Vi som driter i å ha det så greit

402be-samlivsbrudd_mann_s_689314q«Depresjonen er ein djevel som tygger på sjela mi metodisk, metodisk. Og når eg forsøker å rive djevelen ut av kroppen min glepper han mellom fingrane mine mens han ler denne hånlatteren sin», skreiv han som ble omtalt som «den svarte humorens mester». Gunnar Lunde var født i Oslo, men drakk seg vel meir eller mindre i hel som 49-åring i Haugesund for tjue år sidan. Livet er ikkje for pyser, seies det.

Om nokre skulle lure, nei, livet er definitivt ikkje for pyser som meg. I går kom det fram nok ein gong at vi sørlendingar ikkje har det så greitt som vi alltid seier vi har det, vi koser oss utanpå og spenner nervane innvendig. For å døyve angsten lukker vi oss inne på toalettet og svelger litt piller før vi går smilande ut igjen med eit lystig «jaaavel, klar for no liv?».

Kommunebarometeret viser at kommunar som Songdalen, Mandal, Vennesla, Kvinesdal og Kristiansand lyser raudt varsko på oversikten over pilleforbruk og depresjonar. Eg trur det må være ti-tolv år sidan vi tok det opp på Protestfestivalen første gong, og sidan har vi stadig vendt tilbake til det tilbakevendande faktum at vi har det pyton uansett kva vi forsøker å innbille oss sjølve.

Men er det ikkje sånn at overfladiskheita  er eit godt sted å være, for å beskytte seg sjølve? Å nei du, det var ikkje utan grunn at Reiulf Steen sa på eit arrangement eg arrangerte på starten av tusenårsskiftet at «kunstnere har en finstemthet, som vi andre A4-mennesker ikke har, og vi er heilt avhengig av de for å fortelle oss det vi behøver å vite».

Poenget er at vi trenger djupe melankolikarar som General Forsamling som skriv visene sine på kyrkjegarden for å gi oss trøyst når alt er svart, eller Stein Torleif Bjella som også veit kva det handlar om. Det gjer godt å vite at andre har opplevd det same. Eg opplevde det på 90-tallet, og fant trøyst i Børli og Kristofferson. Eg aner ikkje korleis det ville blitt utan. Man skulle tru kristendommen på Sørlandet redda oss frå depresjonane, men vi trenger andre menneskjer som kan fortelje oss om mørket.

Derfor har vi slåss for å få til Protestfestivalen år etter år. Derfor sa Frank Aarebrot at det var genialt å legge den til Kristiansand der alt er så greitt, og antakeleg ikkje er så greitt likevel. Nei, det er ikkje greitt for vi kan ikkje fortelje at vi ikkje har det greitt. Vi skal ikkje sutre, og vi skal bare be ein bøn oppover så ordnar alt seg.

Det er fryktelig lenge sidan Adam var i paradis, så eg skulle ønskje vi kunne stikke fingeren i jorda å medgi at vi treng hjelp, vi også. Vi treng trøyst vi også. Vi treng å flippe ut vi også, eller som Børli skreiv i «Tilståelse»:

Av og til er eg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.
Leier det med meg i en lenke av kingelvev.
lar den pjuskete lille kjøteren
pisse på lyktestolpene
og flekke tenner
mot «pene» mennesker på veiene.

Apoteka gjer det godt på Sørlandet. Dei er ein like inndrivande og sikker bransje på Sørlandet som gravferdsbyråa er på landsbasis. Men man kan lure på kvifor det er sånn når det også er komme frem at truande er meir lykkeleg enn ikkje-truende. Dette er  fakta frå forsking, ikkje mine observasjonar. Heilt oppriktig trur eg det skyldas overfladiskhet. Vi gidder ikkje gå ut på kultur heller. Vi sit heller inne og knogar handa til kona vi hater, eller held på med noko i garasjen. Vi er ein egen rase, vi sørlendingar. Livet har lært meg at ein nordlending som seier det han meiner har det betre. Eit brakkvann der vann renner inn, men ikkje ut er daudt, mens eit ferskvann som både har inngang og utgang har liv. Protestfestivalen skal være spinnvill, sjølv om vi ikkje liker det. Vi treng det like fullt. Galskapen er viktigare enn vi trur. Openheit er viktigare enn vi anar.

