Meritokratiets tyranni

Jeg har en venn som har bodd i Østen i mange år. Man kan kanskje si at han lever i landflyktighet. Hovedbegrunnelsen kan kanskje formuleres slik: I Vesten lever vi i for stor grad under meritokratiets tyranni. Det har vi gjort i flere tiår. Vil man overleve, bør man følge meritokratiets spilleregler. Et meritokrati er politiske eller andre sosiale systemer hvor makt og autoritet er fordelt blant medlemmene etter evner og ferdigheter. Et gjennomført meritokratisk system vil være en styreform hvor de som har myndighet til å fatte kollektive avgjørelser, er rekruttert på bakgrunn av slike egenskaper; ikke fordi de vinner valg, slik det skal være i et demokrati.

Lokalt i Agder kan konflikter de siste årene ses i et slikt perspektiv. Det gjelder bl.a. kunstsilo, utbygginger og kommunesammenslåinger. Man kan se dem som eksempler på at viktige avgjørelser tas «over hodet på folk», fordi den styrende eliten vet best hva som er til det beste for alle.

Frihet, talent og gevinst er mantra i meritokratiet. Thatcher og Reagans konservative nyliberalisme ble over hele verden etterfulgt også av sosialdemokratiske politikere som aksepterte slik tankegang. Forskjellen var, at de ville sikre at markedet opererte under rettmessige forhold. Og alle borgere – uansett rase, etnisitet, kjønn eller seksuell orientering – skulle kunne konkurrere på like fot om den fortjenesten markedet kan gi. Etter flere tiår med dette systemet, har det satt dype spor. Baksida er at jo mer vi blir vår egen lykkes smed, jo mindre bryr vi oss om andre. Hvis min lykke skyldes meg selv, må andres fiasko være deres feil. Et meritokrati er dypt urettferdig, selv om det ikke presenterer seg slik.

Det arbeidssystemet vi har i dag, her i Norge kjent som «arbeidslinja», krever full jobb for alle voksne. Det skal lønne seg å jobbe. Du må ha talent for å innrette deg etter systemet, og det er omtrent obligatorisk krav om utdannelse for å få jobb. Dette innebærer at de fleste som ikke har talent for «vanlig» jobb, som ikke ønsker det, eller ikke har hellet med seg til å erverve seg god inntekt, faller utenfor og må streve for å oppnå fullverdig liv i ett av verdens dyreste land.

Michael J. Sandel regnes som en av verdens mest innflytelsesrike nålevende filosofer. I sin nye bok «Meritokratiets tyranni» sier Sandel at de på toppen gjerne vil tro at deres suksess er moralsk berettiget. I et meritokratisk samfunn betyr det at vinnerne mener deres suksess skyldes talent og hardt arbeid. Kanskje er det derfor ledere uten skam og motstand tar imot millioner i lønn, sluttpakker og andre bonuser, som vanlige folk knapt tør drømme om?

Vi lever i en tid som er farlig for demokratiet. Faren vises i voksende fremmedhat og stigende støtte til autokratiske skikkelser som tester grensene for de demokratiske normer. Like alarmerende mener Sandel det er at mainstreampartier og -politikere viser svært liten forståelse for den utilfredshet som skaper uro i den politiske verden overalt på kloden. Vreden mot eliten de siste årene kommer av voksende ulikhet, men slutter ikke der. Globaliseringens tidsalder har mildt sagt fordelt gevinstene ujevnt.

Et perfekt meritokrati fjerner enhver ide om gave eller Guds nåde, den begrenser vår evne til å se at vi deler skjebne med hverandre. Den gir lite plass til solidaritet, når det som teller er talent og lykkens tilfeldigheter. Derfor mener Sandel at meritokrati er en form for tyranni. Men meritokratiet kan også påvirkes av kristnes forestillinger om at vi gjennom hardt arbeid og tro har oppnådd Guds anerkjennelse. Den sekulære utgaven av dette blir løfte om individuell frihet. Vår skjebne er i våre egne hender. Sandel siterer den amerikanske filosofen John Rawls, som i «Theory of Justice» (1971) stilte spørsmål om et system med full likestilling, som kompenserte for klasseforskjeller, ville bli et rettferdig samfunn. Svaret ble nei, for hvis folk konkurrerte på helt like vilkår, ville de med størst talent uansett komme seirende ut, og forskjeller i talent er like tilfeldige som klasseforskjeller.

