Tidsånd og verdikamp – sett gjennom Kris Kristoffersons sanger

«Mennesket er grunnleggende sosialt og trenger tilhørighet fra flokken sin,» var budskapet fra sosialmedisiner Per Fugelli, før han forlot denne verden. Det er slik vi mennesker er, at vi trenger å ha tilhørighet, selv om vi også vil ha frihet. Men så har vi dessverre også en tendens til å havne i grøftekantene. Vår evne til å ha to tanker i hodet samtidig virker begrenset. Vi får nye verdier, som inkluderer noe og noen, men utelukker andre.

Foto: Pål M. Smørvik

Protestfestivalens inspirator Kris Kristofferson har nå pensjonert seg i en alder av 85 år. Han har i sine sanger skrevet mye om hvilke verdier vi bør tilstrebe. I sangen «The Heart» er temaet at hvis noen gjør deg ufortjent vondt, er det beste å stå opp for det du tror på. Gang på gang forsøker han å gni inn i oss at følger man hjertet, gjør man det rette. I «Don’t let the bastards get you down» snakker han om faren sin og verdiene han gav videre. Vi må følge hjertet, det vi mener er rett. Vi må være ærlige og oppriktige, ikke la oss ødelegges.

I «Slouching toward the Millennium» forteller han at dersom vi ønsker å ødelegge livet for andre, er det nok å få dem til å hate offeret. I «Third World War» tar han et oppgjør med økte forskjeller i samfunnet, og hvordan egoismen herjer: De rike blir rikere. Og like galt som at de mener de har rett, er det at de fattige stadig taper. Oddsene vil aldri gå opp.

«Somebody nobody knows» er en nådeløs sang om ensomhet, om å ikke bry seg og om et samfunn hvor man lever sitt eget liv uten å se de svakeste. Den minner meg om festivalplakaten som Erik Pirolt laget i 2009, der et ungt par med en baby smilende står og ser på lemlestede lik nedenfor ei bro. I «Wild American» motiverer han med å si at du er den de aldri klarte å temme, for du sto fast på det du tror på, du gav aldri etter.

Da vi startet Protestfestivalen i 2000, skyldtes det at ensrettingen og intoleransen var fremadstormende. Høyest ropte de såkalt «tolerante», som i realiteten kunne være de mest intolerante. I 2012 sto Hanne Nabintu Herland på festivalens talerstol og tordnet om at vi var på vei mot et totalitært samfunn. Mange lo av det, men har vi ikke alt lenge vært på vei dit?

Det foregår en digital revolusjon. Menneskets iboende behov for å være del av flertallet får kraftig drahjelp fra sosiale medier. Det er trygt å heie med bak en skjerm, selv om det skjer på bekostning av andre. Ett år var tema for festivalen «Tenker alle likt, tenker ingen». Det er utfordrende når flokken demonterer tradisjonelle verdier og kaster dem på dynga. Og det er for sent å angre, når det er gjort.

Det foregår en seksuell revolusjon. Tidens kjønnsideologi har lenge vært toneangivende. Pride-bevegelsen er omstridt, men du må ikke velge å ta avstand fra den, ikke en gang forholde deg likegyldig. Det fikk Åge Hareide smertelig erfare.

Det snakkes om cancel culture. Tradisjonelle standpunkt ses på som verdiløse og uakseptable. Hvordan fremmer man et verdikonservativt standpunkt i et slikt debattklima? Den liberale massen vil stenge det ute, fordi det representerer fortiden.

I 2017 fikk vi Metoo, i 2020 Black Lives Matter. Begge tok opp viktige tema. En opprydding var nødvendig. Men resultatet var også ofre på begge sider, både blant de fornærmede og de som hadde fornærmet: Personforfølgelse, velting av statuer, demontering av kultur- og troshistorie. Filmklassikere ble gjemt i den mørkeste kjelleren. Bokbål kom tilbake.

Det blir ofte sagt at motkulturen har gode tider, fordi ytringsfriheten aldri har vært friere. Men det stemmer ikke helt. Derfor er det nedsatt en ytringsfrihetskommisjon. Leder av kommisjonen Kjersti Løken Stavrum mener at det største hinderet for ytringsfrihet er selvsensur. Ytringsfriheten blir mer begrenset av uformelle enn av formelle og juridiske hindre. Trangen til å få meningsmotstandere til å tie stille er ikke ny. I alle samfunn er noen meninger og holdninger blitt definert som uakseptable. At slike meninger stilner, behøver ikke bety at de er blitt borte, de er bare stengt ute fra offentlige arenaer. Er det sunt for fellesskapet? Og hvem skal eie retten til å definere sannheten?