Ein gong eg skulle forlove meg på austlandet leste eg opp ein slags statement om sørlendingen, som eit varsel  til hennar vennar. Mye handla om ordet «javel», som brukast til alt, men les man denne setninga skjønar man alvoret, sjølv om det er ein spøk:

«Flere innflyttere har opplevd å bli invitert til middag i et kristiansandsk hjem etter 30 år i staden. selv om en ikke har tante på Lund eller morfar i Vågsbygd, er det fullt mulig å føre lengre samtaler med kristiansanderen, bare en passer på å si de riktige tingene. Innled gjerne med frasen «jeg synes det er greit her i byen»

Det er ikkje alltid greit her i byen. Overfladiskhet er usunt. La oss være enige om det. Ta deg heller en tur i skauen eller fortell hva som plager deg. Eller rett og slett drit i å ha det så greit.

Ps. Nynorsken skyldes at Word absolutt ville skrive nynorsk. Gav opp å rette og tenkte skitt au. La det være.

 

Reklamer

Homostrid

vlhomoI dag avgjøres homostriden på Kirkemøtet i Kristiansand. Men homostriden ender ikke på kirkemøtet. Vi snakker om det mest ømtålige tema i samfunnsdebatten siden vi gikk inn i et nytt tusenår. Ja, og som arrangører av Protestfestivalen har vi merket denne striden på kroppen like lenge.

Temaet er så betent at selv de mest konservative kristne tør ikke annet enn å forsegle munnen. Det er de som er på vikende front i dag i samfunnet, slik de homofile var tidligere. Uansett hva man måtte mene om at homofile skal få gifte seg i kirken, eller ikke, er det liten tvil om at tematikken føyer seg inn i det vi kan kalle politisk korrekte tema, eller tema som styres av et flertall, som i mye annet. Hvis man skyver menneskerettigheter foran seg, må så klart alt annet vike. Problemet dukker opp når man stiller spørsmål med menneskerettighetene. Handler menneskerettigheter også om ytringsfrihet og trosfrihet? Jens Fredrik Brenne og Stein Solberg skriver i Dagen at «etter vår mening preges kirkens erfaringsmessige kompetanse av ensidighet. Kirkens ledelse har valgt å lytte mest til en talefør gruppe homofile som krever sine «rettigheter», og nå kirkelig ekteskap». Min tidligere kollega og fortsatt gode venn Kai Erland og jeg ble kalt homofobe mørkemenn fordi vi i 2008 satte temaet på dagsorden i den forstand at vi utfordret «den andre sida» til å komme ut fra sine huler. På den tida var fokuset ensidig, og enhver som forsøkte å fremme et annet syn basert på tro, ble raskt ekspedert og kneblet. Vi fikk kjørt oss hardt og på mange måter lever fremdeles bruddstykker av dette som et dårlig rykte, og som kjent «evig eies kun et dårlig rykte», som Henning Kvitnes synger. Dette til tross for at vi ikke tok stilling til noe som helst, bare ønsket å skape en åpen debatt der alle kom frem fra sine skyttergraver.

Det er selvfølgelig helt rett at en gruppe som har måtte levd delvis skjult i alle tider skal få komme frem i lyset og leve fritt som oss andre. Det har vært mange tragedier gjennom årenes løp der homofile har måtte leve som «spedalske» og i mange tilfeller har tatt sitt liv. Spørsmålet er hvorfor vi mennesker alltid ser ut til å gå fra den ene ytterligheten til den andre. Blir samfunnet bedre av at hundretusener av kristne plutselig skal måtte leve skjult? For mange av dem har ikke Bibelen forandret seg. Eller Koranen for den saks skyld. Jeg leste nettopp en sak der det sto at før var det en fordel at man var kristen for å få jobb, mens i dag er det en bakdel. Noe er riv ruskende galt hvis det skal være sånn at man som homofil må leve skjult, men like mye riv ruskende galt om man som kristen heterofil må leve skjult av frykt for mobbing og trakassering.

Det forunderlige er at alle snakker forbi hverandre, og ikke til hverandre. Det gjøres fra sekulære til kristne, fra kristne til sekulære og fra liberale kristne til konservative kristne og motsatt vei. Man forstår jo at de ikke er «på nett» med hverandre, eller ikke vil forstå hverandre, og dette kan sammenlignes med den klassiske forskjellen mellom kvinner og menn. Menn holder på med noe annet når kvinnen snakker til han, men hører det meste. Kvinnen forlanger at han sitter og ser henne inn i øynene når hun snakker til han. De er Mars og Venus, og de forstår hverandre ikke før han innser at hun ikke forstår at han kan lytte når han ikke ser på henne. Samtidig forstår ikke hun før hun innser at han faktisk hører etter fordi om han ikke ser henne inn i øynene hele tiden.

