Filmklassikerne som forsvant …

winchester-73-james-stewart-1950

James Stewart

Det blåser i mai, en kjølig vind som fjerner sporene etter klimakrise. Det er koronaen alt har handlet om de siste månedene. Konsertsommeren er avlyst. Kinoen ble stengt i flere måneder. Mens gamle filmklassikere bare ble borte fra skjermene. Lenge før koronaen riktignok, men det var da vi trengte dem som mest.

Livet er vidunderlig.

Det meste gikk oppover. Så gikk det bare nedover, mens pilene for nye abonnementer på Netflix, HBO og andre film- og serietjenester bare pekte oppover og oppover.

Aldri har vi sett så mye film og alskens underlige serier, bare for å holde ut til vi atter en gang kunne ses over en halvliter, på en gudstjeneste eller på kino. Riktignok har vi fått luftet bikkja og katten i nærområdet og lest Albert Camus «Pesten» mens vi har ligget i hengekøyer i skogen. Vi har til og med fått oppleve fordums Drive-In-kino, men det er også alt.

Nå når vi sakte, men sikkert vender tilbake til fotballkampene og normalen, har vi saumfart alt av filmer som er kommet ut de siste ti årene, for det er alt Netflix, HBO og TV-kanalene har hatt å tilby oss, tidtrøyte og billig underholdning, med noen få hederlige unntak. En del bra egenproduserte serier, som Yellowstone på Paramount +, Mrs America på HBO og «Vis A Vis» på Netflix, men alt for mye som ikke har gitt oss noe som helst. Hvem er denne Gudfaren som bestemmer innholdet på skjermene?

Det er en evighet siden vi leide Moviebox i videobutikkene. Mange har i dag for lengst skrotet DVD-filmene. Heldigvis havnet mine aldri på bruktbutikken. Samlehyllene står stødig oppstilt på IKEA-reolene, og der blir de stående til de bæres ut med meg.

Men hvorfor tilbyr ikke Netflix eller dagens TV-kanaler film fra filmens gullalder? Etter å ha spist opp utallige poser Ostepop og drukket kassevis med Cola og pappkartongvin oppdaget du kanskje at du hadde fått zappet deg gjennom Netflix og alle de 150 kanalene Canal Digital har å tilby et frustrerende antall ganger, uten å ha funnet noe som helst det var verdt å bruke ventetida på.

Har det rådende filmpolitiet i de tilgjengelige kanaler og tjenester blitt alt for inspirert av en scene fra «Tatt av Vinden», der Clark Gable sier det som det som det er; «ærlig talt, kjære, jeg bryr meg ikke».

Nå er det sant nok tjue år siden AFI satte opp sin liste over de største skuespillerne de siste hundre årene, men det er forbausende få av dagens stjerner med. På listen over de 50 største kvinnelige -og mannlige skuespillere finner man faktisk ingen.

Så hvorfor er det ikke mulig å se noen av dem på det du betaler dyrt for? I stedet må du hoste deg gjennom støvet i kjelleren for å finne dem frem, klassikerne, de du aldri blir lei av å se om og om igjen, med tårer i øyekroken, eller med befriende latter.

På lista over de største stjernene troner Humphrey Bogart, Katharine Hepburn, Cary Grant, Bette Davis, James Stewart, Audrey Hepburn, Marlon Brando og Greta Garbo øverst.

randolphscott

Randolph Scott

Selv foretrekker jeg gamle westernfilmer med James Stewart og Randolph Scott. «Den gamle skolen» hadde det i seg, med slentrende stil, med sjarm og gjenkjennelighet, og nostalgi-faktoren spiller alltid en rolle. Det er derfor vi mer og mer har byttet ut IKEA med teak. Når alt kommer til alt, går vi jo alle til slutt tilbake til barndommen.

Jeg samler på alt av Stewart, også Hitchcock-klassikerne og komediene, for det er noen av stjernene fra gullalderen som bare har en utstråling som overgår alle andre. Det er heller ikke til å komme bort fra at det er noe ekte og frigjørende med disse personlighetene som gikk igjen på lerretet i filmens gullalder. Og så hadde de moral, verdighet og sendte barna på søndagsskolen, tross luksusliv i Hollywood.

For midt i skuddvekslingene og drapene ligger en god del moral og mye ære. Det heter ikke drap i westernfilmer, det er jo stort sett drittsekkene som dør.

shenandoah-9

I en scene fra en av de vakreste filmene jeg vet om, «Shenandoah» (1965), driver patriarken Charlie Anderson, spilt av James Stewart, en farm der seks sønner må jobbe frem for å dra i borgerkrigen. Datteren Jennie og svigerdatteren tar seg av husstellet. Stewart er (som ofte i sine filmer) en gudfryktig mann, slik han også var privat. Han driver farmen uten slaver. En dag kommer en løytnant og ber om audiens for å få tillatelse til å gifte seg med datteren.

«Charlie: Liker du henne?
Lt. Sam: vel, jeg sa nettopp …
Charlie: Nei, nei. Du sa nettopp at du elsker henne. Det er stor forskjell mellom å elske og å like. Da jeg giftet meg med Jennie’ s mor, elsket jeg henne ikke. Jeg likte henne. Jeg likte henne veldig mye. Jeg likte Martha i minst tre år etter at vi giftet oss og en dag skjønte jeg at jeg elsket henne. Det gjør jeg ennå. Du skjønner, Sam, når du elsker en kvinne uten å like henne, kan nettene blir lange og kalde, og forakt står opp med sola»

Hvordan kan man motstå en slik utsøkt scene? Når man elsker gamle westernfilmer er det langt mer enn å bare se film. Regissørene er kunstnere og landskapet er filmet som stor kunst. Skuespillerne er et kapittel for seg selv. I dag kan man google dem, lese om livet deres og umiddelbart blir de en del av familien din.

James Stewart og Randolph Scott ble begge 89 år, en høy alder, særlig med tanke på at de fleste rollefigurene i westernfilmer ender opp med en neve kuler i skrotten. Men så er det noe med moralen og verdiene som skinner igjennom lerretet, eller «skjermen», som man sier i disse dager.

Liker man westerns må man like James «Jimmie» Stewart (1908-1997) og Randolph Scott (1898-1987). Men også Glenn Ford (1916-2006) og Clint Eastwood (1930- , som fyller 90 denne måneden) duger mer enn nok.

Doris_Day_-_1957

Doris Day

De kvinnelige rollefigurene var ofte verdt filmen alene, skjønnhetsideal enten de var blondiner, brunetter eller mørkhårede.

Går man bak rollefigurene og ser på privatlivet slår det meg at til tross for hvor store stjerner de var, hvor mange menn de kunne velge mellom og formuen de opparbeidet seg gjennom rollene, var kjærlighetslivet og psyken ofte trøblete.

Doris Day viet seg til dyrene, og drev egen dyrebeskyttelse. Hun var gift 4 ganger, og fikk en sønn. Men oldinger ble de hele bunten. Mange av dem levde miserable liv med turbulente og korte ekteskap. Man skulle tro de fikk barn på løpende bånd, men flere av dem fikk aldri egne barn. Unntakene fantes, som Eleanor Parker (1922-2013) og Nancy Gates (1926-2019) som begge fikk 4 barn.

i stevens

Inger Stevens

Kanskje den vakreste av dem alle, svenske Inger Stevens, fikk derimot et kort og dramatisk liv, med flere selvmordsforsøk bak seg og lyktes til slutt, som 35-åring. Blondinen fra Stockholm var ei av de mest ettertraktede for regissørene til å ha birollen i westerns. Etter hennes død viste det seg at hun var hemmelig gift, med en afroamerikaner, i en tid da raseopptøyene var på det verste. 30. april i år var det 50 år siden hun aldri våknet igjen etter en overdose piller.

Hvem var de, disse kvinnene i den viktige birollen i westernfilmene til stjerner som Randolph Scott og James Stewart?

