En gang skriver sangen deg – Hvil deg, Guy!

Guy_Clark_BW_Press_04

Året 2008 var et bra musikkår for min del. Jeg lokket Billy Joe Shaver til Protestfestivalen der «Sirkus Shaver» showet og trollbandt et publikumskue ingen hadde sett maken til hverken før eller siden i Kong Christians by. Dit kom Hells Angels-medlemmer i skinnutstyret, eplemostdrikkende kristenfolk med korset rundt halsen, metallentusiaster med korset den gale veien og selvfølgelig countryfolket med cowboyhatten behørig plassert på skallene. Jeg fikk oppleve den onde delen av sjela hans, som han hadde fortalt meg om en gang. Den han arva av faren sin. Han var fly forbanna og verdens snilleste fyr. Han var en vandrende selvmotsigelse, som Kristofferson synger om i «The Pilgrim». Det var den samme sommeren jeg kjørte helt til svenskegrensen for å høre selveste Bob Neuwirth synge noen strofer på Down On The Farm. Bob tuslet rundt på åkeren som en hvilken som helst publikummer bare noen få av oss visste hvem var.

Jeg fulgte denne tause skikkelsen med argusøyne fra jeg kom og til han dro. Etter en stund våget jeg meg bort for en prat, til tross for at jeg skalv som er aspeløv. Deretter lusket jeg inn til leirbålet i skogen der han skulle ha konsert for de av oss som ville høre. Bob sto nederst på plakaten, men det var nok fordi arrangør Tom Skjeklesæther visste at det var bare han og meg og noen få andre som kjente til denne superlegenden. Bob Neuwirth er nemlig levende musikkhistorie, en sjel i en kropp som kunne fylt opp et musikkleksikon alene. Bare spør Bob Dylan, som til og med hermet etter måten han gikk på, eller Kris Kristofferson som han festet med, Eric Clapton som han trøstet eller Patti Smith som han jammet med. Han var Dylans turnémanager en stund og skrev «Mercedes Benz» til venninna Janis Joplin.

Så hva har dette med Guy Clark å gjøre? Guy var der, han gikk i dette miljøet og du kunne antakelig ikke snakke med noen av dem uten at de andre ble nevnt. Alle drikkegildene som vi ikke vet om kan vi bare gjette oss til.

Guy Clark gikk bort 17. mai, men dessverre, det er fælt å måtte si det, jeg fikk aldri oppleve mannen i levende live. Jeg stiller meg dermed i rekken av kondolanter men med en flauere smak i munnen enn en del andre like store fans. Guy var mindre kjent enn Merle Haggard, men mer kjent enn Shaver og Neuwirth. Salgstall og kjendisfaktor betyr likevel null i denne sammenhengen. Fakta er at Guy Clark var en institusjon og på mange måter stifteren, ja selve årsaken til at Americana ble en egen musikksjanger. Han slet med helsa de siste åra og særlig etter at hans livspartner Susanna gikk bort for fire år siden. Klassikerne til Guy er mange. «Desperados Waiting For A Train» er mest kjent, men «She Ain’t Going Nowhere», «LA Freeway» og «Let Him Roll» var like suverene.

Guy har aldri hatt noen nedadgående kurve som låtskriver, men skrev like gode og like intense tekster helt til det siste. «Somedays The Song Wrote You» er et eksempel på det. Albumet kom ut i 2009:

Noen ganger vet du hvordan det ender.
Noen ganger har du ikke peiling
noen ganger skriver du sangen

Noen ganger skriver sangen deg.

I sitt siste album «My Favorite Picture Of You» beskriver han de beste bildene av henne, de beste bildene av Susanna. «Du var så sint at det er vanskelig å tro at vi kunne være elskere. Du har en brann i dine øyne, hjertet ligger i armene dine, forbannelsen på leppene men alt jeg kan se er vakkert»

Jeg kan irritere meg grønn over at jeg aldri fikk oppleve en konsert med Guy Clark, men det er en av skjebnene når man aldri har hatt penger til overs. En dårlig skjult unnskyldning selvsagt for når alt kommer til alt handler det om det samme som når en av dine nærmeste dør og du angrer livet av deg på at du ikke besøkte han mer enn du gjorde.

Mitt første måte med Guy Clark var en kjølig kveld i 1987. Jeg satt hjemme hos mora mi og så på CMT, en musikkanal med countrymusikk som en kort periode var å oppdrive på norsk fjernsyn. Kanalen forsvant dessverre like fort som den kom på norske tv-skjermer. Jeg rakk å få med meg låta «Let Him Roll» fremført av Johnny Cash. Videoen forteller historien om siste besøket hjemme hos og opprydningen etter en gammel alkoholiker. Blant alt rotet og tomflaskene finner Johnny i filmen et krøllete bilde av en dame, som viste seg å være Alice, ei hore fra Dallas. Når så alkoholikeren som spilles av Waylon Jennings skal begraves oppdager man at hun er tilbake, litt i bakgrunnen med et svart slør over ansiktet.

Hun kom tilbake, men for sent, slik det ofte er. Videoen grep meg, mer på grunn av teksten enn at Johnny og Waylon spilte i den.

På den tida var det den mest sørgelige historien jeg hadde sett og hørt. Jeg kom aldri over den. Han kom aldri over henne, for hun var den største og eneste kjærligheten i denne drukkenboltens liv. En stor kjærlighet dør jo aldri, sies det.

Når hora kom tilbake i begravelsen for siste gang rørte det en sart sjel som ennå ikke hadde møtt den store kjærligheten på det tidspunktet.

Waylon Jennings spilte hovedrollen i videoen, men låta fant jeg ut var laget av Guy Clark. Jeg summerte fort opp det tragiske i å miste en stor kjærlighet, eller å aldri finne henne.

I forbindelse med 70-årsdagen ble det utgitt et bemerkelsesverdig tributealbum kalt «This One’s For Him: A Tribute To Guy Clark«. Albumet var produsert av Shawn Camp og Kris Kristoffersons turnemanager Tamara Saviano. Albumet er et av de beste platekjøpene jeg noensinne har gjort. Den ene sangen overgikk den andre. Hvis du ikke har hørt Guy før må du spore opp dette mesterverket av et hyllestalbum. Mine høydepunkt var Kristoffersons versjon av «Hemingway’s Whiskey», Vince Gill med «Randall Knife», James McMurtry med «Cold Dog Soup». Ellers deltok bl.a. Rodney Crowell, Rosanne Cash, Willie Nelson, Ramblin’ Jack Elliott, Emmylou Harris, John Prine, Steve Earle, Patty Griffin og Jerry Jeff Walker.

Jeg finner frem dette verket igjen nå når den sørgelige beskjeden for oss kommer ifra Nashville om at Guy Clark er forenet med Susanna. Mannefallet blant countrygiganter er så massivt nå at noen av oss må begynne å lete på nytt etter meningen med livet. Jeg kommer bare på Willie og Kris og Tony Joe White i samme kategori. Ja, foruten de som favner flere stilarter, som Dylan og Cohen.

«Well, he was a wino, tried and true. Done everything there is to do,» er første linjen i «Let Him Roll». Det gjelder nok både han som sang, han som spilte hovedrollen og han som skrev sangen i videoen.

Nå har de alle rullet videre

Reklamer

Kameleonen er borte

David_Bowie_1976

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg var aldri noen stor Bowie-fan på 70-tallet. Jeg sirklet for mye rundt artister som Status Quo, Suzi Quatro og ABBA. Men så gav han ut noen stjerneskudd av sanger, og da tenker jeg først og fremst på «Ziggy Stardust» (1972), «Golden Years» (1976) og «Heroes» (1977).

Han var stilskapende og helt sentral da glamrocken kom og faktisk også da den sa takk for seg.

I 1980 kom «Ashes To Ashes» og «Fashion» og med de var det helt tydelig at han også kom til å sette sitt preg på 80-tallet. Kameleonen dukket opp igjen med noe helt annet, da han gav ut «Let’s Dance» i 1983 som for meg var det avgjørende øyeblikket som festet Bowie til min radar.

