helter i Setesdal, og Bjørguv var størst og sterkeste av dem alle. Bjørguv var også ”særs ansiktsven og godt sammensatt”. Han hoppet over en hest i løse luften og var dansemester i Agder. ”Vend Bjørguv, ausmennan drepe deg” sa de da han reiste for å måle krefter på østlandet. ”Ko agtar eg livi mot a stort namn og rykti” svarte Bjørguv.

Bjørguv Eivindsson Uppstad ble født i Hylestad Setesdal i 1789. Han vokste seg særdeles stor og sterk, men også spenstig og vakker. Det fortelles at han en dag bar en annen hest over torvet i Stavanger for å vise styrke. Også i dag forteller de gamle setesdølene om Bjørguv, selv om den siste av de gamle, barnebarnet Bjørgulv Myhola døde i 1968, 96 år gammel. Når en gammel mann dør brenner et bibliotek sies det, og det kan i sannhet sies skjedde da gamle Myhola døde. Bjørguv Uppstad var størst av de mange kjempene i dalen på den tida. Han var frikar i sju år og kunne gjøre som han ville. Noen ganger ble han tilkalt for å rydde opp når bråkmakere herjet marknaden i Setesdal. ”Ven og drusteleg som han var, var han på mange måter mannsidealet” sa presten Knut Rygnestad. Derfor var det heller ikke så rart jentene ville ha han. Dette viste han om sjøl også. Han hadde et stev som han tulla og kvad på når det falt seg sånn:

”dei held seg kara, dei held seg bussa,
ko æ dei vel mot han Bjørguv Uppstad,
so ropa jentun¨der opp i sal,
du vene Bjørguv frå Hylestad

Den vakreste jenta i dalen var Sigrid Tveiten. Knut Rygnestad skrev om henne; ”Ho var den veneste kvende nokon minnest”. Hun var datter til lensmann og Eidsvollmann Olav Tveiten. Lensmannens rykte på Eidsvoll var at han var kjempe, men mot Bjørguv møtte han sin overmann. Lensmannen ville ikke ha noen slåsskjempe til svigersønn, men Bjørguv ville ikke bli avvist. Han sparka inn døra til på lensmannsgården. (Lensmannsgården Tveitetunet i Valle er museum i dag):

Då Bjørguv Uppsta kåm inn i stoga
Å spur um fair enni ville lova –
Fair enni lova å slo seg bli:
”Jau du lyt visst have dotte mi”.

Aasmund Aamli elsket Sigrid, og trodde han ville dø av sorg. Han dro til fjells og dikta den kjente slåtten ”Nordafjellsen”. Sigrid Tveiten (1799-1861) skulle sjøl bli blant de fremtredende stevdikterne i dalen. Sigrid og Bjørguv skulle få sju barn sammen som alle arvet farens krefter. Historien sier at Bjørguv dro mot Telemark og Stavanger for å måle krefter med andre kjemper. Bjørguv Uppstad ble kalt ”Setesdalskjempa”. Han var på mange måter datidens idrettshelt. I gamle Setesdal var det den sterkestes lov. Lensmannen brydde seg bare om eiendomsgrenser og lignende. Bjørguv Uppstad skulle således bli en rik mann.

Bjørguv Uppstad fant ut han trengte mer jord. Han oppsøkte naboen Såve Brokke.
Denne stølen hadde vært naboens i mange år, og Såve ville naturligvis ikke miste den.
De ble enige om å møtes når sola står opp for å slåss.
Såve var først ute; ”Gumåren granni min,” sa han.
Og Bjørguv svarte: ”Gumåren, granni min”.
De slåss som to gamper, men Såve gikk ned for telling flere ganger.
Blodet rant av ørene da han kom hjem fra stølen. Han mistet stølen sin til Bjørguv den dagen.
Rike Mikkel Skomedal hadde et flott dyr. Bjørguv kom ridende en dag Mikkel hogg ved. Han ville bytte. Men Mikkel ville ikke kvitte seg med dyret. Da grep Bjørguv tak i Mikkel. Han løftet han baklengs over hoggestabben. ”Jau, du veit eg vi byte beisl,” sa Mikkel.