Dorothy Malone (1924-2018) var fager som få. Men også Claire Trevor (1910-2000), Evelyn Keyes (1916-2008), Janis Carter (1913-1994), Joan Leslie (1925-2015), Ellen Drew (1915-2003), Maureen O’Sullivan (1911-1998), Maureen O’Hara (1920-2015), Patrice Wymore (1926-2014), Jean Parker (1915-2005), Lauren Bacall (1924-2014), Julie Adams (1926-2019), Allene Roberts (1928-2019), Shelley Winters (1920-2006), Marlene Dietrich (1901-1992), Phyllis Thaxter (1919-2012), Judith Allen (1911-1996), Barbara Hale (1922-2017) og Irene Hervey (1904-1998).
Eldst av dem ble Doris Day (1922-2019).

Dorothy-Malone-450x600

Dorothy Malone

Noen av westernfilmenes kvinner lever ennå, og det er sannsynlig at i en tid da westerns var i skuddet, var de med på å sette preg på moten og sette fart på skjønnhetsindustrien. Joan Weldon (1930 -), Raquel Welch (1940-), Katharine Ross (1940-), Carroll Baker (1931-), Vera Miles (1929-), Shirley Jones (1934-), Linda Cristal (1934-), Angie Dickinson (1931), Mariette Hartley (1940-), Sue Ann Langdon (1936-) og den unge blonde skjønnheten Brooke Bundy (1943-). Cowboyene ble lammet da de så henne. Og så ikke minst Olivia de Havilland (1916-) (103 år), de lever alle i mai 2020. Noen av oss opplever Vertigo, bare av å se dem i disse filmene fra filmens storhetstid.

Og så slo det meg hvordan så mange av disse skjønnhetsidealene med «de rette verdiene» på lerretet, i virkeligheten mislyktes i kjærligheten og var ulykkelig i livet. Kanskje traff de menn som bare elsket dem, slik Charlie Anderson i «Shenandoah» advarte mot.

250px-Phyllis_Thaxter_in_1955

Phyllis Thaxter

Slik kan man altså holde på å lage sine egne historier rundt filmene, rundt de som spilte i dem og rundt en kultur som i dag bare finnes igjen på skjermen, og knapt der. Derfor er det så viktig at de ikke blir borte.

xmlcr54166d

Det er Moderne Tider, men vi må kunne be de som bestemmer innholdet på skjermene om ikke å glemme filmens gullalder, for det gjelder ikke bare oss, de må heller ikke gå i glemmeboka for neste generasjon.

Vi er alle glad for at koronaen er over for denne omgang, men om det skulle bli en ny nedstenging er i alle fall jeg rustet med mine gamle klassikere. Jeg slipper å ta turen ned i kjelleren eller oppsøke bruktbutikken for å kjøpe dem tilbake.

Og det fine er at jo eldre man blir jo fortere glemmer man og jo oftere kan man se dem.

Koronagåing: Rundt Kristiansand i pappas fotspor

ropstadknuten

Her er jeg på Ropstadknuten. På toppen av lista mi. På toppen av Agder, med utsikt over tjue kommuner.

«Det er mi egen skrift æ ser
Der står ditt navn
Adressen din og begge telefonan
Skrevet litt utydelig med penn
Kor rart å se igjen
Det er mi egen skrift æ ser
Gjort i hast og nesten uten tanke
Den gang du va
Nu e du ikkje mer»

Slik synger Kari Bremnes. Det er i dine spor jeg går, pappa.

Denne våren har vært annerledes enn andre vårer. Det hele begynte 12. mars, da Norge og verden bit for bit ble nedstengt som følge av korona-viruset. Skolene stengte, kulturarrangementer ble forbudt, treningssentre og frisørsalonger ble forbudt å ha åpne, og jeg måtte som så mange andre finne på noe annet å gjøre.

Det er også den første våren som foreldreløs etter at moren vår gikk bort før jul.

Søndag 22. mars gikk jeg med min finlandssvenske kone tur til «Gråmannen», en liten topp 207 meter over havet, rett ved Kjærrane utenfor byen. Min far snakket flere ganger om «Gråmannen» i sin tid, og jeg har i den senere tid vært der flere ganger.

Noen dager etter fant jeg min fars gamle turkart som fortsatt lå i den lille kartveska han bar rundt på da han gikk turer og drev turorientering på 70- og 80-tallet. Han forsøkte å få oss med, men når vi kom i tenåra lå ikke turer i skog og mark øverst på prioriteringslista. Jeg vet ikke hvor gammel den kartveska er, men turene i skogen og opp på høydene rundt byen var han i gang med like etter at han kom til byen fra Finnmark mot slutten av 50-tallet.

I dagboken skriver han om hvor alene han er her nede, men ikke ensom, for samtidig beskriver han hvor takknemlig han er for å ha «Jesus som frelser», som han skriver. Han er alene, men likevel ikke alene.

min fars skrift

Slik skrev min far i dagboken.

Dagbokskriveriene er fulle av takknemlighet, men viser også hvor stor betydning naturen har, helt siden oppveksten blant de enorme fuglefjellene i Loppa med midnattssol og bølgene som slo inn fra det ville, ustyrlige Lopphavet.

Jeg fant fram tre av kartene, over Kristiansand, Iveland og Høvåg, hvor det ene fra byen var utgitt i 1971. Disse turene må derfor ha blitt gått fra perioden tidlig 70-tall og frem til litt ut på 80-tallet. Han sirklet inn toppene han besøkte, nummerte dem i rekkefølge ettersom han besteg dem, men uten dato. Selv skulle jeg gjerne visst når han var der og hva han tenkte på da han var der, men det fikk bli opp til fantasien min som ble med meg på mine turer.

Med kartene foran meg bestemte jeg meg for å bruke koronapausen til å trø i min fars fotspor. Det var bare et problem. Min redsel for ormer hadde alltid satt en stopper for turer i skog og mark på denne tiden av året, så hva skulle jeg gjøre? Cowboyen i meg fant fram mine nye cowboystøvler, kjøpt på et øde sted i Alabama i september 2018.

bootsGlattetre

Dermed var jeg i gang i med å tråkke rundt i min fars fotspor. Jeg bestemte meg raskt for å holde på med dette frem til det som ville vært hans 92-årsdag 16. mai 2020.

Og for en opplevelse det ble. Snart oppdaget jeg at til tross for å ha bodd i denne byen store deler av livet ante jeg ingenting om naturopplevelsene rundt Kristiansand. Jeg husker jo ikke så mye av turene han tok oss med på, selv om noen av dem er på bilder, blant annet fra kanonmuseet i Voie, og fra et sted i skogen der han varmet Spagetti A La Capri til oss, en type boksemat jeg alltid vil ha et nostalgisk forhold til.

IMG_0005

Lille meg med min far i «stallen» i Kristian IVs gate 25

Min far Gunnar Olsen var født 16. mai 1928 i Loppa i Finnmark. Oppveksten var hard i denne værharde kystkommunen ved Lopphavet. Fiske var omtrent eneste måte å overleve på. Da moren «Sina» døde i barselseng med tvillinger da han var 4 år, ble han og 4 søsken i mer eller mindre grad overlatt til fremmede. Faren måtte ut å fiske for å forsørge familien. Flere av barna ble satt bort, men min far som eldste gutt ble værende da faren Ingvard giftet seg med den tjuefem år yngre husholdersken Anna og etter hvert fikk 11 barn til.

Krigen kom til Finnmark da han var tenåring, og i 1944 ble bygda brent av tyskerne og måtte bygges opp på nytt etter krigen. Rundt 1953 fikk han tuberkulose på fiske og ble ført til sykehus og etter hvert en omfattende operasjon for å overleve. På tuberkulosehjemmet i Salten gikk han gjennom rekonvalesens, svekket og med klar beskjed om å komme seg nedover til varmere strøk. Jeg antar han mistet en lunge, selv om han aldri fortalte oss hvorfor han hadde et hull i skulderen der det skulle vært et ribbein.

Her sør havnet han i Mandal og Kristiansand hvor han etter hvert traff min mor og giftet seg i Kristiansand domkirke, 30. Juni 1962. Bryllupet ble feiret på Grødals spiseri. Han lengtet aldri hjem igjen til nord etter at han kom til Sørlandet, og reiste bare et par ganger. Blant annet på bryllupsreise.