«Cat People (Puttin out Fire») var et råskinn av en låt som gjorde at jeg måtte gå dypere inn i Bowies tidligere periode. Der fant jeg kunst på kunst, noe av det mest kreative jeg har sett hos noen musikere i min musikalske verden. På albumet var det mer enn 7 minutter lange tittelsporet «Let’s Dance» som vi lokket dj’en i kjelleren på Silius til å spille for oss. Du og du, som vi danset. Svetten rant og vi enset knapt de mange fine jentene, som egentlig var målet for kvelden.

Vi var ikke ferdig med Bowie der nede i mørket. Dagen derpå kjørte vi kolonne fra Gartnerløkka ned mot Silokaia og tilbake igjen, gang på gang. I høyttalerne dunket både denne og «China Girl» så det kunne høres langt ut mot Dvergsøya.

Jeg kjørte en stilig Datsun 180b på den tida. Kassettspilleren var like viktig som selve bilen.

Siste gang jeg spilte «Cat People» var på Silokaia der jeg snakket med ei av jentene i gjengen. Kort tid etter døde hun av kreft, uten at vi visste. Akkurat som med Bowie. Det skulle ta cirka 30 år før jeg orket å høre på låta igjen, da for å spille den i RETRO.

Han har liksom alltid vært der, en av dem som aldri kunne dø. Han dukket opp inni mellom når han kom ut med noe, ellers levde han et tilbaketrukket liv. Jeg fikk heller ikke høre han på Quartfestivalen fordi jeg ikke hadde råd til billetten. Sånn kan det gå. Nå er det toget gått.

«De gylne åra» har fått seg en smell med Bowies bortgang. Kameleonen er borte, men genial som han var klarte han jaggu å lire av seg et helt nytt album «Blackstar», på 69-årsdagen sin, bare to dager før han takket for seg. Ingen visste at han hadde vært syk i lang tid.

Han fikk siste ordet, som alltid.

 

(Tirsdag kl. 22 hyller jeg han i RETRO på Radio Sør.)

RETRO-perler for 2016 – en musikalsk vareopptelling

radio1«Musik skall byggas utav glädje» sang Lill Lindfors i 1978. Musikk skaper glede, men også trøst, engasjement og fungerer som befriende inspirasjon. «Eg jobbar ikkje i trivselsbransjen,» sa Paal-Helge Haugen da jeg på 90-tallet konfronterte han med at poesi har fått folk ut av psykiatriske sykehus. Like fullt er det sånn at mørket kan føre til lys. Sanger har samme kraft som poesi, og mange av sangene er skapt av poesi. Tenk hvilken kraft det var da tusenvis gikk bak fanene til Martin Luther King og sang Pete Seegers udødelige klassiker «We Shall Overcome». Eller når Erik Bye satt i Dagsrevyens studio 11. september 2001 for å fremføre «Vår Herres Klinkekule». Når ord blir fattige, blir musikken spesielt viktig. Musikk hadde også stor betydning 22. juli 2011. Men mest av alt omfavner musikk kjærlighetens dypeste og mer allsidige sider, foruten de tonesatte naive «I love you-sangene». Vi kan føle ensomheten i Hank Williams tragiske sanger eller i Stonewall Jacksons 1970-album «The Lonesome In Me». Eller den overlykkelige som dedikerer hele sjela til sin elskede, slik som i Bob Dylans «Make You Feel My Love». Den har i år fått to sterke nordiske versjoner i Ebba Forsberg / Mikael Wiehes «För Att Jag Älskar Dej», og ikke minst Ingebjørg Bratlands «Fordi Eg Elskar Deg». Min lidenskap for musikk startet allerede tidlig på 70-tallet med den britiske gruppen Status Quo, et band som kjører full rulle fremdeles.

Det som var vanlig når et år var over var å ha vareopptelling. Min første og eneste «vanlige» jobb var i en periode mellom 1981 og 1988. Vi tuslet rundt på jernvarelageret til Ole Moe AS og solgte alt fra spiker til gressklippere. Hvert år på denne tiden var det vareopptelling. Alt skulle telles.

Nå har jeg laget en musikalsk vareopptelling, hvor jeg har børstet støvet av 24 RETRO-perler hentet fram fra mitt eget lager. Pr. i dag finnes alle på min elskede mp3-spiller, nå oppe i mer enn 1200 eksklusive sanger, samlet sammen gjennom en årrekke. Den er min redningsplanke, enten jeg løper, trenger medisin mot flyskrekk eller sitter ii tannlegestolen. I tillegg eier jeg fortsatt alle CD-skivene jeg har systematisert i reoler.

På nerdete vis har jeg funnet frem 24 perler, like mange som det er luker å åpne på adventskalenderen. Omhyggelig utvalgt, penslet ut forsiktig, slik konservatorene penslet frem fortidens skjeletter under torvet på sensommeren. Jeg startet med cirka 60 av de cirka 1200, men endte med disse 24.

Når man ikke får med alt man ønsker får man klippe inn det viktigste i innledningen. Det viktigste i musikkåret 2015 var nok at jeg oppdaget musikken og tekstene til Lars Winnerbäck, på samme måte som jeg for noen år siden oppdaget en annen svenske, Stefan Sundström. Nå som Winnerbäck har funnet seg jente fra Vågsbygd, kan vi kanskje håpe på en konsert i det nye året. Gjerne på Protestfestivalen. Albumet «Vatten Under Broarna» (2004) kunne vært på lista, men tar den i stedet med i innledningen fordi hele albumet er verdt å høre på. Det var «Om Du Lämnade Mej nu» som førte meg til Winnerbäck, duetten med Miss Li der han synger så tårene hennes renner. Den er for ny til å bli med på RETRO-lista.

«Musik skall byggas utav glädje» sang Lindfors. Men også i sorg, av tvil eller i kjærlighet.  Musikk er terapi, slik det var for meg da jeg fant Kris Kristofferson midt i det musikalsk svarte 80-tallet. Den gang var countrymusikken noe ingen hørte på. Jeg fikk inntrykk av at det bare var Dylan som satt og lyttet til Kristofferson.

Det ble mange mil gjennom Sverige i året som snart er over, med mye svensk musikk og med ABBA-museet i Stockholm som høydepunkt. Det var en åpenbaring for oss som vokste opp med ABBA som tidenes beste band og Agnetha på toppen av «Skreppetoppen» jeg lagde meg på slutten av 70-tallet, inspirert av bladet Det Nye. Hun måtte bare se seg slått av Olivia Newton John. La meg også nevne Ingamay Hörnberg med albumet «Dag Till Ro», et album jeg var så heldig å ha en finger med i, da det ble utgitt i 2005. Historien rundt mitt forhold til musikken til Ingamay går enda lenger tilbake. Og så nevner jeg den sangen jeg nok har spilt aller mest i året som har gått. Den er for ny til å havne på RETRO-lista, siden albumet «Istället for Tystnad» kom ut i 2011. 66-årige Rolf Wikström er en svensk blueslegende. «Jag är Glad» har alt en sang trenger for å gjøre en glad, og ikke minst for å gjøre deg tydelig klar på at du skal være glad bare du er i live.

Til sist før vi røper lista: Er du veldig happy ved utgangen av 2015 skal du sette på Etta James med «At Last». Sangen ble opprinnelig skrevet under 2. verdenskrig, men ble først kjent da Etta gjorde sin versjon i 1960.

Så til sakens kjerne: 24 sanger for året som kommer. 24 timer i døgnet. 24 dager i advent. 24 sanger til glede, til sorg, til inspirasjon eller for å fremkalle litt fandenivoldskhet. De trengs, alle. Og siden det er RETRO har jeg valgt å kun ta med sanger som er minst ti år gamle (utgitt 2005 eller tidligere), med bare ett eneste hederlig unntak.

