Vi som vokste opp i Norges tettest befolkede vei

kobberveien1

Krister Hoaas fortalte i Bergens Tidende før jul om sin oppvekst som fattig i Norge på 70- og 80-tallet. Moren var alenemor og huset var gammelt og trekkfullt. De hadde lite sammenlignet med andre og feiret ikke barnebursdagsselskap. Likevel, i artikkelen skriver han at i dag er det verre. «Når rikdom blir allmenn, blir fattigdom vanskeligere».

Min oppvekst var ikke ulik Kristers, med far som kjørte Lada og mor som var ufør, og de var skilt fra hverandre i en tid da ingen skilte seg.

Jeg vokste opp i det som en periode var omtalt som Norges tettest befolkede vei på Tinnheia i Kristiansand. Vi var mange barn i omtrent samme alder. Forskjellene var så små at vi knapt la merke til dem. Om det vi hadde var omregnet til i dag, ville vi nok vært regnet som fattige. Vi hadde det vi trengte, men heller ikke mer, og vi feiret barnebursdager.

KMV.jpgMange av våre fedre gikk på jobb på «Mekken» og Falconbridge, byens to største arbeidsplasser. Livet var svimlende godt, lønnsforskjellene mikroskopiske. «Alle» kjente alle. Det var ikke uvanlig at vi spaserte rett inn til hverandre uten å ringe på døra først. De rike var skipsrederne, de levde på en annen klode og berørte oss ikke på annen måte enn at vi kjente noen som jobbet for dem. Vi visste hva de het. Mosvold, Ugland, Rasmussen + et par til. Og så var det Fred Olsen som eide danskebåten. Det var helt greit. Vi kunne telle dem på en hånd.

Vi var den stolte arbeiderklassen. Og jeg husker det hele som en lykkelig tid. Men en annen tid. I blokkleilighetene hang røyken fra Petterøes Blå som krefttåke oppunder taket. Nedenfor blokkene raget Kolsdalspipa 119 meter i været og pumpet ut 200 kg svoveldioksid hver time, ut i lufta, i regnet, der vi spilte fotball omtrent hver time vi hadde til rådighet.

tornado1973.jpg

Fotballkampene på løkka var livet, bortsett fra når stanken og tåka tvang oss til å finne på noe annet. Vi gutta hang alltid sammen som YNWA, selv vi som hatet Liverpool, og utenfor gata skulle samholdet senere fungere som trygghetsalarm når vi støtte på de slemme gutta.

Det var ikke så rart, rekkehusene var stilt opp som en mur rundt gata, med de tre stjerneblokkene i hvert hjørne, så det var ikke så enkelt for fremmede å bli en del av dette. Båndene ble sterke. Bankingen på skipsskrog fra «Mekken» nådde fjellene rundt oss. Ekkoet passet inn. Alt passet inn. Og vi hadde verdens beste utsikt fra Duekniben på nyttårsaften.

Røyken fra Kolsdalspipa drepte alt av liv, men ikke oss. På uforklarlig vis er det få fra gata vår som har fått K-ordet. Bildene fra den tida kan minne om bildene fra Dagsrevyen i tida etter ulykken i Tsjernobyl et tiår senere, 26. april 1986.

Vi eide Norges tettest befolkede vei og var så innmari flettet inn i hverandre. Somrene gikk, vintrene gikk, det ble jul, det ble påske, men selv om tidene forandret seg var vi de samme guttene, og fortsatt som en stor familie – for alltid – trodde vi. Hvem husker ikke Martin Luther Kings ord om at «der det er urettferdighet, kan det aldri bli rettferdighet». I vår gate var det omvendt; der det var rettferdighet, kunne det aldri bli urettferdighet.

Derfor – I mine øyne – i våre øyne – finnes det ingen logikk eller rettferdighet i at noen mennesker, ja stadig flere, i egenskap av lederverv, sluttpakker, arv eller andre særavtaler skal kunne få gjennomført alle drømmer, slippe bekymringer, og få kjøpt drømmebilen og drømmehuset cash kontant.

«Fattigdom er eit resultat av den norske modellen, og ikkje noko det politiske fleirtalet ønskjer å gjere noko med,» skrev kommentator Hans K. Mjelva i BT før jul. «Det er meininga, den meininga den tause majoriteten og deira politikarar ikkje likar å snakke høgt om. For det skal straffe seg ikkje å arbeide».

Men det er ikke bare ledige og uføre som sliter i dag. Skilsmissetallene har eskalert siden vi var de eneste med skilte foreldre. Fraskilte og husholdninger med to lave inntekter er fattige. I tidsklemma blir mange ensomme.

Hvor er rettferdigheten i at så mange har sikret seg og sine helt til Jesus kommer tilbake? At regnestykket i hverdagen ikke går opp, men er uproblematisk for andre blir feil på balansenerven.

Forskjeller og utenforskap er et problem, ikke rikdommen til noen få. Mistrivselen øker når nabogutten har råd til alt og du ikke har råd til noe.

Hva skjedde med tida som gikk fortere enn klokka og med den grenseløse friheten som gjorde enkelte til vinnere og andre til tapere?

Vi fikk alle utdelt samvittighet. Vi plages med den, håper jeg. For vi har ikke fortjent å ha det bedre enn andre, og vi har lært at det er ikke mer synd på meg enn på andre.

Linn Stalsberg beskriver det i sin bok «Det er nok nå – Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur»: Ulikhetene mellom folk er nå så groteske at det forårsaker stress i form av en følelse av at man ikke har verdi. Hvis sjefen din tjener 300 ganger mer enn deg, er hun 300 ganger mer verdt?

