Trenger Norden en åndelig oppvåkning?

livetsord

«Du kan bli fri fra synd, sykdom, åndelig død og fattigdom». Ordene er ikke mine, men vi lærte dem våren 1986 da jeg brukte noen måneder av livet mitt på bibelskole hos omdiskuterte Jan Hanvold i Drøbak. Det finnes vel knapt mer kontroversielt i dag enn dette? Mye er endret, for begrepet synd er i ferd med å dø ut, åndelig død kan like gjerne kobles opp mot noe nyreligiøst og helbredelse er omstridt, delvis forbudt, i alle fall hvis man kobler det opp mot penger. Fattigdom er blant de store snakkiser, selv her i verdens rikeste land, når verden ved inngangen til 2020 er preget av stadig økende ulikhet.

Det jeg husker best fra halvåret på bibelskole er at vi lærte om «de siste tider». De kristne skulle bli «lunkne», og alt skulle være tillatt. Vi lo ganske rått, for beskrivelsene om hvordan det skulle være i de siste tider var så hinsides virkeligheten. Men nå, 33 år senere, har vi allerede vært der lenge. Latteren er stilnet og ansiktene har fått en alvorlig mine.

Jeg kom til å tenke på Kris Kristoffersons kloke ord. Frihet er noe du har når du ikke lenger har mer å miste. Når du har alt, har du ikke lenger frihet.

Er det der vi er kommet i dag? Vi har alt, men ikke mer.

muren

Knappe tre år etter halvåret på bibelskole falt muren som delte Berlin (og Europa) i to, bortsett fra noen få deler som ble bevart. Sovjetunionens nye leder Mikhail Gorbatsjov snakket om «glasnost» og «perestrojka». «Den kalde krigen» gled stille bort. Kommunismen falt, kapitalismen våknet i all sin kraft og ble til slutt det som tok over.

Siste rest av den siste nordiske vekkelsen i moderne tid smuldret bort. Det skjedde nesten samtidig som muren falt. Var det tilfeldig?

Frigjørelsen av Europa bar med seg noe nytt og spennende, som vi dessverre i dag er i ferd med å innse er blitt like galt som kommunismen. Det var ikke uten grunn at Martin Luther King ut av korsveiens tre K-merkede veier, kristendommens, kommunismens og kapitalismens, valgte den første.

«Mennesker er onde, men det finnes en annen ondskap. Vi har laget et system der noen går nedenom. Makt, penger og velstand fordeles på feil vis,» sa journalist og forfatter Tomm Kristiansen under en debatt om «det gudløse Norden» på Protestfestivalen i år. Han fulgte opp med at «Kristne verdier er kampen mot apartheid, kampen mot atomvåpen, for flyktninger og for klodens overlevelse». Høyresida var ikke enig. «Venstresida dresserer folkemeningen og hva som er verdier», hevdet professor Jan Inge Jenssen i samme debatt, og dermed var vi langt nede i skyttergravene. Vi ser ikke ut til å finne veien opp derfra.

I dag har kapitalismen og friheten rasert verden, men vi merket de første sporene allerede på 80-tallet. Jeg jobbet i nærradio på den tida, men frislippet av reklame gjorde at nesten samtlige gikk konkurs, og mange av oss ble hensatt i arbeidsledighet. Leilighetene vi eide var umulig å få solgt så ei lita gjeld på 80 000 kroner ble fort 400 000 på grunn av skyhøye renter på ubetalt lån. Likevel, den tida forsoner seg som rene søndagsskolen i forhold til i dag, så hva har skjedd?

Jeg forsøkte å holde meg i midten, som så mange andre. Men midten forsvant og jeg falt ned på høyresida en stund, for å bevare de kristne verdier. I dag savner jeg det å ikke havne i grøftene. Norden har blitt det mørke fastlandet, det sekulære gudløse Norden, fordi friheten har gjort oss alle til individualister og egoister.

Linn Stalsberg forklarer det i boken «Det er nok nå – Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur» som et helhetlig system som påvirker hvordan vi lever og tenker. At det belønner noen og overser andre.

Nå sitter vi her, bundet fast til pengemasta og avhengig av økonomisk støtte, avhengig av medlemstall og publikumstall, avhengig av sponsorer og vi har mistet oss selv. Eller kanskje det var det vi heller skulle, finne tilbake til oss selv?

«Denne nyliberalistiske ideologien som har dominert vestlige samfunn i de siste 35 år, framelsker vår egoisme. Den hevder vi er grunnleggende konkurranseorienterte og først og fremst fokuserer på egen vinning. Hver og en er ansvarlig for egen suksess. Ikke pokker sier jeg, for det var ikke det vi vokste opp med, det var ikke det fedrene lærte oss eller det vi lærte på skolen. Jeg nekter at denne formen for livsstil skal invadere mine unger. Derimot liker jeg at Arne Johan Vetlesen i Morgenbladet griper tak i Frank Rossaviks bagatellisering av dette, som ren nostalgi. For hva så? Hvis det å ønske seg bort fra at privatiseringen, kommersialiseringen, ulikheten og klimaherjingen som har foregått de siste årene er nostalgi ruller jeg gladelig ut den røde løperen bakover i tid.