I alle tider har bokstavtro kristne sett på homofili som synd. I de senere år har riktignok liberale kristne sett annerledes på det. I land som Russland lever de fremdeles i en gammel tid, noe vi så eksempel på under Olympiske leker, når Norge forsøkte å belære mektige Russland om hvordan de skulle behandle homofile. Andre brudd på menneskerettighetene mot ikke minst kvinner var det ingen som snakket om.

Når man her i landet krever at kirken skal godta homofile ekteskap kan de like gjerne si «legg ned statskirken», for det er det som egentlig sies. Det merkelige er at flertallet av medlemmene i Statskirken som består av medlemmer, og ikke nødvendigvis kristne vil ikke legge ned Statskirken. Dermed oppstår en uløselig konflikt mellom bokstavtro kristne og liberale kristne og andre medlemmer av Statskirken. Hvordan løser man det med fortsatt Statskirke?

Jeg kan ikke begripe at det i det hele tatt er mulig, når ingen forstår hverandre.  Det blir som i Anne Grosvolds TV-program for noen år siden; Det svakeste ledd skal ut. Hvem nå enn det er.

Frihet til å mene

imagesCAHWQ0M4«Norske kjendiser er blitt så meningsredde og høflige at de like gjerne kan ta på seg foldeskjørtet og kjemme håret,» sier Morten Hegseth i Vgs Rampelysavdeling. Han mener norske kjendiser frykter en ting mer enn døden; å fronte en mening.

I femten år har Protestfestivalen vært en meningsleverandør, som blant annet har innbefattet å få kjendiser til å mene. Kjendisene har ofte hatt klippekort i pressen, de blir lyttet til av den vanlige borger som leser Se og Hør og VGs Rampelys, enten man vil innrømme det eller ikke. Hegseth har et poeng. Alt for mange kjendiser er livredde for å mene noe. Protestfestivalen har vært i hardt vær, frontet politisk ukorrekte tema, blitt stilt til veggs for meninger og blitt beskyldt for å busse flere busslaster med kristne til Oslo for å demonstrere mot den nye ekteskapsloven.

Hva vi i virkeligheten har gjort er å invitere de som til enhver tid tør å mene noe, og gjerne de som mener noe ikke de andre mener. Flertallstyranni er en skummel utvikling. Festivalen er blitt kjent for at mange kjendiser har stilt opp gjennom årenes løp.

Likevel kan jeg si meg enig med Morten Hegseth. Jeg har opplevd kjendiser som ikke vil bli tatt til inntekt for en mening, og jeg har opplevd artister pissredde for å fortelle media om sin festivaldeltakelse etter at vi er blitt tatt til inntekt for en mening.

Heldigvis finnes det hederlige unntak. Hegseth nevner Bjørn Eidsvåg som et unntak. Blant de som har deltatt på festivalen er vel Erik Bye og Kris Kristofferson de mest tydelige eksemplene. Erik Bye sa en gang at hvis han kunne bruke sin kjendisstatus (han likte ikke ordet) til å få sagt noe viktig, så var det verdt statusen. Kristofferson er blant de internasjonale kjendisene som har stilt opp. Over en lengre periode mistet han både platekontrakter og filmroller fordi han «mente noe».

Bilde 038 «Jeg kan se hvordan hele livet blir som en kamp for personlig frihet – frihet til å ytre seg. Jeg har kommet meg ut av flere såkalt sikre liv som ble programmert for meg av andre, og i hvert tilfelle – når jeg gjorde det – var følelsen oppmuntrende, og litt skremmende. Alt dette dreide seg om å tillate seg å være den jeg var og skulle være, og det tror jeg er en kamp for hver og en av oss,» har Kristofferson uttalt ved flere anledninger. Hvis det er sånn at man selger mindre plater eller får færre filmroller, så får det bare være sånn, har han sagt. «Har du fått redskapen er du nødt til å bruke den. For meg har livet alltid vært et spørsmål om plikt i ordets rette forstand. Å ikke ha levd som jeg gjorde ville vært et svik,» har Kristofferson fortalt.