I Kristiansand har det lenge vært ampert mellom sterke grupperinger, med Sørlandsnyhetene som en sentral aktør. Ropene om «Korsfest, korsfest!» har gjallet fra begge sider, mens den milde fredelige sørlendingen er blitt stående som en forvirret, observerende tilskuer.

Under koronapandemien har nordmenn i flokk og følge innordnet seg øvrighetens forordninger. Men noen har tatt til motmæle. Enkelte har villet ha enda strengere restriksjoner. Et gryende opprør mot å løpe i flokk er også kommet til syne, med vaksineskepsis og protest mot innskrenkning av personlig frihet.

I Kristoffersons «Who’s to bless» fanger han inn tidsånden, til tankevekking for både de som fornærmer og de som blir fornærmet. Når alt er lagt på bordet, når meningsrommet har blitt en trang korridor, når løfter er brutt både fra vinnere og tapere, da har til slutt begge tapt.

Protestfestivalen har aldri vært mer nødvendig enn nå, når den 22. festivalen starter mandag.

Vi må ta betre vare på arven etter dei gamle

Etter fleire dagar på reise heimover frå Finland køyrde vi inn grusvegen dei to mila til Oppistun Børli, der diktaren Hans Børli (1918-1989) vart født og vaks opp. Det var han som viste meg ei meining, når alt såg som svartast ut til tider på 1990-talet.

Diktaren Hans Børlis fødested i Eidskog kommune

Hans Børli-selskapet tar vare på Børlis diktskattar og på fødestaden. Bysta av diktaren står på tunet. Dei gamle bygningane er framleis intakte, bortsett frå våningshuset som brann ned for mange år sidan. Børen sjø danna eit perfekt bilete av staden vi var på, eit bilete som kunne høyrd heime i Nasjonalgalleriet. Og så var der framleis låvesvaler i mønet. Det vart nesten for mykje av det gode. Skigarden var rett nok ròten, men låg framleis på skrå som skigardar skal gjere, men som Børli skreiv om den då han vende tilbake på eldre dagar: «sleper seg gjennom villgraset i skogkanten / lik grådyr med skudd i korsryggen».

I mange år hadde eg ønskt å få sjå denne staden, og no på reisa frå Finland passa det så såre godt. I boka mi «Bjørgulv Myhola. Den siste av dei gamle» skriv eg at det var han Bjørgulv som Børli skreiv om, utan å vite det. Dei fann aldri kvarandre. Begge var tømmerhoggarar, men avstanden på den tida var for lang frå Myhola til skogane i Eidskog ved svenskegrensa.

Eg er ikkje den einaste som vart dregen mot mål som dette. Det har noko å gjere med fridom, natur og det enkle. Eg har alltid elska gamle westernfilmar, og hippietida. Det er noko der. Då covid-19-pandemien kom til verda, vart mykje forandra. Det kan sjå ut som mange har blitt dregne mot ein enklare levemåte. Tida kan vere inne for å leve annleis; eit tema vi skal snakke meir om på Protestfestivalen i år. Då eg for litt sidan skreiv at det fråflytta småbruket etter bestefar i Bygland motviljug blir vurdert lagt ut for sal, fekk eg fleire førespurnader, men dei fleste ville ha ein øydegard endå lengre frå folk. Slik som på Myhola, eller Oppistun.

Statue av Børli på Oppistun, Børli

Børli skreiv om «Ensomheten i menneskehjertenes ubrytelige fellesskap«. Vi treng å kome tilbake til det enkle livet, om ikkje for alltid, så for lengre periodar.

Og det er noko skremmande med tida vi lever i no; med pandemiar, terror og klimaforandringar. Spektakulære vêrskifte med vind, styrtregn, heitebølgjer, tore og byar under vatn. Vi står ved eit vegskilje. I Klassekampen skreiv Erik Reinert om nyliberalismens fall. Kva kjem etterpå?

Dette med fridomen og naturen plasserte dei saman, Bjørgulv og Børli. Børli skreiv om rikdom: «Nei, vi eier skogene, slik barnet eier si mor».  Bjørgulv sa då han fekk vite at namnebror og slektning Bjørgulv Haugen dreiv matbutikk: «Akk o ve, ja då he kje du gjort mykje i livet ditt».