Hvorfor vil ikke høyresida snakke om nyliberalisme? De hoverer og legger samtalen død, helt sikkert fordi de har feitet seg opp på alle godene de siste årene. Men som Kåre Willoch en gang sa, den som ikke sliter ser ikke den som sliter. Ergo, 100 000 fattige barn, og stadig økende, er knapt noe man løfter på øyebrynet av. Og så kan man like gjerne spørre, hvorfor har venstresida mer enn høyresida gjort oss til foreldre med rakkerunger oppfostret på fri oppdragelse?

Når vi har innsett at verken kommunisme eller kapitalisme fungerer, må vi kanskje vende oss tilbake til kristendommen før det er for sent?

Jeg innser at denne nyliberalismen, denne friheten og det vi lot slippe løs har infisert ikke bare vår levemåte, men selve livet. Kan vi håpe på bedring i det neste livet kirken har lovet oss? Hva er i så fall den såkalte folkekirken i dag annet enn saltstøtten som ble stående igjen etter at Sodoma og Gomora brant bort i ild og svovel? I en serie i Dag og Tid forklarer prestene at «alle kommer til himmelen». Så fint, da er det jo bare å peise på?

Og hvor er frikirkene – de som skal følge ånden og ikke er avhengig av denne verdens gud – jo, de er som oss andre, avhengig av Mammon. Menighetene over hele det gudløse Norden som skal vitalisere kristendommen virker tilsynelatende så apatiske om dagen at man får assosiasjoner til foreninger som holdes i live av pur stahet og gammel vane. Og som salige Per Fugelli sa det, vi vil jo alle tilhøre en flokk. Den danske presten Sørine Gotfredsen skriver i boka «Fri oss fra det onde» om hvor vanskelig det er for hver og en av oss å vite hva som er meningsfullt. «Som såkalte autonome individer går vi bemerkelsesverdig mye i flokk», hevder hun.

Hvor ble det av lærdommen om arvesynda og fortapelsen? Smuldret alt bort i all nyliberalismen? Eller var det frykt som tok overhånd? Kanskje må vi tåle å høre talen til Ole Hallesby en gang til for å våkne?

Ingen tør å uttale seg, eller er det William Butler Yeats ord fra hundre år tilbake som er blitt profetisk; de beste tror ikke på noe, de verste syder av lidenskapelig intensitet.

Kirken er blitt et tapsprosjekt, men de tror de er seierherrer, for som Magnus Malm sier det, kirkens lave selvfølelse fører til en diffus teologi, ettersom vi ikke ønsker eller takler å bli kritisert og derfor formulerer evangeliet så vagt at det unndrar seg intelligent kritikk. Og den diffuse teologien fører til enda dårligere selvtillit ettersom vi ikke vet hva vi tror på.

Og går vi utenfor kirken, til de frie, Ja så er de som oss andre avhengig av den frie pengestrømmen. Der er det tryggest å sitte stille i båten.

Magnus Malm beskriver det slik: her er det ikke snakk om at vi skal slutte å bruke penger bare fordi verden bruker det som betalingsmiddel. Det er snakk om vår faktiske lojalitet. Hvis vi oppfatter pengene som virkeligheten og Gud som en tolkning, gjett hvem som får det siste ordet når avgjørelser skal tas?

«Først tømmes troen for innhold, så tømmes kirken for mennesker,» skriver han.

Malm beskriver New Public Management som en nyliberal filosofi som ble utviklet i USA av Rand-tankesmien under Reagan og Thatcher-æraen. «I løpet av de siste tjue årene har den sakte, men sikkert gått sin seiersgang over store deler av den vestlige verden og naturligvis også påvirket kirken. Den går i korte trekk ut på at all virksomhet skal drives som bedrifter, med effektivisering og konkurranse som midler og profittmaksimering som mål. Innen offentlig forvaltning betyr det at mennesker ikke lenger defineres som innbyggere, men som «kunder» og «brukere», skriver Malm i boken «Som om Gud ikke finnes».

Er det rart det er ille ute med oss? Visste du forresten at evangelister nå heter konsulenter? Kan vi komme lenger ned?

Gatemøte-og-invitasjon-til-gospelkveld-Guds-fred1600

Er det svaret Norden trenger en åndelig oppvåkning? Den finske vekkelsespredikanten og forfatteren Frank Mangs (1897-1994) var opptatt av åndelig vekkelse. Han var på mange måter forut for sin tid og sto selv bak en stor vekkelse i Norge. I sin bok «åndlig väckelse» forklarer han det på denne måten: En organisasjon som ikke har sitt utgangspunkt i – er grunnlagt på – og er båret av den åndelige vekkelsen blir aldri noe annet enn en menneskelig forening, selv om den offisielt bærer navnet kirke eller menighet.

Vi er dessverre alle født alt for sent til å ha hørt Gud tale til Moses på Sinaiberget, men vi har jo alle hørt Johnny Cash:

«You can run on for a long time, run on for a long time, run on for a long time. Sooner or later God’ll gonna cut you down. Sooner or later God’ll cut you down».