Mye handler om mot til å være fri, og det er viktig for samfunnet og på sikt gir det også kjendisene større kredibilitet. Hvis man ser på hvem som faktisk tør å mene noe av kjendiser i dag, er det ofte den eldre garde. Det kan selvfølgelig skyldes at de står mer støtt på egne bein, enn unge som nettopp har skaffet seg en karriere.

Kjendisene som har stilt opp for «å mene» på Protestfestivalen innbefatter flere enn Bye og Kristofferson. Kjendiser som Anne Grete Preus, Jahn Teigen, Ole Paus, Jan Eggum, Per Inge Torkelsen, Jon Schau, Ellen Horn, Stefan Sundström, Gry Jannicke Jarlum, Helge Torvund, Terje Dragseth, Åge Aleksandersen, Tuva Syvertsen, Unni Askeland, Vigdis Hjorth og avdøde Lars Andreas Larssen og Triztan Vindtorn har alle ment noe på Protestfestivalen.

Morten Hegseth tar opp et viktig tema. Hvis de som har tilgang til folket gjennom media, ikke bruker tilgangen til å formidle noe viktig, hvilke signaler gir det? Miro Arapovic sa at «når friheten har influensa, hoster folket». Mahatma Gandhi sa at «Frihet er ikke verd å ha, hvis den ikke omfatter friheten til å feile». Og for å avslutte med Kristofferson; «Vi må ha Frihet til å kunne ha mulighet til å følge det man i sitt indre mener er rett, selv om det går på tvers av holdninger i samfunnet og selv om det koster».

Før gikk folk på barrikadene for frihetens skyld. Nå går vi på barrikadene for fritidas skyld. Noe er galt med samfunnet når vi ikke tør å si det vi mener. Kjendisene har en spesiell oppgave der med sin tilgang til å nå ut til mange.

Hvis jeg tenker over hvilke artister jeg forbinder med de sterkeste meningene i dag er det spesielt tre som umiddelbart treffer meg; Ole Paus, Åge Aleksandersen og Bjørn Eidsvåg.

Merkelig nok regnes disse også blant de største vi har i dag.

Tirsdag er byttedag

IMG_0002 (1)

Man skal holde fanen høyt. Man skal ta seg sammen. Holde hodet kaldt. Man må gjøre det man må. Man må holde ut. Man må finne på noe. Man må sosialisere seg. Man må arbeide. Man må ta seg sammen.

Ca. 50 prosent av de som gifter seg og får barn i dag skiller seg, eller blir ufrivillig skilt. Flest pappaer blir ufrivillig skilt. I flere generasjoner har pappaer levd store deler av tilværelsen uten det mest kjære de har i livet sitt. De er helgepappa og har barna annen hver helg. Resten av tida må de leve sitt eget liv. Jeg tror ikke noen som ikke har vært helgepappa kan forestille seg denne hverdagen. Man kjenner på friheten, men den er et tveegget sverd. Man kjenner på savnet. Man lar sokkene ligge der de lå, og bamsene ligge urørt.

I dag er heldigvis mye forandret. Flere og flere får delt omsorg. Mamma og pappa er sammen med barna like mye. Ventetiden er ikke så lang, og den er like lang for begge. Jeg har delt omsorg. Livet er meningsfullt og rikt. Jeg vil kalle meg lykkelig, i den grad det er mulig. Det er selvfølgelig slitsomt til tider. Man skal følge opp lekser, følge på aktiviteter, få med seg fotballtreninger og lage sunn mat. Samtidig skal man skjøtte sin egen jobb.

Les mer «Tirsdag er byttedag»

Agder teater – En kulturarena for livsmestring!

