Dikt om å høre til og flytte fra

Verden over skjer det en dramatisk endring i bosettingsmønsteret. Å flytte bort fra bygdene – og røttene for å inn til de store sentrene har en rekke uheldige virkninger, mener Svein Inge Olsen, redaktøren av den nye diktantologien ”Låvesvalens svanesang – dikt om å høre til og flytte fra”.

Olsen henviser til den anerkjente forskeren Fritjof Capra, som skriver i sin bok Vendepunktet: «Den voldsomme teknologiske vekst har frembragt et miljø hvor livet er blitt både fysisk og mentalt usunt. Luftforurensning, irriterende støy, trafikkaos, kjemiske skadestoffer og strålepåvirkninger er ikke bare tilfeldige biprodukter av tekniske fremskritt; de er innebygde elementer i et økonomisk system som er opptatt av vekst og ekspansjon, og som fortsetter å intensivere sin høyteknologi i et forsøk på å øke sin produktivitet.»

De problemene Capra tar opp forsterkes i byene, mener Svein Inge Olsen.
– I tillegg forsterker også byene problemer knyttet til familie og slektstilhørighet. Å bryte opp fra sine røtter betyr flere løse familiebånd. Dette fører til at menneskene blir mer rastløse, får en sterkere tomhets- og ensomhetsfølelse. Dette kan igjen gi utløp i økende kriminalitet, økt forbruk av stimuli og mer stress som uttrykk for et større identitet-tap, sier Svein Inge Olsen.

Olsen har samlet 96 dikt skrevet av blant andre: Rolf Jacobsen, Stein Mehren, Hans Børli, Liv Holtskog, Arnljot Eggen, Sidsel Mørck og Gunvor Hofmo.
– Lyrikeren Paal-Helge Haugen sier følgende: «Poesien skal ikkje alltid vere ein trøystande instans. Den kan like gjerne vere ein uroende og farleggjerande instans.» Jeg håper at denne diktantologien skaper en slik uro og få flere til å oppdage den uheldige utviklingen som skjer. Vi trenger fortsatt levende bygder i dette langstrakte, naturvakre landet vårt, sier Svein Inge Olsen.

I forordet skriver Olsen om minner han har fra barndommens somre på bestefarens gård. «Noe av det jeg husker best ved sommerminnene mine på bestefars gård var dette ene; Vi ble møtt av en liten koloni med trippende linerler på veien opp til gården, og hver eneste dag satt det et dusin låvesvaler og plystret på strømkabelen mellom fjøsveggen og hovedhuset. I dag besøker vi denne gården med jevne mellomrom. Strømkabelen er borte, og det er en sorg at jeg verken der på gården, eller her i byen har sett låvesvalene siden dengang. Finnes det ikke låvesvaler lenger, eller kommer de tilbake når vi flytter inn igjen i huset på landet?»

Et oppbrudd etterlater alltid spor etter de som dro. Og de som drar vil alltid bære på minner om det som var. Enten vi forlater mennesker som har stått oss nær, værslitte tømmervegger eller en glissen landsbygd, vil det vi drar fra fortsette å prege oss. Vi kan aldri helt forlate vår egen fortid. Selv etter at historien ikke lenger fortelles, er røttene fortsatt der…

«Et rekviem for rastløshetens og uroens århundre.»
Fredrik Wandrup, Dagbladet