Kan du bevise at Gud er død, Liverød?

sondre

Psykologspesialisten og den selverklærte ateisten Sondre Risholm Liverød hamrer løs på Einar Rasmussen for å ha bevilget det han kaller «15 vitenskapsfiendtlige millioner» for «å eksponere sårbare sinn for utdatert tankegods».

Hvis Liverød kaller den kristne skapelsesberetningen for «vranglære» og «utdatert» blir jeg skremt over at så velutdannede mennesker kan være «sjelesørgere» for unge mennesker med psykiske lidelser eller som av andre årsaker må oppsøke psykolog.

«Stiftelsen BioCosmos vil spre naturfaglig kunnskap på en måte som utfyller det darwinistiske. Dette er svært betimelig,» skriver Jostein Andreassen. Jeg støtter Andreassen. Mener virkelig Liverød at alle de av oss som ikke tar darwinismen for god fisk er «dumme»?

Hvordan kan man – med utdannelse som våpen – stå fram og fortelle sine pasienter at Gud er død, så livet ditt er meningsløst? Jeg er ikke overrasket, for det er ingen nyhet at mange filosofer og psykologer, og andre velutdannede mennesker står fram som besserwissere for å fortelle verden at vi en gang i tiden alle var aper.

I filmen «God’s Not Dead» (2014) setter filosofiprofessor Sorbo seg i lignende maktposisjon ved å kreve at alle studentene skal signere et skriv før skoleåret begynner, på at Gud er død. En av studentene, Harper, nekter og må bevise overfor både lærer og medstudenter Guds eksistens. Professoren argumenterer med at en rekke filosofer; David Hume, Bertrand Russell, John Stuart Mill, Jean-Paul Satre, Ayn Rand, Karl Marx, Simone de Bueauvoir, Albert Camus, John Rawls, Michel Focault, Jaques Derrida og Friedrich Nietzsche, alle var ateister.

I 2007 satte den danske psykologen Helmuth Nyborg – nå 82 år – publikumsrekord på Protestfestivalen. Han er fortsatt kontroversiell I Danmark fordi han mener menn er mer intelligente enn kvinner og fordi han hevder innvandrere har lavere IQ. Men det var påstanden om at kristne er dummere enn ateister som fikk sørlendinger til å komme i så store mengder til Victoria pub at flere måtte gjøre vendereis.

Den mest fremtredende ateisten i dag, biologen Richard Dawkins, skriver i «Gud -en vrangforestilling» at «ateister bør være stolte, ikke apologetiske, fordi ateismen er et tegn på sunt, uavhengig sinn». Muligens er det dette Nyborg, Liverød og en del andre velutdannede mennesker bruker som læresetning for å opphøye seg til gud.

Darwin skrev «Artenes opprinnelse» i 1859, men det er fortsatt en teori og ikke beviselig en sannhet. Bibelens beskrivelse av skapelsen med Adam og Eva er den mest vanlige oppfatning hos kristne, men også filosofer som Søren Kierkegaard og Blaise Pascal valgte å tro på Gud.

For de av oss som søker en mening med livet, og som ikke har funnet andre forklaringer enn Gud og det evige liv, vil «tankegodset» til Liverød kunne oppfattes som en fornærmelse. Mange av oss vil aldri kunne si oss enig med filosofen Sartre om at livet er ytterst meningsløst i seg selv, og at vi derfor må ha mot til å leve med meningsløsheten.

på 70-tallet var filosofene gjerne dystre folk som så livet som meningsløst. I et av programmene som gikk på NRK i beste sendetid funderte de på hvordan vi mennesker klarer å forholde oss til en virkelighet hvor vi «fødes, avler, eldes, dør og råtner».

Journalisten og forfatteren Nick Tosches – som døde 20. oktober i år – beskrev livet på lignende måte: man blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør vi.

Den danske visesmeden Benny Andersen (1929-2018) har sagt at døden er en forutsetning for det vi kaller livet. Han beskrev tanken om evig liv som et evig helvete. Professor i filosofi ved New York University Thomas Nagel er ateist og skriver i sin bok «Sinn og kosmos» at «Det er ikke bare det at jeg ikke tror på Gud, det er det at jeg håper det ikke finnes noen gud». For meg krasjer Nagel og Andersens versjon av livet med livet. Jeg vil gjerne ha en mening med livet, selv om den ikke kan bevises. Jeg aksepterer ikke at psykologer skal fortelle meg en annen sannhet enn min egen.

Når Richard Dawkins har gjort Nietzsches tese om at Gud er død til en kampsak gjør det for meg Gud mer levende.

Jøden Victor Frankl spesialiserte seg på meningen med livet, etter blant annet å ha studert tesen om at den som vet hvorfor han lever, han holder ut hvilket som helst hvordan. Han hadde sittet i konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig, og mente det var menneskets plikt å finne ut hva som gir livet mening. Ofte siterte han Albert Einstein som sa at den som anser sitt liv for å være meningsløst, er ikke bare ulykkelig, men knapt nok egnet til å leve.

«I et kort liv i et meningsløst univers, og så tilintetgjørelse – kan noen virkelig glede seg over slike utsikter?» spurte den amerikanske forfatteren Philip Yancey.

