Arven etter Dr. Martin Luther King Jr.

Nylig så jeg filmen «Selma» fra 2014 igjen. John Lewis, som ledet marsjen fra Selma til Montgomery, hadde da nettopp gått bort 80 år gammel. I begravelsen fra Kings egen kirke, Ebenezer Baptist Church i Atlanta, var de tre tidligere presidentene George Bush, Bill Clinton og ikke minst Barack Obama til stede for vise kongressmann og borgerrettsforkjemper Lewis en siste respekt.

Marsjen fra Selma til Montgomery

For to år siden besøkte jeg King Center og Kings grav og overvar gudstjeneste i kirken. På samme tur var jeg innom den lille byen Selma i Alabama, der tre forsøk på marsj for stemmerett fant sted 7.-25. mars 1965. Gjensynet nå med historien på film ble en sterk påminning om kampen mot urett, for rettferdighet.

King hadde tatt opp saken om stemmerett med president Lyndon B. Johnson, da han kom hjem fra Oslo etter å ha mottatt Nobels Fredspris. Unge Lewis, som den gang var en av Kings yngste og mest betrodde medarbeidere, ledet marsjen fra Selma til Montgomery. Først ved tredje forsøk ble den gjennomført, med presidentens velsignelse. Første forsøk endte i blodbad, da Alabamas statspoliti møtte demonstrantene med køller, pisker og tåregass.

På rundreisen i 2018 var vi også innom 16th Street Baptist Church i Birmingham, Alabama, der fire unge jenter ble drept av en bombe på søndagsskolen 15. september 1963. Birmingham var den gang en smeltedigel av uro og hat, der et mindretall hvite tok i bruk alle midler for å stoppe borgerrettsbevegelsen. Blant de fremste i kampen for fortsatt segregering var politikeren «Bull» Connor, som sto for orden i byen. Ifølge King ble mordet på de fire jentene avgjørende for marsjen fra Selma to år senere. Han skjønte hva som måtte til for å få slutt på segregeringen: «Bull couldn’t exist without the status quo-people».

I Norge og Norden i dag har vi ikke rasismeproblemer som USA på 60-tallet. Men her som ellers i verden utløste politidrapet på George Floyd i år samling under parolen «Black lives matter». Det som da skjedde, gav assosiasjoner til kampen på 70-tallet for like rettigheter for menn og kvinner. Selv om den kampen fortsatt pågår, er det liten uenighet om målet. En annen parallell er gjennomslaget for

regnbueflagget og retten til å elske uansett kjønn. Organisasjoner for homofiles rettigheter står sterkt i Norden. Loven mot homofil praksis ble i Norge fjernet i 1972.

Dessverre har vi fått nye utfordringer. Tre områder skiller seg spesielt ut. Det første er økt ulikhet og en «syk» kapitalisme som skaper fattigdom i velstandssamfunnet. Det andre er en «halvveis» form for ytrings- og trosfrihet, som gjør at mange lar være å ytre seg for å slippe negative reaksjoner; Frank Rossavik beskriver dette i sin bok «Bare Å Holde Kjeft». Den tredje utfordringen er en økende aggresjon fra majoriteten på sosiale medier mot et mindretall, som er uenige med dem; et flertallstyranni fra «den store flokken» eller «status quo-folket», som King i sin tid kalte dem.

Dette er farlige utviklingstrekk.  Vi kunne sårt trengt modige ledere som King og Lewis, som fordomsfritt og glødende opptatt av rettferd våget å gå imot strømmen.

Juristen Peter Hummelgaard, som siden 2015 har vært medlem av Folketinget i Danmark for Socialdemokratiet hevder at det er skapt en dyp splittelse mellom dem som er begeistret for fremtiden og de som frykter fremtiden; mellom dem uten gode jobber og høye lønninger og de som har det. Det gjør at vreden vokser hos dem som står uten gevinster av en verden uten grenser.