Den sterke troa på Gud bar han med seg fra barndommen, spesielt fra sin mor. Da han fikk tilbake tuberkulosen og alt håp var ute, sendte han bud etter en såkalt «bønneduk» fra den amerikanske evangelisten William Branham. Han sendte boka om Branham av Alfred Marøy til sin far og skrev som hilsen til sin far at han ble mirakuløst helbredet gjennom Branham. Bestefaren min Ingvard døde i 1974, 85 år gammel, samme året min mor valgte å skille seg fra min far.

Skogsturene, annen hver helg med to barn, kristne møter og bibellesning ble det som bar han gjennom de tunge stundene. Jobben på «Mekken» fikk ukedagene til å gå. I den tida skulle man ikke skille seg som kristen, derfor gikk det ekstra hardt inn på ham.

pappa

Pappa i båten. Han elsket havet og sjøen og skaffet seg raskt en liten båt. Men å svømme lærte han først da han var passert 50 år.

Vi barn var imidlertid heldige. Vi kunne ikke ha fått en snillere og mer omtenksom far enn han vi hadde. Han var stille og sjenert, men hjelpsom og glad i å prate med folk. Jeg klarer ikke å lese Bibelen slik han gjorde, til det er jeg for rastløs, men turene i skogen og på toppene kan jeg, ikke minst for å finne min egen ro i turbulente tider og med et rastløst og til tider plaget sinn. Toppturene ble min rekonvalesens i en urolig og uvirkelig tid der korona-viruset lammet hele verden.

Jeg trødde rundt byen med cowboystøvler, som oftest alene, med poesi og med varm kakao og har med det oppdaget helt nye sider av byen jeg ble født i palmesøndag 7. april 1963.

Dette er min liste over de ti toppturene som var mest verdt turen.

1. Ropstadknuten i Vennesla.
Kjør inn til Tjomsås, men vær klar over at om du kjører til Ropstad og ikke til Tjomsås og følger stien tilbake ender du med å gå et stykke på asfalt for å komme tilbake til bilen. På toppen er man 488 m over havet. Det hevdes at man kan se utover 20 kommuner fra utsiktstårnet. På veien fra Tjomsås passerer man en nedlagt gård hvor det er fint å ta seg en stopp.

2. Unndalsheia over Kulia.
Fantastisk sted og utsikt, men for å komme dit parkerer man på Kulia, like ved Aurebekk. Det er parkeringsplass like ved inngjerdinga til sauebeite og man følger bare tømmerveien oppover til man er på en kjerrevei og sti til man er på toppen. Her kan man kose seg lenge.

3. Veten i Voie
Antakelig den vakreste utsikten av alle turene. Rett ved havgapet, og omgitt av bunkers og ruiner fra 2. verdenskrig. Man går ut fra turløypa i Voie og følger skiltene ut mot Veten.

VetenVoie

Utsikt fra Veten i Voie

4. Ravneheia og innover til Bærvannet.
Ideelt sted for å slå seg til ro en stund, spesielt ved Bærvannet. Vi burde tatt med grill og pølser, men det hjelper godt med kakao og noe godt å bite i, når man sitter ved vannet. Når det er tillatt er det fint med bål på en av knausene.

5. Skråstadvarden over Oddersjå og Den Omvendte Båt. Fra Jegersberg.
Kanskje mest kjente turområde i byen. Dette var en av de lengste turene jeg tok og tok noen timer. Men opp til Skråstadvarden kan man gå fra mange kanter, blant annet fra Sødal. Jeg gikk fra Jegersberg og måtte dermed også tilbake dit. Mange flotte steder å slå seg ned, med formidabel utsikt flere steder.

6. Åmlinuten på Dalane.
Vi startet fra Dalane, en stikkvei på industriområdet like ved kommunens tekniske etat. Man følger veien og stien oppover til topps. Godt skiltet. Dette er en kortere tur og overkommelig for de fleste.

amlinuten2

Til Åmlinuten går man inn fra Dalane.

7. Bukksteinen ved Farvannet. 205 m.
Jeg fikk med ungene opp hit, selv om det var noen protester. Veien opp er bratt, man går stort sett oppover fra bunnen av farvannsbakken, i starten av den gamle postveien. Men for en utsikt på toppen, ut mot industriområde på Mjåvann riktignok, men verdt turen.

8. Gråmannen.
Kanskje den turen jeg mest forbinder med faren min. Han snakket om Gråmannen og var der nok ofte på søndager etter andakten på Kjærrane. Vi gikk opp derfra og kom ned et stykke unna på den gamle postveien. Formidabel utsikt, lett å bli glad i dette stedet.

gramannen

Utsikt fra Gråmannen

oksla1

9. Oksla i Vennesla.
Kjørte til Bringsvær leirskole der jeg ikke hadde vært siden vinteren 1978, da vi var på leirskole. Fulgte stien innover og oppover til Venneslas høyeste punkt, 458 m over havet. Utsikt på alle punkter, men ikke like formidabel som på Ropstadknuten et lite stykke unna. Men man er på landet her, og freden har senket seg på toppen. Fint for diktlesing.

10. Øyliheia i Vågsbygd.
Nærområdet vårt. Hadde vært der mange ganger, men aldri gått inn fra Auglandstjønn barnehage. Spektakulært enkelte steder og formidabelt på toppen. Fra samme barnehage kan man både gå opp til Askedalsheia (som jeg også var på en annen dag), Bjørkeliheia og «Den lille prekestolen» og ikke minst Bruliheia med Busteinen, som jeg var innom en annen dag i mai. Øyliheia har best utsikt.

oyliheiaVagsbygd

Vakkert på vei opp mot Øyliheia

Nærmest kom Roksheia / Ruben + Nygård. Ruben ligger bak sørlandsparken. Parkeringsplass på Barstølveien. Min far hadde satt ring rundt Nygård, som ikke var en topp, men en oase med et vann innerst på turveien etter at jeg hadde tatt turen opp til Ruben og Roksheia, 127 m over havet.

busteinen

Busteinen i Vågsbygd er verdt et besøk

Andre steder som er verdt å nevne er turen til Glattetre der man går opp en dal og forbi gamle gårder med historiske steder der man så restene etter gamle vannhjul i gamle Oddernes.

Lindalsheia via Monte Rosso er også verdt et besøk og så nevner jeg Bjorstemheia i Høvåg hvor jeg lette forgjeves etter utsikt.

Bjorstemheia

På vei mot Bjorstemheia i Høvåg passerte jeg dette skiltet

Jeg fant ingen vei opp til noen topp, men fulgte stien inni i skogen ganske lenge før jeg gav opp og drakk kakaoen på et brukket tre langt inn i skogen. Jeg møtte ikke et eneste menneske på denne turen, men på vei tilbake ble jeg nysgjerrig på en stikkvei opp til «Kjerkebakken», og der oppe fant jeg utsikten jeg lengtet etter.

bringsvar

På Bringsvær der turen til Oksla startet, måtte jeg passere sauer på beite.

Til sist nevner jeg Kjevikheia og Borgeheia, to topper i nærheten av hverandre, der man kan se flytrafikken på nært hold, når koronaen en gang er over. Det mest bortgjemte sted var Gyråsen i Torridal, der jeg trivdes godt når jeg omsider fant stien opp til toppen.

Jeg dro stort sett alene, men hadde med madammen på et par av turene og de minste barna var med på et par turer. Min eldste sønn Christoffer var med meg på Kjevikheia.

Ellers, best utsikt over kvadraturen får man fra Duekniben, hvor jeg vokste opp. Vi hadde alltid byens beste utsikt på Nyttårsaften.

Til sist pappas bønn, som jeg fant da jeg tømte barndomshjemmet i Kobberveien i fjor. Det er hans egen skrift jeg ser. Han hadde ikke bodd der siden 1974 og de fleste spor etter han var for lengst rensket fra dette huset. Men så dukker denne lappen opp, nærmest som et tegn fra oven. Det må ha vært meningen at jeg skulle finne den.