Brørne Tomas og Knut Liestøl var kjende bjørnejegarar. På eit høgt fjell i Skomedal jakta dei òg på hubro. «Eg hadde då med Bjørgulv Myhola. Han var god til å klatra i fjell og frykta ikkje noko. Han sat der oppe mellom himmel og jord og song stev,» fortalde Knut Liestøl seinare. Det var søster til Knut, ho Gyro, som tok eit av dei første og flottaste bilete av Bjørgulv rundt 1903. Han elska å fortelje om kjempene i dalen, om slåstkjempene og om tidsalderen til neveretten. Men han vart aller  mest kjent som oksekøyrar.

Eg sat og lytta til lydopptak med Bjørgulv ein vinterdag i stova mi i Kristiansand. Eg vart heilt oppslukt av forteljingane, og det medan eg sat trygt heime med fyr på peisen. Han var 90 år då ha snakka, men det merkar ein ikkje. Minnet hans var betre enn det mitt er. På veg frå Finland høyrde eg Børli lese eigne dikt, dei finst på Spotify. Han les med slik ein ro at den urolege blir roleg.

Det mest kjende biletet av Bjørgulv med stuten. Her med turistar

Eidskog har Børli, og dei tek vare på mennet om han. Diverre var biblioteket stengt den sundagen vi var der, men statuen utanfor fortalde at vi var på rett stad. Og så kviler han i jorda ved Eidskog kyrkje. På Bygland er det ikkje mykje spor etter Bjørgulv, men gravsteinen finst. Det gjer også den steinen som har versert på folkemunne, den han sjølv la i muren ved Austad gamle kapell, den han meinte skulle vere gravsteinen hans. Eg såg den steinen på 1990-talet, men sidan har visst ingen sett han, trass i iherdige forsøk frå mange.

Det rann ut soger av Bjørgulv, som det rann ut dikt av Børli. Børlis dikt har aldri vore lest meir enn no. På same vis har boka om Bjørgulv runne ut like fort som det har komme nye opplag.

På forsommaren var vi ein liten gjeng som drog til Myhola med noverande eigar Nikolai Jebsen som guide. På innsida av bygningane stod initiala og dikt skrivne inn med blyant og kniv. Heile slekta er nemnd, også mi eiga mor som då var 14 år gammal. Opplevinga på Oppistun vart som blåkopi av Myhola. Eg hadde ikkje lyst å gå derfrå. Det var så mykje som stritta imot.

Vi såg meir på turen frå Finland. På Svullrya stod statuen av Åsta Holth, som ville ha republikken Finnskogen. Mellom Røros og Alvdal stod ein sølvfarga kjempeelg som samlar turistar kvar dag. I Røros stod bergmannen og hustrua hans. I Alvdal trefte vi på Solan og Ludvig. I Umeå stod det ein mann i sentrum, som vi lenge trudde var ein såkalla levande statue.

Neste år er det 150 år sidan Bjørgulv Myhola vart fødd. Eg berre nemnar det. Tida har tatt oss att.  Vi treng meir enn nokon gong å ta vare på arven etter dei gamle.

Kan Kristiansand bli en «lykkelig by»?

Det er blitt sagt, mest av oss sjøl, at vi har det så greit på Sørlandet. «Sørlendingen har satsa på det smålåtne og beskjedne – på koseligheta», skrev Andreas Hompland i sin tid. Men stemmer det i dag? De siste årene har jeg tvert om lurt på hvorfor vi er blitt så ulykkelige i denne byen med en strøm av klager og kjefting mot politikerne og mellom politikerne om valg som er foretatt og med motstand mot både endringer og det bestående. En del av frustrasjonene ble kanalisert gjennom de utskjelte Sørlandsnyhetene.

Er denne karen et godt eksempel på hvorfor finlendere er verdens lykkeligste folkeslag? Snusmumrikken har sinnsro, og er sammen med de andre figurene i Mummidalen Finlands største eksportvare.

Sørlandsidyllen er en kulisse – den er falsk, rett og slett, sa årets mottaker av Erik Byes minnepris Ann-Kristin Olsen til Aftenposten for flere år siden. Nils Arne Eggen ble spurt hvordan han tenkte som leder etter sin store suksess som fotballtrener.  Han besvarte spørsmålet ved å spørre om journalisten hadde hørt om Maslow? Joda, han hadde hørt om den berømte behovspyramiden. Eggen forklarte at nest etter mat og drikke trenger vi trygghet. Kanskje gav han der også et svar på hvorfor Karsten Johannessen en gang hadde slik suksess med Start, og hvorfor det har gått så trått for klubben de siste årene. Så, hva har skjedd med oss på «palmekysten»? Det virker ikke som vi lenger har det noe greit med hverandre her nede.