Det finnes ikke bilde av Bjørguv, men hånda, svær som ei steikepanne, er omrisset på ei bu på Hovsfjellet. Boka om Bjørguv; ”Kjempa for Norge og andre Setesdøler” som kom ut på Genesis forlag i august-99, måtte utgis i A-4 format får å få plass til kjempehånda.

Det sies at Bjørguv angret seg og at han verket da han satt som gammel mann i hjemmet sitt på Evje. Han leste mye bibelen og tenkte på sine gamle synder.
Da han døde i 1866 var han 77 år gammel.

Bjørguv Uppstad brukte nevene, og levde på samme tid som revolvermennene i ”Ville Vesten”. Historien om Bjørguv og sønnene hans skal bli Historisk Museum, en slags parallell til turistmagneten Dodge City i Kansas USA hvor Wyatt Earps meritter kan gjenoppleves. Tolvhundre etterkommere lever i dag etter Sigrid og Bjørguv. Av disse er firehundre i Amerika og Canada. På det nye museumsområdet i Bygland skal ”Legendene” synliggjøres ved hjelp av bilder og skrift. Voksfigurer og ei flere meter høy statue skal synliggjøre de kjente skikkelsene. Den andre delen av museet skal ta for seg utvandringa til Amerika. Uppstadmuseet kan bli en ny unik turistattraksjon i Norge ved starten av ett nytt årtusen. Dette skjer i en kommune som i dag trues av fraflytting.

Kilder: ”Kjempa for Norge og andre Setesdøler”, Svein Inge Olsen (Genesis)
”Gamalt or Sætesdal”, Johannes Skar

---

Cowboy-kultur eller fraflyttet i Setesdal?

Morgenbladet har besøkt Setesdal, og funnet ut at de to største dølene er ikke fra Setesdal, men fra Arendal og Sverige. Avisen mener det spøker for den arketypiske setesdølen og skriver at dalen og dens innbyggere forvalter en tung kulturarv. Avisen spør også om det egentlig er «felespill og tradisjonelt håndverk som begeistrer dagens setesdøler?»

Store deler av Setesdal har hatt problemer med fraflytting, det er det ikke bare Morgenbladet og denne skribent som har funnet ut. Det er tallenes klare tale. «Aller verst står det til i Bygland, som minker og minker og er den kommunen i Aust-Agder som opplever størst negativ befolkningsvekst,» skriver avisen. Men dette er også tallenes klare tale som bare kan konstateres av avisen. I store deler av mitt voksne liv har jeg ønsket et nytt liv for den tradisjonsrike dalen. Neste år er det 15 år siden jeg sammen med daværende næringssjef Vidar Frøysnes ønsket å få til et opplevelsessenter basert på den kanskje mest fascinerende historien dalen har, nemlig den om Kjempene som levde i dalen, og da spesielt den største av dem alle, Bjørgulv Uppstad (1789-1866). Han som på folkemunne ble kalt Setesdalskjempa. Næringssjefen og jeg arbeidet i et år med planene, og fikk støtte fra det nasjonale kulturrådet i Oslo, museumsnemnda, ordfører og passerte også formannskapet i Bygland. Inn til da hadde vi ikke sett Bygdedyret, som jeg bare hadde hørt om.

Bygdedyret var et begrep oppfunnet av forfatteren Tor Jonsson, som tok sitt eget liv etter å ha slåss med dyret og mot mobbing i mange år. Man skulle ikke skille seg ut. Kort fortalt kalles «bygdedyret» for «den rurale versjonen av jantelova». Jeg mener altså ikke at bygdedyret er enkeltpersoner, selv om det var enkeltpersoner som stoppet ideen for femten år siden. I bygdene kan enkeltpersoner få større makt enn på større steder, det er vel ikke unormalt. Opplevelsessenteret skulle romme historien om kjempa og kjempene i dalen, og noen av dem i voks. For å ta kort historien bak det hele. Få bygdesamfunn – om noen – har så godt bevart kulturhistorie som Setesdal. Det være seg folkemusikk, arkitektur, mat og dialekt. I tillegg kan bygda vise til unik natur.