Meritokrati er ikke et nytt fenomen, skriver Sandel. Allerede i 1958 gav den britiske sosiologen Michael Young ut boka «The Rise of the Meritocracy», hvor han spurte hva som ville skje hvis klasseskillene en dag ble overvunnet, slik at alle hadde lik mulighet til å stige til topps takket være sine meritter. Et samfunn som belønner meritter, er også tiltrukket av ambisjoner. Tanken er at vår skjebne ligger i egne hender, at den ikke skyldes krefter vi ikke selv har kontroll over, men alt er opp til oss selv. Vi er ikke ofre for tilfeldigheter, men er herrer over vår skjebne, og det står oss fritt å stige høyt til topps.

Kanskje var det reaksjoner mot dette «tyranniet» som førte til tidenes valg for «protestpartiet» Senterpartiet? Ikke overraskende har partiet – nå i regjering – åpnet for å splitte opp det nye tvangssammenslåtte fylket Troms og Finnmark. Mer oppsiktsvekkende er det at ordfører i Kristiansand Jan Oddvar Skisland nærmest på egen hånd har gått mot seg selv og sine egne og vil ha folkeavstemming om Søgne igjen skal bli egen kommune, fordi protestene er så sterke. Dette er dårlig nytt for meritokratiet, men lover godt for demokratiet.

Kulturministeren og Moralens voktere

«I denne tid er ingen spørsmål for små til, at de kan gjøres om til en stor landsdekkende moraldebatt,» skrev Anna Libak i danske Weekendavisen. En skole forbød magebluser, og straks brøt en mektig diskusjon løs om patriarkalsk kontroll av kvinners kropper. Tyske Karla Borger og Julia Sude truet med å droppe World Tour-turnering i Qatar fordi de ikke fikk spille i bikini. Volleyballforbundet hadde oppfordret deltakerne til å spille kampene i t-skjorter og lengre bukser «av respekt for kulturen og tradisjonene i vertslandet». Norges håndballforbund ble bøtelagt fordi kvinnelandslaget i beachhåndball benyttet tights, og ikke bikinitruser. Lista er lang over lignende saker. Hva har skjedd?

Moses med de 10 bud på steintavle

Da Metoo-bevegelsen eksploderte i 2017, ble mulig trakassering og overgrep fra langt tilbake i tid slept fram. Det foregikk en slags offentlig kastrering uten at det forelå noen rettsavgjørelse. Varslere ble beskyttet. De som ble stemplet som overgripere, fikk sine liv ødelagt for all framtid. Nå har jeg nevnt de negative konsekvensene av bevegelsen. Det betyr ikke at jeg er blind for alle de positive.

Etter dette kom Black lives matter. En episode med dødelig politivold i USA, førte til at en ny verdensomfattende bevegelse ble etablert. Bevegelsen setter fortsatt spor, bl.a. på fotballbanen, der fotballspillere i Europas toppligaer kneler før kampene. På kort tid ble det nesten unntakstilstand. Statuer av historiske skikkelser ble veltet, gamle filmklassikere ble fjernet fra nettet, vår alles felles historien ble saumfart for alt som kunne minne om noe som lignet rasisme. Ett eksempel i Norge var at Nortura bestemte seg for å skifte navn på Joika-kakene, en boksemat som har vært kjent og kjær i mer enn 60 år. Årsaken var at «ord og grafiske uttrykk som var dagligdags den gang, oppleves annerledes i dag». Nortura tok ingen sjanser, slik færre og færre gjør.

Når ingen forteller oss om hvor grensene skal gå, blir der ingen grenser. Antirasisme og oppgjør med trakassering av alle mulige varianter ble til ei elv som rant over sine bredder, og hvor branner hele tiden måtte slukkes. Det har fortsatt på andre fronter. At mennesket har to kjønn, kan ikke lenger aksepteres; for man skal ikke diskriminere mennesker som føler de er et tredje kjønn. Åge Hareide ville ha fotballen som Pride-fri sone. Det medførte at ordene falt hardt mot en kjær fotballtrener, en som til og med har støttet Pride-bevegelsen.

