En 60-årskrise i en tidsånd i krise

Om et par uker runder jeg 60 år; det er bare nifst. Man har hatt 40-årskrise, 50-årskrise, osv., men 60 er drøyt. Store deler av livet har jeg båret på langt fremskreden helseangst og vært meg bevisst at livet er kort. Da Elvis Presley døde som 42-åring i 1977, syntes jeg han var gammel og håpet i det minste å kunne oppnå en like høy alder. Ettersom årene har rast forbi i et svimlende tempo har jeg innsett at Elvis døde som en ung mann.

Foto: Pål M. Smørvik

Det som dog uroer meg mest er tidsånden, som ser ut til å lide av atskillig større problemer enn min egen bekymring for alder og helse. Aldri har jeg levd i en verre tid enn denne.

Overgangen til et gudløst samfunn er selve kronen på dette miserable verket. Eller som fransk forfatter og professor emerita i filosofi Chantal Delsol skriver i sin bok om kristendommens slutt: Den kristne æra som har vært dominerende, er nå over. Kristendommen må finne en ny form for eksistens, som det tause vitnet. Som Guds agent – mener hun.

Det danske ekteparet Eva & Rune Selsing setter ord på hva som er galt i boka «Den Borgerlige orden – Om angrepet på det almindelige menneske»: problemet er det vi har mistet; som tapet av Gud, det tapte ekteskapet, manglende omsorg for de svakeste, synet på rettferdighet og tilgivelse, sannhet og samvittighet som samfunnsvesentlig karaktertrekk, og den individuelle synd og dermed det individuelle ansvar, og i stedet fikk vi et åndsfattig credo som handler om at hvis det ikke skader andre er alt greit. Vi drukner i frihet, men som en person skrev på Facebook nylig; vi har alt, men det er også alt vi har.

Man kan få inntrykk av et samfunn spekket med hatprat og tullete konflikter, fremfor å ta del i de avgjørende spørsmål rundt liv og død og meningen med det hele. Dommedagsklokka, som er en metafor på tilstanden i verden, ble nylig stilt fram med ti sekund. Den skal symbolisere hvor utsatt vi er for katastrofer og klimaendringer. Det er første gong klokka har blitt stilt siden Russland invaderte Ukraina. Klokka står nå på 90 sekunder fra midnatt. Det er det nærmeste midnatt den noen gang har vært.

Nok et varsko kunne vi lese i Klassekampen nylig: Svenske Åsa Linderborg som deltok på Protestfestivalen i fjor, kjent som ei av Nordens mest engasjerte samfunnsdebattanter, skrev et følelsesladet innlegg hvor hun meddeler at «jeg vet ikke lenger hvor jeg hører hjemme». Hun tilhører en slekt som alltid har kjempet for et rettferdig samfunn, men nå har hun begynt å trekke seg tilbake.

Jeg kan kjenne meg igjen; som i snart et kvart århundre har kjent på utviklingen gjennom å drive en festival mot avmakt og likegyldighet. Ekteparet Selsing kaller det som skjer i dag for «sjelesykdommer». Det er vondt å miste håpet og med en krig som når som helst kan ende i en utslettelseskrig.

Vi er et nordisk folk etterlatt til oss selv uten mening med tilværelsen, og uten Gud, som i min oppvekst, var et håp vi kunne strekke oss etter når det så håpløst ut.

Når jeg fyller 60 er jeg redd; mest på vegne av mine barn og de unge i dag. Derfor rant tårene da jeg leste om tusenvis av unge mennesker som strømmet til Asbury University i Kentucky for å be, finne håp og å vise ekte kjærlighet overfor hverandre. Det var som å finne et etterlengtet pustehull. For å lette på børa er jeg med på å arrangere Jesusfestivalen i Kristiansand som starter 23. mars; for tro og håp og for livet. For å håpe på omvendelse og vekkelse, men ikke den form for «årvåkenhet», som er Woke. Om det er noe positivt med å melde overgang til de gamle, er det at man slutter å bry seg om hva andre folk – eller tidsånden – mener.