Så lenge Sondre Risholm Liverød ikke kan bevise at Gud ikke finnes eller at Charles Darwin har rett, skal vi være glade for at det brukes penger på en annen virkelighetsforståelse.

Tross alt viser jo forskning at religiøse mennesker er mer lykkelige.

Gi meg heller en pille!

Eldre-og-pårorende

Aktiv dødshjelp er omstridt og ikke tillatt i Norge, men vi mennesker er inkonsekvente i all vår natur fordi livet selv iblant gir oss håpløse valgmuligheter. Derfor slo det meg at hvis jeg noensinne blir låst inne på et sykehjem håper jeg på en pille i stedet, selv om det er mot min vilje. For bare for å ha det nevnt, jeg er altså motstander av aktiv dødshjelp.

Nok en gang besøker jeg et norsk sykehjem jevnlig. Sist for å besøke faren min. Han var en naturens mann, oppvokst i havgapet ved Lopphavet langt mot nord med mektige fjell og vill natur som naboer. Da han kom sørover på 50-tallet gikk det ikke en dag uten at han måtte ut i skogen, eller i alle fall ha en stor dose frisk luft. Min far ble en mild og lett pasient, men det er klart, naturen lå i han, også etter at han fikk diagnosen vaskulær demens. Etter et par år låst inne på sykehjem sluttet han å spise. Han fikk lov til det, for i loven til norske sykehjem skal ingenting gjøres mot ens vilje. Selv om man altså har fått oppnevnt verge fordi man ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

Nok en gang dukker dette litt underlige regelverket opp. Da min mor lå med uutholdelige smerter etter å ha ramlet, fikk hun ingen hjelp fordi hun satte seg imot. Verge gjelder visst først og fremst økonomi og ikke helse. Det er viktig at alle får pengene sine, egen helse, det får så være.

Dette er ikke verst. Livet på moderne sykehjem består stort sett av å sitte å stirre ut av vinduet, når man da ikke spiser – som regel til underlige tidspunkt – maten med et dårlig rykte, og det lite besnærende navnet; sykehjemsmat. Hvor kommer den fra? Nå lukter jeg ikke lenger, men det ryktes at sykehjemsmaten ikke lukter.

Men dette er heller ikke verst med å skifte bopel til sykehjem. For hvem som helst – og nå for vår mor – er det å måtte flytte fra trygg og hjemmekjær tilværelse til et identitetsløst hvitt rom med et hardt linoleumsgulv på et sykehjem noe tilnærmet en dramatisk omveltning, for å si det mildt. Hun klarte seg ikke alene, det er så, men det er noe med at man bør få det så bra som mulig når helsa svikter.

Vi besøker henne jevnlig, besøkene deles med min bror, hennes barnebarn, hennes søster og hennes nære venninne. Stort sett er det oss som besøker henne, for hvem orker å dra til et sånt sted hvis man ikke må?

For meg som lider av intens dødsangst er det antakelig annerledes å besøke henne fordi jeg ikke ser plastblomstene i vinduet like mye som jeg ser døden i korridorene. Min mor elsker blomster, men nå er det visst plastblomster som gjelder fordi ingen har tid til å vanne dem. Ut slipper dem ikke, om ikke vi pårørende tar dem med. Noe å gjøre er heller sjelden, og i så fall en sjelden gang en musiker stikker innom.

Sykehjem er korridorer, dessverre ikke de fineste korridorene, men med hvite vegger og harde linoleumsgulv, og med navneskilt på dørene som iblant byttes ut. Korridorene er lange og smale, og ender til sist ut i stengt dør. Alle ansatte går i hvite frakker. Man får henge opp begrenset med bilder, men de må henges i en tråd man får av betjeningen.

Sykehjem for demente er ikke et venterom for å bli ropt opp av legen, men et siste stoppested, et venterom før døden. Pasientene – jeg liker ikke uttrykket, men la gå – har overtatt rommet og senga fra andre pasienter som har flyttet ned i jorda.

Det skal være få møbler så de hvitkledde får vasket gulvene. Men vask, tja, vi tar ikke med barn lenger fordi gulvet er så skittent. Det er neppe de hvitkleddes feil, men skyldes nok mer budsjetter bestemt av politikere med millionlønn.

Det er umulig å forestille seg et verre sted å bo enn på et sykehjem. Hver gang jeg ruller bilen inn på parkeringsplassen håper jeg den svarte bilen ikke står ved hovedinngangen, for jeg tenker ofte på hva de utholder, hva de ser, hva de tåler og om de tenker på hvem som nestemann ut av rekka går. Men la gå, jeg er spesiell med min spesielle form for aversjon mot dette.

Men de hvite frakkene, de mange som har valgt dette som jobb på et sted som dette, de beundrer jeg, for de aller fleste er så hjelpsomme og empatiske at man blir rørt. De gjør en jobb jeg ikke hadde orket. Hvordan klarer de det?