Har tapet av synden som begrep medført at vi har mistet en veiviser, et kart over hva som er rett og galt og hvor grensene går, men også over moral og toleranse?

Per Fugellis ord om at mennesket er «medfødt feilvare» blir stadig mer reelt, fire år etter at Fugelli gikk bort. Vi ser ikke ut til å være i stand til å gå støtt på veien, men ramler i en av grøftene, og der nede strør vi om oss med ofre på begge sider. Jeg tror ikke at vi noen gang har levd i en så farlig, polarisert og uforutsigbar tid som den vi nå befinner oss i, selv nå som pandemien er avblåst. Anna Libak, som jeg begynte med, skrev det slik i weekendavisen: Hvor dydens sti engang var smal, er den nå så bred, at alle og enhver kan risikere å bli kjørt ned, hvis de ikke ser seg virkelig godt for.

Skal Norge klare å stå støtt i denne tida, bør den kommende regjeringen være seg bevisst Bob Dylans sangtekst om at svaret, min venn, det blåser med vinden. Når moralens voktere sitter foran skjermer i bygd og by, må regjeringen stå like stødig som den gang vi trodde på Vårherre. Kultur er ofte en veiviser inn i det som var og det som kommer. Motkulturer har aldri vært viktigere enn i dag. Derfor er det særlig viktig at vi får en kulturminister som er i stand til å holde tunga rett i munnen, som har evnen til å være raus og se videre og utover landskapet der et taleført og mektig flertall som oftest setter agendaen.

Den irske poeten William Butler Yeats skrev i sitt mest kjente dikt «The Second Coming» at «de beste mangler all overbevisning, mens de verste er fulle av lidenskapelig intensitet.» En kommende kulturminister må lytte til begge disse gruppene.

Herbert Marcuse (1898-1979) er blant de filosofene som har skrevet tydeligst om toleranse i nyere tid. Han mente at den liberalistiske teori hadde en betingelse for toleransen: Den skulle «bare gjelde» mennesker med sine evners fulle modenhet. Og Marcuse gikk så langt som å si at skal toleransens mål bli nådd, vil det kreve intoleranse overfor politiske strømninger, holdninger og meninger som råder i dag; men en utvidet toleranse overfor de politiske strømninger, de holdninger og de meninger som nå er ulovlige eller undertrykt. Og toleransen skal praktiseres av herskerne så vel som av de beherskede.

I en tid der moralens voktere er overalt, er det viktig at vi får en kulturminister som evner å favne vidt. Få stillinger i landet kan bety så mye for å motvirke intoleranse, urett og «majoritetens ensretting» som kulturminister-vervet. Det samme gjelder lokalt i Kristiansand for den som skal bekle den ledige stillingen som kulturdirektør.

Tidsånd og verdikamp – sett gjennom Kris Kristoffersons sanger

«Mennesket er grunnleggende sosialt og trenger tilhørighet fra flokken sin,» var budskapet fra sosialmedisiner Per Fugelli, før han forlot denne verden. Det er slik vi mennesker er, at vi trenger å ha tilhørighet, selv om vi også vil ha frihet. Men så har vi dessverre også en tendens til å havne i grøftekantene. Vår evne til å ha to tanker i hodet samtidig virker begrenset. Vi får nye verdier, som inkluderer noe og noen, men utelukker andre.

Foto: Pål M. Smørvik

Protestfestivalens inspirator Kris Kristofferson har nå pensjonert seg i en alder av 85 år. Han har i sine sanger skrevet mye om hvilke verdier vi bør tilstrebe. I sangen «The Heart» er temaet at hvis noen gjør deg ufortjent vondt, er det beste å stå opp for det du tror på. Gang på gang forsøker han å gni inn i oss at følger man hjertet, gjør man det rette. I «Don’t let the bastards get you down» snakker han om faren sin og verdiene han gav videre. Vi må følge hjertet, det vi mener er rett. Vi må være ærlige og oppriktige, ikke la oss ødelegges.

I «Slouching toward the Millennium» forteller han at dersom vi ønsker å ødelegge livet for andre, er det nok å få dem til å hate offeret. I «Third World War» tar han et oppgjør med økte forskjeller i samfunnet, og hvordan egoismen herjer: De rike blir rikere. Og like galt som at de mener de har rett, er det at de fattige stadig taper. Oddsene vil aldri gå opp.

