Billy Joe Shavers liv var som tatt ut av en countrysang.

Kan man sippe over en amerikansk artists bortgang?Ja, selvsagt kan man det. Men jeg var ikke forberedt på at det skulle gjøre like vondt som da Johnny Cash, eller Erik Bye gikk av på siste stasjon.  

Billy Joe Shaver omgitt av skribenten og Kai Erland i 2008

Onsdag døde sanger og låtskriver Billy Joe Shaver, 81 år gammel. Kris Kristofferson har veldig rett når han hevdet at Billy Joe burde vært mye mer kjent, og sammenlignet han med Hemingway. Han er blitt kalt låtskrivernes låtskriver, en slags amerikansk utgave av Stein Ove Berg. De to hadde troa felles, men også et nådeløst hardt liv og en ærlighet og ydmykhet i forhold til livet man opplever hos folk man møter bare en sjelden gang. Da jeg i 2008 fikk Shaver og bandet til Protestfestivalen var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Det ble et av de mest underlige og fantastiske besøk i løpet av festivalens tjueårige historie. Jeg hentet selv Billy Joe og følget hans på jernbanestasjonen etter det som må ha vært en formidabel reise gjennom Norge. Følget kom fra Bergen og togreisen skyldtes uvitenhet om at det gikk fly.  «Sirkus Shaver», som jeg i etterkant har kalt «fantefølget» fortonet seg en merkelig historie, som jeg skulle ofret mye for å oppleve igjen.

Hvor vanskelig han var å sette i bås var publikum på denne konserten et godt eksempel på. Black Metal fans og Harley Davidson-motorsyklister kom bort etter konserten med tårer i øynene. Det gjorde også det edruelige kristenfolket, mens countryfrelste var uvanlig oppgira.

Alle var de på samme sted for å høre en mann som kanskje var den mest lovende av alle, men som drakk og festet bort mulighetene til å lykkes. Samtidig hadde han uflaks, og var forfulgt av uhell. Historien om Billy Joe er så trist at det er nesten ikke til å holde ut. Så sent som rett før han besøkte Kristiansand for tolv år siden ble han arrestert for å ha skutt en person på en bar i Texas. Fyren overlevde, i rettsalen satt kompisene Willie Nelson og Robert Duvall og klappet over frikjenningen. Med årene har han måtte leve med tapet av 3 fingre, brukket nakke, firedoblet-bypass hjerteoperasjon, en stålplate i nakken og 136 stifter i hodet. Men hele tiden skrevet hjerteskjærende sanger om livet sitt.

Jeg møtte Billy Joe første gang i Norge i 2002. Gretten etter en lang flytur og nylig hjerteoperert lyste han opp og ble verdens hyggeligste fyr når han forsto jeg kom fra ei kristen avis. «Alle trodde det var jeg som skulle forlate verden først,» fortalte han den gang, men da hadde han allerede mistet alle rundt seg. Hans eneste barn, sønnen Eddy, tok overdose 31. desember 2000 mens hans store kjærlighet Brenda som han giftet seg med flere ganger da var død av kreft. I tillegg tok skattemyndighetene fra han alt han eide.

I 1966 kom han til Nashville, men det skulle gå flere år før Bobby Bare gav han en slags lønn og lov til å sove på kontoret hans. Det var Kris Kristofferson som fikk meg til å ikke gi opp, forklarte han meg i 2002. Alle hadde respekt for Kris, som var råtøff bokser og akademiker. Han lånte penger og produserte første plata mi «Old Five And Dimers Like Me» i 1973. – Men det var Jesus som reddet livet mitt den natten på klippen, fortalte han.  Historien om Billy Joes møte med kristendommen står som en påle i amerikansk musikkhistorie. Jeg bodde i Nashville, tok dop, røykte sigaretter og jaktet på kvinner. Jeg var nesten død. Hadde mistet taket på skrivingen, kona forlot meg og jeg fortjente ikke å leve. Men jeg våknet en natt av at Jesus satt på sengekanten. Det var midt på natta, og jeg kledde på meg og kjørte opp til et sted kalt Narrows of the Harper, sønnen min mente det var en spesiell atmosfære der oppe. Det er en stor klippe der, så jeg løp mot den. Ved klippen var det et slags alter, og jeg sto ved et veiskille. Det var enten å hoppe i døden, eller gå ned på kne og gi seg over til Jesus. Jeg hadde min prat med Gud der oppe. Da jeg kom ned fra klippen begynte jeg å skrive på «I’m Just An Old Chunk Of Coal». Senere skrev han også «If I Give My Soul» som det Halden-baserte bandet Onkel Tuka har spilt inn på norsk.

