1. Jesse Lovelock – Jesse Lovelock And the Velvet Voices

Kan knapt bli bedre. Dette er ekte saker, der musikken er som tatt ut av 60-tallet. Det er et mystisk, behagelig og fortryllende album med steelgitaren over det hele. Årets beste album. Han har fått med et av tidenes tristeste countrysanger, Mickey Newburys «She Even Wolke Me Up To Say Goodbye. Passer perfekt til kompet og stemmen. Beste kutt: Hung On You.

2. Mavis Staples – Sad And Beautiful World

Gospelikonet slutter aldri å imponere, nå som 80 pluss. Dette er enda bedre enn det forrige. I sju tiår har hun sunget, og man skulle tro det ble mer rustent. Tittelsporet er beste låt. Men «We Got To Have Peace», og «Hard Times» er vel så bra. Sangene hun har valgt passer godt som sountrack til tida vi lever i.

3. Robert Finlay – Hallelujah! Don’t Let the Devil Too Ya

Frå gospeldronningen går vi videre til årets gospelalbum. Robert Finlay er 71 år gammel, og for mange sikkert et ukjent namn – fram til nå. Kommer fra blues og soul, men vokste opp med gospel. Han er blitt blind, og kanskje gir det en ekstra dybde i disse gospelsangene. Det er bare å nyte og ta seg en tur på bedehuset etterpå.

4. John Flynn – Kindred Spirits

Kristofferson-disippel og venn John Flynn er også et ganske nytt bekjentskap. Etter Kristoffersons bortgang i fjor fikk jeg høre han skulle utgi en sang basert på «Kris’s Rules», som også er med på dette albumet. De hadde nok mer enn musikken felles, for tekstene er preget av et sterkt samfunnsengasjement i mentorens ånd. Mest rørende kutt er utvilsomt hyllesten til Kris, men hør også på «The Victim Tree» og «What My brother Do». Eller «Sisyphus». Deltok på Protestfestivalen i år, et besøk som var hans første utenlands i en alder av 68.

5. Todd Snider – High, Lonesome And Then Some

Det er jo ekstra tragisk at Todd møtte døden samtidig som hans beste album er gitt ut. Det var spesielle omstendigheter rundt dødsfallet til 59-årige Todd, selv om dødsårsaken var lungebetennelse. Han hadde nylig blitt slått ned, eller vært i en slåsskamp og fikk ikke lov til å være lenger på sykehuset. Todd hadde jeg kontakt med for tjuefem år siden da han fortalte at han kom til Nashville på grunn av Kris Kristofferson. I tillegg var han sterkt påvirket av Jerry Jeff Walker, Billy Joe Shaver og John Prine. Dette siste albumet fikk toppscore av Country Music People med god grunn. Det er som man kan lese lidelsen ut av sangene og måte han spiller gitar på.

6. Sophie Zelmani – 30

Aldri hørt om henne før, og så dette albumet. Sophie er født i 1972 og er svensk singer-songwriter, men det kom som en overraskelse for meg. Det høres utvilsomt amerikansk ut. Tittelen 30 handler om at det er hele tretti låter på dette albumet. Hun debuterte også for tretti år siden. Sangene er fra hele hennes karriere, med en helt ny: When Lights Go Down

7. Isabella Lundgren – What Cannot Be Told

Oppdaget Isabella etter å ha lest om henne i folkemusikkmagasinet Lira. Et intervju som handlet om tro og mening med livet. Hun har studert teologi. Hun er også glad i poesi og særlig den svenske poeten Anna Greta Wide. Under en helg i Göteborg oppdaget jeg hun skulle ha kirkekonsert med dikt av denne svenske poeten. Er glad jeg dro dit. Albumet er en form for rolig jazz, der stemmen hennes kommer til sin rett. Beste låt: Love Is Not A Beast To Tame

8. Brennen Leigh – Don’t You Ever You Up On Love

Er stor fan av Norgesvennen Brennen, som alltid gir ut album med ekte country. Hun var i Norge senest i år. Hun spiller gitar på en måte som fikk Guy Clark til å si at «Brennen Leigh plays guitar kike a motherfucker». Dette er country slik det skal lages, ikke verst når hun kommer fra den norske delen av Amerika. Beste kutt: Thank God You’re Gone

9. Cody Jinks – In My Blood

En annen favoritt. Eg oppdaget han gjennom låta «Hippies And Cowboys» for noen år siden. Siden har jeg ikke hørt et dårlig album fra hans repertoar. Stemmen er hard core country. Han er 45 år og startet opp som leadsinger i et metallband. Cody er texaner. Beste låt: When Time Don’t Fly