Uruguays tidligere president Pepe Mujica gir 70 prosent av lønna si til de fattigste ved å bygge hus til dem. Men hvem bryr seg om sånt i dag? New Public Management har forstyrret måten vi tenker på.

Selv et beryktet miljø kan være sunt, varmt og verdifullt. Lover mot forurensning gjorde at Kolsdalspipa ble sprengt. I dag er problemet at det gror til på løkka. I år vil det bli snakk om både klima og ulikhet, men må vi velge er jeg ikke i tvil om at kampen mot økte forskjeller er den viktigste kampen i det nye året.

I 2020 er det førti år siden jeg flyttet fra Norges tettest befolkede vei. I fjor ble barndomshjemmet solgt, og rett før jul ble jeg foreldreløs. Men årene på 70-tallet lever med meg hvor enn jeg enn ferdes.

Jeg liker ikke urettferdighet. Eller for å si det med Piet Hein:

«Smaaufordragelig
storpolitik
fylder min mave
med melankolik»

20 pluss 11 sanger for 2020

nyttår

På vei hjem fra harrytur til Sverige før jul gikk jeg igjennom musikkmappene mine på Tidal og har samlet 20 sanger + 11 ekstra for det nye året. Mappe finnes der.

Sanger til motivasjon, inspirasjon og refleksjon, men også sanger som peker på utfordringer i det nye året. Noen av dem blir du bare gira eller fandenivoldsk av når du ikke orker, mens andre sleper deg over de tunge stundene. Og så vil du høre de sangene som peker på håpet om noe mer enn dette kjappe livet. Nytt år er alltid preget av mange følelser og nostalgi over det og dem som er borte, og kan også være skremmende. Du blir et år eldre, og et år nærmere din endetid. Engasjement, kamp mot urettferdighet og kampen mot forandring (forverring?) ligger også her. Derfor er lyden av mynter i «Money» lyden av en forgangen tid. Snart er det helt slutt på mynter. Hva blir det neste? Strekkode under huden når bankkortene forsvinner. Men alt er ikke håpløst. CD-plata forsvant, men LP-skiva gjorde et svært overraskende comeback. Tro har fått en renessanse, men noe går gale veien. «Vi bygger katedraler høyt mot himlen, men du gikk hele tiden lengre ned».

  1. Rolf Wikström – Jag är Glad (Istället for tystnad, 2011)
  2. Jerusalem – Krigsman (Krigsman, 1981) (Vokalist Uffe fyller 70 år 27.12.19
  3. Patti Smith – People Have the Power (Dream of life, 1988)
  4. Pink Floyd – Money (Dark side of the moon, 1973 /The later years, 2019)
  5. AC/DC – Thunderstruck (The razors edge, 1990)
  6. Falne Engler: Kris Kristofferson på Norsk – Tredje Verdens Krig (Falne engler, 1999)
  7. Johnny Cash – God’s Gonna Cut You down (American V: American highways, 2003/2006)
  8. Nina Hagen – Mean Old World (Personal Jesus, 2010)
  9. Beastie Boys – Fight For Your Right (Licence to III, 1986)
  10. Rhiannon Giddens – At the Purchaser’s Option (Freedom highway, 2017)
  11. Erik Bye – Vår Herres Klinkekuler (Gammel er min fjord, 1974)
  12. Sara Lindvall Nyberg – Innan Gryningen (Döp mig med din längtan, 2004)
  13. Reba McEntire – Back To God (Sing it now: Songs of hope & faith, 2017)
  14. Johnny Cash – The Preacher Said, «Jesus said» (Man in black, 1971)
  15. Leonard Cohen – You Want It Darker (You want it darker, 2016)
  16. Suzi Quatro – Can the Can (Suzi Quatro, 1973)
  17. Bob Marley & The Wailers – Get Up, Stand Up (Live 73, 1973)
  18. Eurythmics – Missionary Man (Revenge, 1986)
  19. Sam Cooke – A Change Is Gonna Come (1963)
  20. James McMurtry – We Can’t Make it Here (Chilish things, 2005)
  1. Kris Kristofferson – They Killed Him (Repossessed,1986 / The Highwayman Live, 1990)
  2. ABBA – Soldiers (The Visitors, 1981)
  3. John Mellencamp – Freedom Of Speech (Plain spoken, 2014)
  4. Lars Winnerbäck – Död och Himmel (Eldtuppen, 2019)
  5. Elvis Presley – If I Can Dream (1968)
  6. Louise Hoffsten – Only the Dead Fish Follow the Stream (Looking for mr. God, 2012)
  7. Tom Waits – Road To Peace (Orphans: Brawlers, bawlers & bastards, 2006)
  8. Bo Kaspers Orkester – Innan Allt Försvinner (samling, 2004)
  9. Tuva Syvertsen – Masters Of War (Fight apathy, 2009)
  10. Haddy N’jie – We Shall Overcome (Fight apathy, 2009)
  11. Desiree Saarela – Allt det Som Livet Bär (Vidare, 2019)

Protestfestivalen – vareopptelling før et nytt tiår

IMG_9799

Den snart 90-årige svenske forfatteren og biskopen Martin Lönnebo forteller i sin siste bok om en lege som kom hjem til Balkan etter krigene på 1990-tallet. Hun oppdaget at folket ikke hadde det bra, selv om det var blitt fred. Hun så at «menneskene så like stresset ut som Sarajevo-barna under beleiringen». Legen mistenkte at årsaken var svakheter i verdigrunnlaget. Lönnebo nevner historien for å fortelle om den sykdommen som er vanskeligst å kurere; den manglende balansen mellom det hellige og det profane, mellom mennesker og annet liv på jorden, mellom nød og overflod, mellom aktivitet og hvile, og mellom kropp og sjel. Det nytter ikke bare å trene kroppen. Når vi er utrustet med både kropp og sjel, man må også trene sjelen.