Vel bekomme!

 mcmurtry

  1. James McMurtry – We Can’t Make It Here (2005)

I 1970 dro dansken Jacob Holdt på haiketur gjennom USA med et kamera som fast følge. I 1976 var han tilbake i Danmark. Resultatet av reisen ble fotobokverket «American Pictures», som først og fremst viste baksidens Amerika. Holdt lever fortsatt av å holde foredrag og reise rundt for å fortelle om «American Pictures». Forfatteren Larry McMurtry fikk den høyt aktede Pulitzer-prisen for western-novellen «Lonesome Dove». Mange har sett filmserien. Dette var en annen vanskelig tid i Amerikas historie. Sønnen James McMurtry valgte musikken. Han har allerede blitt en anerkjent Americana-artist og låtskriver. 53-årigens ferske album «Complicated Game» (2015) er kåret til årets beste utgivelse av den svenske musikkbloggen Rootsy. Musikken har for lengst blitt levebrødet for McMurtry junior. Låta «We Can’t Make it Here» fra albumet «Childish Things» (2005) er et vel så mektig verk, suggerende og ærlig om alt som er galt med fødelandet, født som han er i tjukkeste Texas. Verden blir et stadig mer vanskelig sted å leve. Med oljekrise, økende ulikhet,høyere priser og lavere lønninger ser ikke fremtiden så lystig ut i Norge heller.

2. Bruce Cockburn – Tried And Tested (2003)

Noe mindre kjent er Bruce Cockburn, men musikalsk befinner han seg i samme landskap som McMurtry. Albumet «You’ve Never Seen Everything» inneholder bl.a. «Postcard From Cambodia» og den jeg har valgt ut, spor 1 på albumet. Sangen følger opp om livets realiteter, alt forsøkt og testet ut. Har man egentlig noe valg? Duller du deg inn i denne før natta får du mange tanker i hodet. Konklusjonen etter alle forsøkene: Han er her ennå. Canadiske Cockburn er passert 70 år. I fjor lanserte han memoarene sine «Rumours Of Glory: A Memoir». Han regnes som en politisk singer-songwriter. I utgangspunktet var han agnostiker som endte opp som kristen. Verdt å teste ut.

3. Sam Cooke – A Change Is Gonna Come (1964)

Året jeg ble født, 1963, var et dramatisk år. Raseskillet raste i USA, og Martin Luther King holdt sin berømte tale «I Have A Dream». President John F. Kennedy ble skutt og drept. Året etter var knapt bedre, da Sam Cooke gav ut sin egen sang med håp i lufta. Det var håp om bedre tider. Men dessverre, 11. desember 1964 ble Cooke skutt på et hotellrom, visstnok i det som var selvforsvar. Den kvinnelige eieren av hotellet mente Cooke hadde angrepet henne. Sangen ble sentral for borgerrettsbevegelsen i USA på 60-tallet, som en protestsang. Den er kåret til en av tidenes beste sanger, skrevet av artisten sjøl. Cooke var sønn av en pastor i Clarksdale, Mississippi, en by jeg var så heldig å besøke i 1999.

4. Kris Kristofferson – Little Girl Lost (1972)

Få artister har et så sterkt samfunnsengasjement som Kristofferson. Flere av albumene bærer preg av kompromissløs samfunnskritikk. Dette er en annen side av låtskriveren som for lengst er innskrevet i Songwriters Hall of Fame. Tittelen henspeiler utvilsomt på William Blakes dikt «The Little Girl Lost» fra 1794. Ikke uten grunn. Kristofferson tok doktorgrad på Blake i sine unge år og siterer Blake jevnlig i intervjuer. Mange av låtene er inspirert av Blakes tenkemåte. Denne handler om menneskets iboende syndige vesen – og om begjær, «Walking contradiction- partly truth and partly fiction» sier Robert DeNiro til Cybille Shepard i filmen Taxi Driver. Han har nettopp gitt henne et Kristofferson-album. Linjen er fra «The Pilgrim». Her viser han menneskets motsetninger. Se hun går alene gjennom verden. Hun er ikke ute etter en elsker, men et sted hun kan kalle Hjem. Hun er ikke trofast mot noen, heller ikke mot seg sjøl. 16 smilende fremmede er alle ute etter kroppen hennes, med sine svarte fantasier. Hun mater ditt sultne ego til du tror du er litt av en kar. Det er djevelen som eier henne, men hvis du tar henne, vær snill mot henne. Jeg elsket henne.

5. Porter Wagoner – Cold Hard Facts Of Life (1967)

Huff, dette blir verre enn verst. Men Porter Wagoners sørgelige stemme får det til å bli en låt du gjerne hører om igjen og om igjen. Tenk deg du har en kjæreste du elsker. Du kommer tidligere hjem enn ventet og vil overraske henne. Parkerer bilen utenfor butikken for å kjøpe med vin og blomster. Det er først når du overhører en samtale med mye latter du forstår at hun er utro. Det er først da du forstår de kalde harde fakta i livet. Hvordan det ender? Ikke godt, for å si det sånn. Men sangen er lærerik. Det å bli elsket er større enn å elske. Sangen er tittelsporet på et album gitt ut i 1967. Porter Wagoner ble kalt Mr. Grand Ole Opry og ble for oss nordmenn mer kjent for sitt mangeårige samarbeid med Dolly Parton. I USA derimot, var han en musikalsk legende. Han døde av lungekreft som 80-åring i 2007.

6. Leonard Cohen – Anthem (1992)

Den beste låtskriveren i verden, ifølge Kris Kristofferson. Det var to sanger å velge mellom for min del. «The Tower Of Song» er fantastisk, men det ble denne. Den stadig siterte linjen «there’s a crack in everything. That’s how the lights get in» er fra «Anthem». Fuglene ber deg begynne på nytt. Ikke dvel med fortiden eller tenk på hvordan det kan bli. Den hellige due vil bli fanget og solgt igjen, kjøpt og solgt og kjøpt på ny. Duen er aldri fri. Ingenting er perfekt. Lev livet. Det er alltid et håp der ute, alltid en lysning et sted. Cohen var den eneste som «sjarmerte beistene» ifølge Kristofferson, da han kom ut kl. 4 om morgenen på tidenes best besøkte rockefestival Isle Of Wight i 1970. De brant lastebiler på det tidspunktet. Cohen sjarmerer alltid. Alltid. Selv i en alder av 82. Hans siste album er et av de beste.

7. Boom Town Rats – I Don’t Like Mondays (1979)

Bob Geldof er mannen bak Live Aid og Band Aid. «Do They Know It’s Christmas» er alltid på spillelistene rundt juletider, men jeg har ikke julesanger med på lista. Engasjementet til Sir Bob har vi hørt om, men fikk erfare det i den timelange talen han holdt da han mottok Erik Byes minnepris på Protestfestivalen i september. Han vil verdens fattigdom til livs. Det er hans mål. Bandet The Boomtown Rats stiftet han i Dublin i 1975. Følger man med på teksten forstår man at han var samfunnsengasjert allerede som ung. I 1979 kom sangen om ei jente som ikke likte mandager, en tekst med tragisk innhold. Sangen handler om den 16 år gamle Brenda Ann Spencer som 29, januar 1979 skjøt lærere og elever på en skole i USA. Hun brukte et gevær hun fikk av faren i julegave julen 1978. Da politi og FBI spurte hvorfor hun gjorde det svarte hun følelsesløst «Jeg gjorde det for moro skyld. Jeg liker ikke mandager». Vi lever i en turbulent tid. Vi tåler å høre mer av denne for å bry oss.

8. The Stranglers – No More Heroes (1977)

Det ble sagt da Erik Bye døde, at han var den siste Helten. «Hvem skal vi lytte til nå?» sa forfatteren Levi Henriksen. I de senere årene har det blitt skrevet flere ganger at vi har mistet både helter og originaler i den senere tid. Hvor blir de av, er samfunnet blitt for striglet? Men allerede i 1977, da The Stranglers spilte inn denne punklåten funderte de på hvor alle helter var blitt av. I denne sangen nevnes Leo Trotsky, William Shakespeare med flere. Men låta eier seg sjøl. Det er en fengende låt, en jeg aldri har gått lei av å høre. Låt nr. 8 i «julekalenderen» blir denne.