Bjørn Vassnes skrev nylig i Klassekampen om «samtalen som forsvant»: «Nå kan man i større grad velge vekk det man ikke liker og heller velge nettsider og nettvenner som bekrefter ens egne synspunkter; for ikke å si fordommer. Om man bare kommuniserer med meningsfeller, som mange gjør på nettet, viser studier at følgende skjer: Når man ikke er alene om ens egne meninger, får man dem bekreftet, og på en måte som gjør at man mener det samme, men i mer ekstrem grad.»

Vassnes siterer også John Stuart Mill som i 1848 skrev: «Det er neppe mulig å overvurdere verdien av, i dagens begredelige tilstand, å plassere mennesker i kontakt med personer som er ulik dem selv og med tankemåter og handlinger som de ikke er familiære med».

Filosof og forfatter Raoul Martinez, som kommer til Protestfestivalen i september, uttrykker det slik: «Selv om vi alle har rett til å ytre oss, har vi ikke samme frihet til å bli hørt. Den friheten har blitt monopolisert av de få som eier, bekoster og styrer våre medier.»

Raoul Martinez

Kurt Tucholsky formulerte i 1931 en ironisk og trøstende aforisme: «Om det europeiske demokratiet skal være verdt sitt navn, må det streve etter å oppnå et opplyst medborgerskap der respekten for individet pares med en dyp medborgerlig solidaritet.»

Protestfestivalen kan i år feire tjueårsjubileum. Helt siden den var på idéstadiet, har King vært én av festivalens fremste inspiratorer. Kanskje kan hans ukuelige innsats for en rettferdig verden lære oss noe om ytringsfrihet, respekt og nestekjærlighet, og hvordan vi oppfører oss mot hverandre i det uforutsigbare nettsamfunnet, som vi alle – ufrivillig eller frivillig – har blitt en del av.

Meningen med livet

Meningen med livet blir stadig mer vanskelig å finne. Ettersom dagene går, og man erfarer stadig mer av hva dette er, blir vi bare enda mer rådville. Man oppdager alle endringene, det faste og trygge som blir flytende og man oppdager at man trør mer og mer over terskelen til noe som er mer og mer fremmed. Mennesker går sin vei (dør), samfunn oppløses, Gud svarer ikke på bønn, mennesker man omgås tett med eller nær familie blir fremmede – uavhengig av korona. En gang fikk jeg høre, nokså overraskende, av en jeg hadde stor tiltro til, at livet er meningsløst. Selvfølgelig er det meningsløst, det vet vi jo alle, men likevel finner man det meningsfullt. Man lager sin egen mening i det meningsløse. Psykiater Finn Skårderud har sagt noe om tiden vi lever i, og kanskje kan det være årsaken til at meningen med livet er blitt mer meningsløs.

William Blakes «Gud skaper mennesket»

«Før var det Gud, kirken og tradisjonen, som la premisser for, hvem jeg er. Og det var tydelige grenser for, hva jeg måtte og ikke måtte. Forbud og regler for, hva jeg skulle og ikke skulle. Det var med andre ord lett å orientere seg i. men i det moderne samfunn er hele våre identitet og sosialisering blitt mer flytende og diffus, og det er som om vi hele tiden bare må bevege oss videre, utfordre oss selv og fremfor alt si ja! til all såkalt utvikling», sier Skårderud.

Den kristne avisa Vårt Lands kulturredaktør Arne Borge hadde nylig en oppsiktsvekkende kommentar der han skrev at «enten er alle frelst, eller ingen. Inntil det er avklart stiller jeg meg på taperlaget, blant mine gudløse barn, venner og slektninger». Jeg blir bare mer urolig av dette, selv om Borges kommentar passer fint inn i dagens samfunn. 