 

Vi går snart inn i et nytt tiår. Protestfestivalen har da lagt bak seg tjue festivalår. Festivalens tema, diskusjoner og deltakere reflekterer mye av det som preget de to tiårene på godt og vondt. De speiler tidsbilde, samfunnsutvikling og verdigrunnlag. En liten «vareopptelling» kan være på sin plass. Det første desenniet var særlig avgjørende for at Protestfestivalen ble det den er blitt, og vies derfor størst oppmerksomhet.

 

Det første året var vi opptatt av alt fra e-stoffer i maten, likestilling og toleranse til spørsmålet om hvor ungdommens engasjement var blitt av. Vi arrangerte samtaler om moral og verdier, gryende miljøengasjement og «Sørlandet bak smeigeteppet». Religion fikk fotfeste som del av festivalprogrammet. En samtale tok utgangspunkt i noe Edin Løvås hadde sagt til Vårt Land: «Vi tør ikke bøye kne i bønn så folk ser det og framfor alt tør vi ikke snakke om frelsen». Per Lønning, Finn Jarle Sæle og Olav Skjevesland tok kraftig oppgjør med manglende engasjement i kristenfolket.

 

Året etter løftet vi fram tema som Kristiansands «stebarn» Jens Bjørneboe, friskoler, reality-TV, og dansen rundt gullkalven i lønnsomhetssamfunnet. Senere handlet det om emner som materialisme og grådighetskultur, massemedia som underholdningsindustri, Fædrelandsvennens lokale «enevelde» og inkassobyråenes «hallikvirksomhet». Det ble snakket om elitedyrking og taperproduksjon, behovet for en mannsbevegelse, fenomenet Fremskrittspartiet, situasjonen i distrikts-Norge og USAs rolle som verdenspoliti. Og ikke minst: Erik Bye talte om «den store tausheten». Så fulgte samtaler om karrierejag og livets fluktruter inn i rusen, naturkatastrofer som endetidstegn, de «farlige asylsøkerne» og statsterrorisme som middel for å fri oss fra terrorfrykt.

 

I 2004 kom superstjernen Kris Kristofferson og holdt støttekonsert for festivalen og «kampen mot apati». Senere handlet det om toleranse som flertallstyranni og religion som vårt største tabu. Vi stilte spørsmålet om dagens humor er blitt ondsinnet og infam. Per Fugelli snakket om å gjenopplive døden. Vi tok opp tema som justismord og Torgersen-saken, så på forholdet mellom «genialitet og galskap», og debatterte en gryende digital oppvekst. I 2009 spurte vi om finanskrise, verdikrise, råkapitalisme og individualisme var fire sider av samme sak, og vi tok tak i spørsmålet om narkotikapolitikken hadde spilt fallitt. Derved er vi framme i 2010, da det bl.a. handlet om aktiv dødshjelp, den nye «slemmismen» og diagnoser i psykiatrien.

 

I det siste tiåret har temaene spent – om mulig – enda videre; selvmord, tidsklemme, skilsmisser, motkultur, medisinsk cannabis, den feige kristenflokken, ulikhet, utenforskap, barnevernet, skam, angst, ensomhet, bioteknologi, fattigdom og demokratiets situasjon. Og vi har innført «Dødskafé» som en fast del av programmet.

 

Protestfestivalen har hele tiden villet fremme verdier gjennom kultur, samtaler og debatter. Den har latt motsetninger møtes i åpent landskap, gjerne med høy temperatur. Vi har fulgt Lönnebos oppfordring om å «trene sjelen». Og vi er på linje, når han påpeker: «Her i nord har vi satset på det profane, det som kalles sekularisering. Av frykt for å smittes søker mange det hellige og velger bort det nødvendige kritiske tankesettet. Det skaper fundamentalisme, forakt hos oss og hat hos dem».

 

I 2020 vil Bjørneboe stå sentralt ved hundreårsjubileet for hans fødsel. Vi har bl.a. tillatt oss med ironi og sarkasme å lage en parafrase – tilpasset vår tid – på hans dikt «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden». Vi ønsker i det neste tiåret å utfordre oss selv og andre på disse ti nyformulerte tesene. Kanskje kan de være en hjelp til å både trene sjelen» og bli bevisstgjort om egne verdigrunnlag?

 

Budene anno 2020 lyder slik:

  1. Du skal ikke være annerledes.
  2. Du skal være tolerant mot alle som mener det samme som deg.
  3. Du skal alltid jage i flokk og melde fra til flokkledelsen dersom noen har avvikende meninger.
  4. Du skal tro på det sekulære, multikulturelle samfunnet.
  5. Du skal ikke stille spørsmål ved privilegiene til de rike og mektige.
  6. Du skal ikke si du er fattig i «verdens rikeste land».
  7. Du skal aldri gå imot vekst, utvikling og fremgang.
  8. Du skal være tro mot arbeidslinja i samfunnet og din rolle som råvare, produkt og konsument.
  9. Du skal alltid tenke positivt, også om du er rammet av alvorlig sykdom og risikerer å dø
  10. Du skal alltid tro du er noe, og du skal aldri, aldri, vise svakhet.

Trenger Norden en åndelig oppvåkning?

livetsord

«Du kan bli fri fra synd, sykdom, åndelig død og fattigdom». Ordene er ikke mine, men vi lærte dem våren 1986 da jeg brukte noen måneder av livet mitt på bibelskole hos omdiskuterte Jan Hanvold i Drøbak. Det finnes vel knapt mer kontroversielt i dag enn dette? Mye er endret, for begrepet synd er i ferd med å dø ut, åndelig død kan like gjerne kobles opp mot noe nyreligiøst og helbredelse er omstridt, delvis forbudt, i alle fall hvis man kobler det opp mot penger. Fattigdom er blant de store snakkiser, selv her i verdens rikeste land, når verden ved inngangen til 2020 er preget av stadig økende ulikhet.