Det nærmer seg åpningen av Kilden. Mye er sagt og kritisert rundt dette nye enorme kulturhuset, men fakta er at med åpningen blir andre bygg i byen til overs. Jeg ønsker å slå et slag for Agder teater som et kunstnersenter for psykisk helse. I Oslo bygges det i disse dager et hus tilrettelagt for folk med psykiske lidelser. Huset i Oslo bygges helt sentralt der ting skjer og meningen er at det skal være åpent for omverdenen. Bygget skal ikke være en behandlende institusjon, men et møtested med kreativitet, nettverk og mestring. Det vil bli teaterforestillinger, konserter, kunst og kafeteria.
Mitt poeng er at mange med en eller annen form for kunstnerisk sjel sliter med en eller annen psykisk lidelse. I de mest tragiske tilfellene har flere av dem endt med å ta sitt eget liv. Eksempler på det siste er Jens Bjørneboe, Nils Yttri, Tor Ulven og Tor Jonsson. Mange kunstnere sliter med en form for livsangst, mer enn dødsangst. Vi kan gjerne spørre oss om kreative mennesker har fått psykiske lidelser eller om det er mennesker som sliter med livet som blir kreative. Uansett hva vi måtte mene om det er kunstnere med et mørkt sinn overrepresentert blant de som er blitt store kunstnere. I sanger eller i bilder handler det ofte om savn, sorg, lidelse eller død. Edvard Munch og Johnny Cash er bare to eksempler på dette.
For omtrent ti år siden arrangerte jeg støttekonsert for nå avdøde Kenneth Sivertsen på Smuget i Oslo. Mange store kunstnere var til stede og noen delte av sine egne erfaringer, som visesangeren Stein Ove Berg som bare et år senere døde på tragisk vis. Han fortalte åpent om hvordan han slet med å takle livet. Arbeiderpartiveteranen Reiulf Steen sa noe veldig viktig da han holdt innledningstale på Smuget. Han snakket om fornemmelsesfinhet. Kunstnere har en fornemmelsesfinhet som vi andre ikke har, hevdet han. Kunstnerne blir mer følsomme overfor alt som foregår, ikke minst det tragiske. Kunstnere lever et vanskeligere liv enn vi som er A4, i større eller mindre grad, mente han. Reiulf mente samfunnet hadde et ansvar overfor de som har denne finheten fordi ”de forteller oss alt det vi andre ikke får med oss”. Derfor trenger vi kunstneren, sa Reiulf.
Hvis Agder teater blir et kunstnerisk senter for mental helse i stedet for å ende opp som et kommersielt boligbygg vil det kunne føre til en lang rekke positive effekter. Agder bunner levekårsundersøkelser hvor det blant annet er mer psykiske lidelser enn for øvrig i landet. Kunstnerne som ikke klarer eller ønsker å innrette seg i det mange vil kalle et normalt arbeidsliv vil få en arena der kunsten deres blir sett og hørt. Dette vil være nyttig for begge parter. Nylig skrev billedkunstner ”Gry” i Klassekampen om sin frustrasjon overfor NAV, som ikke er tilpasset frie yrker. ”Gry” kunne selvsagt tatt en ”vanlig” jobb men ikke alle vil det eller takler det. Reiulf Steen tar kunstneren og kunstnersjelen på alvor.
Hvis Agder teater skulle bli en slik arena vil publikum få et sted med lavere terskel og det jeg mener er et mer spenstig og friere kulturuttrykk, enten det handler om musikk, litteratur, teater eller kunst. Publikum vil kunne få en helt annerledes opplevelse enn i Kilden, men opplevelsene vil også ha likhetstrekk. Den største forskjellen er at i Kilden er det ledelsen som setter opp et program. I Agder teater vil kunstnersjelene selv sette premissene.
Huset bør ikke bare være et sted for kunstnere men også de som betegner seg kunstnersjel og dem finnes det mange av i byen. De faller ofte utenfor alt. Vi skal heller ikke se bort i fra at Agder teater i et sånt lys vil bety ekstra inntekter til en hardt arbeidende type mennesker som sliter med å klare seg, fordi de ikke passer inn i NAVs støpeskje.
Hvis Agder teater skulle bli et slikt hus er det utrolig viktig at det ikke flagges med sitt ”syke” utgangspunkt. Mental Helse og Rådet for Psykisk Helse bør naturlig nok være en del av prosjektet, men i mindre grad. Dette bør være kunstnernes hus først og fremst. Det som foregår i huset må i størst mulig grad normaliseres.
I løpet av livet får annenhver nordmann en psykisk lidelse. Derfor er det viktig at dette normaliseres. Huset bør være et kunstnerisk senter, et teaterhus og en konsertarena på linje med Kilden, Kick, Haandverkeren og Samsen. Forskjellen bør ligge i lavere billettpriser og en lavere terskel for å slippe til.