God bursdag pappa, der oppe i himmelen! Nå har jeg gått i spora dine her nede, og blitt enda bedre kjent med deg. Bønnen din står på hylla i glass og ramme.

farsbonn

Koronagåing

Faktisk tenkte jeg ikke på korona da vi gikk til «Gråmannen» i begynnelsen av april. Men min far likte å dra opp dit, og så var det jo plutselig blitt masse ledig tid. Pussig nok har skogsturer blitt et begrep i år, på samme måte som hengekøyer i skogen er blitt en trend. Gå tur i skogen er et særnorsk fenomen mi finlandssvenske kone syntes var en raritet da hun flyttet hit, men nå har hun vært med på noen turer, selv om jeg går mest alene.

Min koronagåing begynte for alvor etter at jeg kom over min fars gamle kart over Kristiansand. Han var finnmarking som endte opp på Sørlandet på slutten av 50-tallet etter å så vidt ha overlevd tuberkulose-pandemien. Umiddelbart begynte han å peile seg inn på toppene rundt byen. På kartet fra 1971 hadde han sirklet inn alle toppene han hadde vært på og nummerert dem i rekkefølge etter hvert som han besteg dem.

Dermed var jeg i gang, og hver gang kom jeg til å spørre meg selv det samme spørsmålet jeg aldri får svar på; om når han var der og hva han tenkte på. Men jeg hadde først et problem jeg måtte løse. Min frykt for ormer hadde holdt meg på den «brede vei» i mange år, så hvordan skulle jeg få dette til alene? Jeg var så redd for huggorm at jeg ofte så for meg slangen (Djevelen?) bite meg i leggen og gi meg et så kraftig allergisk sjokk jeg aldri ville våknet igjen.

I september 1999 kjøpte jeg cowboyboots i Dodge City, der kompisen min og jeg dro for å finne levninger etter «Krutrøyk», TV-serien alle så på tidlig på 70-tallet. Men skoa hadde endt sine dager i en regntung åker utenfor Halden den redselsfulle dagen 22. juli 2011, og har siden den gang ligget på Lit de Parade hos en av byens skomakere. Siden jeg er overbevist om at cowboyboots har sjel er jeg sikker på at de revnet i sorg over alle som døde den tragiske dagen.

I september 2018 var jeg igjen i USA og kom hjem med et par nye sko, kjøpt på et øde sted i Alabama. Derfor, i ekte westernstil fra de støvete prærier fra lenge før korona, begynte jeg vandringen min rundt byen med det slitte kartet, med poesi i sekken og kakao på termosen. Jeg har møtt mange hyggelige mennesker på vandringen. Noen av dem tok bilder av skoa. På kveldene så vi Netflix eller gamle westernfilmer med James Stewart eller Randolph Scott.

Etter «Gråmannen» spiste jeg meg mil etter mil rundt byen til Ravneheia med Bærvannet til Askedalsheia, Lindalsheia, Hesteheia i Songdalen, videre til Unndalsheia, Solheia, Øyliheia, Kulia, nedre Gill, Ropstadknuten, Ruben (Roksheia) og Nygård bak Sørlandsparken, til Bukksteinen, Skråstadvarden og Den Omvendte Båt, og så videre til Borgeheia og Kjevikheia, til Veten i Voie, til Glattetre og så til Bruliheia og Busteinen og kommer til å fortsette fram til 16. mai, dagen før nasjonaldagen, som ville vært min fars 92-årsdag.

Noe av det jeg oppdaget på denne koronagåingen rundt byen, var hvor besatte vanemennesker vi mennesker er. F.eks. bor jeg i Åsane i Vågsbygd hvor turløypene ligger som røde løpere utenfor døra, men likevel går vi alltid den samme runden som om vi ikke visste at det fantes flere. Alltid har vi det samme pålegget på brødskiva, vi ser de samme programmene på de samme kanalene, selv om utvalget er enormt, og vi lager de samme middagene til samme tid hver dag, går de samme søndagsturene, løper i de samme løypene, handler på de samme butikkene, leser de samme avisene, ja vi gjør de samme tingene om og om igjen dag etter dag til vi ikke lenger kan trekkes opp om morgenen. For noen år siden fant jeg ut det var derfor livet gikk så fort når vi ble eldre. Jeg hadde alltid trodd tida gikk fortest som barn når så mye skjer, men det er når vi trør i vante spor livet flyr.

Hans Børli skrev i et av sine dikt at «jeg vet at du sitter fast i din verden. Vil du løfte ditt eget liv opp i en høgere sfære, da må du samtidig løfte alt omkring deg.»
Hele livet vårt, i den grad det har en avgrenset form, er ikke annet enn en mengde vaner,» skrev legen og psykologen William James i 1892.

Koronagåingen har blitt en renselse for min del, for ikke bare har jeg fått utvidet horisonten og fått brutt noen vaner, men jeg har glemt at mange dør av korona eller blir veldig syke. Jeg har glemt at jeg ville kjedet meg i hjel om jeg bare skulle sitte å vente på få jobbe igjen med det jeg brenner for, eller sittet her i angst for få dette flaggermus-viruset. Fuglekvitter og bekkesus er vakkert. Jeg har funnet mer sjelefred i naturen fordi jeg har hatt mer tid til å ta vare på øyeblikkene enn det jeg hadde på turene før karantenen. Men det jeg har satt aller mest pris på er at jeg har blitt enda bedre kjent med faren min selv om han ikke finnes mer. Og om ikke det er nok har jeg blitt mindre redd for slanger. Og så kan jeg si like bråkjekk som Henrik Ibsen: «her oppe på vidden er frihet og Gud,
der nede famler de andre.»

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Samme dag jeg avslutter dette prosjektet arrangerer vi nettdebatten «Er Gud ond?» der vi tar utgangspunkt i et dikt av Erik Bye.«Er Gud ond!» sa den gamle kvinnen. «Han gir oss ikke regn». For noen dager siden sa Johan Golden i Nytt på Nytt at de som tror på Gud burde være litt mer forbanna. Hvorfor lagde du covid-19-viruset og stelte i stand dette kaoset, lurte han på. Ingeborg Heldal som også var gjest parerte med at Gud gjør det i så fall for å prøve oss, slik at vi kan vise at vi er gode mennesker.

Min konklusjon er at vi kan få mer tid til refleksjon og et dypere innblikk i skaperverket, før vi alle en dag rir inn i solnedgangen, som i de gode gamle westernfilmene.

En flaggermus fra helvete

flaggermus1

Er vi på vei inn i ragnarokk? Bare så det er sagt, jeg stiller kun spørsmålet basert på hva helsetoppen Preben Aavitsland erkjenner som Norges vei å gå for å bekjempe viruset.

Vi mennesker er veldig dårlige til å ha to tanker i hodet samtidig. Det erfarer vi hele tiden, ikke minst etter at sosiale medier ble en del av hverdagen til de fleste av oss. Vi gjør ting i flokk og vi jager i flokk. Akkurat nå har vi ikke to tanker i hodet samtidig.

Aavitslands kurs for Coronaviruset som landet nå styrer etter er at det vil bli en gradvis økning av smittede med en topp i juli, før det vil bli bedre. Hvis jeg ikke har misforstått helt feil vil det altså bli gradvis verre frem mot juli, altså til sommeren går mot slutten.

Hvis dette skjer kan vi vel bare slå fast at lærere og barnehageansatte har hatt sin siste jobbdag dette skoleåret. Man sender jo ikke elever tilbake til skolen mens vi får flere smittede? Skoleelever og studenter kan dermed forberede seg på at sommerferien allerede er begynt. Det kan nok bli stor jubel for en del av dem, men virkeligheten er at det betegner et sammenbrudd for Norge og Europa, og for store deler av verden. Men la oss holde oss til Norge.