Dan Korn – svensk kulturhistoriker og jøde – skriver i sin bok «Som om Gud fanns» at Gud er en helhet som omfavner alt, fra godhet til ondskap, men at det er en bitter pille å svelge for mange. «Mange mennesker gjennom historien, fra kirkefader Augustin til Jonas Gardell, har villet skille det onde fra Gud. Men da er jo Gud helt konstruert av mennesket». Det vil jeg ikke være med på. Men heller ikke at Gud ikke tar bort lidelsen. Når alt er meningsløst, når «alle jeg kjenner blir borte», som Johnny Cash synger om i «Hurt», og når Gud blir borte, da er det knapt smuler igjen, knapt så mye som et lite hårstrå av håp. Det gjør det neppe bedre at alt blir ullent og diffust. Om alle er frelst, hva skal vi da med Gud? Hva skal vi da med livet? Om Gud ikke finnes, hva skal vi da med døden?

Jeg leste med interesse i denne avis om Dagfinn Ullestad som var prest og misjonærbarn, men som mistet troa da datteren døde av kreft. Det hjalp ikke å tro, ikke å be, ikke å tro på noe. I dag er han regionleder i Human Etisk Forbund her i Agder.

Når man rammes av sykdom eller død i de innerste rekker, selv etter å ha bedt i lang tid, makter man det ikke lenger, eller jeg forstår i alle fall de som ikke makter.  Meningen med livet blir oppskrytt, men man må også spørre seg selv, ville du vært det foruten? De aller fleste svarer nei på det spørsmålet, og dermed får man det absurde svaret at livet er meningsløst, men ja, man vil være i live. Ville man valgt å være født, se det får man ikke svare på, det er for sent.

Livet er en lidelse, slik Johnny Cash synger i «Hurt», men man velger lidelsen. Det ligger noe absurd i dette, for når vi ble født mot vår vilje, av våre foreldre, burde vi ikke kunne forlange at de var med oss hele veien? Slik er det ikke, våre foreldre dør som regel før oss og lar oss stå igjen på perrongen. Det er mer naturlig enn at våre barn dør før oss. Og så lager vi egne barn på samme premisser.  Dermed vrir man om på Martin Luther Kings ord om at likegyldighet er verre enn hat. Ikke-eksistens er verre enn lidelse.

Mennesket er den eneste skapningen som vet om sin egen skjebne. Hvis Gud har gitt oss denne skjebnen, må han være hard som ibenholt. Slik kan vi tenke, og i alle fall om vi opplever at våre barn blir syke eller dør, slik Ullestad opplevde.

Mange har ingen problemer med å leve godt og bekymringsløst. De lever og puster inn dagen i dag uten å dvele ved fortid eller med uro for fremtid. Det kan, for andre av oss, oppfattes som en naiv måte å leve på. Samtidig er de «lettlivede» de klokeste, for de håndterer livet på enklest vis. De er ofte mer lykkelige og slipper unna mye av det vanskelige. For noen av oss er det livsløgn, det kan vi ikke.

Jeg beundrer dem som lever lett, og i enda større grad de som i siste fase evner å ta en dag av gangen. Bob Neuwirth synger i den nitriste sangen «Beautiful day» om en venn som er i ferd med å forlate livet. «In my heart i knew that you were heaven bound. Having done your time down here in hell». Neuwirth har her en barnslig tanke om himmelen samtidig som han beskriver jordelivet som helvete. Også ateister skriver slike sanger, uten at jeg kjenner Neuwirths tro.

Mange har et behov for å tro at etterlivet er fint, siden livet er så grusomt. Nå i ferien med de fleste ferierende i Norge får vi finne mening så godt vi kan, enten det er å se fotballkamper for tomme tribuner på TV, å male huset i regn, klatre opp på fjelltopper og legge det ut på Facebook eller å jogge oss ut av dødsangsten.

Meningen med livet er å finne mening i seg selv, enn så dumt det høres ut. «Är det ingen annan som är redd?» spør låtskriveren Oscar Danielson. Jeg er redd. Men vi kan kanskje finne trøst i Rolf Jacobsens ord om at den som har elsket lenge, har ikke levd forgjeves.