Huset vil bli en sentral og antakelig livsnødvendig kulturarena og et friskt tilskudd til kulturlivet i Kristiansand.
Professor Ingvard Wilhelmsen på Hypokonderklinikken i Bergen sa en gang at det finnes to typer mennesker. De som stort sett lever uten de store bekymringer, og de som stadig fylles opp med dem. Kjennetegnet på første kategori er at de legger problemer bak seg.
La oss få et sted i Kristiansand for de som ikke klarer å legge bekymringer bak seg. Da vil de som klarer å legge bekymringer bak seg lettere makte å gjøre det, for som Hans Børli sa det i et av sine dikt: Å være menneske er en sykdom. Helbredelse er umulig, men all vår streben består i å finne et smertestillende middel.

Når man møter seg selv i døra

Man kan jo spørre seg om det er ekspertene innen kosthold, livsstil, helse og trening som gjør oss syke i dag. Hver dag kan vi lese i en bråte aviser eller se på TV2s morgensending, hvordan vi bør leve for i beste fall for å få leve lenge i landet. I disse dager er palmeolje et hett begrep. Det er mettet fett, som ikke bare ødelegger regnskogene, men det gir oss kreft, fedme og depresjon. Det skal være svært helseskadelig skal vi tro avisene og spesielt Dagbladet. Palmeolje finnes i «nesten alt», fra smør til kjeks, til smågodt og sjokolade. I det siste har enkelte smørprodukter markedsført seg som «fri for palmeolje», bare for å fortelle oss hvor sjeldent det er. I tillegg har vi fått vite at all potetgull og pommes frites produserer det kreftfremkallende stoffet akrylamid. I tillegg inneholder det mye salt.  Vårt eget Sørlandschips er intet unntak. Tidligere har vi lest at kunstige søtningsstoffer som aspartam er skadelig. Det kan også gi oss kreft. Det siste er forståelig, fordi det som er kunstig neppe er sunt. I mandagens VG kunne vi lese at bearbeidet kjøtt øker sjansen for en tidlig død. «Spiser du mye bearbeidet kjøtt som bacon, pølser og salami? Kanskje ikke etter å ha lest denne saken», skremmer avisen oss med. Fra før vet vi at nitritt som finnes i pølser, og også i salami, kan gi oss kreft. I følge ernæringsprofessor Birger Svihus er hovedproblemet at vi får i oss for mye salt. Salt også? Men salt finnes jo i alt? Vel, i alle fall der det ikke er sukker. Men la oss se nærmere på dette. Nesten alt vi spiser i dag er bearbeidet, fra fiskekaker til kjøttdeig til nevnte pølser. Vi har kanskje noen minutter på vei hjem fra jobb for å handle noe mat, som er raskt å lage. Vi som har små barn har mer enn nok å ta oss til på ettermiddagen. Den ene skal på fotball, den andre på dans og den tredje på karate.  Minstejenta mi på 5 år fikk vite at «lørdagsgodtet» kunne bestå av knuste insekter. Jeg skal love at en mer effektiv måte å få barn til å slutte å spise godteri på tror jeg ikke finnes. Spørsmålet som umiddelbart ligger på tunga er; hva skal vi spise? Hvis vi skal tro de samme ekspertene er rent sukker svært skadelig, og kan føre til både kreft og andre dødbringende sykdommer. Vi kan ikke spise middag fra matvarekjedene, ikke kose oss med snop i helgene og så må vi lete med lys og lykt for å finne noe å ha på brødskivene, som ikke er skadelig. Brødet er det kanskje like lurt å ikke komme inn på, for noe mat må vi jo ha i oss. Brød og vann som de fikk i fengsel i gamle dager, er kanskje løsningen. Det å ikke spise noe som helst, medfører som kjent til sist døden. I følge treningsekspertene må vi trimme minimum 30 minutter hver dag, men skal vi tro de som er mest innom spaltene bør vi bedrive spinning eller annen trening minimum en time hver dag. Tar du en tur på Markens treffer du som regel på minst et treningsstudio daglig, som vil selge årskort. «Vi spiser mer og mer ferdigmat og skjønner ikke hvorfor vi får et folk herjet med bl.a. kreft. Vi syns maten er for dyr, samtidig kaster vi mer mat enn noensinne. Vi har aldri brukt mindre av inntekten vår på mat, likevel vil vi ha billigere mat. Vi vil bare spise fileter. Samtidig klager vi over høye kjøttpriser,» skriver kokk Charlotte Mohn i en kronikk på NRK Ytring. Mohn satt og ventet på hestekjøtt-skandalen, og mener vi må våkne av dvalen. Dagligvarekjedene tenker bare på å tjene penger. I følge Dag og Tid er det likevel vi forbrukere som har skylda, fordi vi jakter billig mat. I Dag og Tid, skriver elev ved Sogn Jord- og hagebruksskole Siri Halle om hvordan produksjonen av Findus Lasagne har startet før den ender i vår mage. Det er skremmende lesning. Aktører fra 13 land og 28 selskap var innom produksjonen. Men hva gjør vi så? Hvis vi skal følge oppskriften fra ekspertene må vi ha minimum to voksne personer i husholdningen, der den ene må bruke «en stilling» på å lage hjemmelaget mat, samt handle inn ingrediensene. Deretter, når denne personen har hatt sin daglige trim må den passe barn slik at den som har vært på arbeid kan få sin daglige dose mosjon. Men stopp en halv! Koalisjonsregjeringen har i årevis vært enige om «arbeidslinjen». Alle mann i arbeid, og barna i fulltidsbarnehager er det overordnede mål. Dette har ført til mer inntekter, høyere levestandard og ikke minst, de som tjener penger kan sette opp prisene på det meste. Deriblant boliger, hvor prisene styres av etterspørsel (som alt annet). Hvis vi koker ekspertenes råd og regjeringens krav sammen i ei gryte med hjemmelaget suppe får vi vel det svaret at alle familier med barn må importere hushjelp fra Østen? Eller er det meningen at mor skal kjøre seg utbrent eller far skal dø av hjerteinfarkt? Noen som ikke er opptatt av profitt eller tenker på vegne av seg selv bør fortelle oss hvordan vi skal leve sunt samtidig som vi skal få betalt alle regningene. Alt med måte er ofte blitt brukt som løsning, men med dagens fokus på nytelse blir det ofte det ene eller det andre, avhengig av hvor man er i livet. De færreste med småbarn har råd til å gå på restaurant hver dag. I praksis må vi vel sørge for at matvarekjedene lager mat fra bunnen av for oss, selv om det koster oss noe ekstra. Men er det sannsynlig? Det jeg savner aller mest er noen som kan fortelle oss hva som er sannheten, men hvem tror på julenissen når det nærmer seg påske?