I Os kommune har de sykehjem med tropehage. I Randesund venter man nå på den etterlengtede demenslandsbyen. Den kommer for sent til min mor. I Sandefjord åpner 5-stjerners sykehjem med vinkjeller, sjåførservice og helsehjelp, men du må betale 1.25 millioner for å få plass. De beste sykehjemmene er privat, som Villa Skaar i Oslo. Hvorfor er ikke katter obligatoriske på sykehjem? I Israel har en barnehage flyttet inn på et eldresenter. Ofte er det slik, at de som lever lengst fordi de har det best, også kan sikre seg det beste når de må på sykehjem. Noe er galt i dette velstandssamfunnet, for alt er tilrettelagt slik at de med mest også får det best, selv om de ikke nødvendigvis har gjort seg fortjent til det.

Jeg leste et sted at sykehjem i sin tid ble opprettet for å hindre fattigdom. I dag er de blitt symbolet på fattigdom i rike Norge. Ofte går det fort nedover når man er først er flyttet inn.

Regjeringen vil innføre kjøkken, men pleierne mener flere turer ut i frisk luft og mer aktiviteter innendørs er viktigere. Må man virkelig velge? Vi som er på besøk fristes til å spørre det betimelige spørsmålet; om norske sykehjem eksisterer for at de som flytter inn skal få et kortest mulig opphold?

Gi meg heller en pille, før det skjer.

A Story i got to tell

Doug Seegers

Er du på bunnen i livet, og ser ingenting framfor deg? Er du der at du har mistet alt, og ikke lenger finner noen mening? Gi ikke opp! Ikke gjør noe du vil angre på. Livet har lært, det kan snu. Alt kan snu.

På dagen i går den 16. oktober 2010 ramlet bokstavelig talt hele livet fra hverandre. Jeg skal spare dere for de verste detaljene, men kort fortalt fikk jeg på morgenen beskjed om at skilsmisse var på gang, og jeg visste hva det betydde. Bare et par timer senere sto jeg uten jobb og som en kremtopp på dette lite lystige kinderegget; Protestfestivalen som var livsstilen min, og som jeg levde og åndet for utenom familien var konkurs. Det jeg kunne ha flyktet bort i var borte, rubbel og bit. Jeg så for meg scenariet: Jeg ville miste ungene (som jo fedre nesten alltid gjorde i et skilsmisseoppgjør, og som jeg jo hadde erfart gjennom mange år med engasjement for Fedres rettigheter), jeg ville stå uten sted å bo siden huset ble krevd tvangssolgt i oppgjøret, jeg hadde fått beskjed om at livsverket mitt var borte og jeg hadde ikke lenger inntekt. Jeg ble sosialklient over natten.

Jeg skrev dette på Facebook i går, og om ikke det var nok, hypokondere har et sterkere behov for kontroll enn andre, så da kan man forestille seg hvordan man vandrer rundt som en zombie mens kiloene bokstavelig talt rant ut av kroppen så det måtte lages nye hull i beltet så jeg ikke mistet buksa. Jeg så bilder av meg selv og tenkte, er jeg dødssyk?

Og bare for å ha nevnt det. Store deler av 90-tallet var enda mørkere enn den ene dagen i 2010.

MEN alt snudde. Jeg mistet ikke ungene, mistet ikke huset, kiloene kom tilbake, så også de vanlige problemene, jeg mistet ikke livsverket mitt, Protestfestivalen gikk ikke konkurs, jeg mistet ikke jobben og noen år senere fikk jeg lov til å gifte meg med den vidunderlige finske kvinnen jeg er gift med i dag.

Moralen er, alt kan snu. Ikke gjør noe du vil angre på. Ikke gjør noe du aldri vil kunne angre på. 16. oktober 2010 var min «dødsdag». Jeg brøt sammen på kontoret til investoren Kurt Mosvold som var i festivalens råd. Til stede var også Jan Oddvar Skisland, som blir ordfører for Nye Kristiansand fra 2020.

Jeg skal ikke si at jeg lever i beste velgående i dag, for hypokondere tar alt for mange forbehold til det, men jeg lever! Og jeg har fått et nytt liv, selv om nye utfordringer har dukket opp og alltid vil dukke opp.

Hvorfor nevner jeg denne historien igjen i et blogginnlegg? Jo fordi skjebnen ville ha det til at jeg i går kveld var på lille Vaktbua i Kristiansand på konsert med Doug Seegers. Jeg fikk følelsen av å befinne meg på Tally Ho Tavern eller en av de andre små barene downtown Nashville på 70-tallet.

20191016_220143

Countrystjernen Doug Seegers (67) har hatt et enda mer miserabelt liv enn mitt. Nylig kom han ut med et nytt album med tittelen «A Story I Got To Tell», et album som fikk terningkast 6 i Dagbladet. Doug hadde i mange år levd som alkoholiker og uteligger i Nashville da han bokstavelig talt ble plukket opp av den svenske countryartisten og programlederen Jill Johnson som gjennom sitt TV-program «Jills Veranda» oppsøkte countrymiljøet i countrymusikkens Mekka. Seegers var blitt kristen og hadde lagt rusmisbruket bak seg og var fast gjest på «suppekjøkkenet» Little Pantry That Could i Nashville, slik Dagbladets Øyvind Rønning beskrev det under sin anmeldelse. Seegers hadde bodd under ei bro i Nashville etter å ha vært bosatt i fødebyen New York en periode med jobb og familie.