Da Bjørgulv Uppstad flyttet til Evje kom han med de etter hvert så myteomspundne ordene «Her e kje verandi i Evje Sokn. Dei bruke lovi». I boka mi «Kjempa for Norge – og andre setesdøler» spør jeg om hvorfor Bjørgulv og andre fikk slippe løs med kreftene sine i Setesdal på den tiden. Det var ganske isolert på den tiden. Byglandsfjord var ingenting før jernbanen kom i 1896. Først dette året ble det åpnet poståpneri på Byglandsfjord. Åraksbø og Langerak fikk i 1898, Lauvdal og Granheim fikk i 1902. Foruten disse var det brevhus i Jordalsbø og på Tveit. Om sommeren var det båtene «Bjoren» og «Dølen» som var postførerne, men om vinteren ble den kjørt. Lensmannen kom til kort mot kjempene, og av en eller annen grunn var det mange kjemper i dalen. De ble også gjenkjent da de dro til Amerika både to og tre generasjoner senere. Ryktene hevdet de ble så store og sterke på grunn av maten. De åt mye værer og drakk fettet. Men gener i et innpakket samfunn der mange var i familie med hverandre var vel en mer sannsynlig årsak.

Bjørgulv flyttet til Evje i 1847 og der ble han straks truet med lensmannen om han ville gjøre slik han var vant til. I Valle var han frikar i sju år og kunne gjøre stort sett som han ville. Kjempene hadde også en slags «lensmannsfunksjon» i bygdene, fordi de ble sendt bud etter når røvere og andre slåsskjemper kom til bygda. Historien om Bjørgulv er så spesiell at da folkeminnesamleren Johannes Skar var innom Setesdal på jakt etter «Draumkvedet» fant han i stedet en historie så spennende, at han ble værende i dalen til sin død. Han viet kjempene og spesielt Bjørgulv stor plass i boka «Folk frå bygdom». Bjørgulv var kulten i dette rike bygdegalleriet, slik Skar så det.

I 1999 hadde jeg vært i Amerika og sett hvordan små bygdesamfunn levde godt på historien om berømte revolvermenn, som enten var født der eller ble henrettet der. Det var mange paralleller til kjempene, selv om de sjelden drepte, slik revolvermennene gjorde. I Setesdal endte historien om opplevelsessenter og Bjørgulv med at politikerne ikke ville «være med og hedre ei slåsskjempe». Tragisk spør du meg, for siden har bygda krympet enda mer og vi som tilbrakte somrene hos besteforeldre der på 70-tallet orker knapt å dra tilbake og se hvor daudt det er blitt. Den gang mente bl.a. Terje Formoe, som alle vet er skaperen bak Kaptein Sabeltann at et slikt opplevelsessenter kunne bli et av de mest attraktive på Sørlandet. Barn drar folk og historier om kjemper (som attpåtil har levd) er fascinerende for «småtroll». Etter at Bygland takket nei vandret jeg videre til Evje, der jeg med tid og stunder fikk beskjed om at dette var spennende, men kommersielt. Kommunen ville dermed ikke ta tak i det, selv om det gamle fengslet på Evje, som nå har stått ubrukt i årevis, ville vært en ideell ramme rundt et senter som dette. Men spinn-off-effekten er først og fremst flere turister, arbeidsplasser og mer markedsføring av den spennende bygdehistorien ut av bygda.

Den gang i 1999 slo Setesdølen opp med overskriften «Cowboy-kultur på Bygland?». Valle kommune som jeg ikke har nevnt til nå har jeg bevisst holdt meg unna etter gode råd. Der råder visstnok et annet bygdedyr, det som spiser opp alle de andre. Jeg var i sterk tvil om jeg orket å dra frem denne saken enda ei gang, men Morgenbladet motiverte meg og nå er det dermed gjort. Om noen skulle glefse, kan jeg alltids bite tilbake.

På trykk i avis i 2013