Fotball var livet. Livet var fotball. Om noen dager starter den engelske fotballsesongen, men det blir uten meg foran skjermen. La oss begynne bakerst. Hva er det med barndommen som gjør at den sitter bomfast fremdeles. Og hva er det med alt som begynner på bokstaven S, bortsett fra at det er første bokstaven i navnet mitt. Vi vet at psykologene som oftest lirker seg tilbake til barndommen når de skal løse et problem eller flere. Barndommen og ikke minst ungdommen var en hellig tid som aldri vil vende tilbake, men med et barnslig sinn er man der litt likevel. Jeg parkerte likegodt på 70-tallet og ble der i min ildrøde VW Variant 1969-modell, selv om den for lengst er tilintetgjort hos Bjarne. Psykologene finner sikkert en diagnose på det også, som de gjør med alt annet.

Når man er vokst opp i smogen fra Falconbridge blir man herdet. Røykskyen tok livet av alt som fantes av vekster i Norges tettest befolkede vei på den tiden, men da klassen hadde opptelling for klassefest tretti år etter fant vi ut at vi var så å si alle mann alle. Jeg hadde mine S-holdepunkt på 70-tallet har jeg forstått i etterkant, men det er tilfeldig. Skøyteløperne var de fire S-ene Storholt, Stensen, Stenshjemmet og Sjøbrend. Særlig Storholt. Musikken som dundret ut av Pioneer-anlegget var av Status Quo, Smokie og Suzi Quatro. Aller helligst var fotballen. Heldigvis hadde begge mine lag Start og Sheffield United en god tid på 70-tallet. Jeg kan ikke si at det samme er tilfelle i dag.

Sist Sheffield United rykket ned fulgte Start etter. I år gikk Sheffield United ned til 3. divisjon på grunn av ren og skjær stormannsgalskap – trodde jeg. Neil Warnock som var trener i 2009 rykket nesten opp til Premier League, men bare nesten. Han røk ut og en ny trener sendte likegodt klubben ned til 3. divisjon (League One). I dag har stålbyen Sheffield, en by på størrelse med Oslo begge sine lag på 3. nivå.

Sheffield er Englands 5. største by, slik Kristiansand er Norges 5. største. Flaut, skammelig og vondt selvsagt, men fakta. I følge den store helten på 70-tallet Tony Currie, som nå er sportslig leder i klubben var Warnock en omdiskutert trener, så det var flere grunner til at han ble byttet ut. Vi er jo ikke ukjent med lignende fenomen i Kristiansand. Men vi burde lært at det er de omdiskuterte friskusene som presterer.

Fotball har alltid vært det viktigste av alt det uviktige og da blir det ikke så lite viktig. I Reidar Martinsens bok Engelsk Fotball for Sesongen 1975/76 omtales Tony Currie – eller TC som han ble kalt – som en av de store midtbanespillerne i England. (”Myggen” er en passende sammenligning).
Bramall Lane som er Sheffield Uniteds hjemmebane er verdens eldste fotballarena av større format, opprinnelig bygget for Cricket i 1855. På en tegning i museet på Bramall Lane er rekordkampen i 1969 tegnet, der ca. 100.000 var innenfor gjerdene. Tippekampene derfra på 70-tallet bringer frem tårer i et par fotballøyne. På banen regjerte Alan Woodward (Woody) og TC. For temmelig nøyaktig førti år siden toppet de det som nå heter Premier League. Min ambisjon var å bli som Woody, som hadde Storbritannias hardeste skuddbein. Han kunne skyte mål fra cornerflagget eller fra midtbanen. Hvis keeperen sto i veien ble det mål likevel. Han flyttet bare keeperen over streken. Enkelte hevder Peter Lorimer fra Leeds hadde det hardeste skuddet, men han kom ikke i nærheten av Woody. Woody forble Sheffield Uniteds toppscorer til dags dato med 158 mål fordelt på hele 536 kamper for klubben, før han gjorde som mange andre på den tiden, blant annet Pele. Han avsluttet karrieren i USA for Tulsa Roughnecks sammen med Pele.

Starts legendariske trener Karsten Johannessen, som sto bak gullaget i 1978 og 1980. I 2014 er han blitt 89 år.

Jeg tilhørte stamgjestene på gamle ærverdige Kristiansand Stadion og var til stede på de avgjørende kampene mot seriegull i både i 1978 og 1980. Jeg hadde nok kjøpt billetter i dag også hvis det var der Start spilte hjemmekampene. Når man ikke kan vandre til den andre siden når lagene bytter side og i tillegg kan få mulighet til å se hver kamp tar jeg heller plass i godstolen Min forkjærlighet for briljante vinger gjorde at jeg gjennom årenes løp har forgudet Startspillere som Svein Mathisen, Jan Sigurd Ervik, Stefan Bärlin og nå Espen Børufsen. Jeg ble og blir fortsatt illsint hvis treneren tok noen av dem av banen. Legendariske Karsten Johannessen gjorde det sjeldent, men så er han den eneste som har fått gull med klubben. Det er på vingen det kan skje noe, ikke i smørja på midten. Noen spillere er bare typiske vinger og de bør ha klippekort på ethvert lag. Woody var en typisk ving og regnes av mange som den beste spilleren som bare nesten kom på landslaget. Tilfeldigheter var årsak. Men hovedårsak var nok at han var en typisk ving. TC derimot spilte en god del kamper, spesielt i tiden han var i Leeds. Woody og TC var Sheffield Uniteds uerstattelige radarpar.

