Evighet

I gress, lyng og lidelse

I dempet sollys
sent i mai
ser du skjelettene som
vandrer hvileløst
frem og tilbake i den livfulle
våren, rasler som kjettinger
bæres i kyndige hender
Men vend øynene oppover
og du ser det evige
mennesket traske frem og
tilbake på blåveien
tusenvis av år
millioner av sjeler
puster vind på oss her nede
før leggetid

Tida kan du putte i et
melkespann
eller vente til høsten
måle avstanden i et fugle-
trekk sørover
bare med øynene

 

 

Nattstreif II

Lydløst ligger rommet
Venter på søvn
For å forberede morgenen
Nybakt dag
Tømmerveggene preker ikke
Roter bare rundt i hodet
For liksom uroens skyld
Lik et avfolket gardstun
Med vinden som eneste party
Dyne og pusekatt beveger seg
Og mobiltelefonen som blinker
Lik Oksøy fyr lenger ute
Disse barnløse ukene
Med masse lyd, for om vi lytter
Etter i stillheten
Hører man vårbekken
Selv i november
Dagene nærmer seg snø
Menneskene tikker mot jul
Midt i alt dette
Barna som sover
Et annet sted

Kjærlighet

Ennå bærer jeg håp
i meg, om kjærlighet
slik Khalil Gibran
beskrev den
slik ungdommens
rastløshet
ble temmet av lengt
etter noe
langt der fremme
men likevel så nært.
Ennå bærer jeg sult
i meg, lik kattedyret
som aner tunfisk, i lyden av
en boksåpner.
Ennå bærer jeg troa
i meg, i en tid som
farer forbi.
Ennå drømmer jeg,
om ei likesinnet gjennom
mylderet av mennesker vi
aldri kommer til å møte.
Ennå brenner jeg
som en gammel og stri lampe
som blinker, blunker
i et for lengst avfolket
gardstun.

Når håpet om kjærlighet blør
er det vi dør

Drøm

Så stod hun der

fremfor meg
mens hun sank under
huden, i et pumpende
hjerte, blandet med rød
italiensk vin.
Jeg forsto det var
henne, med alarmen
i øynene til et skadet dyr
Jeg drakk perrongen
frem i åpne ører
I et tog som skal komme
Her står jeg ventende
i vinden, med penklær
kirkeklokkene i det fjerne
lovnader som skal komme
enten jeg våger eller ikke
Hun er den du venter
blant tusener
Jeg er hennes hjerte
Hun er mitt hode
Jeg er målscoreren
Hun er målet
Hun er rommet
Jeg er møblene
Hun er sommer
Jeg er høst
Jeg er døren hun
låser seg inn i
Jeg er alfa. Hun er omega
Vi er elva
som renner ut i
havet

Jordmannen

Han er teaterscenen

med sufflør, lydfolk, billettører
og sjauere.
Han har lest «De
Vindskjeve» tusen ganger
Hver dag en kanossagang
for å henge fast
Han har orden i sysakene
luter mot vinden
betaler regninger før forfall

Han er villmannen
i tigerkostyme og milslukeren
i sitt eget svømmestevne
Han er som vinden
som aldri finner frem
tomhylsa som for lengst
er skutt i stykker

Han er du og meg
under all teatersminken
bak alle ordene om
å holde ut, ta seg
sammen og holde
alle avtalene

Han er den utro tjeneren
som alltid holder ord.

Diktromanse

Jeg er like sulten på dikt

som på mat og kvinner.
Aller helst søker jeg de
støvete, bortgjemte og
ubrukte der jeg må
sprette opp sidene med
brevkniven.

Jeg jakter som gullgraveren
etter gull, som Van Gogh etter
gulfargen, Nupen til han fant
blåfargen.

Til tenners gnissel, døyvet i
Vodka og nervetråder i ulage
jakter jeg, dypt nede i
bibliotekets nederste kjeller
bak de glemte romanene
med gotisk skrift
og til slutt lange turer
etter de små filialene
i de minste bygdene
der fornying er årets nyord.

Hvis jeg fant en liten
tynnslitt av år
uåpnet, tidlig 70-tall
tar jeg dansen rundt månen
uler med ulvene før
jeg bevarer dem som en
mor våker over sin
nyfødte

Mening

Meningen er ungene vi føder fram fra en kvinnes barm
kvinnen man smelter inn i som to sjeler og blir til en ånd.

Men også denne meningen blir borte i dagens mange oppbrudd
i sviktende erkjennelse og i hat, i sorg og tilintetgjøring.

«Man går inn de samme jordene for så å forsøke å fjerne sporene».

Likevel har vi ikke noe valg på veien mot å holde ut og å finne en
mening i det helvetes meningsløse.

Alt vil handle om dette ene:

To bankende hjerter som banker som et eneste stort himmelhjerte
og disse små etterkommere som ligner oss selv og som vi har
forpliktet oss til å forsørge og vise kjærlighet.

Vi ser det i bildene til billedkunstnerne, i sangene til sangerne i
diktene til dikterne, i hjemmene der alle holder på med sitt
inn til de en dag står alene etter oppløsningen med uvitenheten
og fortvilelsen som lyser gjennom dem når vi stirrer gjennom dem
med røntgenblikket.

Så hvorfor kattens lek rundt den varme musa
når den kan dø i leken.

Hvorfor denne ventingen til det rette øyeblikket
når hvert sekund teller når hvert et sekund
er øyeblikket vi eier.

La oss heller bestemme at i det vi møtes
er det bare oss til en av oss forlater
den andre og den andre følger etter.

La oss vandre sammen nedover livet så lenge det varer.
Vi finner ut av alt det andre.

Vi skrider til verket som to tørste sjeler
med hverandres ballast
den andres forskjellighet

Larven som blir til en sommerfugl.
Mennesket på vei mot støv.