Jill Johnsen ble grepet av Seegers musikk. Låta som reddet han var «Going Down To The River», en låt så hjerteskjærende og vakker at om du klarer å høre på den uten å føle den, er det ikke sangen det er noe galt med.

«I’m going down to the river to wash my soul again.
I’ve been runnin’ with the Devil and i know he’s not my friend.
I’ve been falling by my wayside, livin’ in this world of sin».

Sårere musikk finner du ikke enn det Doug Seegers presenterer. Blant de beste spora på den nye plata er «Angel From A Broken Home», som han også sang på Vaktbua. Den handler om jenta som ble forlatt av faren som 8-åring – og en far som angrer inderlig. Doug ber oss lære av teksten. Han legger heller ikke skjul på at det var Gud, og ikke Jill Johnsen som reiste han opp fra sitt miserable liv, og bokstavelig talt fikk han på beina. Men det var Jill som fikk han inn i et platestudio.

I dag er alt annerledes for 67-åringen, som turnerer store deler av året, mest i Sverige, men også i Europa og USA, der storheter som Emmylou Harris har deltatt i duett på ei av platene. Seegers fortalte på Vaktbua også om da Jackson Browne dukket opp og ble en venn.

Blant de beste spora på «A Story I Got To tell» er «Give it Away» med følgende budskap:

«If you really wanna keep it
You gotta give it away

If yoy really wanna help somebody
Get on your knees and pray»

doug i sverige 2018

Jeg måtte gni meg i øynene da jeg oppdaget at Doug Seegers, som jeg traff i Sverige for et par år siden, og flere ganger har vært «i nærheten» av når jeg har befunnet meg hos «söta bror» aldri hadde konsert når jeg kunne få den med meg, plutselig skulle ha konsert på lille Vaktbua med plass til knapt 50 mennesker. Men så, etter å ha overhørt konserten på min «miserable» dag slo det meg at det var jo helt naturlig at han var akkurat der, hos folket, på en liten pub der vi sto så nær at vi kunne føle på stemningen på en helt annen måte enn på f.eks. Rockefeller.

Doug Seegers livshistorie viser med enda sterkere klartekst enn min egen at det gjelder å holde ut, og aldri gi opp, eller for sitere Billy Joe Shaver som deltok på Protestfestivalen i 2008;

«If at first you don’t succeed
Try, and Try again»

Jeg tenkte på Billy Joe Shaver da jeg sto og hørte Seegers på Vaktbua i går kveld. Shaver hadde mistet sin eneste sønn i en overdose nyttårsaften 2000/2001, mistet kona han var gift med flere ganger i kreft, og så tok skattemyndighetene fra han alt han eide. Han fant Gud i amfetaminrus på 70-tallet, og har siden den gang sagt det samme som Doug. I august fylte Billy Joe Shaver 80 år.

Da jeg hørte røsten til Doug Seegers i går kveld var det som å gjenoppleve alle de vonde stundene i livet, men samtidig vite at det alltid finnes et håp der ute.

Det gjør godt, for det forsterker livet. Kanskje sto Doug Seegers på Vaktbua i går 16. Oktober 2019 som en påminnelse om å aldri gi opp livet.

De 10 moderne Bud

maxresdefault

  1. Du skal ikke være annerledes.
  2. Du skal ikke røre privilegiene til de rike og mektige.
  3. Du skal ikke si du er fattig i «verdens rikeste land».
  4. Du skal aldri gå imot vekst, utvikling og framgang, alltid vite at du er råvare, produkt og konsument og du skal alltid være tro mot arbeidslinja.
  5. Du skal aldri tråkke liberalistene på tærne.
  6. Tenk alltid positivt, selv om du rammes av alvorlig sykdom eller dør.
  7. Du skal tro på det sekulære samfunn, aldri på en annen Gud enn den gud flertallet har bestemt, og om du hører ord som omvendelse og syndenes forlatelse skal du melde fra til mediene og de som håndhever loven.
  8. Du skal alltid jage i flokk, og alltid melde fra om noen har avvikende meninger.
  9. Du skal være tolerant mot alle som mener det samme som deg.
  10. Du skal alltid tro du er noe, og du skal aldri, aldri, vise svakhet.

«Udyret» Sørlandsnyhetene – et etterord

sn«Jeg sliter med utrolig dårlig samvittighet for å ha vært med på å skape dette udyret,» sier Sørlandsnyhetenes første redaktør Tronn Hansen til Dagens Næringsliv. «Udyret» Sørlandsnyhetene har fått massiv kritikk etter at Einar Øgrey Brandsdal startet opp nettsiden tidlig i fjor. Mye av kritikken har handlet om at den var anonym, at det ikke kom frem hvem som sto bak den; og at mye av det som ble delt, var personangrep og langvarig mobbing av navngitte personer.

Mye tyder på at nettsiden nå legges død. Et mål er nådd. Regimeskiftet i Kristiansand er et faktum. Dessuten har Nils Nilsen, den mest aktive skribenten, trukket seg tilbake. Han skal bidra for Demokratene i det nye bystyret. I tillegg har gründeren Øgrey Brandsdal for en stund siden gått helt ut. Men tilfellet Sørlandsnyhetene blir ikke lagt dødt sånn uten videre. Steinar Olsen vil nå gå til sak mot dem, hvem de nå er. Med seg har han en rekke kjente folk som har blitt mobbet av nettstedet. Og mobbingen har vært fæl, det kan og skal det ikke legges skjul på.