Jeg har også fordypet meg i den franske filosofen Blaise Pascal (1623-1662) som bare ble 39 år, men som levde et asketisk liv og viet seg for de fattige. I en vakker liten bok om Pascal, utgitt i 1922, og skrevet av den finlandssvenske journalisten Agnes Langenskjöld (1887-1965), har jeg oppdaget et menneske som for 350 år siden viet livet sitt til å finne ut hva som er meningen med livet. Han kom som matematiker til at man må veie alternativene om livets utgang mot hverandre og konkluderte med at det er alt å vinne på å tro på Gud.

I en tid med hatprat og retorikk, krig og uro, dyrtid og nød, klimakrise og naturkatastrofer, ser vi at det vi trenger aller mest; er mer ydmykhet. Jeg tror på Pascals ord om at «et menneske er størst når det kneler». Det er for mange besserwissere på «Titanic», i denne jammerdalen. Pascal sa også at: «Mellom oss og himmel eller helvete finnes bare livet, som er det skrøpeligste ting i verden. Uansett hva eller hvem vi tror på, og uavhengig av hva vi går «all in» på eller hvordan vi lapper sammen våre liv er det ingen av oss som vet den fulle og hele sannhet om de store spørsmålene. Og livet går forsvinnende fort. Det vil alltid måtte handle om tro og håp, eller ingen av delene.

Hvorfor er ikke husarbeid inkludert i arbeidslinja?

Nylig gikk vi til innkjøp av robotstøvsuger. Det har vært en diskusjon lenge, de koster jo noen tusenlapper. Nå som Mumrik, som den heter, har fått kravle litt rundt i huset kan vi alle slå fast en av de beste investeringer vi noensinne har gjort. En evig diskusjon om hvem som skal støvsuge og gjøre rent er over og freden har senket seg i huset. Tid er frigjort til andre oppgaver.

Men hvorfor har det blitt slik? Arbeidslinja er et stadig tilbakevendende irritasjonsmoment. Det er ikke for mennesket ment at i en familie skal alle de voksne gå ut i full jobb. Ikke bare går livet forsvinnende fort, men arbeidslinja har tråkka på alle de arbeidsoppgavene som finnes i en familie og i et hjem. Det å høre Arbeiderpartiet og Høyre fortsatt snakke seg varm om arbeidslinja mens stadig flere mennesker står i matkø gjør bare irritasjonen over dette misfosteret verre. Jeg husker min første jobb som «innesperret» i en kjeller hele dagen, mens livet fløy forbi. Hver ettermiddag når jeg kom opp fra det kunstige lyset og møtte sol eller regn for første gang den dagen var ikke øynene helt forberedt. Gjennom årene har jeg ofte tenkt; er det dette som er meningen med livet? I dag er kontorlandskap kanskje den vanligste arbeidsformen, men det er ikke hakket bedre. Etter årene på lageret oppdaget jeg at man må finne en mening med arbeidet. Det holder ikke å tjene penger. Man må like det man gjør og trives med det.

Den svenske forfatteren Bodil Jönsson skrev om lønnsarbeid og mening i boken «Tio tankar om arbete» og mener vi bør spørre oss selv disse spørsmålene: «Hvorfor skal alle stå opp tidlig på morgenen?» «Hvorfor aksepterer vi ikke at visse mennesker arbeider mer/mindre enn andre? Eller: «hvorfor respekterer vi ikke menneskelige funksjonsvariasjoner?» Svaret er enkelt: «Normen dikterer hvordan det skal være». Normen ble en gang bestemt av mennesker denne formen for liv passet for, men burde for lengst vært utdatert. Ifølge Jönsson kommer denne normen fra en tid da individualismen var i startfasen. Utgangspunktet var arbeidsgiverens perspektiv i kombinasjon med at det skulle være likt for alle (og på den måten innbilt rettferdig). Det skulle også være lettest mulig å administrere. Jeg er enig med forfatteren i at i dag ville vi hatt mye mer å vinne på å tenke at vi er forskjellige og at det trolig ville blitt bedre både arbeidsresultat og livskvalitet gjennom å innføre en ny norm.