9. Status Quo – Gerdundula (1971)

Vietnamkrigen holder på for fullt. Apollo 14 er sendt til månen. General Idi Amin tar over Uganda etter et statskupp, mens Per Borten styrer Norge frem til våren. Trygve Bratteli overtar. Siden vi befinner oss i julestemning; 1971 var også året da Sølvguttene vinner korkonkurransen BBC: Let the People’s Sing. Musikalsk blir begge de to neste låtene på lista utgitt dette året. Begge var blant mine aller første musikalske favoritter. Status Quo holder det gående ennå, etter å ha eksistert siden 1962. «Gerdundula» er en artig låt med den tidlige «Quo-sounden» som de tidligere medlemmene Alan Lancaster og John Coghlan var med på å tilføre bandet. Albumet «Dog Of Two Head» ble utgitt med både denne og den sju minutter lange «Umleitung» på. Når jeg sto i kjelleren til Henrik og spilte luftgitar til «Mean Girl» var den også hentet fra dette albumet. Jeg velger meg denne.

10. Elvis Presley – Funny How Times Slips Away (1971)

Kongen må med på lista. Jeg kunne selvsagt valgt den som ble min inngang til Elvis, nemlig den siste hiten hans «Moody Blue» (1977). Men tidsmessig ved årets slutt faller det lett å velge en annen favoritt skrevet av Willie Nelson. Denne handler naturlig nok om tida som går, om hvor lett det er å glemme. I sangen møtes to tidligere kjærester. Hun har funnet seg en ny, noe han finner en smule underlig, siden de nettopp elsket hverandre. Og så har han hørt at hun sier de samme tingene til han nye som hun sa til han tidligere. Joda, tidene endrer seg. Kanskje reflekterer du over det samme ved inngangen til 2016. Elvis gjør denne mesterlig. Han er jo Kongen, selv om han forlot oss i 1977. Konger dør ikke, ikke helt.

11. Melanie – They Can Find You In Your Dreams (2004)

Ikke alle vet at Melanie Safka var blant artistene på den legendariske Woodstock-festivalen i 1969. Melanie har en egen følsomhet i stemmen som skiller henne fra mange av dagens pop-artister. Den litt skjelvende stemmen synger ennå, slik den har gjort siden 1967. «Lay Down (Candles In the Rain)» ble skrevet etter hennes opptreden på Woodstock, men flere av sangene er kjente. Ikke minst hennes versjon av «Ruby Tuesday» og «What Have They Done To My Song, Ma». Den jeg falt for er temmelig ny, utgitt i 2004. Tittelen sier mye om hva den handler om. Det er farlig å bli kjær, for selv etter at det er slutt kan de finne tilbake i drømmene. Få vet at jeg var veldig nær å få Melanie til Protestfestivalen for noen år siden, men så døde hennes mann og manager plutselig.

12. Donna Fargo – You Were Always There (1973)

Jeg måtte ha med denne «grinelåta», for jula er en tid for minner. «You Were Always There» handler for meg om faren min. For deg kanskje om din. Du var alltid der og plukket meg opp når jeg falt. Du var alltid der, men nå vet jeg at jeg gjerne skulle kjent deg bedre. Du satt på sengekanten og ba fadervår med meg. Du sang for meg til jeg sovnet. Du var der alltid og passet på meg. Jeg angrer sånn på at jeg ikke tok meg tid til å bli bedre kjent med deg. Jeg angrer sånn på at jeg aldri tok meg tid til å spørre deg om dine drømmer, om det å ha det vondt og om ensomhet. Hvis du hadde et ønske, en drøm, hva ville det vært, om du kunne få leve om igjen. Jeg kan ikke tenke meg en viktigere sang å ta med seg inn i et nytt år. Tid for gode minner, nostalgi og ikke minst verdier.

13. Gordon Lightfoot – Rainy Day People (1975)

Altfor undervurdert, men canadiske Gordon Lightfoot er en av tidenes låtskrivere. Det sier jeg uten å blunke. Da er det helt ålreit at han selv har Kris Kristofferson som sin fremste inspirasjon. Jeg er imidlertid ikke alene om å mene det jeg mener. Robbie Robertson fra The Band kaller 77-åringen for «a national treasure». Bob Dylan har han også blant sine favoritter. Neste sang på lista er nettopp med Lightfoot, hentet fra hans 1975-album «Cold On The Shoulder». Mange av oss er en del av «Rainy Day People». Lightfoot kjennetegner dem med at de vet når det er på tide å ringe, med at de venter til de har hørt alt før de snakker, med at de ikke lyver når de forteller deg at de har vært like langt nede som deg. De gjør ikke noe av om du feller en tåre eller to. Melodien passer til teksten, det er noe av genialiteten til Lightfoot. Helstøpt, eller som Åge Aleksandersen ville sagt, «hel ved».

14. Åge Aleksandersen – Va Det Du Jesus (1984)

Apropos Åge. Jeg har alltid vært glad i sangene hans, helt siden jeg var på konsert med Åge og Sambandet på en fotballbane utenfor Hellvik på Jæren omtrent på den tida «Levva Livet» kom ut. I buskene lå nye kjærester og elsket, og Gud vet hvor mange barn født, Åge har vært soundtracket til. Denne sangen har jeg vært spesielt glad i fordi den handler om å bry seg.  Slik tolker jeg den. Tittelen på sangen er en fortelling om mennesker som ikke klarer å følge i fotsporene til Jesus, uansett hvor mye vi forsøker. «Va det du Jesus. Va det dæ vi mista igjen. Å, va det sjansen til livet vi lemlesta no igjen». Det var så riktig at nettopp Åge fikk den første minneprisen etter Erik Bye. Han er den fremfor noen som har overtatt Høvdingens posisjon. Han fortsetter å synge og mene med sin ærlige fremtoning, sin ydmykhet og sin evne til å bry seg. Er det rart vi blir glad i han.

15. David Bowie – Golden Years (1975)

Sangen var med på «Station to Station» og har mye 70-talls-klang i seg. Fengende låt, plystring og de gylne åra sammen med henne. Tittelen passer fint inn når en skal gjøre opp en slags status. Hvilket år var ditt gylne år? Jeg vil si 1975 var et av mine. Livet var en lek og det var evig. Vi hadde knapt hørt om døden. Fotball og musikk, alvor i leken, mens i dag er det mer forsøk på lek i alvoret. Bowie har vært som en musikalsk kameleon helt fra sin androgyne periode rundt Ziggy Stardust til i dag og i det albumet som traff meg best, på begynnelsen av jappetida. Men «Let’s Dance» er noe helt annet enn albumet denne er hentet fra. Men jeg digger både den og «Ashes To Ashes» som får meg til å tenke på at vi alle er støv.

16. Bob Dylan – Make You Feel My Love (1997)

«Time Out Of Mind» er av mange regnet som et av Dylans aller beste album. Det sier ikke så lite, for katalogen er uendelig lang. Personlig er «Not Dark Yet» den største, men denne passer best i tida med nyforelsket glød i moden alder. Dessuten er vi blitt påminnet om den først ved Mikael Wiehe og Ebba Forsberg og så med Ingebjørg Bratland. Sangen ble faktisk først spilt inn av Billy Joel, til Dylan selv tok den med på sitt album. Når regnet slår imot deg der du går, og når du ikke vet din arme råd, da vil jeg holde deg i tusen år, fordi jeg elsker deg. Vi trenger noe lyst og oppbyggelig, noe håp på vei inn i et nytt år. Vi må ha det. Livet er for vanskelig, for uforutsigbart, der bare kjærligheten er lett på foten og sterk som en bjørn.