10. Natalie Bergman – My Home is Not In This World

Hvilken tittel. Man kan gjette seg til at dette er gospel. Og historien hennes viser at det stemmer. Hun synger på en spesiell måte, og har sin egen stil. Også det forrige albumet «Mercy» var i samme stil og gospelpreget. Det var regnet som et av de mest unike gospelalbumene som er laget i nyere tid. Hun mistet faren og stemoren i en tragisk bilulykke. Det satte preg på hele familien og Natalie havnet i en eksistensiell krise. Hun søkte tilflukt i et kloster, i stillhet og bønn, og der opspto henne musikalske forandring. Før det var hun vokalist i Wild Belle.  Beste låt: My Home Is Not In This World

11. Charley Crockett – Lonesome Drifter
12. James McMurtry – The Black Dog and the Wandering Boy
13. Nick Cave & The Bad Seeds – Live God
14. Colter Wall – Memories And Empties
15. Margo Price – Hard Headed Woman
16. Maxida Märak – Lånat
17. Kinky Friedman – Poet At Motel 6
18. Joshua Hedley – All Hat
19. Toni Holgersson – Apotek Vintergatan
20. Sam Outlaw – Nonessential
21. The Waterboys – Life, Death & Dennis Hopper
22. Caitlin Canty – Night Owl Envies the Mourning
23. Julia DiGarzia – All In
24. Patty Griffin – Crown Of Roses
25. Jason Isbell – Foxes In the Snow

Om noen uker skal vi igjen velge hvem som skal styre landet vårt. Ett av alternativene er Else Kåss Furuseths «Ensomhetspartiet». All ære til henne for å sette søkelys på et tidsaktuelt problem i en verden der ensomheten florerer og er i ferd med å bli en av vår tids største folkesykdommer. Det skjer samtidig med at vi aldri har hatt flere kanaler for kontakt med hverandre. Den lille dingsen i hånden er koblet til alt og alle, men likevel er vi mer alene enn noen gang. Det blir ikke bedre av at nesten én million nordmenn bor alene, og at det er dyrt å være enslig.

Men kanskje er bildet mer sammensatt. I sin bok «Granhäcken. En essä om ensamheter» utfordrer den finske filosofen Nora Hämäläinen ideen om at vi står midt i en «ensomhetspandemi». Hämäläinen – som kommer til årets Protestfestival – minner oss om at ensomhet ikke er én størrelse, men mange. Vi må snakke om ensomheter i flertall. Jeg kjenner meg igjen i dette. Gjennom et liv preget av dødsangst har jeg lært at vi alle er påtvunget en grunnleggende ensomhet: Vi er født alene, og vi skal dø alene. Mellom disse to ytterpunktene lever vi med ulike grader av fellesskap og fravær av dette.

Jeg tenker iblant på en kvinne jeg så på en kafé. Hun satt der uten kaffe, uten mat. Hun halvslumret iblant, andre ganger stirret hun apatisk ut i rommet. Noen prøvde å snakke til henne, men hun reagerte knapt. Så skjedde det noe. En ung kvinne slo seg ned i nærheten og snakket lavmælt til henne. Familie? Jeg kjente på et snev av lettelse, før jeg forsvant inn i neste avis. Kanskje gikk det tre minutter før jeg kikket opp igjen. Kafé-kvinnen var helt uinteressert i damen som snakket til henne. Nei, hun kunne ikke være familie. Neste gang jeg så opp, var hun alene igjen. Hun halvsov. Så våknet hun brått og satte blikket rett fram, nesten apatisk. Det slo meg: Dette er ikke et øyeblikk av ensomhet, dette er livet hennes. Ensomhet kan være like seig som tiden selv, like vedvarende som en kald elv som aldri tørker inn. Og jeg kjente meg igjen i henne.

Vi kan ha andre former for ensomhet, men de går i bunn og grunn ut på det samme. Det dreier seg om ventetid. Ensomheten finnes i vinden som famler i krokene. Ensomheten er i den middelaldrende kvinnen. Ensomheten er i tida mellom øyeblikkene, når det finnes øyeblikk. Ensomhet er bare tida som somler. Kafé-gjesten som jeg observerte, orket ikke sitte alene hjemme. Kaféen var avveksling. Øyeblikk er noe annet. Hun merket knapt folk som passerte, men hun hørte den døsige lyden av stemmer i lokalet. Det kunne kanskje gi lindring? Hun sovnet igjen. Jeg forlot henne, måtte hjem til mine.