Problemet i dag er at det er kun arbeid som gir inntekt som teller, mens arbeid som er «gratis» som å være et medmenneske og gjøre frivillig arbeid har mistet mer og mer verdi. Derfor ser vi også at mange organisasjoner (og også festivaler som jeg driver) sliter med å få frivillige. Nå er det blitt så ille at selv menigheter som tross alt har et felles mål om å spre evangeliet og komme til himmelen nå er blitt store arbeidsplasser hvor de fleste går på lønn. Lønn er blitt viktigere enn Gud, fordi levekostnadene har skutt til himmels. Men levekostnadene er som alt annet drevet fram av etterspørsel. To fulle stillinger har gitt oss bedre råd, men mindre tid til livet.

Jönsson inviterer til diskusjon om et annet aspekt med dagens jobbsystem. Hvordan kan det å gå på arbeid kombineres med små barn eller langtidssyke foreldre, eller med studier og frivillig arbeid. Hvordan vi er forskjellige, der noen er A-mennesker og arbeider best om morgenen og andre som B-mennesker best om kvelden tas heller ikke hensyn til.

Vi lever ikke lenger i industriarbeiderens tidsalder, men det ser vi ut til å ha glemt. Pandemien ble en øyeåpner for hvordan det var å være hjemme på dagtid, og ikke minst at hjemmearbeid kan fungere like godt som en 7 til 4 jobb. Andre igjen fikk smaken av at livet er mer enn jobb.

Et annet spørsmål vi bør stille oss er hvor mye vi skal arbeide. Vi bør overlate dette til hver enkelt fordi vi har forskjellige personligheter og ikke minst omstendigheter i livet. Og hvorfor glemmer vi ofte at tankearbeidet som ofte er på sitt beste og mest kreative i skogen, må skje i et hektisk kontorlandskap innenfor en 7 til 4 tilværelse?

Et annet eksempel Bodil Jönsson nevner er at vi forflytter oss mer hver dag. Samtidig bruker vi færre muskler. Vi er altså kommet langt i å bli et stillesittende folkeslag med både barn, voksne og gamle.  Vi vet at vi må bevege oss mer og har løst det ved å installere oss på kunstige treningssentre, men den treningen og andre former for mosjon må også skje innenfor den snevre tidsrammen som fritiden er. Egenarbeid er blitt en belastning. Det være seg husarbeid, mosjon og matlaging. Mange blir utbrent og faller helt utenfor arbeidsmarkedet og ironisk nok er disse med på å holde oppe fattigdommen fordi Arbeiderpartiet og Høyre er låst på at «det skal lønne seg å jobbe».

Hvordan påvirker lønnsarbeidet vår tid med familien, vennene og oss selv? Svaret finner vi i statistikkene, hvor man kan se en eksplosjon i skilsmisser og smertefulle familieoppløsninger siden husmoren ble feid ut av huset og inn på vanlig lønnsarbeid.

I Protestfestivalen har vi flere ganger tatt diskusjonen om borgerlønn, og det med god grunn. På et tidspunkt om ikke så lenge er vi tvunget å ta den diskusjonen på et bredere plan fordi robotene har tatt over jobbene, om da ikke regjeringens klokketro på markedet fører til at strømregningen sender flesteparten av arbeidsplassene til skifteretten først.

Når boenhetene skaper ensomhet

For en stund siden var jeg med på befaring til det gamle sykehuset i Kristiansand, en bygning med arkitektonisk verdi. Sykehuset ble i sin tid tegnet av Norges mest progressive sykehusarkitekt Ole Øvergaard (1893-1972) og oppført for snart hundre år siden, med en utvidelse tjue år senere. Det var en gang regnet som Europas fineste sykehus. Historien den bærer i veggene er i seg selv verdt å ta innover seg.

Jeg ble dårlig av tanken på at utbyggere nå ønsker å rive bygningen og sette opp et nytt følelsesløst monster av et boligkompleks for å tekkes sine egne økonomiske interesser. Men det er langt fra det eneste grelle eksemplet på hva som har skjedd i byen og andre byer de senere årene. Grå, svart og brun bygningsmasse av tre eller mur, helt uten følelser og uten verdi er poppet opp overalt i og rundt byen fordi slepphendte politikere har latt seg lure til å tilfredsstille utbyggere under dekke av å være et udekket behov.