17. ACDC – Thunderstruck (1990)

Pumper du jern eller løper, ja da er denne akkurat det adrenalinkicket du trenger. Jeg kunne gjerne plusset på Jerusalems «Krigsman» (1980), men får bare med en av dem. Utgitt på albumet «The Razor’s Edge» (1990) og kanskje det beste sporet dette seige hardrockbandet fra Australia har gitt ut noensinne. Det til tross for en hektisk periode sent på 70-tallet, da jeg hørte mest på dem, midt imellom ABBA og Roger Whittaker. Bandet og spesielt Angus Young klarte å få meg påtent, det gnistret fra dem, selv om jeg ikke akkurat var noen stor fan av hardrock. At sangen er et adrenalinkick bekreftes ved at fotballaget Atlético Madrid alltid synger den på bussen på vei til kamp. Engelsk Premier League-klubb Swansea bruker den også som motivasjon. Og altså jeg.

18. Anna Lena Løfgren – Lyckliga Gatan (1968)

Himmelvid sprang fra ACDC til Anna Lena Löfgren, men nå snakker vi minner om den tida vi virkelig befant oss i «lyckliga gatan» tilbake på 70-tallet. Nyttår er tid for se seg tilbake, like mye som å se fremover. Minnene kommer så ofte til meg. Nå er alt borte, jeg fatter det ei. Hun synger om det som er borte, det som er jevnet med jorden, om sangen som ikke er mer, om vennene som er borte som i Lars Saabye Christensens dikt «Gutta». Melodien flyter så lett av sted, slik vi fløy lett av sted som unge gutter. Anna-Lena (1944-2010) fikk en megahit med denne som opprinnelig var en italiensk sang. Den toppet svensktoppen i 14 dager i 1967 og året etter toppet den VG-lista i Norge. Det var samme året jeg flyttet til min «lyckliga gatan». Langt inn i 70-tallet var sangen populær.

19. John Trudell – All There Is To It (1994)

På 35-årsdagen for John Lennons dødsdag 8. desember kom meldingen om at John Trudell har forlatt verden. Kreften tok den 69-årige poeten, musikeren og politiske aktivisten. Han var talsperson for indianerorganisasjonen United Indians, som tok over Alcatraz i 1969. Han ble kalt «a dangerous poet» fordi han stadig kritiserte USAs behandling av indianerne. Det fortsatte han med hele sitt liv, og han hadde og grunn. I 1979 ble kona, svigermora og hans 3 barn brent inne i en brann han hele tiden har hevdet var påsatt. Det skjedde mindre enn 12 timer etter at han hadde satt fyr på det amerikanske flagget. Filmen «Trudell» (2005) oppsummerer et liv Trudells gode venn Kris Kristofferson mener er en av vår tids store Helter. Jeg glemmer aldri øyeblikket da vi på vei fra Oslo til Kristiansand i 2004 hadde Kristofferson og kona i baksetet. Jeg puttet «Falne Engler – Kris Kristofferson på Norsk» i spilleren. Kris elsket den plata. Når Johnny Lobo kom på, hører jeg låtskriveren kore fra baksetet. Det var et magisk øyeblikk. «Johnny Lobo» handler om John Trudell.  «All There Is To It» er musikalsk poesi med Allen Ginsberg-sting fra Trudells mest suksessfulle album «Johnny Damas And Me»

20. Peter Gabriel & Kate Bush – Don’t Give Up (1986)

Jeg valgte denne, men kunne også valgt Billy Joe Shavers «Try And Try Again». Det er en mektig låt om å holde ut, ikke gi opp. Det handler alltid om å være sterkest, vil kjempe, vil vinne kampene. Men hva når alle drømmene er borte, når tapet er et faktum. Ingen vil ha en taper. Det er da stemmen kommer fra mørket. Ikke gi opp! Du har venner. Du kan klare det. Jeg vet du klarer det. Når alt ser som svartest ut er det viktig at man ikke er alene. Jeg tror aldri vi blir mett av denne. Peter Gabriel og Kate Bush utfyller hverandre så godt her i denne sangen fra året 1986, det året som hadde sine mørke sider. Olof Palme ble tatt av dage, Tsjernobyl-ulykken har etterlatt seg ofre helt frem til i dag. Her i Norge husker vi at 14 omkom da Caledonien brant. Men sangen er evig aktuell.

21. Pink Floyd – Another Brick In The Wall Prt. II

Pink Floyds «The Wall» kom ut like før inngangen til 80-åra. Jeg husker vi satt på internatet på Drottningborg når min romkamerat med det anlegget guffet opp lyden. Helikopterduren i sporet etterpå så høyt at man trodde det var landet på taket, teksten der det lærerne blir formant om å la oss være i fred. Vi trenger ingen utdanning. Tidene har forandret seg, det er ikke lett å få jobb uten utdanning i dag. Jeg gjorde imidlertid som Pink Floyd sa, hoppet av skolen etter et år fordi jeg fikk jobb. Aldri mer skole igjen. Geniene i Pink Floyd visste hvordan lage den perfekte sang. Det var versjonene I, II og III, men det var toeren vi hørte på, selv om den ble forbudt i noen land. Roger Waters skrev sangen. I 1980 ble den brukt som protestsang for elever i Sør-Afrika. Det var samme året den traff meg.

22. Dory Previn – Lady With The Braid (1971)

Jeg ble hekta på Dory Previn første gang jeg hørte henne på plate. Disse sangene, skapt i en så skjør og følsom tilstand og delt med oss alle. Inspirasjonen hentet hun først og fremst fra samlivet og senere bruddet med stjernedirigenten André Previn. Tekstene går i retning det vi kan kalle psykologi, religion og sex, men først og fremst denne utømmelige tanken som dreier seg om kjærlighet – på godt og vondt. Hvis Joni Mitchells «Blue» var å «dele for mye», så kan det i høyeste grad sies om albumene Dory gav ut mellom 1970 og 1976. Følelsene fikk hun nok etter en turbulent barndom med en far med et svingende humør etter at han ble gasset under 1. verdenskrig. Albumet fra 1971 er det albumet jeg har spilt mest, med kutt som «Angels And Devils The Folowing Day» og «Stone For Bessie Smith». Kjærligheten og begjæret får mest utløp i «Ya Da La Scala» og den jeg har valgt, «Lady With The Braid». På en forsiktig, men avslørende måte forteller hun hvor avhengig hun er av han. «Isn’t going home a lonely ride?». Har du først hørt denne, vil du høre flere. Fin start på året. Dory ble en gammel dame på 86, gikk bort i 2012.

23. Patti Smith – Boy Cried Wolf (2000)

Hun fyller 70 i 2016. Artister har opp gjennom årene blitt regnet som ambassadører for menneskerettigheter og rettferdighet, på forskjellige måter. Noen er sterkt engasjerte, andre ikke. Blant de kvinnelige er Patti kanskje den aller tydeligste. Flesket opp i rocken med rom på Chelsea Hotel, og med William Blake som fyrtårn. Patti er dronninga, sjefen eller hva man kaller henne. Denne sangen likte jeg fra jeg hørte den første gang. Lidelse er temaet, det å bli bundet fast og påført lidelse. Poesien i tekstene gjør henne til musikkens poesidronning. Fordi hun stadig turnerer er det stadig muligheter til å høre henne live, slik jeg gjorde første gang på Peace & Love i Sverige for en del år siden. Diktet hun resiterer i starten av sangen står for seg sjøl, på sedvanlig Patti-vis.

24. Haddy N’Jie – We Shall Overcome (2009)

Jeg lovet en sang nyere enn ti år. Det er denne. Men jeg lyver litt. Pete Seegers verk var hymne for borgerrettsbevegelsen på 60-tallet og fremført av Joan Baez og de andre bak fanene til Martin Luther King. Egentlig er den laget ut fra en gammel gospelsang fra 1901, men omgjort av Seeger. Når jeg tenker på alle de tusener som har sunget den, alle stjernene som har spilt den inn og at den faktisk også ble fremført av Bruce Springsteen etter 22. juli, er jeg likevel ikke i tvil om at Haddys versjon tilhører de ypperste. Derfor er jeg stolt over at hun faktisk spilte den inn på Protestfestivalens jubileumsalbum «Fight Apathy» i 2009. Sangen kom på 2. plass i avstemningen over tidenes protestsanger. Haddys stemme er blant de beste vi har i dette landet. Hun gjør den nakent og stille, uten forstyrrende instrumenter. Må høres.