Det jeg husker best fra halvåret på bibelskole er at vi lærte om «de siste tider». De kristne skulle bli «lunkne», og alt skulle være tillatt. Vi lo ganske rått, for beskrivelsene om hvordan det skulle være i de siste tider var så hinsides virkeligheten. Men nå, 33 år senere, har vi allerede vært der lenge. Latteren er stilnet og ansiktene har fått en alvorlig mine.

Jeg kom til å tenke på Kris Kristoffersons kloke ord. Frihet er noe du har når du ikke lenger har mer å miste. Når du har alt, har du ikke lenger frihet.

Er det der vi er kommet i dag? Vi har alt, men ikke mer.

muren

Knappe tre år etter halvåret på bibelskole falt muren som delte Berlin (og Europa) i to, bortsett fra noen få deler som ble bevart. Sovjetunionens nye leder Mikhail Gorbatsjov snakket om «glasnost» og «perestrojka». «Den kalde krigen» gled stille bort. Kommunismen falt, kapitalismen våknet i all sin kraft og ble til slutt det som tok over.

Siste rest av den siste nordiske vekkelsen i moderne tid smuldret bort. Det skjedde nesten samtidig som muren falt. Var det tilfeldig?

Frigjørelsen av Europa bar med seg noe nytt og spennende, som vi dessverre i dag er i ferd med å innse er blitt like galt som kommunismen. Det var ikke uten grunn at Martin Luther King ut av korsveiens tre K-merkede veier, kristendommens, kommunismens og kapitalismens, valgte den første.

«Mennesker er onde, men det finnes en annen ondskap. Vi har laget et system der noen går nedenom. Makt, penger og velstand fordeles på feil vis,» sa journalist og forfatter Tomm Kristiansen under en debatt om «det gudløse Norden» på Protestfestivalen i år. Han fulgte opp med at «Kristne verdier er kampen mot apartheid, kampen mot atomvåpen, for flyktninger og for klodens overlevelse». Høyresida var ikke enig. «Venstresida dresserer folkemeningen og hva som er verdier», hevdet professor Jan Inge Jenssen i samme debatt, og dermed var vi langt nede i skyttergravene. Vi ser ikke ut til å finne veien opp derfra.

I dag har kapitalismen og friheten rasert verden, men vi merket de første sporene allerede på 80-tallet. Jeg jobbet i nærradio på den tida, men frislippet av reklame gjorde at nesten samtlige gikk konkurs, og mange av oss ble hensatt i arbeidsledighet. Leilighetene vi eide var umulig å få solgt så ei lita gjeld på 80 000 kroner ble fort 400 000 på grunn av skyhøye renter på ubetalt lån. Likevel, den tida forsoner seg som rene søndagsskolen i forhold til i dag, så hva har skjedd?

Jeg forsøkte å holde meg i midten, som så mange andre. Men midten forsvant og jeg falt ned på høyresida en stund, for å bevare de kristne verdier. I dag savner jeg det å ikke havne i grøftene. Norden har blitt det mørke fastlandet, det sekulære gudløse Norden, fordi friheten har gjort oss alle til individualister og egoister.

Linn Stalsberg forklarer det i boken «Det er nok nå – Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur» som et helhetlig system som påvirker hvordan vi lever og tenker. At det belønner noen og overser andre.

Nå sitter vi her, bundet fast til pengemasta og avhengig av økonomisk støtte, avhengig av medlemstall og publikumstall, avhengig av sponsorer og vi har mistet oss selv. Eller kanskje det var det vi heller skulle, finne tilbake til oss selv?

«Denne nyliberalistiske ideologien som har dominert vestlige samfunn i de siste 35 år, framelsker vår egoisme. Den hevder vi er grunnleggende konkurranseorienterte og først og fremst fokuserer på egen vinning. Hver og en er ansvarlig for egen suksess. Ikke pokker sier jeg, for det var ikke det vi vokste opp med, det var ikke det fedrene lærte oss eller det vi lærte på skolen. Jeg nekter at denne formen for livsstil skal invadere mine unger. Derimot liker jeg at Arne Johan Vetlesen i Morgenbladet griper tak i Frank Rossaviks bagatellisering av dette, som ren nostalgi. For hva så? Hvis det å ønske seg bort fra at privatiseringen, kommersialiseringen, ulikheten og klimaherjingen som har foregått de siste årene er nostalgi ruller jeg gladelig ut den røde løperen bakover i tid.

Hvorfor vil ikke høyresida snakke om nyliberalisme? De hoverer og legger samtalen død, helt sikkert fordi de har feitet seg opp på alle godene de siste årene. Men som Kåre Willoch en gang sa, den som ikke sliter ser ikke den som sliter. Ergo, 100 000 fattige barn, og stadig økende, er knapt noe man løfter på øyebrynet av. Og så kan man like gjerne spørre, hvorfor har venstresida mer enn høyresida gjort oss til foreldre med rakkerunger oppfostret på fri oppdragelse?

Når vi har innsett at verken kommunisme eller kapitalisme fungerer, må vi kanskje vende oss tilbake til kristendommen før det er for sent?

Jeg innser at denne nyliberalismen, denne friheten og det vi lot slippe løs har infisert ikke bare vår levemåte, men selve livet. Kan vi håpe på bedring i det neste livet kirken har lovet oss? Hva er i så fall den såkalte folkekirken i dag annet enn saltstøtten som ble stående igjen etter at Sodoma og Gomora brant bort i ild og svovel? I en serie i Dag og Tid forklarer prestene at «alle kommer til himmelen». Så fint, da er det jo bare å peise på?