50 år siden Kris Kristoffersons debut

Hippiesommeren 1970, i San Francisco, California. Blomsterbarna var nesten rensket fra gatene i verdens hippiehovedstad, og det i en tid da hippiebevegelsen så vidt hadde begynt å flyte over dammen til Norge og til Slottsparken i hovedstaden. Det var i juni, og Avalon Ballroom var stengt. Haight Ashbury lå bare noen få meter nede i gata, men vinduene var forseglet. Dette var sommeren Phyllis Martin valgte å dra for å finne hippiene. Hun påsto alltid hun var for sent ute når noe skjedde. Kanskje er det derfor vi ikke har hørt om henne. Hun vandret gatelangs med sin lille datter, det så øde ut. Da så hun noe – en plakat på en stor bygning som fortalte at Kris Kristofferson skulle opptre den kvelden på San Francisco’s Troubadour Club. Antakelig fantes det altså en hippie igjen i byen og vi vet det var her han debuterte – Kris Kristoffersons første offisielle opptreden.

Kris pleide å si at han sang som en frosk, men sjefen for plateselskapet Monument, Fred Foster, forsto at denne stemmen og de sangene denne stemmen hadde skrevet var en uslåelig kombinasjon. Kris var alkoholiker, forlatt av kona med to små barn fordi han hadde hoppet av karrieren i Forsvaret til fordel for hobbyen sin. Han var idrettsmann, høyt utdannet og skulle bli lærer på militærakademiet West Point. Han var kaptein i Hæren, hadde tatt doktorgrad på William Blake og var blitt helikopterpilot. Faren var general, det samme var hans svenske bestefar. Han hoppet av for å bli låtskriver, og ble sanger av egne sanger.

Debutalbumet «Kristofferson» kom ut på forsommeren, men solgte ikke særlig, før sangene tok seg en tur på egen hånd, lik frie fugler, i takt med hippiene. Johnny Cash sin versjon av «Sunday Mornin Comin Down» utgitt i mai gikk rett til topps. Ray Price versjon av «For the Good Times», utgitt i juni gikk til topps, Roger Miller hadde gitt ut «Me And Bobby McGee» før Janis Joplins versjon (Kris ex-kjæreste), ble gitt ut posthumt. Sangen føk rett til topps på poplistene. Og så for liksom å gni det inn, Sammi Smiths versjon av «Help Me Make It Through the Night» gikk til topps i november. Alt skjedde i året 1970. Cash hadde tatt med seg Kris som gjest på Newport, men på «Europas Woodstock», Isle of Wight-festivalen, sto Kris alene på scenen med band, foran 500 000 publikummere – og han var skrekkslagen. Han har fortalt at det var bare Leonard Cohen som klarte å «temme beistene».  Publikum brant lastebiler da Kris gikk på scenen. Debutalbumet fra 1970 ble utgitt på nytt med ny tittel, og fra da tok karrieren av og innledet en periode der Kris må ha trodd han drømte. Skuespillerdebuten kom også i 1970, ironisk nok med filmen «The Last Movie», der han spilte seg selv, regissert av drikkekompisen Dennis Hopper. Utrolig nok var det skilsmissen som ble suksessfaktoren. Han var langt nede, savnet familien, drakk tett og skrev sine fire største slagere i løpet av få dager, det viser vel at kunst ofte blir til i motvind. Han landet et US-helikopter i hagen til Johnny Cash for å få han til å høre på sangene, det skjedde i de timene en søndag før barene åpnet. Han festet hardt med kompisen Bob Neuwirth og ble snart hele landets sexsymbol, en rolle han utnyttet til fulle og som også gav han hovedrolle i flere filmer, deriblant «A Star Is Born», der han erstattet Elvis og spilte med Barbra Streisand.