 

Var det en okay liste? Håper det. Tirsdager kl. 22, søndager kl. 22 frem til nyttår, kan du høre mine julesanger på Radio Sør.

God Jul og Godt Nytt År!

RIP platesjappa 

platesjappeHusker ikke om det var Dag, Daumann eller hvem andre som sto bak disken, men øyeblikket ble hellig. Den første platesjappa jeg frekventerte lå innerst i Lillemarkens. Det ble begynnelsen på et avhengighetsforhold som skulle vare. Jeg kjøpte min aller første kassett. Coveret var gult, «Golden Hour Of Status Quo». En hel time med favorittbandet mitt skulle gjennomspilles i årevis fremover. Alt fra «Umleitung» til «Down the Dustpipe» og «Gerdundula». Jeg har faktisk restene av kassetten ennå, på hylla på det kombinerte nostalgiske TV-rommet og kontoret.

Siden den gang har jeg trødd stier til mang en platesjappe, ikke bare i byen men overalt hvor jeg har ferdes. I de senere årene var det aldri en Oslotur uten å måtte innom Platekompaniet på Oslo City. Før det var det en unik platesjappe i en av Oslos undergrunnsbaner. Der fant jeg flere godbiter. I Kristiansand satt jeg noen måneder bak disken på Pathetique øverst i Markens. Det var en drøm å se hva platekjøperne kjøpte, ja kanskje til og med påvirke dem til å skaffe seg ei eller annen singer-songwriter-plate. Den siste plata jeg tok med hjem derfra var Robbie Robertsons indianerplate «Contact From The Underworld Of Redboy», med stemmen til Leonard Peltier på et av sporene. Peltier som har sittet fengslet siden 1976, etter manges mening uskyldig. Etter dette var jeg avhengig av ukentlige turer, som oftest lørdagene, til Country Music Import, sjappa til countryidealisten Samuelsen. I det hele tatt fungerer platesjappene som veikart til livet man har levd og lever. Jeg kjøpte den siste med John Mellencamp på sjappa i Stavanger, da jeg slo ihjel tid for å vente på min siste ekskjæreste.

Jeg var selvfølgelig dømt til å drive med musikk uten å kunne hverken synge eller spille noen instrumenter. Min skjebne ble radioen, helt fra jeg hoppet av en vanlig jobb i 1984, for aldri mer å skulle vende tilbake. På Radio 1 kunne jeg luske rundt i de støvete platearkivene, først i den dystre kjelleren under tretrappa under Arbeideren og senere både inn den trange porten i Christian IVs gate og frem til det nye studioet hos Torleiv Øivand på helsekostbutikken Artisjokken. Vi fikk i oss både øl og helsekost i den tida, men først og fremst mye musikk.

kassetAlt begynte i platesjappa i Lillemarkens. Vi spilte luftgitar til Status Quo i kjelleren hos Henrik. Senere danset vi oss klissvåte av svette til «Staying Alive» på først Baldevin og senere Silius. Til slutt innerst på Ernst. Men de forsvant en etter en. Den siste discoruta mi gikk til Smutthullet, til også den ble lagt ned. Jeg ble en evig vandrer i musikkens univers, og gir aldri opp. Finner stadig nye utveier selv om sjappene og rillene dør ut.

På mange måter har det staket ut min kurs i livet, som egentlig aldri kunne blitt annerledes. Jeg har laget lister, anmeldt plater i aviser og enhver kvinne som har tatt bolig i huset har måtte finne seg i at platehyllene var hellige. Musikken var en del av meg. Jeg var en del av musikken. Fra midten av 90-tallet når jeg satt og gråt i dyp kjærlighetssorg hadde jeg ikke overlevd uten kassettene med Kris Kristofferson, som ble spilt opp og ned og i mente. Han hadde vært der før meg, og de gangene jeg gikk ned mot sjøen for å hoppe, vendte jeg alltid tilbake til Kristofferson. Det reddet meg. Han reddet meg. Er det rart jeg endte opp med å skrive bok og lage skiver med sangene hans.

Jeg likte ikke overgangen fra LP og kassetter til CD-plata på slutten av 80-tallet, men omsider måtte også jeg gi tapt. Jeg tok overgangen greit, og har sporet opp mine første CD-kjøp til å være fra 1989, og da utelukkende honky tonk og den nye musikken fra countrymusikkens Mekka.  Gospelmusikken hadde inntatt hybelen på 80-tallet, men som nyfrelst fikk vi høre at «Purple Rain» med Prince var satans verk, så den nye plata jeg hadde kjøpt ble knust. Det er kanskje derfor jeg nesten bare finner Sheila Walsh og Jerusalem på LP-plater, for jeg mener å huske at jeg har hatt atskillig LP-plater i huset. Kassettetuiene ligger under gulvet, i en slags kiste. Hvor innholdet er aner jeg ikke.

Countrymusikken var det beste man fikk på 80-tallet, i en tid da selv Johnny Cash knapt samlet en håndfull mennesker på konsertene sine. I alt støvet etter Stock, Aitken & Waterman endte jeg opp med Nashville Sound. Musikken fikk jeg på westernsjappa til Jacobsen. Jeg mener å huske den lå i Tordenskjoldsgate. Dette var før Samuelsen startet opp Country Music Import på Birkeland, og lenge før han flyttet sjappa til Sørlandsparken. Alt dette var før bomringens tid, men for å være ærlig hadde jeg gitt blaffen i bompengene.

For noen år siden meldte Country Music Import oppbud. Jeg sto på døra i sørgedrakt da oppbruddsalget startet og fikk med meg mange godbiter hjem. Men sorgen lå tjukt utenpå hos både Samuelsen og meg. Han hadde ikke noe valg. Det var slutt på at folk besøkte butikken hans. Det var bare meg og noen fåtall andre. Heldigvis hadde vi Trond på Rockline. Han ble redningen. Hvis han ikke hadde plata bestilte han den. Dessuten visste han om musikken min, eller bare likte det samme som meg. Jeg fant som regel det jeg lette etter hos Trond Hurvenes. Helt frem til ganske nylig har jeg måtte ned den trappa til kjelleren hans for å se om det var noe nytt. Plata hans var en etterlevning, et spøkelse fra svunne tider. Jeg forsto at ingen kjøpte CD-plater lenger, og det irriterte meg. Jeg merket det gradvis. På Platekompaniet på Sørlandssenteret var det først bare CD-plater, deretter litt DVD, og i dag er CD-platene en bitteliten del av sjappa, som om de har spart den delen for oss nostalgikere.

The Forester Sisters med «Greatest Hits» var den første CD-plata jeg kjøpte. Hvilken den siste blir vil jeg ikke fundere på.

Jeg får stadig høre at jeg lever i gamle dager, men det er helt greit. Jeg vil leve i gamle dager. Problemet er at de gamle dagene vil ikke leve med meg. Jeg har erkjent at man kan få musikken på Spotify og Wimp og at det går an å spille dette på en Iphone når man er ute på løpetur, men for meg høres det kronglete ut. Jeg liker den vesle Mp3-spilleren min, som er atskillig mindre enn Sonys gule Sportsmann Walkman som jeg har fra slutten av 70-tallet. For å få musikken inn på spilleren duger ikke Wimp-abonnementet. Jeg må ha CD-plater som lagres inn på dataen, for så å legges inn på spilleren. Jeg vet også at man kan stikke inn en ledning i et hull i dashbordet på bilen og spille all musikken derfra. Det er i dette virvaret platesjappene tapte kampen.

Jeg innser at jeg må gi tapt jeg også, for som Trond spurte meg om da jeg var nede på sjappa hans for siste gang; «Får man kjøpt mp3-spiller ennå?»

What! Her er det noe jeg ikke har fått med meg. Er mp3-spilleren også på vei ut?