Oscar Wilde sa en gang at «bare de overfladiske ignorerer verdien av det estetiske». Farge- og interiøreksperten Dagny Thurmann-Moe beskriver moderne arkitektur som ofte rettlinjet, enkel, fargeløs og uten ornamenter. Tidligere var man opptatt av spesiell utsmykning av de etasjene som var på bakkeplan, hvor det var ting å feste blikket på, detaljer og god fargebruk, mens i dag er gjerne de interessante arkitektoniske trekkene høyt oppe på bygget, sånn at de synes på flyfoto, mens på bakkeplan er det store, glatte fasader, uten detaljer. Når man setter opp et moderne bygg, skiller det seg som regel kraftig fra de nærliggende bygningene.

Jeg har lenge sett med sorg og frustrasjon på omveltningene i min fødeby hvor jeg fortsatt bor, men hvor færre og færre bygninger og detaljer fester seg til følelsene. Nesten alt som var er revet og det som er kommet opp i stedet er følelsesløst. I stedet skaper byen en ensomhet, som bare fyller ytterligere ut den store ensomheten som preger dagens tidsånd.

Bystyrene for tiden virker å bestå av bevisstløse mennesker som har mistet ikke bare stedssansen, men forståelsen for hva som gjør en by til trivsel. Når man er ute og reiser er det byer med historisk bygningsmasse eller estetiske innretninger som tiltrekker oss, slik som f.eks. den italienske byen Lucca som vi var innom på vår bryllupsreise sommeren 2016. Lucca er på størrelse med Kristiansand, og er en av de rikeste og best bevarte byer i Nord-Italia, grunnlagt av etruskerne og ble romersk koloni i 160 f.  Kr. Nå kan så klart Kristiansand aldri komme i nærheten av å sammenligne seg med denne byen som omtrent har stått intakt i tusen år. Men det jeg forsøker å si er at selv om man ikke kan vise til en tusenårig historie på samme måte, kan man skape sin egen historie, med egne detaljer, som kan gi en følelse av at det er her vi tilhører. Det blir for puslete å kun argumentere med Posebyen.

Årets første utgave av magasinet Samtiden beskriver et dystert bilde av det som kunne vært en by som Kristiansand, uten å nevne byen med en eneste linje. Men når man leser denne første utgaven i år med arkitektur som tema, er det mye å ære, for vi kan øære noe om fornemmelsesfinhet, om hva vi er avhengige av som mennesker for kunne eksistere og trives. Det å selge byen til utbyggere, handler ikke nødvendigvis om å selge sjela til djevelen, men politikere som bestemmer burde alltid ha en historiker, eller en form for kritiker som er uavhengig av det kommersielle å lene seg på, før de river bygg.

Det kommende Marvika torv på bildet over.

Det første man nå møter på vei inn i byen fra vest er Quadrum, et skryteprosjekt fra Bane Nor som bare følger i sporene til alt det andre som popper opp. «Arkitektonisk vil Quatrum representere noe nytt, friskt og spektakulært, men likevel fremstå balansert i forhold til Kristiansands struktur og skala,» som det står på bygningsmassens hjemmeside. Jeg finner ingenting motiverende med det bygget og det å ha arbeidsplassen sin i dette monsteret må fortone seg som et mareritt. Jeg trenger ikke å gå langt for finne igjen noe av det samme. Like ved hvor jeg bor i drabantbyen Vågsbygd, like ved det lokale kjøpesenteret er det i ferd med å reise seg opp en ny fargeløs bygningsmasse som presenterer seg som «Vågsbygd i sentrum – Det gode liv i sentrum». Hver gang jeg jogger den samme ruten jeg har gjort i flere år, legger det seg bokstavelig talt en mørk skygge over meg hver gang jeg passerer dette monsteret. Min far som bodde i området i mange år, men ikke lever lenger ville ikke kjent seg igjen. Det er et ord som går igjen i hodet mitt når jeg tenker på denne moderne kommersielle bygningsmassen og det er ensomhet.