Tid og følelser

Det er uforståelig hvordan vi holder ut, men så har vi egentlig ikke noen valg. Vi kan jo ikke trekke oss tilbake og si at dette vil jeg ikke lenger. Her om dagen satt jeg og studerte datteren min på tre år og klarte ikke holde tilbake tårene. Hun sto i speilet og studerte håret sitt, smykkene sine og hadde overtalt meg til å kjøpe henne røde platåsko som damer går med når de skal være skikkelig fine. Datteren min er helt annerledes enn oss andre. Jeg vokste opp med en lillebror og fra før hadde jeg en tenåringssønn og en sønn som er to år eldre enn datteren min. Unge damer som vil ha på neglelakk fra de er 2-3 år og som kun vil ikle seg rosa var et ukjent fenomen. Livets vakre øyeblikk er å studere henne. Jeg synes hun er verdens fineste unge dame. Man forstår at større kjærlighet enn den man har til sine barn er det ikke mulig å oppdrive. I neste øyeblikk tenker jeg på seksåringen, som nettopp har hatt bursdag. Igjen måtte jeg skrape bort en tåre fra øyekroken. Han er så lik broren sin, og siden broren har en annen mor må den likheten komme fra faren. Poden skal bli fotballspiller når han blir stor. Vi ser Startkampene sammen i sofakroken og han kan knapt holde ut til han en dag kan begynne å spille fotball. Han skal på skolen til høsten, men mest av alt gleder han seg til fotball. Talentet er åpenbart. Han skyter godt og vet hvor målet står. Han har likt kroppsspråk, lik følsomhet og energi. Jeg er temmelig sikker på at han kan bli noe mer enn 6. divisjon som ble min beste karriere. Samtidig ringer det ustanselig bekymringsmeldinger i hodet mitt. Man kjenner egne svakheter, egne redsler men heldigvis også sin egen styrke. Derfor begynner tankene fort å kverne rundt voksenlivet hans om noen år.
Tidsdifferansen er egentlig bare et blunk. Jo eldre man blir jo fortere flyr tida. I neste øyeblikk tenker jeg på min far som ikke fikk oppleve disse to søte små. Igjen må det tørkes tårer. Jeg vet han ville vært veldig stolt av dem og at de ville hatt verdens snilleste bestefar. Når de tankene kommer er det nesten ikke til å holde ut. Overgangen fra de glade tårene til de vonde er like kort og uoversiktig som når Start plutselig begynner å spille dårlig etter å ha spilt bra en stund. Du får ikke gjort noe med det, for det er andre som har regien. Jeg vet også at livet for de søte små vil fortone seg omtrent på samme måte, fra bunnløs sorg og smerte til intens glede og kjærlighet, nesten ikke til å holde ut.