Min innfallsvinkel til denne artikkelen er litt annerledes, litt skummel, men – etter mitt syn – er den et nødvendig supplement. Var det bare galt alt det «udyret» førte med seg? Skal vi uten forbehold nikke til uttalelsen fra en av dets skarpeste kritikere, Hans-Christian Vadseth: «De fusket og løy, hetset og mobbet – og de er stolte av det. Sørlandsnyhetene er en skamflekk»?

Nettsiden har fått skylda for en politisk revolusjon i Kristiansand. Jan Oddvar Skisland har blitt første Ap-ordfører siden 1947. Den nye Folkelista, som ble født ut av Sørlandsnyhetene, fikk fire representanter i bystyret og kapret varaordfører-vervet. Demokratene med Vidar Kleppe i spissen, som brukte Sørlandsnyhetene som reklamekanal, fikk ti representanter og ble tredje største parti; – inntil det sprakk. Man kan med god grunn snakke om en utrenskning av det gamle styret i Kristiansand etter valget 9. september.

Jeg vil hevde at Sørlandsnyhetene først og fremst bør defineres som et opprør. Opprøret var rettet mot en tankegang der de rike og mektige og de som var enige med dem, skulle få igjennom sine saker i bystyret. På sosiale medier hadde frustrasjonen vart lenge. Den kunne man lese på nettsidene til helt vanlige folk. Når det gjelder Sørlandsnyhetene, er det ingen som vet hvor mange av de 25 000 følgerne som helhjertet støttet dem. Men det er liten tvil om at dette nettmediet trakk til seg og kanaliserte en oppsamlet frustrasjon, som endte opp med å feie det borgerlige styret ut av byen.

Omtrent samtidig som Jan Oddvar Skisland ble ordfører, ble det i Oslo lansert en bok, ført i pennen av journalist og skribent Linn Stalsberg med tittelen «Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur». Temaet for boka mener jeg kan knyttes sammen med det som har skjedd i Kristiansand. Linn beskriver hvordan nyliberalismen er en villet ideologi, som representerer noen få og svært velstående menneskers interesser. «Ikke bare har nyliberalismen endret måten vi organiserer økonomien og livsgrunnlaget på. Den endret noe i oss, i kropp og sinn, på en slik måte at det ikke er så lett å forestille seg alternativer, selv når det er det vi vil mest av alt,» skriver hun. «For å forstå nyliberalismen,» fortsetter forfatteren, «trenger du bare å forstå et ord: «Vekst». Vi må produsere flere varer og enda flere tjenester, stadig raskere, stadig mer effektivt, for å lage et enda større overskudd til et lite, overprivilegert mindretall.»

Nyliberalismen har pågått i økende grad siden Ronald Reagan var president i verdens mektigste land, og Margareth Thatcher styrte Storbritannia på 80-tallet. Nyliberalismen har også infisert lokalsamfunn, og den bruker demokratiet som argument.

 Linn Stalsberg skriver i sin bok: «Et politisk demokrati er basert på kollektive løsninger, og det har alltid vært slik endringer til det beste for menneskene har skjedd. Men vi må lære mer om hva slags villet politikk det er vi kjemper mot, hva slags ideologi vi lever under i vår tid, som ikke bare handler om politikk og økonomiske modeller, men også griper inn i våre tanker, våre følelser og vår sjel».

Herbert Marcuse beskrev i boken «Om toleranse» i 1965 hvordan «samfunnet syntes å praktisere allmenn toleranse. Men den liberalistiske teori hadde allerede stilt en viktig betingelse for toleransen: Den skulle «bare gjelde mennesker med sine evners fulle modenhet. — Poenget er at det liberale samfunnet nøytraliserer og følgelig undertrykker opposisjonelle ytringer, fordi disse ytringene må fremsettes innenfor rammer som er definert av det liberale samfunnet selv».

Det er her jeg mener vi er inne på stridens kjerne. «Udyret» Sørlandsnyhetene klarte å få den «lille mann» opp av sofaen, selv om mediet var et hodeløst troll. Engasjement er alltid bra, når det står opp mot avmakt, som aldri er positivt. Kunstsilo var bare en av mange saker, men den hadde utløsende sprengkraft.

I det oppgjøret mot Sørlandsnyhetene som nå kommer, bør man kunne lese deres siste ord med åpent sinn: «Full seier til folket. Pampeveldet styrtet. Nederlag for fiffen».

 

Takk Gud, for det frie valget!

vidar

Vidar Kleppe og Demokratene kuppet valget i Kristiansand, slik de på forhånd sa de ville. Nå mener riktignok motstanderne at 13.4 prosent til Demokratene, pluss 5.5 prosent til Folkelista, ikke er å kuppe et valg, men sett ut fra «normaltilstanden» skjedde det et reelt kupp. Fortsatt vet vi ikke hvem som blir ordfører 9. oktober. Det bestemmer Kleppe.