Billy Joe Shaver har skrevet sanger som er fremført av Elvis Presley, Bob Dylan, Johnny Cash og Jerry Lee Lewis for å nevne noen få. Kris Kristofferson skrev sangen «The Fighter» om Billy Joe. Waylon Jennings gjorde et helt album med sangene hans. «Honky Tonk Heroes» (1973) er regnet for å være et av countryhistoriens viktigste album. Albumet satte også standard for «outlaw»-begrepet i Nashville, der Shaver var en av pionerene. Han avsluttet ofte konsertene sine med en rockeversjon av «You Can’t Beat Jesus Christ», en sang han også har spilt inn som duett med Johnny Cash.

Jeg døde den natta på klippen, og den nye Billy Joe ble født til liv, fortalte han meg i 2002 og innrømmet at han så frem til å møte familien igjen i himmelen. Men han var også usikker på om han kom dit, fordi farens «onde blod rant gjennom årene».

På gospel- og duettalbumet «Everybody’s Brother» (2007) har han med låtvalg som «Get Thee Behind Me Satan» og «If You Don’t Love Jesus, Go To Hell». Sistnevnte en sang plateselskapet mente kunne være for kontroversiell, men som Billy Joe insisterte på å ha med.

Billy Joe hadde møtt mye motgang, ofte er det de med mest bører som hjelper andre. Slik var det med Billy Joe Shaver.

«If at first you don’t succed, try and try again» er en sang som passer som soundtracket til livet hans. Den sangen har jeg stadig måtte vende tilbake til. Når man forstår hva den handler om og setter det sammen med låtskriveren gir det håp om at det ofte kommer nye muligheter, alt handler om å holde ut. Selv forklarte han at han trodde Gud ville han skulle leve, for at han skulle fortelle sin historie.

Nå har han steget av på siste stasjon, men vil garantert fortsette å synge sangen han skrev for kompisene i supergruppa The Highwayman;

I’m gonna live forever
I’m gonna cross that river
I’m gonna catch tomorrow now

Om å leve langsommere

I nær nitti år sto bestefars gamle amerikakoffert på en låve i Bygland, mens låvesvalene gjorde sitt fornødne på den. Nå er det snart førti år siden bestefar gikk ut av tida. Låvesvalene ble færre og færre på den forlatte låven, til de forsvant helt.

Bestefars amerikakoffert er canadisk

Svenke Bjørgulvsen forlot Norge til fordel for Canada 19. mars 1926. Han kom hjem i 1932 med amerikabåten SS Bergensfjord. Ikke helt ubetydelig for meg, naturlig nok, siden det førte til at min mor og etter hvert jeg ble født. Kofferten ble dermed som en del av en symbiose. Nå er den kommet hjem til Vågsbygd, der den på ny skal få komme til heder og verdighet.

For noen dager siden skulle TV-serien «Det sitter i väggarna» hatt siste sending, men det gikk ikke helt som planlagt. TV-serien hadde hatt sin tid, med godt over 1 million seere hver uke. Alt har sin tid, hevder predikeren – og TV-kanalens sjefer. Nye serier skulle få plass. Men TV-seerne ville det annerledes. SVT gjorde helomvending etter massive reaksjoner og det som er beskrevet som «velformulerte kjærlighetserklæringer». Har du ikke sett serien handler den om at Erika og Rickard reiser hjem til en familie som ønsker å få vite mer om historien til huset der de bor. Erika er ekspert på restaurering av gamle bygg, mens Rickard er historiker.

Serien føyer seg pent inn i rekken av spesielt populære TV-program som appellerer til hjertet, og som i denne tida vi lever i tydeligvis har truffet en tidsånd som samtidig er motstrøms. Eksempler på lignende program her i Norge er «Tore på Sporet», «Datoen», «Hvem Tror Du At Du Er» og «Der Ingen Skulle Tru At Nokon Kunne Bu».

Hva er det i tida som gjør at vi søker oss bakover i en tid når alt annet peker framover? Det kan se ut som pandemien har vært en læreperiode, fordi vi har fått tid til å reflektere og for mange har omformulert livet. Flere har kanskje sett at vi trenger en ny kurs her i denne rike og velfødde delen av verden?

Nylig meldte NRK at koronapandemien har tvunget barnehagene til å jobbe annerledes. Resultatet er mer fornøyde unger og voksne. Men det er nok ikke bare barnehagene som har fått det bedre. Mye tyder på at vi har kommet mer i takt med oss selv under pandemien. På en flyplass, i fjor, snakket jeg med en person som satt og hvilte seg etter en lang flytur. Hun skulle videre, men forklarte at hun alltid måtte vente på sjela etter en lang flytur, før hun kunne dra videre.

