«Depresjonen er ein djevel som tygger på sjela mi metodisk, metodisk. Og når eg forsøker å rive djevelen ut av kroppen min glepper han mellom fingrane mine mens han ler denne hånlatteren sin», skreiv han som ble omtalt som «den svarte humorens mester». Gunnar Lunde var født i Oslo, men drakk seg vel meir eller mindre i hel som 49-åring i Haugesund for tjue år sidan. Livet er ikkje for pyser, seies det.

Om nokre skulle lure, nei, livet er definitivt ikkje for pyser som meg. I går kom det fram nok ein gong at vi sørlendingar ikkje har det så greitt som vi alltid seier vi har det, vi koser oss utanpå og spenner nervane innvendig. For å døyve angsten lukker vi oss inne på toalettet og svelger litt piller før vi går smilande ut igjen med eit lystig «jaaavel, klar for no liv?».

Kommunebarometeret viser at kommunar som Songdalen, Mandal, Vennesla, Kvinesdal og Kristiansand lyser raudt varsko på oversikten over pilleforbruk og depresjonar. Eg trur det må være ti-tolv år sidan vi tok det opp på Protestfestivalen første gong, og sidan har vi stadig vendt tilbake til det tilbakevendande faktum at vi har det pyton uansett kva vi forsøker å innbille oss sjølve.

Men er det ikkje sånn at overfladiskheita  er eit godt sted å være, for å beskytte seg sjølve? Å nei du, det var ikkje utan grunn at Reiulf Steen sa på eit arrangement eg arrangerte på starten av tusenårsskiftet at «kunstnere har en finstemthet, som vi andre A4-mennesker ikke har, og vi er heilt avhengig av de for å fortelle oss det vi behøver å vite».

Poenget er at vi trenger djupe melankolikarar som General Forsamling som skriv visene sine på kyrkjegarden for å gi oss trøyst når alt er svart, eller Stein Torleif Bjella som også veit kva det handlar om. Det gjer godt å vite at andre har opplevd det same. Eg opplevde det på 90-tallet, og fant trøyst i Børli og Kristofferson. Eg aner ikkje korleis det ville blitt utan. Man skulle tru kristendommen på Sørlandet redda oss frå depresjonane, men vi trenger andre menneskjer som kan fortelje oss om mørket.

Derfor har vi slåss for å få til Protestfestivalen år etter år. Derfor sa Frank Aarebrot at det var genialt å legge den til Kristiansand der alt er så greitt, og antakeleg ikkje er så greitt likevel. Nei, det er ikkje greitt for vi kan ikkje fortelje at vi ikkje har det greitt. Vi skal ikkje sutre, og vi skal bare be ein bøn oppover så ordnar alt seg.

Det er fryktelig lenge sidan Adam var i paradis, så eg skulle ønskje vi kunne stikke fingeren i jorda å medgi at vi treng hjelp, vi også. Vi treng trøyst vi også. Vi treng å flippe ut vi også, eller som Børli skreiv i «Tilståelse»:

Av og til er eg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.
Leier det med meg i en lenke av kingelvev.
lar den pjuskete lille kjøteren
pisse på lyktestolpene
og flekke tenner
mot «pene» mennesker på veiene.

Apoteka gjer det godt på Sørlandet. Dei er ein like inndrivande og sikker bransje på Sørlandet som gravferdsbyråa er på landsbasis. Men man kan lure på kvifor det er sånn når det også er komme frem at truande er meir lykkeleg enn ikkje-truende. Dette er  fakta frå forsking, ikkje mine observasjonar. Heilt oppriktig trur eg det skyldas overfladiskhet. Vi gidder ikkje gå ut på kultur heller. Vi sit heller inne og knogar handa til kona vi hater, eller held på med noko i garasjen. Vi er ein egen rase, vi sørlendingar. Livet har lært meg at ein nordlending som seier det han meiner har det betre. Eit brakkvann der vann renner inn, men ikkje ut er daudt, mens eit ferskvann som både har inngang og utgang har liv. Protestfestivalen skal være spinnvill, sjølv om vi ikkje liker det. Vi treng det like fullt. Galskapen er viktigare enn vi trur. Openheit er viktigare enn vi anar.

Ein gong eg skulle forlove meg på austlandet leste eg opp ein slags statement om sørlendingen, som eit varsel  til hennar vennar. Mye handla om ordet «javel», som brukast til alt, men les man denne setninga skjønar man alvoret, sjølv om det er ein spøk:

«Flere innflyttere har opplevd å bli invitert til middag i et kristiansandsk hjem etter 30 år i staden. selv om en ikke har tante på Lund eller morfar i Vågsbygd, er det fullt mulig å føre lengre samtaler med kristiansanderen, bare en passer på å si de riktige tingene. Innled gjerne med frasen «jeg synes det er greit her i byen»

Det er ikkje alltid greit her i byen. Overfladiskhet er usunt. La oss være enige om det. Ta deg heller en tur i skauen eller fortell hva som plager deg. Eller rett og slett drit i å ha det så greit.