Og hvor er frikirkene – de som skal følge ånden og ikke er avhengig av denne verdens gud – jo, de er som oss andre, avhengig av Mammon. Menighetene over hele det gudløse Norden som skal vitalisere kristendommen virker tilsynelatende så apatiske om dagen at man får assosiasjoner til foreninger som holdes i live av pur stahet og gammel vane. Og som salige Per Fugelli sa det, vi vil jo alle tilhøre en flokk. Den danske presten Sørine Gotfredsen skriver i boka «Fri oss fra det onde» om hvor vanskelig det er for hver og en av oss å vite hva som er meningsfullt. «Som såkalte autonome individer går vi bemerkelsesverdig mye i flokk», hevder hun.

Hvor ble det av lærdommen om arvesynda og fortapelsen? Smuldret alt bort i all nyliberalismen? Eller var det frykt som tok overhånd? Kanskje må vi tåle å høre talen til Ole Hallesby en gang til for å våkne?

Ingen tør å uttale seg, eller er det William Butler Yeats ord fra hundre år tilbake som er blitt profetisk; de beste tror ikke på noe, de verste syder av lidenskapelig intensitet.

Kirken er blitt et tapsprosjekt, men de tror de er seierherrer, for som Magnus Malm sier det, kirkens lave selvfølelse fører til en diffus teologi, ettersom vi ikke ønsker eller takler å bli kritisert og derfor formulerer evangeliet så vagt at det unndrar seg intelligent kritikk. Og den diffuse teologien fører til enda dårligere selvtillit ettersom vi ikke vet hva vi tror på.

Og går vi utenfor kirken, til de frie, Ja så er de som oss andre avhengig av den frie pengestrømmen. Der er det tryggest å sitte stille i båten.

Magnus Malm beskriver det slik: her er det ikke snakk om at vi skal slutte å bruke penger bare fordi verden bruker det som betalingsmiddel. Det er snakk om vår faktiske lojalitet. Hvis vi oppfatter pengene som virkeligheten og Gud som en tolkning, gjett hvem som får det siste ordet når avgjørelser skal tas?

«Først tømmes troen for innhold, så tømmes kirken for mennesker,» skriver han.

Malm beskriver New Public Management som en nyliberal filosofi som ble utviklet i USA av Rand-tankesmien under Reagan og Thatcher-æraen. «I løpet av de siste tjue årene har den sakte, men sikkert gått sin seiersgang over store deler av den vestlige verden og naturligvis også påvirket kirken. Den går i korte trekk ut på at all virksomhet skal drives som bedrifter, med effektivisering og konkurranse som midler og profittmaksimering som mål. Innen offentlig forvaltning betyr det at mennesker ikke lenger defineres som innbyggere, men som «kunder» og «brukere», skriver Malm i boken «Som om Gud ikke finnes».

Er det rart det er ille ute med oss? Visste du forresten at evangelister nå heter konsulenter? Kan vi komme lenger ned?

Gatemøte-og-invitasjon-til-gospelkveld-Guds-fred1600

Er det svaret Norden trenger en åndelig oppvåkning? Den finske vekkelsespredikanten og forfatteren Frank Mangs (1897-1994) var opptatt av åndelig vekkelse. Han var på mange måter forut for sin tid og sto selv bak en stor vekkelse i Norge. I sin bok «åndlig väckelse» forklarer han det på denne måten: En organisasjon som ikke har sitt utgangspunkt i – er grunnlagt på – og er båret av den åndelige vekkelsen blir aldri noe annet enn en menneskelig forening, selv om den offisielt bærer navnet kirke eller menighet.

Vi er dessverre alle født alt for sent til å ha hørt Gud tale til Moses på Sinaiberget, men vi har jo alle hørt Johnny Cash:

«You can run on for a long time, run on for a long time, run on for a long time. Sooner or later God’ll gonna cut you down. Sooner or later God’ll cut you down».

Kan du bevise at Gud er død, Liverød?

sondre

Psykologspesialisten og den selverklærte ateisten Sondre Risholm Liverød hamrer løs på Einar Rasmussen for å ha bevilget det han kaller «15 vitenskapsfiendtlige millioner» for «å eksponere sårbare sinn for utdatert tankegods».

Hvis Liverød kaller den kristne skapelsesberetningen for «vranglære» og «utdatert» blir jeg skremt over at så velutdannede mennesker kan være «sjelesørgere» for unge mennesker med psykiske lidelser eller som av andre årsaker må oppsøke psykolog.

«Stiftelsen BioCosmos vil spre naturfaglig kunnskap på en måte som utfyller det darwinistiske. Dette er svært betimelig,» skriver Jostein Andreassen. Jeg støtter Andreassen. Mener virkelig Liverød at alle de av oss som ikke tar darwinismen for god fisk er «dumme»?

Hvordan kan man – med utdannelse som våpen – stå fram og fortelle sine pasienter at Gud er død, så livet ditt er meningsløst? Jeg er ikke overrasket, for det er ingen nyhet at mange filosofer og psykologer, og andre velutdannede mennesker står fram som besserwissere for å fortelle verden at vi en gang i tiden alle var aper.

I filmen «God’s Not Dead» (2014) setter filosofiprofessor Sorbo seg i lignende maktposisjon ved å kreve at alle studentene skal signere et skriv før skoleåret begynner, på at Gud er død. En av studentene, Harper, nekter og må bevise overfor både lærer og medstudenter Guds eksistens. Professoren argumenterer med at en rekke filosofer; David Hume, Bertrand Russell, John Stuart Mill, Jean-Paul Satre, Ayn Rand, Karl Marx, Simone de Bueauvoir, Albert Camus, John Rawls, Michel Focault, Jaques Derrida og Friedrich Nietzsche, alle var ateister.