For en måned siden var jeg i 60-årsdagen til en nær venn. Jeg blir sjekket opp av damer på 50 fordi jeg nylig er blitt singel. Min eldste sønn fyller 18 år om et par måneder og kan snart gå på Polet. Alt dette skremmer meg. Jeg leser om Rune Larsen (62) eller Ole Paus (63) og tenker at, jøss, fylte ikke han nettopp 60 år. Kan dagene virkelig gå så fort eller er det bare dagene for oss voksne som fortoner seg så likt at vi ikke enser at tiden går. Jeg hilser på noen i Markens og noen dager etter leser jeg dødsannonsen. Alt dette minner meg om den siste linjen i diktet ”Junikveld” av Hans Børli: ”Den er så svindende kort den stund / vi mennesker er sammen”. Livet går så det griner. Tid er et lite ord på bare tre bokstaver, men likevel rommer det hele tilværelsen. Tid rammer inn hele livet. Tør du gå dypere inn i det er det lett å bli skremt, fordi tid viser vår sårbarhet og menneskenes forgjengelighet. Ofte har vi heller ikke begrep om tid, som når du diskuterer en felles hendelse med en nær venn og tidfester det hele til å være et års tid siden. Sannheten er ofte at det er blitt tre år siden hendelsen.

Inni tiden vi lever i og med skal vi håndtere alskens følelser. Du kan klype deg i armen og føle på den verste frykt og den mest ubehagelige uro, men også den altoppslukende forelskelsen. Følelsene som hele tiden overmanner oss virker å være så mange at vi ikke ville klare å skrive dem ned, men i følge den svenske motivatoren Jackie Bergman finnes det bare to typer følelser; redsel og kjærlighet. Blir man for eksempel sint eller frustrert, er det redsel hevder han. Det høres logisk ut. Det er jo alltid to lag på banen. Gud mot djevel, godt mot ondt, jobb mot fritid, seiersrus eller tap, Start mot Viking, eller Vålerenga. Mann og kone er ett i kjærlighet, men i det øyeblikket man går fra hverandre blir det ofte ekskone mot eksmann. Bergman hevder all motivasjon kommer av følelser, og i og med at det kun er to følelser, ja da handler alt om redsel eller kjærlighet.

Millionspørsmålet som hele tiden tyter ut av et fullpakket hode er hvordan vi holder ut, hvordan vi klarer å leve med følelsene og skjebnen vi har uten å bli tullete. Glen Campbell tar i visa Fate Of Man for seg en menneskeskjebne i livets tiår frem til livets siste. Han avslutter med: ”Han kommer her mot sin vilje, og han drar igjen, skuffet”. For et par dager siden kom det frem i media at 75-åringen Campbell sjøl er diagnostisert med alzheimers og legger ut på avskjedsturne i forbindelse med sin kommende plateutgivelse. Nå er det nok av dem som vil mene Campbell tar feil. Man må ikke forlate jordelivet skuffet.

Limet som for min del henger livet sammen er de søte små. For andre kan det være jobb eller noe annet. Man har holdepunkter innenfor kjærlighetens mysterier.
Når man møter motbør er det godt å ha de søte små. De gir livet mening. Men det er en form for egoisme, på samme måte som det å fø dem inn i denne verden mot sin vilje er egoisme.

Ungene deler skjebne med oss, men akkurat nå er de søte små i lekens alder, og akkurat det er befriende for oss i alvorets alder. De tenker ikke på det selv, men de gjør oss voksne lykkelige og livet meningsfullt. Når de vokser til må også de holde ut eller finne fluktveier. Eller som Jackie Bergman analyserer; Søke kjærlighet, finne kjærlighet i stillingskrigen mot redselen på andre siden av banehalvdelen.

Forgjengelighetens tid er tiden som aldri tar slutt. Alt tar slutt, unntatt dette ene, at alt gjentar seg selv, til alt er visket ut og noe nytt hele tiden oppstår.