Ps. Nynorsken skyldes at Word absolutt ville skrive nynorsk. Gav opp å rette og tenkte skitt au. La det være.

 

I dag avgjøres homostriden på Kirkemøtet i Kristiansand. Men homostriden ender ikke på kirkemøtet. Vi snakker om det mest ømtålige tema i samfunnsdebatten siden vi gikk inn i et nytt tusenår. Ja, og som arrangører av Protestfestivalen har vi merket denne striden på kroppen like lenge.

Temaet er så betent at selv de mest konservative kristne tør ikke annet enn å forsegle munnen. Det er de som er på vikende front i dag i samfunnet, slik de homofile var tidligere. Uansett hva man måtte mene om at homofile skal få gifte seg i kirken, eller ikke, er det liten tvil om at tematikken føyer seg inn i det vi kan kalle politisk korrekte tema, eller tema som styres av et flertall, som i mye annet. Hvis man skyver menneskerettigheter foran seg, må så klart alt annet vike. Problemet dukker opp når man stiller spørsmål med menneskerettighetene. Handler menneskerettigheter også om ytringsfrihet og trosfrihet? Jens Fredrik Brenne og Stein Solberg skriver i Dagen at «etter vår mening preges kirkens erfaringsmessige kompetanse av ensidighet. Kirkens ledelse har valgt å lytte mest til en talefør gruppe homofile som krever sine «rettigheter», og nå kirkelig ekteskap». Min tidligere kollega og fortsatt gode venn Kai Erland og jeg ble kalt homofobe mørkemenn fordi vi i 2008 satte temaet på dagsorden i den forstand at vi utfordret «den andre sida» til å komme ut fra sine huler. På den tida var fokuset ensidig, og enhver som forsøkte å fremme et annet syn basert på tro, ble raskt ekspedert og kneblet. Vi fikk kjørt oss hardt og på mange måter lever fremdeles bruddstykker av dette som et dårlig rykte, og som kjent «evig eies kun et dårlig rykte», som Henning Kvitnes synger. Dette til tross for at vi ikke tok stilling til noe som helst, bare ønsket å skape en åpen debatt der alle kom frem fra sine skyttergraver.

Det er selvfølgelig helt rett at en gruppe som har måtte levd delvis skjult i alle tider skal få komme frem i lyset og leve fritt som oss andre. Det har vært mange tragedier gjennom årenes løp der homofile har måtte leve som «spedalske» og i mange tilfeller har tatt sitt liv. Spørsmålet er hvorfor vi mennesker alltid ser ut til å gå fra den ene ytterligheten til den andre. Blir samfunnet bedre av at hundretusener av kristne plutselig skal måtte leve skjult? For mange av dem har ikke Bibelen forandret seg. Eller Koranen for den saks skyld. Jeg leste nettopp en sak der det sto at før var det en fordel at man var kristen for å få jobb, mens i dag er det en bakdel. Noe er riv ruskende galt hvis det skal være sånn at man som homofil må leve skjult, men like mye riv ruskende galt om man som kristen heterofil må leve skjult av frykt for mobbing og trakassering.

Det forunderlige er at alle snakker forbi hverandre, og ikke til hverandre. Det gjøres fra sekulære til kristne, fra kristne til sekulære og fra liberale kristne til konservative kristne og motsatt vei. Man forstår jo at de ikke er «på nett» med hverandre, eller ikke vil forstå hverandre, og dette kan sammenlignes med den klassiske forskjellen mellom kvinner og menn. Menn holder på med noe annet når kvinnen snakker til han, men hører det meste. Kvinnen forlanger at han sitter og ser henne inn i øynene når hun snakker til han. De er Mars og Venus, og de forstår hverandre ikke før han innser at hun ikke forstår at han kan lytte når han ikke ser på henne. Samtidig forstår ikke hun før hun innser at han faktisk hører etter fordi om han ikke ser henne inn i øynene hele tiden.

I alle tider har bokstavtro kristne sett på homofili som synd. I de senere år har riktignok liberale kristne sett annerledes på det. I land som Russland lever de fremdeles i en gammel tid, noe vi så eksempel på under Olympiske leker, når Norge forsøkte å belære mektige Russland om hvordan de skulle behandle homofile. Andre brudd på menneskerettighetene mot ikke minst kvinner var det ingen som snakket om.

Når man her i landet krever at kirken skal godta homofile ekteskap kan de like gjerne si «legg ned statskirken», for det er det som egentlig sies. Det merkelige er at flertallet av medlemmene i Statskirken som består av medlemmer, og ikke nødvendigvis kristne vil ikke legge ned Statskirken. Dermed oppstår en uløselig konflikt mellom bokstavtro kristne og liberale kristne og andre medlemmer av Statskirken. Hvordan løser man det med fortsatt Statskirke?

Jeg kan ikke begripe at det i det hele tatt er mulig, når ingen forstår hverandre.  Det blir som i Anne Grosvolds TV-program for noen år siden; Det svakeste ledd skal ut. Hvem nå enn det er.