I 2007 satte den danske psykologen Helmuth Nyborg – nå 82 år – publikumsrekord på Protestfestivalen. Han er fortsatt kontroversiell I Danmark fordi han mener menn er mer intelligente enn kvinner og fordi han hevder innvandrere har lavere IQ. Men det var påstanden om at kristne er dummere enn ateister som fikk sørlendinger til å komme i så store mengder til Victoria pub at flere måtte gjøre vendereis.

Den mest fremtredende ateisten i dag, biologen Richard Dawkins, skriver i «Gud -en vrangforestilling» at «ateister bør være stolte, ikke apologetiske, fordi ateismen er et tegn på sunt, uavhengig sinn». Muligens er det dette Nyborg, Liverød og en del andre velutdannede mennesker bruker som læresetning for å opphøye seg til gud.

Darwin skrev «Artenes opprinnelse» i 1859, men det er fortsatt en teori og ikke beviselig en sannhet. Bibelens beskrivelse av skapelsen med Adam og Eva er den mest vanlige oppfatning hos kristne, men også filosofer som Søren Kierkegaard og Blaise Pascal valgte å tro på Gud.

For de av oss som søker en mening med livet, og som ikke har funnet andre forklaringer enn Gud og det evige liv, vil «tankegodset» til Liverød kunne oppfattes som en fornærmelse. Mange av oss vil aldri kunne si oss enig med filosofen Sartre om at livet er ytterst meningsløst i seg selv, og at vi derfor må ha mot til å leve med meningsløsheten.

på 70-tallet var filosofene gjerne dystre folk som så livet som meningsløst. I et av programmene som gikk på NRK i beste sendetid funderte de på hvordan vi mennesker klarer å forholde oss til en virkelighet hvor vi «fødes, avler, eldes, dør og råtner».

Journalisten og forfatteren Nick Tosches – som døde 20. oktober i år – beskrev livet på lignende måte: man blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør vi.

Den danske visesmeden Benny Andersen (1929-2018) har sagt at døden er en forutsetning for det vi kaller livet. Han beskrev tanken om evig liv som et evig helvete. Professor i filosofi ved New York University Thomas Nagel er ateist og skriver i sin bok «Sinn og kosmos» at «Det er ikke bare det at jeg ikke tror på Gud, det er det at jeg håper det ikke finnes noen gud». For meg krasjer Nagel og Andersens versjon av livet med livet. Jeg vil gjerne ha en mening med livet, selv om den ikke kan bevises. Jeg aksepterer ikke at psykologer skal fortelle meg en annen sannhet enn min egen.

Når Richard Dawkins har gjort Nietzsches tese om at Gud er død til en kampsak gjør det for meg Gud mer levende.

Jøden Victor Frankl spesialiserte seg på meningen med livet, etter blant annet å ha studert tesen om at den som vet hvorfor han lever, han holder ut hvilket som helst hvordan. Han hadde sittet i konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig, og mente det var menneskets plikt å finne ut hva som gir livet mening. Ofte siterte han Albert Einstein som sa at den som anser sitt liv for å være meningsløst, er ikke bare ulykkelig, men knapt nok egnet til å leve.

«I et kort liv i et meningsløst univers, og så tilintetgjørelse – kan noen virkelig glede seg over slike utsikter?» spurte den amerikanske forfatteren Philip Yancey.

Så lenge Sondre Risholm Liverød ikke kan bevise at Gud ikke finnes eller at Charles Darwin har rett, skal vi være glade for at det brukes penger på en annen virkelighetsforståelse.

Tross alt viser jo forskning at religiøse mennesker er mer lykkelige.

Gi meg heller en pille!

Eldre-og-pårorende

Aktiv dødshjelp er omstridt og ikke tillatt i Norge, men vi mennesker er inkonsekvente i all vår natur fordi livet selv iblant gir oss håpløse valgmuligheter. Derfor slo det meg at hvis jeg noensinne blir låst inne på et sykehjem håper jeg på en pille i stedet, selv om det er mot min vilje. For bare for å ha det nevnt, jeg er altså motstander av aktiv dødshjelp.

Nok en gang besøker jeg et norsk sykehjem jevnlig. Sist for å besøke faren min. Han var en naturens mann, oppvokst i havgapet ved Lopphavet langt mot nord med mektige fjell og vill natur som naboer. Da han kom sørover på 50-tallet gikk det ikke en dag uten at han måtte ut i skogen, eller i alle fall ha en stor dose frisk luft. Min far ble en mild og lett pasient, men det er klart, naturen lå i han, også etter at han fikk diagnosen vaskulær demens. Etter et par år låst inne på sykehjem sluttet han å spise. Han fikk lov til det, for i loven til norske sykehjem skal ingenting gjøres mot ens vilje. Selv om man altså har fått oppnevnt verge fordi man ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

Nok en gang dukker dette litt underlige regelverket opp. Da min mor lå med uutholdelige smerter etter å ha ramlet, fikk hun ingen hjelp fordi hun satte seg imot. Verge gjelder visst først og fremst økonomi og ikke helse. Det er viktig at alle får pengene sine, egen helse, det får så være.

Dette er ikke verst. Livet på moderne sykehjem består stort sett av å sitte å stirre ut av vinduet, når man da ikke spiser – som regel til underlige tidspunkt – maten med et dårlig rykte, og det lite besnærende navnet; sykehjemsmat. Hvor kommer den fra? Nå lukter jeg ikke lenger, men det ryktes at sykehjemsmaten ikke lukter.