Forfatter og forsker ved Svenska Kyrkan Mikael Kurkiala er i sin bok «När Själen Går I Exil» opptatt av at livet ikke bare handler om oss, men også om de som har reist i forveien og de som kommer etter oss. «Å være menneske er å leve i og gjennom relasjoner. Bare gjennom disse relasjoner er jeg begripelig og meningsfull», skriver Kurkiala.

«I vår tid virker både naturen og kulturen i radikal ubalanse,» skrev litteraturviter og filosof Anders Dunker i Samtiden i fjor. Han mener mye av ubalansen skyldes teknologiutviklingen. Men også nyliberalismen har fått skylda.

«I førti år har vi levd og åndet i nyliberalismen. Psykologer snakker om en «nyliberal psyke», som konsekvens av at vi stadig testes, telles og måles», slik Linn Stalsberg beskriver det i boka «Det er Nok Nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur».

Mye har endret seg denne sommeren. Flere tenker annerledes.

Mange av oss har søkt seg ut i naturen.

Et eksempel på et sted som har hatt mye besøk i sommer er plassen Rui ovenfor Dalen i Telemark der de to kortvokste søstrene Gurine og Ingerine Schevenius levde hele sitt liv, til de var passert 90 år. Det spesielle var at de levde som på 1800-tallet, helt til fram de gikk bort på 60-tallet. Bildene fra Rui nå i sommer har blitt delt av mange på sosiale medier.

Rui-plassen der søstrene Schevenius bodde

Et annet fenomen er diktboken til den svenske forfatteren Marit Kapla som skrev om den fraflyttede hjembygda Osebol. Kapla ble hedret med Augustprisen, mens boka ble kåret til årets skjønnlitterære bok i fjor. Den er oversatt til norsk.

Osebol handler ikke bare om et utdøende bygdesamfunn, men om hva som er viktig i livet. «Om slekters gang, om å høre stillheten, om å bry seg om barna, om naboen som ble borte, om å ta vare på husene, om fabrikken som ble lagt ned, om dompapen som lyser som epler i de nakne vintertrærne,» slik presenteres den på bokas bakside.

«Når du begynner å leve det livet som betyr noe, vil du ikke lenger bekymre deg om tid og penger», skrev forfatter Gitte Jørgensen i boka Simple Living. Den kom ut for femten år siden, men det er kanskje nå den burde vært gitt ut.

I ei ny bok, «Ensomhetens århundre», skriver den britiske professoren Noreena Hertz at ensomheten definerer vår tid. Hun mener ensomhet er blitt forverret i disse månedene. Få er vel uenig i det, men i nesten alle former for behandling sies det at det blir verre før det blir bedre.

Pandemien har foreløpig satt en stopper for USA-turen, men ikke for å hente ned en rusten amerikakoffert fra låven.

Låven som huset amerikakofferten

Bestefar Svenke gjorde som så mange andre på den tida, han dro ut etter den store drømmen, men kom til slutt hjem.

I et av diktene i Osebol forteller en ung gutt om hvorfor han kom hjem:

Man kan banke på døra hos andre
uten å ha planlagt et møte

Kan svensk filosof erobre verden med ny religion?

Hvert eneste øyeblikk på jorda teller. Hvert sekund og alt du gjør, for det verste du kan finne på er å slenge bort dyrebar tid. Derfor trengs en ny radikal visjon, hevder den svenske filosofen Martin Hägglund som på kort tid har blitt superstjerne i USA.

Svensken er bare 43 år, er allerede professor ved Yale University og har satt seg som mål å vekke «trosfeller» og «sovende kristne», med sitt budskap om at livet må leves her og nå. Han mener døden er en velsignelse og en nødvendighet for at livet skal bli meningsfullt. Hägglund er ingen Richard Dawkins, selv om de deler troa på ateismen. I stedet er han inspirert av så forskjellige personligheter som Karl Marx, Karl Ove Knausgård og Martin Luther King Jr.