Hilde Østbys bok «Kart over ensomheten» viser at ensomhet er helsefarlig. I flere land erkjenner myndighetene at å bekjempe ensomhet er en viktig oppgave i årene framover. Folk lever lenger, men livene blir ikke nødvendigvis gode av den grunn. Mange får fysiske og psykiske plager. Antall demente øker, men uten at samfunnet tar grep og bygger demenslandsbyer og utdanner spesialister til å håndtere de syke. Pårørende blir pleiere og omsorgspersoner. Mange knekker sammen. Dagens 40- og 50-åringer må innse at mange av dem, deres venner, familie og deres nærmeste vil rammes av demens. Dette skriver Harald N. Røstvik om i dette nummeret av Samtiden. Han mener vi gjør lite for å forberede oss på denne utviklingen.

I stedet går han til poesien og litteraturen for å beskrive denne moderne formen for ensomhet. «Pink Floyd beskriver samfunnsutviklingens mekaniske gjentakelser av rutiner på bekostning av følelser i «The Wall». Jeg kan gjenkjenne den i Bob Dylans «It’s not dark yet, but it’s getting there».

Jeg forstår godt hva Røstvik sier, for en tid siden, før denne tid, da alt var bedre, men i ferd med å forvitres, sugde jeg til meg alt som var gitt ut av dikt på 70- og 80-tallet. Mange av dem beskrev ensomheten og flere av de som skrev diktene var selv flyttet inn til de store byene og skrev ned det de følte var i gjære. Det var den siste tid før kommers, før Reagan og Thatcher overtok og en ny djevel overtok menneskerasen. En av de jeg leste var Rolf Jacobsen, som beskrev denne nye tid i en tidlig fase på denne måten:

«Ko-ko sier gjøken i kassaapparatet
lystelig er våren i butikkenes skoger
duftende av lær bær såpefarver og kretong
mens fuglekvidder kjøres på lydbånd fra 9 til 16
og svin og pelsdyr felles uten stand med dempende skudd.
Speil deg i vår lille
sjø av silke. Smil til alt.»

«For det er ikke andre paradiser enn denne», som han skriver i fortsettelsen. Det er det i mye mindre grad i dag, mer enn femti år senere.  

Harald N. Røstvik beskriver hvordan mennesker leter etter mening i byene. «Folk søker arbeid og sosiale nettverk. Mange leter etter mening og antar den finnes der folk flest ferdes. Andre søker ut i naturen. Etter hvert har byplanleggingen, på grunn av klimaendringer, forsøkt å bringe naturen inn i byen for å absorbere klimagasser ved implementering av vann – og grøntområder. Dessverre vandrer mange rundt med lyd i ørene, eller fordyper seg i en pc eller smarttelefon. De stenger seg ute fra omverdenen og sender sterke signaler om at de ikke vil kommunisere. I byplanleggingen er disse signalene lite beskrevet.»

Hvordan vi bygger byer i dag er en stor tragedie, styrt av den hensynsløse markedstenkningen, uten tanke på følelser. I kunsten derimot møter vi ofte byer beskrevet som kalde og fremmedgjørende steder. Til tross for dette fortsetter flyttingen til byene.

«Byplanlegging handler til syvende og sist om mennesker,» skriver Nøstvik, «men byplanleggere får det alt for ofte til å handle om noe annet, om løsninger, som haster, om infrastruktur, objekter, bygg, transport, gater, fortau, trær – om ting. Det er derfor et paradoks at mange byplanleggere som legger vekt på atferdsendringer i byene, primært legger opp til at det skal skje gjennom hvor ting er plassert i forhold til hverandre – som gåavstand fra hjem / jobb til bussen – og mindre om vennlighet på turen,» skriver Røstvik. «Byplanleggere er ikke gode «følere». De er opptatt av å løse tekniske utfordringer, selv når de bruker «nudge» (dulting) for å få folk til å endre vaner, som for eksempel ikke å bruke privatbil, men heller gå, sykle eller kjøre kollektivt.»

I Kristiansand har vi fått eller får Bystranda Blå, Marvika Torv, Baneheia Park, Kongsgård Park, Tangen Torv og Kanalbyen og andre «blokkprosjekter» som er bygget med samme formål. At sammen poppet opp i løpet av få år.

Byen må jo være i ferd med å tømme husene rundt byen til fordel for disse moderne «brakkene» hvor kunstig natur er en del av helheten, kombinert med nærhet til kjøpesenter og hvor flere av dem har eget treningssenter og sentralbord for bestilling av middag, om arbeidsdagen skulle bli ekstra lang. Velkommen til det nye prosesserte bysamfunnet!