Alt begynner et sted. Alt begynte med de 12 sangene på albumet «Kristofferson». Magasinet Rolling Stone kalte albumet «en skjult hippieskatt» da det ble re-utgitt på CD med fire bonusspor i 2001. «Casey’s Last Ride» handler om livet i undergrunnen, der en som er kommet seg bort derfra møter igjen gamlekjæresten. Hun har gjort seg fin for ham, men han går forbi, gråtkvalt. «Lufta han puster i har den ekle lukten av død, for den har aldri sett sol og aldri følt regn.» I «Darby’s Castle» handler det om han som bygger slott for sin elskede, men som i iveren glemmer henne. «Men det tok bare en natt å rive det ned», for i silhuetten han så mens han bygde og bygde var det kjæresten og en fremmed mann med bedre tid.

Kris snublet opp på scenen med langt hår, bustete skjegg og svarte jeans, da han som eneste hippie i konservative Nashville gikk opp for å motta pris for beste sang i 1970. Han kom som hippie, men i feil by, og litt for sent, som Phyllis Martin. Han endte opp som cowboy. Han var ikke særlig populær da han kom. Alle de konservative visket om en pot-røykende rebell som synger i byen. Heller ikke journalistene ville snakke med ham. Men han forandret byen og musikken blant annet for å ha brakt inn det å fysisk elske i tekstene. Han ble sentral i oppbyggingen av ny type hippier, kalt «outlaws», med folk som Waylon Jennings, Willie Nelson og Billy Joe Shaver. Den natten på The Troubadour med sine tolv første sanger i handelen ble bare starten på en eventyrlig karriere. Samme året hadde han også sin New York-debut på den historiske klubben The Bitter End.

Kristofferson mottar prisen for «Beste låt» i 1970

Sangene til Kristofferson har en tendens til å være evig aktuelle, som «The Law Is For Protection of the People» som etter politidrapet på George Floyd i Minneapolis viser Kristoffersons evne til å se langt. Sangen handler om en stakkar som snubla på fortauet med den konsekvens at seks uniformerte politimenn slepte han med og puttet han i fengsel. Refrenget er i gjenkjennelig ironisk Kristofferson-stil; «Loven er til for å beskytte folket. Regler er regler, det forstår jo alle. Vi trenger ikke bomser som Charlie Watson til å skremme anstendige folk som deg og meg». Kanskje den kuleste av alle, «To Beat the Devil», handler igjen om han selv som sulten og tørst går inn på en bar. Ved bardisken sitter en eldre mann (visstnok Johnny Cash). Han får seg noe å drikke og kommer i prat med den eldre. Og så følger en samtale du bare hører i sanger Kris har skrevet. Den eldre kikker på gitaren og sier; «du tjener ikke særlig penger, gjør du?». Og så ber han om få låne gitaren for å fremføre noen ord. Ordene kan vel betegnes som Kristoffersons egne frem til dags dato. «Hvis du bruker tida di på å prate med folk som ikke hører på, hvem tror du da vil høre? Og hvis du skulle dø mens du forklarer at det de klager på er noe de kan forandre, hvem tror du da bryr seg?».

Protestfestivalen vil med hjelp av lokale artister som Daumann, Tone Bringsdal, Hilde Hefte, Christoforos Schuff, Arly Karlsen, Inger Lise Stulien og seks andre synge gjennom de tolv låtene når vi feirer oss selv og at festivalen har holdt ut i tjue år, med Kristofferson selv de siste årene som en av inspiratorene. Han fyller 84 år den 22. juni, og befinner seg trygt forvart fra smitte hjemme på Hawaii.

Kristofferson har brukt denne femti år lange karrieren til å fortelle all verden at du må følge hjertet, uansett hva andre måtte fortelle deg. Han har forsøkt å si til all verden at du alltid må gjøre det du føler er rett for deg. Det er tross alt «hjertet som teller, til slutt». Han har engasjert seg for menneskerettigheter, for de svakeste og er blitt stemplet som kommunist. Han har mistet platekontrakter og filmroller av samme årsak, men han fulgte hjertet. Han skriver om tapere, men regner seg alltid som en av dem, og på den måten har han beholdt sin ydmyke sjel, selv om han har sagt at på grunn av de fire sangene han skrev i løpet av noen få kjipe dager hadde han ikke trengt å ta seg mer jobb resten av livet.