Nå er sommeren snart over, og for min del har det vært en vond sommer. For noen uker siden da alt var på det svarteste og gullungene var på ferie med sin mor fant jeg ut at å bruke en helg til å oppfylle en førti år gammel drøm kunne bli livberging. Vi har alle våre drømmer, enten det er å gå Besseggen, sykle til Skagen, vakle inn på Chelsea Hotel i New York eller skrive bok. I førti år har jeg drømt om å komme til Bramall Lane, et sted for meg like idyllisk som Maldivene eller Toscana. Jeg tror ikke folk med mye penger som kan oppfylle alle sine drømmer i løpet av et år er noe rikere enn når det skjer litt etter litt, når man trenger det som mest. Man trenger noe å lengte mot i dette skjøre og til tider nådeløse livet. For å gi et lite innblikk i hvor stort dette var: Jeg har flyskrekk og har aldri reist alene til utlandet noensinne. Bare tanken har låst seg. Bakgrunnen var denne. Det dumpet ned et brev i eposten fra klubbens hjemmeside. TC skulle ha omvisning på Bramall Lane – en såkalt Tour with Legends. Jeg fikk med andre ord slått flere fluer i en smekk. Plutselig satt jeg der, i flyet høyt hevet over landet, furet værbitt over vannet. Jeg skulle få treffe selveste TC (61) og få en spesialomvisning på selveste Bramall Lane.

I England oppdaget jeg en religion som er ukjent for folk flest her til lands. Den heter fotball. Utenfor stadion var det en egen minnelund for fans og tidligere spillere. Mursteinene i muren inn til banen bar navn til avdøde fans – det var en egen Woody vegg – og TC vegg. Utenfor stadion sto den gamle storspilleren Joe Shaw (1928-2007) i bronse og like bortenfor sto statuen av den tidligere spilleren, milliardæren og direktøren Derek Dooley (1929-2008). Dooley omtales som en av stålbyens store sønner. TC kommer imot meg og tar meg i hånda. Han er iført klubbens karakteristiske treningsdress. «Er det du som er fra Norge?,» spør han. Jeg nikker. TC ligner på onkel H og blir dermed fort menneskeliggjort. Han er både jovial og sympatisk med et brennende fotballhjerte. Han parkerer bikkja i bilen og åpner opp dørene for oss fire som var med denne dagen. Det første jeg måtte spørre om var Woody. TC virker nedbrutt når han forteller om alle storrøykerne klubben har fostret. En av dem var Woody, som siden Tulsa-oppholdet hadde blitt værende i USA. TC forteller at Woody knapt kan gå uten pustemaske. Helsa er veldig dårlig. På en nyopprettet fanside på Facebook holder 64-åringen fansen og folka på stampuben George’s Pub orientert om tilstanden. Et sted skriver han med stolthet om førti dager og førti netter uten alkohol og tjue uten tobakk. Woody var og er fremdeles en gladgutt.

Flere av de tilstedeværende på Bramall Lane er tydelig beveget når TC forteller om hvor nært de sto hverandre og ikke minst når han forteller at Woody er den desidert beste spilleren han har spilt sammen med. Jo da, de var et uslåelig par, innrømmer han. TC er tydelig forbanna på tobakken, som har tatt knekken på så mange av vennene hans. Deretter snur han seg mot meg for å lære meg uttalen av forsvarsspilleren Eddie Colquhoun som jeg har spurt om. Eddie bor fortsatt like utenfor Sheffield, forteller han. 66-åringen var landslagsmann for Skottland i sin tid. Han var den første som løp hjem fra kampene fordi han måtte på jobb. TC liker ikke at jeg uttaler navnet hans feil så han har bestemt seg for å lære meg opp. ”Du forlater ikke Bramall Lane før jeg har lært deg det,” sier han med et smil. Han uttales ”Kålehuun”. «Kålkuhoun,» forsøker jeg meg. Til slutt sitter det. En annen av Sheffield Uniteds legender er norsk og heter Jan Åge Fjørtoft, men han fantes det ikke spor av i museet som ligger i huset Bramall Lane.

Woody har selvfølgelig et eget kontor oppkalt etter seg, det samme har TC. I 1976 ble TC solgt til Leeds. Han hadde da spilt 313 kamper for klubben og scoret 54 mål. Woody dro til USA i 1979, samme året TC dro videre fra Leeds til QPR. TC ble landslagsspiller for England. I 1988 ble han hentet hjem til Sheffield United som sportslig leder og den posisjonen har han ennå. Han omtales bare som Mr. Sheffield United. Hjertet hans ble igjen i klubben han vendte tilbake til. Woody og TC bringer frem minnene om et hjemlig radarpar ofte omtalt som Svein og Trond. Nå frykter jeg det skal gå med Start, som det gjorde sist, at de følger Sheffield United nedover.

Vel hjemme igjen kan jeg ennå lukke øynene og se utsikten foran meg, når TC åpner opp dørene til banen på vidt gap og jeg trør mine første små skritt ut på selveste Bramall Lane. Nærmere himmelen kommer man vel ikke i levende live. 6. august spiller Sheffield United sin første seriekamp borte mot Oldham. Jeg er glad jeg ikke er der. League One blir for vondt. Men alt som ellers var vondt og vanskelig stoppet opp i de to dagene i Sheffield. Det er vel på den måten et menneske lader opp batteriene for nye runder i ringen, enten motstanderen heter skilsmisse, rusproblem, sykdom, tap av jobb, terrorisme eller bare jag etter tomhet.

 

Ps. Alle fotballklubber har sin nasjonalhymne. ”Greasy Chip Butty Song,” er Sheffield United sin. Eller ”Annie’s Song” med John Denver, som originalen heter.