Denne ensomheten beskrives godt i Kris Kristoffersons «Casey’s Last Ride» som omhandler en fyr som går forbi nede i undergrunnen i neon-mørke korridorer fulle av desperasjon og uten sjel, og der hvor han møter henne som en gang var en kjæreste. Samtalen mellom dem bærer bud om en ensomhet hos dem begge, selv om han for lengst har kommet seg ut av mørket og har fått nytt liv og familie utenfor. Jeg tror ikke på at kunstig koselighet bygget med markedstenkning og effektivitet for at vi skal bli mer late noen gang vil kunne erstatte det naturlige og historien. Ensomheten i disse byggene uten sjel og uten arbeidsoppgaver, må fortone seg som en demontering av sjelen.

Filosof, skribent og lektor Dag August Schmedling Dramer skriver i det samme nummeret av Samtiden om tidsånden. Her trekker han fram postmoderne tenkere, som kritikeren Charles Jencks og den konservative Roger Scruton som begge er enige i at tidsånden kan hevde å bli manifestert i måten vi bygger på, både direkte og indirekte. Og hva slags tidsånd er det vi ser og leser rundt oss med dagens arkitektur, og hva kan vi gjøre med det? «Noe av det mest slående ved moderne og postmoderne arkitektur, er at den som oftest ikke symboliserer noe, at den ikke viser noe utover seg selv. Ofte ser den ikke ut til å representere annet enn den funksjonen den fyller. Et kontorlandskap skal være åpent, luftig, og klart i uttrykk, med skarpe, rette linjer og anledning for god lysfordeling. Det skal være rullestoltilgjengelig og besøksvennlig, innenfor effektivitetens rammer, naturligvis. En annen type bygninger er kjøpesentre, flyplasser, offentlige bygninger og kommersielle rom som butikker. Du skal kun være der for å handle eller fly. Flyplassen er et dødt sted mellom verdener som besøkes gjennom lufta og kjøpesentre er tomme konteinere hvis innhold skal knabbes fra hyllene på lynraskt og hypereffektivt vis. Offentlige steder er redusert til steder man kan sitte, eller bevege seg gjennom, og kun det. vi lever i den sene markedskapitalismens tidsånd, der formen følger funksjonen, og funksjonen er en del av konsum. Vi er alle redusert til konsumenter, og det viktigste – det mest tydelige, vår kontemporære modus perandi – er nå vår modus vivendi. Vi er konsumenter» Så hvor er ånden blitt av?» spør Dramer.  

Dramer trekker fram historikeren Eugene McCarrahers bok «The Enchantment of Mammon» der historikeren tar et oppgjør med ideen om at verden er «avfortryllet». Ideen om at verden ikke lenger er magisk, handler om at vi i moderne tid har kastet ut åndene, gudene og kreftene, og med dem ikke bare overtro, men etter hvert også vanlig tro. Der de fleste tenkere mener at dette skjedde på bekostning av religion, mener McCarraher at vi rett og slett byttet ut tro med markedskrefter og etter hvert kommers. Han mener kapitalismen er like religiøs som andre trossystemer. Han hevder kapitalismen er vår religion, og ikke bare i overført betydning.

Jeg er fristet å spørre; kan den samtiden som her beskrives i magasinet Samtiden bli mer sørgelig enn dette? For det er jo slik det er, slik Dramer og Røstvik beskriver, enten vi vil eller ikke. Det ser ikke ut til å finnes et lys i andre enden av tunnelen, bare mer mørke som i Leonard Cohens «You Want It Darker». Vi har ingen grunn til å se lyst på det, hvis da ikke dyrtida og postpandemi er i ferd med å endre noe i våre sinn, og ikke minst i politikernes tenkemåte. I mellomtida kan vi knapt gjøre annet enn å høre på Rolf Jacobsen:

-Snu dere bort. Tenk på noe annet.

Tenk på alt dere kan kjøpe. Tenk på bilen din.
Alt det som står i annonsene. Lekre saker.
Ikke stå der og se hitover hele tiden. Snu dere.
Tenk på noe annet, har vi sagt