Jeg forlater Rockline undrende og sørgende. Takk Trond, for at du holdt ut så lenge. Jeg har med meg den svarte posen som man alltid fikk med seg derfra. Den passer godt nå. Jeg har gjort et kupp til halv pris, men jeg er ikke like glad som de andre gangene jeg har gjort platekupp.

Rockline legger ned.

Minnene er så mange. I Hollywood var det uendelig mye å oppleve, men den dagen jeg brukte på en av verdens største platebutikker Amoeba var et høydepunkt. Eller den dagen jeg gikk opp bakken på Tinnheia med ABBAs «Arrival» under armen en vinterdag i 1976, i snøkaoset med jevnaldrende rundt meg bajende på biler som forsøkte å komme seg opp bakken. Jeg bare smilte. Hadde fått gull året før Jan Egil Storholt satte verdensrekord på 1500 m.

Noen ganger var følelsen av det man fant bare så sterkt at man fikk hjertebank, eller kjente på at hånda var blitt lett skjelvende når man dro ut plata fra stativet.

Når jeg går opp trappene fra kjelleren og ut i lyset fra januardagen i hjertet av Kristiansand i 2015 tenker jeg at dette livet her er ikke noe for meg. Men vi mennesker er født stayere. Vi finner alltid nye veier, noen noe utveier for å holde ut, for å leve.

For platesjappene er lyset brent ned. Jeg forsøker å tenke som hypokonderen i meg tenker på sykdom, skyver vekk tankene. Før alt er slutt, fester jeg min lit til Presthus og Platekompaniet, selv om jeg må passere to bomringer på veien ut dit.

I går snakket jeg med en fyr om savnet. Han fortalte at han hadde vært på førjulshandel på Sørlandssenteret. Det var fullt av folk overalt.

Unntatt på Platekompaniet.

Jeg kan velge å si med Leonard Cohen; «there’s a crack in everything. That’s how the light gets in».

Eller med Bob Dylan; «it’s not dark yet, but it’s getting there».

 

 

Legendarisk platesjappe: http://xn--musikkpnett-38a.no/

Mr. Cocker og sjela fra Woodstock

cockerSvetten pipler gjennom den trange skjorta, mens han veiver fritt med armene. Utenom Richie Havens var han selve symbolet på friheten og lidenskapen på Woodstock, uten tvil tidenes mest berømte festival. Det hjelper med litt hjelp fra venner. Stemmen var så rå og dynamisk at den boret seg gjennom de enorme mengdene med mennesker, som delvis satt oppå hverandre, i en gjørmehaug som regnet hadde omgjort festivalområdet til. Det begynte med en vennegjeng og spredde seg til stadig flere. Enormt mange flere. Vi snakker tross alt om den største kulturhistoriske begivenhet i etterkrigstiden. Og vi snakker om en massemønstring i «peace & love». Når selveste Joe Cocker nå er død er det på sin plass å gjenoppleve stemningen og ideologien fra den gang. I fjor gikk Havens bort og nå Cocker. Han ble 70. Det tynnes i rekkene.

Musikk kan skape fred. Stemmer kan skape følelser. Mr. Cocker klarte begge deler.

Kanskje kunne dette vemodige budskapet få oss til finne frem igjen noen av minnene fra der det startet, før vi passerer dørterskelen til et nytt år.

Joe Cocker fortsetter i englekoret, synger «Unchain My Heart», «You Are So Beautiful to Me» og selvfølgelig «With A Little Help From My Friends». Vi kan gjerne utrope han til verdens beste coverartist, selv med det for øret at Johnny Cash sine siste år, gjerne vil ha en bit av kaka. De får diskutere seg imellom der de befinner seg.

Da hundretusener invaderte Yasgurs jorder for førti år siden var det ca. 300.000 flere enn det var forsvarlig å ta imot. Arrangørene og musikerne spøkte og trodde ikke hva de så, der de skuet utover folkehavet. Noen tenkte rasjonelt og fikk panikk. Guvernør Nelson Rockefeller ble anmodet om å erklære stedet for katastrofeområde. Men så brøt altså Joe Cocker lydmuren. Statistisk sett vet man hva som skjer i en storby i løpet av et døgn. Folk blir født og folk dør. Det skjer noen hundre tilfeller av grove hærverk, overfall, ran og voldshandlinger. I USA snarere et tusentall, samt en del mord. «Men de var 400.000 hippier, og de levde sammenklumpet delvis i en sølesjø, i storm og stille gjennom tre overveldende – etter hvert nokså verdenshistoriske – døgn,» skrev Eivind Reinertsen. Hans bok «Reise uten ankomst» er blitt omtalt som «hippiebevegelsens historie». Var Woodstock et siste forsøk på leve i en gammel Atlantis-drøm i fred og kjærlighet? Woodstock viste at det var mulig for 400.000 å komme sammen for musikk og moro og ikke noe annet enn det. Det var mulig for menneskene å leve sammen i fred og forsoning og kjærlighet. Ungdommene som sto bak massemønstringen var i opprør mot de voksnes løgner. De hatet masker og ville bare leve i et åpent indre landskap, og de klarte det i tre dager. Allerede ved Isle of Wight, «Europas Woodstock» året etter og ikke minst ved Altamont, var det slutt på freden.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har sett filmen. Hørt Mr. Cockers stemme bryte lydmuren i tospann med Richie Havens, som messer hardt på gitaren mens gullringene glinser i lyset fra lyskasterne. De sto riktignok ikke samtidig på scenen, men akkurat nå hører jeg de sammen. Dette var tross alt tidenes festival. Det jeg drømmer om å få til på Protestfestivalen. Ja, det er lov å drømme fritt i en ønsket fri verden.

Opprøret den gang ble startet av studentene. Ungdommene den gang ville ikke være bilder i en ramme deres foreldre plasserte dem inn i. De ville være slik de var, og slik gjelder det vel fremdeles. De hatet dobbeltmoral og undertrykking av minoriteter. Dette er kjente problemstillinger ved inngangen til 2015. Mye er likt, men den store forskjellen finns først og fremst i hvem som levde ut hippiedrømmen eller hvem som ble engasjerte samfunnsborgere. De valgte to veier. Noen ble drømmere og hippier. Andre ble politiske på den knallrød siden.

Men hadde Woodstock vært det samme uten Mr. Cocker? Neppe!

Lars Bjørke skrev i Morgenbladet i 1989 at «Jeg tror vi aldri klarer å overvinne noen av tidens problemer uten først å ha overvunnet Woodstock. Woodstock er en del av vårt liv, selv så lenge etterpå. For å overvinne Woodstock må vi være sterke nok til å gå langs vår egen sti, uten å skjele mot andres. Klarer vi det uten Gud? spurte han.

Mr. Cocker gikk sin egen vei og nå er han kommet frem.  Jeg blir gretten hvis ikke Sheffield Uniteds spillere markerer med svart bånd på armen 2. juledag. Cocker var ikke bare Sheffields store sønn, men en av verdens største artister.

Overvant vi Woodstock? Neppe! Døde sjela fra Woodstock med Mr. Cocker? Jeg tror det.

«You Can Leave Your Hat On».

7 timer i bil for 3 sanger – Min hyllest til bakfolka.

bobNeuwirth

Jeg har lyst å blogge om musikk denne førjulskvelden. Musikk er en vesentlig del av livet for mange av oss. For en del år siden kjørte jeg mange mil for å høre tre sanger. Det var en gang en festival som het Down On The Farm utenfor Halden. Sist gang jeg var der var den datoen som har brent seg fast i de fleste nordmenn i dag. 22. juli 2011 var også siste gang festivalen ble arrangert. Bootsa mine som drukna i regnjorda står fortsatt hos skomakeren. De var kjøpt i Kansas på slutten av 90-tallet, men gikk fra hverandre den grusomme dagen i juli.

Down On The Farm var en av mange festivaler som de siste årene har ridd inn i solnedgangen. Den jeg har savnet mest. Men primus motor Tom Skjeklesæther er en seig skrue. Han kan gjerne finne på å blåse liv i den igjen.