Jeg er nettopp hjemkommet fra verdens lykkeligste land. Finland toppet i år «lykkebarometeret» for fjerde år på rad. Norge ligger på sjette plass og synker på lista. Mon tro om vi her på svaberget har noe å lære av de tusen sjøers land? Man kan fundere på hva som gjør at et folkeslag som anses å være mutte, alt for seriøse og alt for alvorlige, kan ha det bedre enn oss. På vei til Finland plukket jeg opp det svenske magasinet «Modern Psykologi», mens jeg var i det landet som ligger på sjuende plass. Tema i sommerutgaven er «lykke». Siden Protestfestivalen indirekte fokuserer på dette i flere debatter i år, ble det både interessant og relevant lesning for meg.

Under ferien i Finland oppholdt vi oss i nærheten av Vasa (ca. 67 000 innbyggere). Byen har tatt mål av seg å bli den lykkeligste byen i verdens lykkeligste land. Og ikke nok med det. Vasa vil også kåre den lykkeligste personen i den lykkeligste byen i det lykkeligste landet. Kan vi lære noe av Vasa og Finland? Det svenske magasinet har intervjuet Markku Ojanen, professor emeritus i psykologi og Finlands mest erfarne ekspert innen lykkeforskning. Det første som pekes på som årsak til finnenes lykke, er badstuene. Landet har 3.3 millioner badstuer. Mens Thorvald Stoltenberg i sin tid hadde viktige møter med verdensledere ved frokostbordet hjemme, hadde Urho Kekkonen samtaler i badstua. Badstuene er like viktige for den finske folkesjela som søndagsturen for nordmenn og pub-visitten for engelskmenn. For en tid siden utfordret jeg vår egen ordfører Jan Oddvar Skisland på at Kristiansand trenger ei offentlig badstue ved Bystranda.

Finlendere tror – i motsetning til oss – ikke at de er bedre enn alle andre. Hvem husker ikke Gro Harlem Brundtlands ord fra nyttårstalen i 1992: «Det er typisk norsk å være god». Finlendere mener heller tvert om, når de taler om seg selv. Så lykken skyldes neppe selvtillit. Ojanen har selv lurt på hvorfor nettopp hans folk er lykkeligst i Norden. «Norge har olje og bader i penger. Svenskene har mange internasjonale selskap og har ikke hatt krig på nesten 200 år. Finland har vært i dyp fattigdom hatt mer krig enn noen av de andre nordiske landene.» Ifølge Ojanen kan en forklaring være finlendernes evne til å tåle vanskeligheter bedre enn andre: «Sykdom, arbeidsledighet og skilsmisser påvirker lykken negativt, men vi ser ut til å tilpasse oss, for lykkefølelsen er mer intakt uansett hva som skjer».

Ojanen definerer lykke som en tilstand av takknemlighet og det å være fornøyd, og at man verken lengter tilbake til det som var eller skuer framover i tid. Finnene har ifølge han uvanlig stor tro på politiet, og mennesker stoler på hverandre i stor grad. Finland er likestilt, skoleelevene gjør det bra, og det finnes et bra velferdssystem. Men alt det som her er nevnt, er ikke nok til at Finland skulle være verdens lykkeligste land. Ojanen tror ataraxi, «sinneslugn» – på norsk «fred i sinnet» – er en del av forklaringen. Finlendere er gode til å kjenne seg trygge i seg selv. Til sist nevner han finsk «sisu» som en del av helhetsbildet. Den kan defineres som en sterk vilje til å ikke gi seg, til å gå videre av en ekstra porsjon utholdenhet.

Vasa, som tar mål av seg til å bli verdens lykkeligste by, vil oppnå det ved at alle dens tjenester fremmer alle innbyggernes trivsel; parker, kultur, idrett, helsetjenester og barnehager. Men kommunen vil gå enda dypere. Den vil forstå hva som gjør mennesker lykkelige, og hvordan den som by kan fremme dette, sier Leena Forsèn, som er kommunikasjonssjef i Vasa, til «Modern Psykologi».

Markku Ojanen lister opp tre punkter for et lykkeligere liv: Gjør noe bra for noen andre. Gjør noe bra for deg selv. Rør på deg. Kan den kombinasjonen også bidra til at Kristiansand blir en by der vi ikke bare sier at vi har det «greit», men faktisk mener det og kjenner det på kroppen?