Det Aavitsland ikke sier er det som betyr mest og bekymrer mest. Det er ikke hans skyld. Han fokuserer på sitt. I løpet av kort tid rammer konkursene flere og flere bransjer. Kun dagligvarer, apotek og en del livsnødvendige bransjer vil ha gode vilkår. De får også ha oppe. Og dessverre vil kyniske inkassobyråer ha gode dager. Flyselskap og busselskap vil bli reddet av staten, men siden de ikke får «kunder» vil de kun overleve, men med tusenvis av permitterte ansatte.

Spørsmålet er om regjeringen bare kan trykke opp penger? Helt ubegrenset?

Kafeer, frisører, utesteder, reiseselskaper, treningssentre, hoteller, kulturarrangementer, idrettsklubber, private barnehager, private skoler og et ukjent antall bedrifter vil gå konkurs.

Leder i Kvadraturforeningen i Kristiansand Heidi Sørvig sa for noen dager siden at «bylivet vi har kjent til nå kan forsvinne». Bortfall av flere tusen arbeidsplasser er sannsynlig.

Arbeidsledigheten vil øke til ufattelige høyder. Bare på 5 dager har den økt med 128 prosent på grunn av permitteringer. Men dette er ingenting imot hva som vil komme. Når vi i tillegg blir «innelåst» over så lang tid kan vi regne med at kapasiteten på psykiatriske sykehus vil bli sprengt, at behovet for antidepressiva og andre «lykkepiller» vil eksplodere. Antallet selvmord vil eskalere. Alkoholkonsumet vil gå opp, med de negative følger det får. Kriminaliteten vil øke fordi helt vanlige mennesker blir desperate. Personlige tragedier vil øke i omfang og antall skilsmisser vil få en kraftig økning, slik de vanligvis gjør etter lengre ferier der vi må leve tett på hverandre. Vi får heller ikke omgås andre enn de nærmeste gjennom denne tiden, det kunne man faktisk under 2. verdenskrig – og man kan kanskje si at det ble redningen for mange under den vanskelige tiden. Ensomme som allerede sliter med ensomhet vil bli enda mer ensomme.

Den svenske psykiateren Anna Bennich skriver i sin bok «Att Övervinna Ensamheten» at «ufrivillig ensomhet er like farlig som å røyke 20 sigaretter om dagen. Det er farligere å være sosialt isolert enn stillesittende eller lide av usunn overvekt». Og alt dette er bare toppen av isfjellet. Her er vi i en situasjon der vi blir pålagt ensomhet av staten.

I Österbotten i Finland står det såkalte «fattiggubber» som treskulpturer utenfor alle kirkene for å minne oss på svunnen tid. Nå kan vi oppleve den fattigdommen vi bare har lest om på nytt.

Det landet vi finner igjen til høsten vil være helt ugjenkjennelig. Jeg har i tjue år drevet Protestfestivalen, som skulle hatt jubileum i år. Aldri har jeg noensinne vært borti noe lignende. Arrangementer og festivaler utover sommeren vil rase som dominobrikker. Vi vet ingenting og må leve dag for dag uten å vite noe som helst. «Uforutsigbarhet» er den farligste tilstanden sa en lege jeg kjenner en gang.

Vi kan skrive inn en ny tidsregning i historiebøkene. Det landet vi finner igjen kan ta i bruk mange av de ordene vi finner igjen som synonym til katastrofe i ordboken: oppløsning, underskudd, krakk, lidelse, tragedie, bankerott, breakdown, ruin og død, samt utslettelse av en del tradisjonsrike bedrifter og organisasjoner. Kun et ord fra synonym til katastrofe vil vi kunne betegne som positivt; systemskifte.

Da jeg for ti år siden satt i en privat middag med miljø- og solidaritetsforkjemperen Erik Dammann, som da hadde mottatt Erik Byes minnepris, profeterte han dystert for fremtiden. Vekstsamfunnet tar livet av oss og siden det er utopi å tro at vi vil begynne på nytt med en helt annen måte å styre samfunnet på er menneskets – og jordas fremtid fortapt. Dammann som mente alt hadde blitt forverret med nyliberalisme og New Public Management kan nå få oppleve at når vi kommer ut på den andre siden, etter Coronaviruset, vil det som sannsynligvis startet det hele – en flaggermus på et matmarked i Kina – ha ført til en helt ny tidsregning med helt andre verdier. De rikeste mennesker i verden har mistet enorme pengesummer.

Men det var ikke på denne måten vi ville ha systemskifte, til det vil kostnadene og tragediene antakelig til og med overdøve Coronaviruset.

Derfor ville jeg heller hørt på legene Mads Gilbert og Gunhild Alvik Nyborg og innført portforbud i 14 dager.

Det er i alle fall en begynnelse.