Men dette er heller ikke verst med å skifte bopel til sykehjem. For hvem som helst – og nå for vår mor – er det å måtte flytte fra trygg og hjemmekjær tilværelse til et identitetsløst hvitt rom med et hardt linoleumsgulv på et sykehjem noe tilnærmet en dramatisk omveltning, for å si det mildt. Hun klarte seg ikke alene, det er så, men det er noe med at man bør få det så bra som mulig når helsa svikter.

Vi besøker henne jevnlig, besøkene deles med min bror, hennes barnebarn, hennes søster og hennes nære venninne. Stort sett er det oss som besøker henne, for hvem orker å dra til et sånt sted hvis man ikke må?

For meg som lider av intens dødsangst er det antakelig annerledes å besøke henne fordi jeg ikke ser plastblomstene i vinduet like mye som jeg ser døden i korridorene. Min mor elsker blomster, men nå er det visst plastblomster som gjelder fordi ingen har tid til å vanne dem. Ut slipper dem ikke, om ikke vi pårørende tar dem med. Noe å gjøre er heller sjelden, og i så fall en sjelden gang en musiker stikker innom.

Sykehjem er korridorer, dessverre ikke de fineste korridorene, men med hvite vegger og harde linoleumsgulv, og med navneskilt på dørene som iblant byttes ut. Korridorene er lange og smale, og ender til sist ut i stengt dør. Alle ansatte går i hvite frakker. Man får henge opp begrenset med bilder, men de må henges i en tråd man får av betjeningen.

Sykehjem for demente er ikke et venterom for å bli ropt opp av legen, men et siste stoppested, et venterom før døden. Pasientene – jeg liker ikke uttrykket, men la gå – har overtatt rommet og senga fra andre pasienter som har flyttet ned i jorda.

Det skal være få møbler så de hvitkledde får vasket gulvene. Men vask, tja, vi tar ikke med barn lenger fordi gulvet er så skittent. Det er neppe de hvitkleddes feil, men skyldes nok mer budsjetter bestemt av politikere med millionlønn.

Det er umulig å forestille seg et verre sted å bo enn på et sykehjem. Hver gang jeg ruller bilen inn på parkeringsplassen håper jeg den svarte bilen ikke står ved hovedinngangen, for jeg tenker ofte på hva de utholder, hva de ser, hva de tåler og om de tenker på hvem som nestemann ut av rekka går. Men la gå, jeg er spesiell med min spesielle form for aversjon mot dette.

Men de hvite frakkene, de mange som har valgt dette som jobb på et sted som dette, de beundrer jeg, for de aller fleste er så hjelpsomme og empatiske at man blir rørt. De gjør en jobb jeg ikke hadde orket. Hvordan klarer de det?

I Os kommune har de sykehjem med tropehage. I Randesund venter man nå på den etterlengtede demenslandsbyen. Den kommer for sent til min mor. I Sandefjord åpner 5-stjerners sykehjem med vinkjeller, sjåførservice og helsehjelp, men du må betale 1.25 millioner for å få plass. De beste sykehjemmene er privat, som Villa Skaar i Oslo. Hvorfor er ikke katter obligatoriske på sykehjem? I Israel har en barnehage flyttet inn på et eldresenter. Ofte er det slik, at de som lever lengst fordi de har det best, også kan sikre seg det beste når de må på sykehjem. Noe er galt i dette velstandssamfunnet, for alt er tilrettelagt slik at de med mest også får det best, selv om de ikke nødvendigvis har gjort seg fortjent til det.

Jeg leste et sted at sykehjem i sin tid ble opprettet for å hindre fattigdom. I dag er de blitt symbolet på fattigdom i rike Norge. Ofte går det fort nedover når man er først er flyttet inn.

Regjeringen vil innføre kjøkken, men pleierne mener flere turer ut i frisk luft og mer aktiviteter innendørs er viktigere. Må man virkelig velge? Vi som er på besøk fristes til å spørre det betimelige spørsmålet; om norske sykehjem eksisterer for at de som flytter inn skal få et kortest mulig opphold?

Gi meg heller en pille, før det skjer.

A Story i got to tell

Doug Seegers

Er du på bunnen i livet, og ser ingenting framfor deg? Er du der at du har mistet alt, og ikke lenger finner noen mening? Gi ikke opp! Ikke gjør noe du vil angre på. Livet har lært, det kan snu. Alt kan snu.

På dagen i går den 16. oktober 2010 ramlet bokstavelig talt hele livet fra hverandre. Jeg skal spare dere for de verste detaljene, men kort fortalt fikk jeg på morgenen beskjed om at skilsmisse var på gang, og jeg visste hva det betydde. Bare et par timer senere sto jeg uten jobb og som en kremtopp på dette lite lystige kinderegget; Protestfestivalen som var livsstilen min, og som jeg levde og åndet for utenom familien var konkurs. Det jeg kunne ha flyktet bort i var borte, rubbel og bit. Jeg så for meg scenariet: Jeg ville miste ungene (som jo fedre nesten alltid gjorde i et skilsmisseoppgjør, og som jeg jo hadde erfart gjennom mange år med engasjement for Fedres rettigheter), jeg ville stå uten sted å bo siden huset ble krevd tvangssolgt i oppgjøret, jeg hadde fått beskjed om at livsverket mitt var borte og jeg hadde ikke lenger inntekt. Jeg ble sosialklient over natten.

Jeg skrev dette på Facebook i går, og om ikke det var nok, hypokondere har et sterkere behov for kontroll enn andre, så da kan man forestille seg hvordan man vandrer rundt som en zombie mens kiloene bokstavelig talt rant ut av kroppen så det måtte lages nye hull i beltet så jeg ikke mistet buksa. Jeg så bilder av meg selv og tenkte, er jeg dødssyk?

