I gress, lyng og lidelse

I dempet sollys
sent i mai
ser du skjelettene som
vandrer hvileløst
frem og tilbake i den livfulle
våren, rasler som kjettinger
bæres i kyndige hender
Men vend øynene oppover
og du ser det evige
mennesket traske frem og
tilbake på blåveien
tusenvis av år
millioner av sjeler
puster vind på oss her nede
før leggetid

Tida kan du putte i et
melkespann
eller vente til høsten
måle avstanden i et fugle-
trekk sørover
bare med øynene

 

 

Lydløst ligger rommet
Venter på søvn
For å forberede morgenen
Nybakt dag
Tømmerveggene preker ikke
Roter bare rundt i hodet
For liksom uroens skyld
Lik et avfolket gardstun
Med vinden som eneste party
Dyne og pusekatt beveger seg
Og mobiltelefonen som blinker
Lik Oksøy fyr lenger ute
Disse barnløse ukene
Med masse lyd, for om vi lytter
Etter i stillheten
Hører man vårbekken
Selv i november
Dagene nærmer seg snø
Menneskene tikker mot jul
Midt i alt dette
Barna som sover
Et annet sted

Ennå bærer jeg håp
i meg, om kjærlighet
slik Khalil Gibran
beskrev den
slik ungdommens
rastløshet
ble temmet av lengt
etter noe
langt der fremme
men likevel så nært.
Ennå bærer jeg sult
i meg, lik kattedyret
som aner tunfisk, i lyden av
en boksåpner.
Ennå bærer jeg troa
i meg, i en tid som
farer forbi.
Ennå drømmer jeg,
om ei likesinnet gjennom
mylderet av mennesker vi
aldri kommer til å møte.
Ennå brenner jeg
som en gammel og stri lampe
som blinker, blunker
i et for lengst avfolket
gardstun.

Når håpet om kjærlighet blør
er det vi dør