Hypokonder i koronaland

faentaskjebnen21-620x350

Psykologen Rollo May beskrev angstens natur på følgende måte: den angriper oss fra alle kanter samtidig. Derfor kan vi ikke forsvare oss. Omtrent som korona.
Korona har blitt sammenlignet med spanskesyken, selv om den var en influensa. I min slekt nordpå preget spanskesyken samfunnet på den tiden. I 1918 rykket den så nær at helserådet i Hammerfest 31. oktober forkynner forbud mot all møtevirksomhet, forsamlinger og sammenkomster inntil videre. Bare kirken var unntaket. Spanskesyken var en pandemi, en uvanlig hard og dødelig form for influensa. Det tredje utbruddet rammet min slekt. 16. juli 1919 dør et av barna til mine oldeforeldre, bare 8 år gammel. Personer mellom 20 og 40 år ble spesielt rammet. Totalt tok spanskesyken 15 000 liv i Norge disse tre årene.
Hvis vi tenker oss hvordan vi i dag flyr over hele kloden, ville spanskesyken i dag blitt enda verre. Heldigvis er flyene omsider satt på bakken og alle kulturarrangement utsatt eller avlyst.
Og korona rammer, som en av mine kamerater sa det, stort sett de aller eldste og svakeste. Er det verdt å legge landet i ruiner for?
Det vi i hvert fall kan være enige om er at vi befinner oss i en virkelighet ingen av oss noensinne har opplevd tidligere. En virkelighet som sist lignet, var under 2. verdenskrig.
Hypokondere og andre katastrofetenkere er i kriseberedskap.
I det 2. århundre beskrev den romerske legen Galen (ca år 130-201) tilstanden «Morbus hypochondricus», kjennetegnet av smerter, fordøyelsesbesvær, tretthet, søvnproblemer og irritabilitet. På 1700-tallet var hypokondri, eller melankoli, en vanlig diagnose i Europa. Gradvis ble imidlertid hypokondri mindre populært, og er i dag for mange nærmest et skjellsord. Innholdet dreide seg etter hvert også bort fra depresjon og mer og mer over mot dagens forståelse: overdreven frykt for fysisk sykdom.
Altså, før korona kom til verden hadde de med samme diagnose som meg allerede en overdreven frykt for fysisk sykdom. Og siden Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har gjort alt de kan for å fortelle om alvoret og med det skremme vettet ut av sånne som meg skal det lite til å inkludere kroniske luftveisproblemer med at man befinner seg i risikosonen. Men først og fremst har jeg barn i risikogruppen og det er et faktum jeg er nødt til å forholde meg til.
Når jeg nå de siste dagene har fått spørsmål fra mange om hvordan jeg klarer å manøvrere meg gjennom all informasjonsstrømmen uten å få panikkanfall er svaret mitt like komplekst som meningene om hvordan vi bør forholde oss til viruset.
Jeg har barrikadert meg hjemme, men går på butikken. Men tror selvfølgelig at viruset kommer flygende fra Italia og gjennom vinduet her jeg bor på toppen av Åsane. Eller at jeg fikk det allerede på bryllupsreisen til Firenze i juli 2016. Siden jeg ikke går til legen og utreder, slik hypokondere vanligvis gjør, produserer jeg symptomer med tvangstanker, og venter på bedre tider.
Samtidig forholder jeg meg relativt rolig i forhold til korona, for i sånne situasjoner flykter jeg bare inn i det jeg brenner for. Men så er dilemmaet at det jeg brenner for er satt i karantene på ubestemt tid.
Med andre ord, usikkerheten rundt avviklingen av Protestfestivalen i september plager meg mer enn selve viruset.
Jeg blir rastløs. Går på veggene. Inni mellom jogger jeg, for som forfatteren Dag Solstad sa, enhver vet jo at joggere er ute og lufter sin egen dødsangst.
I dette vakuumet har jeg i tillegg ryddet tomta utenfor huset for søppel og kvist. Jeg støvsuger, vasker, lytter til musikk og ser gamle filmer.
En venn av meg kaller det som skjer for «hysteri» noe jeg også kan kjenne på. Vi er jo alle selvsentrerte, og derfor velger vi vår egen krise fremfor andres. Ikke misforstå, jeg tar viruset fullstendig på alvor og følger rådene til punkt og prikke, men bekymrer meg altså litt mer for konsekvensene enn for korona.
Kulturlivet er sammen med flyselskapene den bransjen som lider mest i disse dager. Frilansere og kunstnere er avhengig av publikum, men får ikke jobbe. Mange får heller ikke støtte fra NAV, hvis de driver enkeltmannsforetak. Få er så sårbare som kunstnere. Også arrangører er sårbare.
Blir det festival i september? Hva skal jeg finne på nå? Hva med jobben jeg har lagt ned et helt år i og som nå skal sys sammen til et ferdig program i september? Hva med søknadene i mai der det må vedlegges et ferdig festivalprogram og dato? Hva med økonomien? Sånne ting tenker jeg på.
Hele livet vårt, i den grad det har en avgrenset form, er ikke annet enn en mengde vaner, skrev legen og psykologen William James i 1892.
Korona (ikke kona) driver meg til vanvidd, fordi hypokondere er veldig avhengig av forutsigbarhet og vaner.
Angst betyr også fravær av frihet, så snart frihetens og åndens virkelighet er satt, er angsten opphevet, hevdet filosofen Søren Kierkegaard. Tapet av frihet er det vi merker mest på i disse dager. Restriksjoner og forbud tvinger oss til å sitte hjemme.
Underholdningen som ellers er til stor hjelp f.eks. i form av direktesendte fotballkamper på TV er utsatt på ubestemt tid. I stedet er man låst fast til serier og filmer som kjeder oss. Ikke kan vi stikke av eller snakke bort katastrofetankene med gode venner heller. I alle fall ikke IRL.
Tapt frihet gir angst. En overspent sensibilitet, en overspent irritabilitet, nerveømfintlighet, hysteri, hypokondri osv. Jo da, man innehar alt dette og mer til. Jeg er dessuten opphengt i skjebnen og har ingen problem med å ta i bruk ord som «dommedag» og «kollaps» om det som skjer når det skjer flere spesielle hendelser samtidig.
Jeg kjemper en kamp med meg selv hvor jeg angripes fra alle sider, og vet at jeg ikke har veldig lyst til å ha et virus fra flaggermus i kroppen. Det er ekkelt.
«Det er ikke noen uklar følelse, dette, jeg vet akkurat hva jeg er redd for. Jeg er redd for å miste den verden som er min. Døden tar fra oss verden. Den tar fra oss vårt selv,» skrev Bernhard Ellefsen i «Imot døden».
«Tanken på at jeg skal dø, gir meg dødsangst, antakelig den mest åpenbare og utbredte av følelsene vi har for døden. Ofte snakker vi om dødsangsten som noe vi må kvitte oss med, at den tilhører en spesiell periode i livet og at vi må komme oss forbi den, vokse fra den,» skriver Ellefsen.
Når jeg lytter til Leonard Cohens «You Want It Darker» eller David Bowies «Lazarus» tenker jeg alltid på at det er døden som synger, for de visste jo hvor det bar hen når de laget disse sangene. Og hver gang jeg hører Johnny Cash med «Hurt» tenker jeg på den linja der han erkjenner at alle de han er glad i til slutt forlater ham. De dør.
Jeg er der også i disse dager. Et sammensurium av skjebne, dommedag og unntakstilstand, sauset sammen med angst og frykt. Men det går greit.
Men skjebnen er skumle saker. Omtrent samtidig som korona satte hele landet ut av funksjon ble Jahn Teigen bisatt fra Tønsberg domkirke.
Jeg var så glad i Jahn at jeg gråt og gråt meg gjennom bisettelsen. Han var ikke først og fremst en av landets mest folkekjære artister, men en venn og støttespiller for Protestfestivalen. Han var den siste av dem. Tenk da hva jeg funderte på fredag den 13. Korona kom og satte Protestfestivalen på vent. Den siste kjendismotivatoren dør. Jeg ble foreldreløs rett før jul. Koker man dette sammen med alt det andre begynner det å nærme seg dommedag og skjebne i et ord.
«Problemet med en følsom kropp er at hjernen mottar flere signaler enn det som er vanlig, og dette skal man tolke fornuftig og lære seg å leve med,» skriver legen Ingvard Wilhelmsen i boken «Hypokondri». Han har i klare ordelag fortalt meg at skjebnen ikke finnes. Den er oppspinn. Hodet mitt, angsten min, er ikke helt på bølgelengde med legen.
Hypokondere er ikke bare ekstremt følsomme på seg selv, og på egne symptomer, men får også med seg hva som skjer i omgivelsene med en intens sårbarhet.
Den svenske poeten UKON skriver i diktet «Det beste med kultur» at kultur gjør at man slipper å ha angst.
Jeg har angst og nå får jeg ikke drive med kultur. Men jeg gjør som Jahn gjorde, ber aftenbønn hver kveld.
Jeg skal heller ikke legge skjul på at Protestfestivalen ble stiftet i angst. Men den har vel så mye vært en flukt fra angsten.
«Hvis ikke jeg brenner for noe, får jeg det ikke til,» sa Jahn en gang. Gjenkjennelig. Jeg må brenne for noe for å få det til. Når jeg ikke brenner for noe, blir jeg redd og hjernen koblet seg ut.
I tjue år har jeg ikke bare forsøkt å bekjempe «apati og likegyldighet» gjennom Protestfestivalen, men vel så mye har jeg hatt min egen indre kamp mot angst og «demoner».
I disse åra har vi – og senere jeg – med en trofast stab blitt motivert av, blitt inspirert av og fått drahjelp av noen av våre store kulturpersonligheter og kjendiser. De har bidratt til å stå på, til å holde ut, som da Jahn Teigen skrev at Protestfestivalen er en av Nordens viktigste festivaler, da Erik Bye ba oss innstendig om å holde den gående eller da Kris Kristofferson holdt støttekonsert for oss.
Protestfestivalen har som mange vet opplevd flere «Lazarus-oppstandelser». Men mye takket være vennene våre, det uforklarlige og ukuelig tro på bønn, har vi stått opp igjen og kommet oss videre, år etter år.
Og I tur og orden spaserte venner som Erik Bye, Triztan Vindtorn, Lars Andreas Larssen, Per Fugelli, Jon Michelet, Olav Skjevesland og Tone Bjørneboe ut av jordelivet, før det var sistemanns tur.
Jahn Teigen var den siste av de store, med unntak av han som sitter på Maui.
Jeg skal prøve å være optimist:
«Jeg har et håp hver gang jeg går omkring i blinde
Det finnes en sol i oss som snart skal begynne å skinne
Som får meg opp når jeg er nede om og om igjen.»
Man er jo tross alt ikke som alle andre.

Et farvel til en filosof

jahn teigen3

Notisboka og en penn. Han dro ikke noe sted uten. Jeg vet hvordan det er å alltid dra med notisboka og en penn i lomma. Man trenger tid, rom og ideer. Ingen av delene var forenlig med at alle skulle snakke med, ta bilder med, klemme med og si hei. Jeg har sluppet det, men ikke Jahn Teigen. Ofte har Jeg tenkt på hvorfor jeg ble så glad i den lille mannen med de rare fingrene. Men så kom jeg på det. Han var for god for alt det politisk korrekte vrøvlet som var begynt å komme kraftig til overflaten etter millenniumskiftet. Han var for god for denne verden. Han snakket med alle, likte alle og var liksom over det stadiet. Ingen fordommer, ingen mistenksomhet og aldri overfladisk. Han minnet meg om Olav, biskopen, som forlot oss i fjor. Pussig jeg nevner det, for nettopp de to fant hverandre. På Protestfestivalen. Til Vårt Land fortalte Jahn at han fant en han forsto i den nå avdøde biskop Olav Skjevesland. De var enige om at folk hadde en lengsel etter noe mer. De mente kirkerommet ble viktigere og viktigere. «Jeg har bestandig vært interessert i det budskapet jeg fikk gjennom min far. Han hadde tolv bibler,» sa Jahn. «Jeg ser det i øynene på folk når jeg holder konserter. De lengter etter noe annet,» sa han, filosofen.