Vi er alle ensomme, om enn på hvert vårt vis. Billedlig kan det sies at vi hver og en befinner oss på skipet Titanic. Og vi vet hvordan reisen ender. Men ensomheten er ikke bare et eksistensielt fenomen. Den er også et massivt samfunnsproblem. Som Noreena Hertz skriver i Ensomhetens århundre, øker ensomhet risikoen for både hjertesykdom, demens og depresjon. Den er like skadelig som å røyke 15 sigaretter om dagen. Og den gjør oss mindre empatiske.

Er vi våkne, møter vi ensomheten daglig; i naboen som aldri får besøk, i kollegaen som ikke har familie, i ungdommen som bare finner fellesskap på skjermen. Vi leser om den i tragiske historier om mennesker som blir funnet døde etter å ha ligget alene i leiligheten i ukevis. Vi skjuler den i våre egne familier, bak smil og småprat, mens vi innerst inne vet at også vi har vårt å bære på. Noen kaller det depresjon og søker «løsning» i en daglig liten lykkepille.

Er ensomhet uunngåelig? Jeg tror ikke det. For noen år siden inviterte vi en gruppe «venner» fra Facebook hjem til oss. Vi kalte treffet «En gang vi møtes». Rundt bordet satt mennesker vi knapt kjente, men som delte åpent fra livene sine, da vi sendte en hermetikkboks med spørsmål ut på rundgang. Det ble noen av de mest livgivende kveldene jeg kan huske. Fellesskap kan skapes, om vi våger å åpne oss og slippe andre inn. Men også den gang oppdaget vi at ensomheten kan ha mange ansikter.

Jeg leste i en svensk kristen avis at kristne mennesker burde gå tilbake til det som var mer vanlig for femti år siden; små cellegrupper, bibelgrupper og syforeninger. Det var slikt moren min og misjonstantene, som vanket hos oss, drev med på 1970-tallet. De kom nær andre mennesker på den måten.

En amerikansk rapport – «The Loneliness Epidemic», «ensomhetsepidemien» – viser at ensomhet har beveget seg fra mest å være et eldreproblem til å bli et problem for stadig flere unge mennesker. Denne epidemien kan være  en av årsakene til at Generasjon Z nå henter fram den gamle støvete bibelen til sine besteforeldre.

Vi må kanskje slutte å snakke om ensomhet som en epidemi vi kan utrydde. I stedet bør vi se på den som en del av menneskets vilkår her i verden. Vi vil aldri kunne fjerne den helt. Men vi kan gjøre den lettere å bære og leve med. Vi kan bygge små fellesskap, være oppmerksomme på de tause ved kafébordet, banke på hos naboen. Vi kan, som Hämäläinen skriver, anerkjenne ensomhetenes mangfold og sammen finne måter som gjør at vi kan leve med den.

Samhold er et vakkert ord. I dag snakkes det hele tiden om mangfold. Og det finnes alltid små drypp av håp i en mangfoldig verden; i et blikk, en samtale eller en middag delt med fremmede. Kanskje er ensomheten et uunngåelig grunnvilkår. Men fellesskap og samhold er vårt ansvar.

Når vi skal stemme på valgdagen, er vi en del av et nasjonalt fellesskap. Alle som er gamle nok, kan jo avgi stemme. La oss se på de minuttene da denne handlingen skjer, som en høytidsstund. Det kan man gjøre selv om man skulle kjenne seg som verdens mest ensomme menneske.

En høstdag i 2010 ble mitt liv snudd på hodet. Jeg var nylig separert, sto midt i en livskrise, og ble innkalt til møte i banken. Der fikk vi beskjed: Huset måtte selges. Ikke fordi vi hadde misligholdt lånet, men fordi vi ikke lenger var to inntekter. Jeg gikk fra å være en del av middelklassen til sosialklient – til tross for at jeg hadde jobb. Det var ikke bare et økonomisk fall, det var et verdighetsbrudd. Et traume.

Dette til tross for startlån av kommunens økonomiske rådgivere som anbefalte å beholde huset framfor salg og leie. Kommunens anbefaling hjalp ikke når bankene sa nei.

Denne personlige erfaringen har siden fulgt meg som et åpent sår. Den har også preget arbeidet mitt med Protestfestivalen, der temaer som ulikhet, utenforskap og fattigdom ofte har stått sentralt. For det jeg opplevde, er ikke enestående. Det skjer i dag – hele tiden – og det skjer oftere enn vi liker å tro.

Nylig skrev Dag Erik Johnsen et innlegg i Fædrelandsvennen med overskriften: «Hvorfor snakker ikke venstresiden om oss?» Spørsmålet hans traff meg rett i hjertet. Han beskriver hvordan mer enn én million nordmenn bor i leid bolig – mange alene, uten noen å dele utgiftene med – og betaler 12–15.000 kroner i måneden, ofte mer. Boligstøtte får man ikke dersom man tjener over 320.000 kroner, til tross for at SSB viser at 1,4 millioner nordmenn tjener under 400.000.