Men tilbake til det jeg begynte med. Etter en kjapp runde i skapet og samlingen med t-skjorter finner jeg den og ser at årstallet var 2008. Navnet vi skal frem til sto ikke overraskende nederst på plakaten.

Når sangeren avslutter sekvensen sin om løgneren har vi som var til stede vært vitne til noe helt spesielt. Eller som vokalisten i det norske bandet Onkel Tuka sa det, da jeg traff han litt tidligere den kvelden. «Mange vet ikke hvem som tusler rundt her på farmen, men jeg begynte å skjelve da jeg snakket med han».

Hvis man er opptatt av musikkhistorie (eller det som er igjen av den) burde mange flere slått følge med meg, men jeg dro alene den lange veien. Bob Neuwirth er nemlig ukjent for de fleste, tydeligvis også på farmen den varme sommerdagen, der gamlingen tuslet uforstyrret rundt. Skulle du komme til å nevne navnet til Bob Dylan, Kris Kristofferson eller for den saks skyld sjela til Janis Joplin ville de sannsynligvis humre, grine eller begynne på en strofe de kan utenat. Bob og Bob hang sammen i tykt og tynt, i tørt og fuktig lag. Janis og Bob var bestevenner og det skal ha vært Bob som introduserte henne for «Me and Bobby McGee». Det kan jo nevnes sånn helt forsiktig at det var han som skrev «Mercedes Benz». Bob og Kris har skrevet sanger sammen og nesten vært livsledsagere, men det er ikke alt de husker. Fylla har alltid skylda.

Fakta er at Bob Dylan hermet etter faktene til den andre Bob, så opp til han som en guddom og den andre Bob endte naturlig opp som Dylans turnemanager. La deg ikke lure av at du ikke har hørt navnet hans før. Betydelige navn i musikkhistorien karakteriserer han som den hippeste mannen de kjenner. Og noen av de som har klart å følge Neuwirths spennende liv vil kunne fortelle ting som får musikkelskere til å sperre øynene opp i dyp nysgjerrighet og respekt, ofte med tårer i øynene. En slik mann som kjente alle de store gutta sa det slik: «Hvordan kan Bobby Neuwirth være blant de største du kjenner? Kjenner du ikke Dylan? Kjenner du ikke Beatles? Kjente du ikke Ginsberg, Jack Kerouac og Neal Cassidy? De lurer på hvem i svarteste skauen Bobby Neuwirth er. Svaret han gir er at Bobby er en av 60-åras best bevarte hemmeligheter. Magasinet Esquire beskriver han som stjernenes superstjerne. Det er en bra betegnelse. Han er en av musikkhistoriens største, sett fra innsida.

Bobby kjente alle som betydde noe, og alle som betydde noe var Bob Neuwirth-fans. Det finnes bare en person til som Bobby, og det er cowboy-legenden Ramblin Jack Elliott, en mann Jan Vincents Johannessen kaller kompis. Du kan spørre Jan om Jack, og han kan holde på en stund med historier. Spør du Kris Kristofferson kan han antakelig fortelle en uke i strekk. Både Jack og Bobby var betydelige for folk som Dylan og Kristofferson.

Bob Neuwirth er Elliotts høyre hånd. Dylans skygge. Se på «Don’t Look Back», filmen som tok for seg Dylans turne i England i 1965 og som er utgitt på DVD. Skjult bak svarte solbriller ser man de to, Bob og Bob som et speilbilde av hverandre. Du ville ikke klart å skille dem fra hverandre. Bob var Bobs medstjerne før og etter teppefall. Det sies sågar at de som kjenner dem begge ikke kan se om Dylan kopierte Neuwirths stil eller motsatt. Neuwirth var selvsagt til stede på den berømte Rolling Thunder-turneen mange år senere. Joan Baez beskrev den uskyldige fylliken som en samaritan som ikke stikker hodet frem sjøl, men sørger for at andre får suksess. Bob var i likhet med Ramblin’ Jack sterkt delaktig i Kerouacs «On the Road» som en figur som lå bak selve historien. Neuwirth er antakelig den personen Kerouac snakker om her:

«The only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn like fabulous yellow Roman candles exploding like spiders across the stars and in the middle you see the blue centerlight pop and everybody goes ‘awww!»

Janis Joplin og Kris Kristofferson var knyttet til Neuwirth gjennom sprit, sanger og den endeløse landeveien. Bobby var Joplins svirebror og betydde mye for The Doors. Jim Morrison var en av kompisene. Det var selvfølgelig Bob som satt og trøstet en sørgende Eric Clapton, da han nettopp hadde mistet sønnen sin. Patti Smith har skrevet dikt om ham. Respekten er enorm. Hun har fortalt at han bygget opp selvtilliten hennes steg for steg og lærte henne å drikke tequila.

Og så har vi den berømte historien jeg har med i min bok «Kris Kristofferson – Dikter Drømmer Lærer Løgner» om trioen Neuwirth, Joplin og Kristofferson som drakk tom hver eneste bar i Marin County, og at det var alltid en masse mennesker rundt dem. Disse tre alkoholikerne ble kjent som The Great Tequila Boogie.

Mine tre sanger med Bob Neuwirth fant sted inne i skogen like ved svenskegrensa, rundt et leirbål, sammen med kanskje hundre medsammensvorne. Datoen var 16. august, ingen hvilken som helst dato i musikkhistorien. Elvis Presley døde på denne datoen i 1977. Billy Joe Shaver ble født på den datoen samme året som Neuwirth. Til og med Madonna er født 16. august.

Fra den mystiske skogen utenfor Halden dro nok Bob Neuwirth hjem til New York for å male bilder, for det er som billedkunstner han har livnært seg de senere årene.

Mine sju timer i bil for tre sanger og en kort prat, de kan ingen ta fra meg. De står stemplet, så lenge det er pust i meg.

Sist Jack Elliott skulle ha konsert i Norge var jeg selvfølgelig på pletten for å sikre meg billett. Typisk nok fant han på å få hjerteinfarkt like før, så konserten ble avlyst.

I dag er Jack 83, Bob er 75, og så kan vi jo i samme slengen nevne at han andre Bob er 73, Kris 77, Billy Joe 75 og Guy Clark, som aldri var langt unna, 73.

Jahn Teigen kunne gjerne stukket innom.

Alle kan de synge med i det nærmeste Bob laget en julesang, en merkelig sang om jula i Las Vegas:

The Devil’s had my body, now may the Good Lord take my soul
So do not try to find me, for I will not be found

Ps. På Tidal finner du fem plater med han. Det er alt.

15 album som har betydd noe spesielt

kassetDa har jeg gjort meg ferdig med RETRO for denne tirsdagen og legger hermed ut min liste over de 15 platene som har betydd mest for meg. Det handler ikke nødvendigvis om de beste platene, men de som av en eller annen grunn har betydd noe spesielt for meg. Har lagt de ut kronologisk etter når de dumpet inn i livet mitt. Er selvfølgelig noen jeg burde hatt med som Ian Durys 1977-album og Rod Stewarts «Atlantic Crossing», Status Quos «12 Gold Bars» men har satt begrensningen på 15 album. Det kommer sikkert flere lister senere.

1. Status Quo – Golden Hour Of Status Quo / Down the Dustpipe (1972)
2. Ingamay Hörnberg – Jag Följer Dej (1975)
3. ABBA – Arrival (1976)
4. Elvis Presley – Moody Blue (1977)
5. Barry White – Barry Whites Greatest Hits (1975)
6. Linda Ronstadt – Simple Dreams (1977)
7. Suzi Quatro – If You Knew Suzi (1978)
8. Blondie – Eat to the Beat (1979)
9. Roxy Music – Avalon (1982)
10. David Bowie – Let’s Dance (1983)
11. Jerusalem – Volym 2 (1980)
12. Highwayman – Highwayman (1985)
13. Kris Kristofferson – Kristofferson (1970)
14. Falne Engler – Falne Engler – Kris Kristofferson på Norsk (1999)
15. Shaver – Electric Shaver (1999)