Ja for det var filosof han var, uten forkleinelse for alt det andre. Det som gjorde den lille mannen fra Tønsberg størst av alle. I de ordene – «jeg ser det i øynene på folk» – forstår man at vi snakker om en som gikk i dybden, selv om han sang at det er en fin dag og ikke være normal, og selv om han sammen med kompisene tøyset i «det er makt i de fjollete hender». Det var en annen gang alvoret dukket opp. I august 2001 fikk jeg han med på en støttekonsert i Oslo der han hadde valgt seg ut Charlie Chaplins «Smile», og snakket om klovnens alvor. Det var favorittsangen hans. En annen dag satt vi i kulturdepartementet og prøvde å overtale dem til å støtte Protestfestivalen. «Jahn, du er jo filosof,» sa skuespilleren Lars Andreas Larssen, som var med på runden. Jahn lyste opp. Tydelig stolt. Lars Andreas hadde oppdaget det vi hadde hørt i debatter. Og Jahn koste seg som filosof. Han fikk være – ikke som alle andre. Han var tydelig på hvorfor han trivdes her hos oss.

IMG_5547

Jeg er jo ikke bare Grand Prix og Prima Vera sa han, og gav oss noe å tenke på. Ja, for det var det mediene kjørte opp. Mr. Grand Prix. Gjøgleren fra Prima Vera. Men hos oss var han en annen. Ikke som alle andre. Inni hodet mitt er jeg ikke popstjerne lenger, men en som prøver å formidle noe, sa han. Optimisten Jahn ble intervjuet sammen med en annen god venn av Protestfestivalen, stuntpoet og samfunnsrefser – også han borte nå, Triztan Vindtorn. «Jeg liker ordet protest, men i motsetning til mange andre protesterer jeg for noe,» sa han, den evige optimist. De kjempet begge mot likegyldigheten. Han sang om sitt forbilde Erik Bye i «Høvding»: «Ja, vi elsker en som våger. En som stiger frem. Furet værbitt er han blant oss. Som venn i de tusen hjem». Mon tro det ikke også kunne gjelde han selv, filosofen, tenker vi i dag. Da helsa skrantet siterte han i blant det siste ordet fra denne visa, sitert fra høvdingen selv, Erik Bye; skroget er skralt, men lanternen lyser ennå.

Noen ganger når jeg går forbi restauranten Herlig Land tenker jeg at han sitter der. Det var noe lunt og godt når han var der. Noe mildt. Og er det noe vi trenger i disse urolige tider er det noe lunt, noe mildt, som et pledd som bevarer oss fra alt det vonde.
Og hver gang jeg går forbi og tenker på Jahn tenker jeg på de ordene han sa om at Protestfestivalen skal vare en uke hvert år. Ikke mindre. Og folk skal valfarte dit. Det har holdt hardt, men jeg har holdt ord, med til tider skranten kasse og til bekymringsfulle styrelederes noen ganger store frustrasjon.
En gang parkerte han hummeren utenfor Hotel Norge og fikk bot, men han hadde beregnet seg til at hvis den bare sto der med boten på bilen ble det ikke så ille etter en uke på Protestfestivalen.

En gang gråt vi alle, da han trollbandt de som var i domkirken, slik også Erik Bye hadde gjort i den samme domkirken et par år tidligere. Jahn sang «Engel» om faren sin. Jeg gråt og tenkte på min far. Den svenske gospelartisten Ingamay Hörnberg som var så stor på Sørlandet på 70-tallet var en av dem som var til stede. Hun tenkte på sin far. Året etter fikk hun spille den inn som duett med Jahn på sin nye plate innspilt i Kristiansand.

Så flyttet Jahn til Sverige – og var så lykkelig i Sverige. I Klockargården. Derfra ledet han an en innsamlingsaksjon og underskriftskampanje etter at statsstøtten var blitt borte i 2016. Han oppmuntret når det var som verst. Optimisten. Så sviktet helsa. Han fikk være i fred i Sverige. Kanskje ville han finne tid til notatboka. Filosofere over livet. Forundre seg over hver ny dag. Over livet som gikk så fort. Jeg tenker på at han var den siste. Den siste av de store norske som ledet an protesttoget. Mot likegyldighet. Ikke som alle andre.

Og så tenker jeg på den sangen: Du er min venn. Du er en engel nå.

Lykken er en knust krystallvase

megpåtur

Passerte kirkegården i dag igjen. Hver dag graves nye graver opp. Graveren som graver, går hjem til sin familie, graver til seg middag, graver i aviser, er ikke gravalvorlig og ser på Netflix som alle andre.

Jeg tenker nesten bare på død, nesten hele dagen, bortsett fra i små glimt, iblant i hyggelige stunder, og under fotballkamper. I like lang tid har jeg gravd opp så mange sykdommer i hodet mitt at hvis det var mulig, ville det for lengst vært overbooket. Men hodet fungerer ikke på den måten, det har alltid plass til det du ikke vil tenke på.

Det disse sykdommene har til felles er at de er alle dødelige. De ender alle opp i disse gravene graverne graver opp. Jeg har en dårlig periode nå, og aner ikke hvor lenge den vil vare, kanskje for alltid. Dødsfall i nær familie. Sykdom i nær familie. Angst for egen helse. Jeg som ikke går inn døra på et sykehus i oppreist tilstand. Jeg som ikke går til legen og tar prøver. Jeg som har en ambulanse under huden hvert eneste sekund hele døgnet. Jeg som ikke vil vite. Jeg som ikke vil.

Og all elendigheta trigger denne gruelige angsten som du ikke kan kvitte deg med. Grethe Støa Birketvedt beskrev det på denne måten: «uanmeldt / kom han inn av døren / angsten / uanmeldt / trengte han seg på / skrekkslagen / var jeg vitne / noen måtte vike».

Jeg måtte vike. Alt det jeg lever for måtte vike. Alt som trigger angst er krøpet frem i lyset og virvler rundt i kroppen. Da vi fikk så mye så nært inn på oss, ble alt så mye verre. Men ofte dreier det seg om håp, og om tro, og om dag etter dag, og om medisiner og forsøk som ikke går opp.

Nå handler alt om håp og om tro igjen, og om muligheten for å miste Gud når sluttsummen regnes ut. Jeg vet hun ikke kan bli frisk, selv om det går an å leve med det på et vis. Jeg vet også at jeg hadde en far som ble helbredet fra tuberkulose.

Jeg trenger ikke Snåsamannen for å tro på undere, men tror gjerne på han også. Jeg vet at nå må jeg få betalt for alle bønner for at alt skal henge i hop.

Slik er fakta i situasjonen. For å sitere filosofen Pascal: Hjertet har sin egen forstand som forstanden ikke forstår. Pascal skrev også: Alle mennesker jager etter lykken. Den er målet for menneskets handlinger, hvor forskjellige de enn er. Den er drivkraften til alle deres gjøremål, selv når de henger seg.

Lykken – som har vært innom en del ganger i livet – er plutselig blitt en knust krystallvase. Jeg kan plukke opp bitene og lime dem sammen igjen til en vase, men den blir aldri det samme. Krystallvasen har vært der så lenge jeg kan huske, arvegods kan hende, så jeg får meg ikke til å kaste den. I stedet limer jeg den forsiktig sammen og setter den på et litt bortgjemt sted innerst i kjelleren.