«Somebody nobody knows» er en nådeløs sang om ensomhet, om å ikke bry seg og om et samfunn hvor man lever sitt eget liv uten å se de svakeste. Den minner meg om festivalplakaten som Erik Pirolt laget i 2009, der et ungt par med en baby smilende står og ser på lemlestede lik nedenfor ei bro. I «Wild American» motiverer han med å si at du er den de aldri klarte å temme, for du sto fast på det du tror på, du gav aldri etter.

Da vi startet Protestfestivalen i 2000, skyldtes det at ensrettingen og intoleransen var fremadstormende. Høyest ropte de såkalt «tolerante», som i realiteten kunne være de mest intolerante. I 2012 sto Hanne Nabintu Herland på festivalens talerstol og tordnet om at vi var på vei mot et totalitært samfunn. Mange lo av det, men har vi ikke alt lenge vært på vei dit?

Det foregår en digital revolusjon. Menneskets iboende behov for å være del av flertallet får kraftig drahjelp fra sosiale medier. Det er trygt å heie med bak en skjerm, selv om det skjer på bekostning av andre. Ett år var tema for festivalen «Tenker alle likt, tenker ingen». Det er utfordrende når flokken demonterer tradisjonelle verdier og kaster dem på dynga. Og det er for sent å angre, når det er gjort.

Det foregår en seksuell revolusjon. Tidens kjønnsideologi har lenge vært toneangivende. Pride-bevegelsen er omstridt, men du må ikke velge å ta avstand fra den, ikke en gang forholde deg likegyldig. Det fikk Åge Hareide smertelig erfare.

Det snakkes om cancel culture. Tradisjonelle standpunkt ses på som verdiløse og uakseptable. Hvordan fremmer man et verdikonservativt standpunkt i et slikt debattklima? Den liberale massen vil stenge det ute, fordi det representerer fortiden.

I 2017 fikk vi Metoo, i 2020 Black Lives Matter. Begge tok opp viktige tema. En opprydding var nødvendig. Men resultatet var også ofre på begge sider, både blant de fornærmede og de som hadde fornærmet: Personforfølgelse, velting av statuer, demontering av kultur- og troshistorie. Filmklassikere ble gjemt i den mørkeste kjelleren. Bokbål kom tilbake.

Det blir ofte sagt at motkulturen har gode tider, fordi ytringsfriheten aldri har vært friere. Men det stemmer ikke helt. Derfor er det nedsatt en ytringsfrihetskommisjon. Leder av kommisjonen Kjersti Løken Stavrum mener at det største hinderet for ytringsfrihet er selvsensur. Ytringsfriheten blir mer begrenset av uformelle enn av formelle og juridiske hindre. Trangen til å få meningsmotstandere til å tie stille er ikke ny. I alle samfunn er noen meninger og holdninger blitt definert som uakseptable. At slike meninger stilner, behøver ikke bety at de er blitt borte, de er bare stengt ute fra offentlige arenaer. Er det sunt for fellesskapet? Og hvem skal eie retten til å definere sannheten?

I Kristiansand har det lenge vært ampert mellom sterke grupperinger, med Sørlandsnyhetene som en sentral aktør. Ropene om «Korsfest, korsfest!» har gjallet fra begge sider, mens den milde fredelige sørlendingen er blitt stående som en forvirret, observerende tilskuer.

Under koronapandemien har nordmenn i flokk og følge innordnet seg øvrighetens forordninger. Men noen har tatt til motmæle. Enkelte har villet ha enda strengere restriksjoner. Et gryende opprør mot å løpe i flokk er også kommet til syne, med vaksineskepsis og protest mot innskrenkning av personlig frihet.

I Kristoffersons «Who’s to bless» fanger han inn tidsånden, til tankevekking for både de som fornærmer og de som blir fornærmet. Når alt er lagt på bordet, når meningsrommet har blitt en trang korridor, når løfter er brutt både fra vinnere og tapere, da har til slutt begge tapt.

Protestfestivalen har aldri vært mer nødvendig enn nå, når den 22. festivalen starter mandag.