 

Vi som har kjent Vidar Kleppe i mange år, vet at dette har han drømt om. Han får ikke bestemme i byen, men han får bestemme hvem som skal bestemme. Det er nestbest. Ironisk nok er det Vidars kontroversielle og frekke måte å ordlegge seg på som har sikret valgskredet. Jeg har kjent Vidar siden jeg var redaktør i Radio 1 på 80-tallet, og han fersk og fremadstormende i Fremskrittspartiet. Han kan være irriterende, til tider «ufyselig», men du verden så folkelig og trivelig!

 

Hver gang det kan være aktuelt å invitere Kleppe til debatt på Protestfestivalen, må vi ta en ekstrarunde før vi bestemmer oss. Vi vet han lett vil «ta over» debatten, og vi vet at vi må ha debattledere a la Hans-Christian Vadseth eller Sylfest Lomheim for å mestre situasjonen.

 

Det de færreste vet, er at den «uspiselige» Kleppe er helt bevisst sin rolle. Som underdog må man etablere seg utenfor komfortsonen og diplomatiet for å bli hørt. Når de fleste vil ignorere det han sier, eller «snakke han ned», må han heve seg over dette og kjøre sitt løp. Da nytter det ikke med «pene ord». Han forsto tidlig hva som skulle til. Han var for kontroversiell for det kontroversielle Fremskrittspartiet, og da måtte han finne sin linje utenfor de andre partiene. Han ble den som enkeltindivider og «kasteballer» i systemet kunne henvende seg; han lyttet og tok opp enkeltsakene i bystyret. Han ble «ombudsmannen», folkets «hjelper» mot de store og mektige som ikke lyttet til enkeltskjebnene. Han lovet å ta opp sakene, og han gjorde det. Jeg har selv anbefalt fortvilte folk, som ikke nådde fram i det offentlige systemet, å kontakte Kleppe.

 

Vidar Kleppe er en drivende god politiker og strateg, som har ligget «på været» til anledningen bød seg. Da det først begynte å brenne, brant det skikkelig. Det som utløste brannen, var at KrF og høyresida – som styrte byen – banket igjennom kunstsilo, bompenger og andre saker som ikke akkurat var slikt som de svakeste i byen opplevde at de trengte. Vidar fikk uventet drahjelp fra Sørlandsnyhetene, driftet av forretningsmannen Einar Øgrey Brandsdal, som gikk mot det som «makta» og hans egen øvre middelklasse drømte om å få til i byen.

 

Raseriet mot ledende politikere skjøt ytterligere fart da styringspartiene kjørte gjennom økte lønninger til seg selv og millionlønn til ledere. Det var som en gavepakke til Kleppe, som gikk inn for kutt i politikerlønninger. For hvordan kan politikere som hever millionlønn, se nøden i andres øyne? Kleppe traff en nerve hos folket og «vant» valget på den måten at han får bestemme hvem som blir byens neste ordfører. De fleste av dem som har stemt fram ti representanter for Demokratene til bystyret, er ikke rasister; men vanlige mennesker som sliter med å få endene til å møtes.

 

I Kristiansand er det 2 500 fattige barn. Bak fattige barn står fattige foreldre; og så har vi enslige, pensjonister og andre svake grupper som ikke klarer å henge med i kappløpet den knallharde arbeidslinja har lagt opp til. De er et resultat av samfunnets manglende empati for de svakeste. Vi vil alle gjerne være empatiske, men i praksis ikke mot alle. Vidar Kleppe har fått såpass mange henvendelser at han har merket uroen og urettferdigheten i byen. Demokratene og hans gamle parti FrP er på to forskjellige planeter i denne sammenhengen. Kanskje kan Kleppe nesten gå inn under kategorien sosialdemokrat på områder som fordeling og rettferdighet?

 

maxresdefault

I helgen besøkte jeg bokmessa i Göteborg, hvor jeg fikk høre dokumentaristen, filosofen og forfatteren Raoul Martinez, mannen bak boken «Frihet: Makt, kontroll och kampen för vår framtid» fra 2015, som kom ut på svensk i år. Han spør: «Hvorfor har vi empati med noen grupper, men ikke andre?» Han beskriver hvordan empati fungerer best der man har minst, og dårligst der man har mest: «Ett fritt marked, frie valg, frie media, ytringsfrihet, den frie vilje – disse linjer om frihet sier vi utgjør grunnen for vårt samfunn. Likevel brukes de mest for å rettferdiggjøre motsatsen til frihet; økende ulikhet, demokratiets oppløsning, et irrasjonelt straffesystem og global urettferdighet. Verden går mot kapitalisme for de fattige, sosialisme for de rike.» Martinez mener graden av ulikhet skyldes politiske beslutninger. Den økende konsentrasjonen av ufortjente rikdommer er et naturlig resultat av maktdynamikken i et markedssystem.

 

Vidar Kleppe vant ikke valget fordi han var mot kunstsilo, men fordi han er for en mer rettferdig fordeling av kommunale midler. Med seg på laget har han fått en salig blanding av mennesker; derunder folk preget av arbeidsledighet, konkurs, sykdom og nød.

 

Jeg stemte ikke på Demokratene. Men jeg takker Gud for at vi har frie valg, og at vi er i stand til å velge forandring. Det er ingen selvfølge.