Han har rett: hvorfor snakker vi ikke mer om dette?

Da jeg vokste opp, bodde jeg med min uføre fraskilte mor som ble alene med barn midt på 1970-tallet. Hun beholdt rekkehuset. Banken tillot henne å fortsette å bo der med oss og senere uten oss, så lenge hun betalte renter. Min far fikk kjøpt ny leilighet selv om han var alene. I dag er det utenkelig. Nå handler ikke boligeierskap om tillit og tilpasning, men om tall i et regneark og rigide forskrifter.

Endringen har ikke skjedd over natten. Etter finanskrisen i 2008 strammet norske myndigheter inn lånepraksisen. Boliglånsforskriften fra 2017 ble spikeren i kista for mange. Du kan ikke låne mer enn fem ganger inntekten. Du må stille med 15 prosent egenkapital. Og du må tåle fem prosent renteøkning på toppen.

På papiret virker det fornuftig. I praksis er det sosialt brutalt.

De som rammes hardest, er de unge, de enslige, og de som rammes av livskriser – skilsmisse, sykdom og dødsfall. Det paradoksale er at mange som mister boligen, faktisk har betalt lånet sitt punktlig i mange år. De har røtter i nabolaget, barn i skole og barnehage, venner og liv rundt seg. Men når inntekten halveres, står de plutselig på bar bakke. Ikke fordi de nødvendigvis ikke kan betale, men fordi reglene sier at de ikke får lov til å prøve. Bankens ord går med andre ord foran hva hver enkelt vil prioritere.

Og folk er forskjellige, for noen vil kunne håndtere en slik «nedgradering» av livet greit, mens for andre igjen er boligen selve limet når livet ellers har ramlet sammen. Alt det man har tillært seg av rutiner og trygghet innenfor de vante veggene kan utgjøre forskjellen som gjør at man ikke havner i psykisk uhelse og i verste fall mot selvmordets rand. Ironisk nok kan det å beholde hjemmet sitt når man har mistet sin partner være avgjørende for at man ikke havner utenfor den arbeidslinja politikerne favner så sterkt om.

Systemet i dag er ikke et boligmarked. Det er et klassesystem.

Foreldre som kan, stiller som kausjonister. Gaver og arv blir nødvendig. Og den som står alene – uten arv, nettverk eller ekstra inntekt – har få eller ingen muligheter. Boligen, som en gang var et hjem, et anker i livet, er blitt en investeringsvare. Og bankenes makt til å frata deg den er i praksis større enn både statens og din egen.

Hva slags samfunn ønsker vi?

Vi trenger en ny boligpolitikk – en som setter mennesket først. Hvorfor skal banker kunne tvinge mennesker ut av hjemmene sine, når alternativet er en leiemarkedssituasjon som er dyrere og mer utrygg? Dessuten tjener dette bare boligspekulanter.

Hvorfor stilles det ingen spørsmål ved bankenes rolle i sosial utstøting? Hvorfor kan ikke husbanken ha en større rolle, ikke bare for de aller fattigste, men også for dem som faller mellom alle stoler?

Jeg vil utfordre spesielt Ap og H som de styrende partier de ønsker å være til å be bankene å reversere eller myke opp boliglånforskriften. Fjern kravet om maks fem ganger inntekt for alle, eller innfør unntak for aleneboende og mennesker i livskrise. Gjenreis Husbankens rolle. Utvid ordningen med statslån, gi bedre rentevilkår og lenger betalingstid.

Selv har jeg skrevet brev til både Trygve Slagsvold Vedum og Mímir Kristjánsson. Jeg har ikke fått svar. Det er overraskende at nettopp disse to ikke svarer, som jeg faktisk hadde forventet svarte ut fra deres egen politikk og uttalelser. For dette handler ikke bare om bolig. Det handler om psykisk helse, om barn som flytter rundt, om trygghet, tilhørighet og verdighet. Når bolig blir et lotteri, og vi tillater at folk i livskrise må starte på null, bidrar vi til å øke forskjellene som ødelegger fellesskapet.

I dag er jeg tilbake i middelklassen, fordi jeg ikke er alene. Men angsten ligger der daglig – den lumske tanken om at dersom én av oss mister jobben, blir syk, eller dør, kan vi miste alt. Vi lever ikke i et samfunn med sikkerhetsnett for alle. Vi lever i et system der tryggheten er forbeholdt de som allerede har.

Det er på tide å snakke høyt om boligpolitikken igjen. Og det er på tide at også venstresiden løfter dette opp på dagsorden. For forskjellene vi ser nå, er ikke bare økonomiske – de er eksistensielle.