Lykken er over, lykken ligger på Lit De Parade, men jeg vet jeg kan tusle ned trappene til kjelleren for å se at den har vært her.

Angst er en morder, en gledesdreper, og aldri har det vært krystallvase i nærheten av den. Når både lykken og gleden begge er borte må man samle smulene man finner der man ferdes, de kan være hva som helst.

Sheffield United som har overrasket alle i Premier League. Og som jeg har ventet. Like lenge som Moses vandret rundt i ørkenen. Sander Berge kom til mitt lag. Jeg elsker Sheffield United, fordi det mørklegger angst slik Hans Børli gjorde med sine dikt og Kris Kristofferson gjør med sine sanger. Det var en fluktrute.

Og Start er tilbake i tippeligaen, selv om de rykker opp med nesten det samme laget de rykket ned med. Ikke godt nok, dessverre. Her har jeg ikke tro. Men Våren som spirer i februar. Små øyeblikk med tenåringene, og kvinnen jeg lever sammen med, men som bare har hørt om angst, ikke erfart. Jeg forsøker så godt jeg kan å forstå henne, derfor kaller jeg henne «forskningsobjekt». Hun ler. Jeg forsøker å studere alt med denne fine kvinnen for å finne ut hvorfor hun ikke er redd eller bekymret. Hun bare lever i sin egen rasjonelle verden langt bortenfor min verden. Og så lever vi sammen. Mennesker er gåtefulle, man må studere hvert eksemplar for å forsøke å forstå, mens jeg alltid ender opp med å resignere og må gå videre med uforrettet sak. Det er da jeg trer på meg t-skjorta jeg kjøpte i Tyskland med følgende påskrift

«Normal people scares me».

Normale mennesker skremmer meg virkelig. Jeg var 12 år første gang jeg fikk angstanfall. Med årene har de kommet oftere, og med sosiale mediers inntreden, hardere. Folk dør jo hele tida på Facebook.

Helseangst er et monster som forteller deg at du kanskje har en alvorlig sykdom, illevarslende sykdommer med navn jeg ikke engang tør å skrive navnet på. Når jeg får disse tankene – ja for det er tanker – så kommer veldig fort symptomene, og de er reelle. Magen er mest sårbar, og når magen slår seg vrang og blir kranglete, da er sirkelen i gang. Jo verre, jo mer angst, og så verre og enda mer angst.

Men så kommer gjenkjennelseseffekten. Jeg var jo der for femten år siden. Hadde lest om sykdommer og fikk fysiske symptomer. Jeg var mer oppblåst enn noensinne og måtte stadig på toalettet. Detaljene skal jeg la være å dele. Kveldene var verst. Tynn på formiddagen. Gravid på kvelden. Og jeg er Mann. Jeg hadde lest noe jeg ikke burde lest. Da var det gjort. Magen bestemmer om det du leser kan bli en sannhet.

Men så kom skilsmissen. Uten at jeg hadde merket det, helt usynlig syntes jeg det var noe rart med bildet tatt i Stockholm våren 2012, det var som om noe ikke stemte. Jeg så jo bedre ut enn noen gang. Slank og sprek, og ingen plager overhodet – bortsett fra helt vanvittige bekymringer om økonomi, barnefordeling, ja jeg befant meg i en slags zombie-tilværelse med en overlevelsesguide klistret fast i panna. Likevel var det noe som ikke stemte. Jeg var på flyplassen da jeg hørte det først. Jeg var blitt så tynn. Hjertebanken kom umiddelbart. Svettingen. Skjelvingen på hendene.

Etter dette ble tegnene mer tydelige. Jeg mistet nesten buksene. Beltet var gradvis flyttet inn til det innerste hullet. Ørene var blitt så store. Jeg fikk kommentarer på Facebook. Nå var det noe alvorlig galt, selv om jeg aldri hadde følt meg så fysisk frisk noensinne. Magen var bra. Jeg lekte med tanken på om skilsmissen kunne være årsaken, og altså ikke sykdom. Også Det ble en overlevelsesguide. Jeg spurte venner jeg hadde kjent lenge. Men den lille djevelen på skuldra gav meg aldri fred. Tvert om. Tenk om? Jeg hadde jo sett folk som krympet før, og så kom dødsdommen. Jeg hadde jo hørt om de som bare hadde tatt den årlige rutinemessige sjekken, selv om alt var bra. Prøvene viste noe annet. Lumske saker. Djevelen på skuldra elsker å fortelle meg sånne historier.

Jeg ble gift igjen. Lykken smilte. Jeg fant henne jeg ikke trodde eksisterte. Hun var den jeg hadde drømt om, hun fra de finske skogene, og uten forhistorie. Altså uten samlivsbrudd fra tidligere. Hun var troende, ja til litt av hvert, men først og fremst på Gud. Vi giftet oss, og etter det oppdaget vi selvsagt at vi også var forskjellige. Men, det underligste av alt er at jeg ble gravid igjen. Ikke henne, men jeg. På kveldene. Nå har noen år rullet. Jeg har vondt så mange steder i kroppen at jeg ukentlig får behandling hos fysioterapeut. Jeg har vent meg til å leve med smertene, med magen og med uroen. Med angsten. Det går opp og det går ned, men for tida er jeg altså inne i en dårlig periode.

Har jeg det for godt?

Når livet begynner å gå bra, er det som det skal begynne å gå dårlig. En Skjebnens ironi. Snekkeren på skuldra som stadig bygger destruktive tankebygninger i hodet mitt.

Da jeg mistet faren min i vaskulær demens, gikk det ikke lang tid før jeg begynte å huske dårlig. Jeg visste det ville komme. Som da jeg hadde sett dokumentaren om Eva Cassidy som fikk vondt i hofta og senere døde av det. Jeg fikk vondt etter å ha sett den. Veldig vondt. Men det gikk over. Gradvis. Og så fikk jeg jernteppe under samtaler, men forsto at nå var fokuset flyttet over til denne type sykdommer. Og slik holder jeg på, uke etter uke, år for år, som om skjebnen forfølger meg og vil fortelle meg at jeg kommer til å ende mitt liv med en eller annen sykdom av det slemme slaget. Slag kanskje, som faren min fikk, eller noe annet dødelig. Under en årlig middag med mine to jevngamle kompiser snakket de begge om at de hadde begynt å glemme navn. Så da så. Jeg var ikke alene, og de hadde ikke en gang panikkangst.

Men så mistet jeg moren min i jula – også i demens. Den siste tida var drepens for oss alle. Hun var frustrert, og sint, som var velkjent, men likevel noe nytt. Og jeg som hadde denne slemmingen på skuldra som visket til meg hele tida, men som ingen andre så. Nei, jeg er ikke schizofren. Det er billedlig ment. Vi kan kalle denne nye fyren for demensdjevelen, de er jo som de 7 små dverger, men med navn på sykdommer i stedet for «dummen» og «sinna». Demensdjevelen forsøker å fortelle meg at jeg har, ja du vet hva jeg mener. Så er det «på an’ igjen» som Jan Eggum synger. Hypokonder han også forresten.

Nå har jeg så mange sykdommer å bekymre meg for at jeg vet ikke hvor jeg skal gjemme meg, og mest av alt bekymrer jeg meg for et av de menneskene jeg er mest glad i av alle i hele verden.

Om et par måneder er tallet mitt 57, det kan jeg ikke en gang ta innover meg, for det er så skremmende at jeg begynner å skjelve om jeg ikke fortrenger det. Jeg vet inderlig godt hvor gamle 57-åringer var da jeg var like gammel som 14-åringen i huset er nå. Jeg vet inderlig godt at for hvert år øker sjansen for at sykdom ikke bare er et ord man kan sette «innbilt» foran.

Jeg skal på trening nå. Løper i 30 minutter, for liksom å tro at det forlenger livet. Men som legen på Hypokonderklinikken sier, det forlenger bare livet den tida du bruker på å løpe.

Lykken er som en knust krystallvase jeg forsøker å lime sammen. Jeg gjemte den innerst i kjelleren, der hvor rottene bor. Der jeg sitter nå.

På ubestemt tid.