Hägglund brukte seks år på boka «This Life, Secular Faith and Spiritual Freedom», som nå er utgitt på svensk med tittelen «Vårt Enda Liv». Mye tyder på at boka – om mulig – kan få enda større suksess i hans hjemland, ett av verdens mest sekulariserte land. Budskapet er klokkeklart: Det er ikke drømmer om det evige liv, men det endelige og avsluttende livet som gir livet mening. Han gyver løs på vårt rådende økonomiske system, som henger nøye sammen med hva vi velger, og hvor vi må rette fokus. Han mener et nytt økonomisk system er eneste løsning på klimatrusselen. Tankesmien Timbro kaller Hägglunds tanker «maoisme på syre». Det kan se ut som budskapet har fungert fint som dop på amerikanere, som nå går mann av huse for å komme seg inn i svenskens tankeunivers.

Selv mener han oppmerksomheten skyldes tida vi lever i, som han kaller en krisetid. Hans visjon er å bruke tida på å leve livet her og nå. Om det bruker han begrepet «åndelig frihet». Hägglund argumenterer med at religiøs tro, eller troa på en evig himmel, bare skaper problemer for vår åndelige frihet, fordi troa i seg selv gir svar på alle spørsmål når vi legger opp livet for å forberede oss på det neste. Kapitalismen gir samme begrensning som religionen, fordi vår tid er dyrebar og det ligger i kapitalismens natur å hele tiden tenke profitt. Hvis man har det man trenger, må man likevel streve etter å tjene mer for profittens skyld, for den kommer alltid i første rekke. Hägglunds sekulære tro er etter hans syn nødvendig, fordi den medfører overgivelse til dette livet, uten Gud, og uten noe neste liv. Han ønsker ikke å dele oss i religiøse og sekulære mennesker, men i stedet legge vekt på det som forener oss, det som er viktig, det vi hengir oss til, og de felles verdiene vi har.

En av dem Hägglund har studert, er den kristne forfatteren C.S. Lewis. Han bruker Lewis egne uttalelser for å rettferdiggjøre sekulær tro, både kollektivt og individuelt. Når Lewis går igjennom en krise etter å ha mistet sitt livs kjærlighet, mister han ikke troa, men konstaterer at evigheten ikke kan gi han det han så desperat ønsker, nemlig å ha henne ved sin side. Hägglund oppdager at det som gjør livet mest meningsfullt – kjærligheten til den vi deler det med – kan gå tapt, og at den er noe man bare har en begrenset tid. Han anser at evigheten, der det ikke skal være smerte, lidelse, sorg eller død, heller ikke vil gi glede, lidenskap eller noe annet, fordi det er ingenting der å strekke seg mot.

Martin Luther King Jr. var kristen, men Hägglund har brukt pastoren som eksempel på  viktigheten av å erkjenne en sekulær tro. I sin siste tale snakket King om å nå det lovede land, med dobbel betydning, og at han kanskje ikke ville nå dit. Talen var religiøs, ikke sekulær, men i mange religiøse settinger er det menneskelige livet like viktig som en eksisterende Gud. Gjennom praktiseringen av å stå sammen kan mennesker få et nærmere forhold til dette livet. Når King snakker om det nye Jerusalem, er jo det klassisk i kristen tro, men han snakker også om det nye Memphis, som han kanskje ikke vil nå. Han snakker om sosial frihet for alle.

Erkjenner vi at vi er forgjengelige, må vi leve her og nå. Hvis man fjerner muligheten for død, tar man også bort muligheten for liv. Hvis man tar bort muligheten for sorg, tar man også bort muligheten for glede. Sekulær tro tillater en å akseptere død som død og muligheten for at noe kan ta ugjenkallelig slutt. Og fordi noe kan bli borte, er det viktig å være trofast og bry seg om de levende, samtidig som vi hedrer de døde, hevder Martin Hägglund.

Det er forståelig i en tid uten Gud, at Hägglunds bok vekker oppsikt, men ikke alle svenske filosofer ville vært enige. Emanuel Swedenborg (1688-1772) hevdet at livet på den andre siden påminner så mye om jordelivet at mange ikke en gang forstår at de har forlatt den fysiske verden og våknet opp i den åndelige. Flere religiøse ledere og filosofer i USA hevder at et samfunn uten Gud vil forfalle til egoisme, kriminalitet og sosialt kaos. Den amerikanske filosofen Dallas Willard (1935-2013) har sagt at hvis det å være kristen bare handler om å få sine synder tilgitt, slik at vi kommer til himmelen når vi dør, har kristentroa lite å bidra med til livet her på jorda.

Religion er i tilbakegang i Norden som i USA, slik presten Trond Bakkevig skrev i Vårt Land nylig. Mye tyder på at mange av dem som fortsatt tror, trenger å vekkes opp. Derfor blir jeg ikke overrasket, dersom Martin Hägglunds visjon vil få fotfeste også i nordiske land.