Og bare for å ha nevnt det. Store deler av 90-tallet var enda mørkere enn den ene dagen i 2010.

MEN alt snudde. Jeg mistet ikke ungene, mistet ikke huset, kiloene kom tilbake, så også de vanlige problemene, jeg mistet ikke livsverket mitt, Protestfestivalen gikk ikke konkurs, jeg mistet ikke jobben og noen år senere fikk jeg lov til å gifte meg med den vidunderlige finske kvinnen jeg er gift med i dag.

Moralen er, alt kan snu. Ikke gjør noe du vil angre på. Ikke gjør noe du aldri vil kunne angre på. 16. oktober 2010 var min «dødsdag». Jeg brøt sammen på kontoret til investoren Kurt Mosvold som var i festivalens råd. Til stede var også Jan Oddvar Skisland, som blir ordfører for Nye Kristiansand fra 2020.

Jeg skal ikke si at jeg lever i beste velgående i dag, for hypokondere tar alt for mange forbehold til det, men jeg lever! Og jeg har fått et nytt liv, selv om nye utfordringer har dukket opp og alltid vil dukke opp.

Hvorfor nevner jeg denne historien igjen i et blogginnlegg? Jo fordi skjebnen ville ha det til at jeg i går kveld var på lille Vaktbua i Kristiansand på konsert med Doug Seegers. Jeg fikk følelsen av å befinne meg på Tally Ho Tavern eller en av de andre små barene downtown Nashville på 70-tallet.

20191016_220143

Countrystjernen Doug Seegers (67) har hatt et enda mer miserabelt liv enn mitt. Nylig kom han ut med et nytt album med tittelen «A Story I Got To Tell», et album som fikk terningkast 6 i Dagbladet. Doug hadde i mange år levd som alkoholiker og uteligger i Nashville da han bokstavelig talt ble plukket opp av den svenske countryartisten og programlederen Jill Johnson som gjennom sitt TV-program «Jills Veranda» oppsøkte countrymiljøet i countrymusikkens Mekka. Seegers var blitt kristen og hadde lagt rusmisbruket bak seg og var fast gjest på «suppekjøkkenet» Little Pantry That Could i Nashville, slik Dagbladets Øyvind Rønning beskrev det under sin anmeldelse. Seegers hadde bodd under ei bro i Nashville etter å ha vært bosatt i fødebyen New York en periode med jobb og familie.

Jill Johnsen ble grepet av Seegers musikk. Låta som reddet han var «Going Down To The River», en låt så hjerteskjærende og vakker at om du klarer å høre på den uten å føle den, er det ikke sangen det er noe galt med.

«I’m going down to the river to wash my soul again.
I’ve been runnin’ with the Devil and i know he’s not my friend.
I’ve been falling by my wayside, livin’ in this world of sin».

Sårere musikk finner du ikke enn det Doug Seegers presenterer. Blant de beste spora på den nye plata er «Angel From A Broken Home», som han også sang på Vaktbua. Den handler om jenta som ble forlatt av faren som 8-åring – og en far som angrer inderlig. Doug ber oss lære av teksten. Han legger heller ikke skjul på at det var Gud, og ikke Jill Johnsen som reiste han opp fra sitt miserable liv, og bokstavelig talt fikk han på beina. Men det var Jill som fikk han inn i et platestudio.

I dag er alt annerledes for 67-åringen, som turnerer store deler av året, mest i Sverige, men også i Europa og USA, der storheter som Emmylou Harris har deltatt i duett på ei av platene. Seegers fortalte på Vaktbua også om da Jackson Browne dukket opp og ble en venn.

Blant de beste spora på «A Story I Got To tell» er «Give it Away» med følgende budskap:

«If you really wanna keep it
You gotta give it away

If yoy really wanna help somebody
Get on your knees and pray»

doug i sverige 2018

Jeg måtte gni meg i øynene da jeg oppdaget at Doug Seegers, som jeg traff i Sverige for et par år siden, og flere ganger har vært «i nærheten» av når jeg har befunnet meg hos «söta bror» aldri hadde konsert når jeg kunne få den med meg, plutselig skulle ha konsert på lille Vaktbua med plass til knapt 50 mennesker. Men så, etter å ha overhørt konserten på min «miserable» dag slo det meg at det var jo helt naturlig at han var akkurat der, hos folket, på en liten pub der vi sto så nær at vi kunne føle på stemningen på en helt annen måte enn på f.eks. Rockefeller.

Doug Seegers livshistorie viser med enda sterkere klartekst enn min egen at det gjelder å holde ut, og aldri gi opp, eller for sitere Billy Joe Shaver som deltok på Protestfestivalen i 2008;

«If at first you don’t succeed
Try, and Try again»

Jeg tenkte på Billy Joe Shaver da jeg sto og hørte Seegers på Vaktbua i går kveld. Shaver hadde mistet sin eneste sønn i en overdose nyttårsaften 2000/2001, mistet kona han var gift med flere ganger i kreft, og så tok skattemyndighetene fra han alt han eide. Han fant Gud i amfetaminrus på 70-tallet, og har siden den gang sagt det samme som Doug. I august fylte Billy Joe Shaver 80 år.

Da jeg hørte røsten til Doug Seegers i går kveld var det som å gjenoppleve alle de vonde stundene i livet, men samtidig vite at det alltid finnes et håp der ute.

Det gjør godt, for det forsterker livet. Kanskje sto Doug Seegers på Vaktbua i går 16. Oktober 2019 som en påminnelse om å aldri gi opp livet.