Sympatiens tidsalder

Sympatiens tidsalder er over oss. den kom gradvis, men tok fullstendig over for cirka fem år siden. Sympati er et mye mer positivt ladet ord enn krenking, men det går ut på det samme. Vi får sympati for de som blir krenket. Når Ukraina vant MGP i går kveld skyldtes det ikke at det var den beste låten. Folket stemte den fram, ikke ekspertene, som la vekk omstendighetene. Sympati spiller på følelser, og er et varmt og godt ord, og som følelsesmenneske blir også jeg rørt til tårer av at Ukraina vinner en musikkonkurranse hele Europa ta del i.

Per Fugelli snakket om at vi alle ville tilhøre en flokk

Også varme ord kan bli kjølige, og drev fram det som er blitt galt i sympatiens tidsalder. #Metoo ble startskuddet som drev fram denne nye tidsalderen, da Harvey Weinstein ble anklaget for seksuelle overgrep i oktober 2017. Det spredde seg over hele verden, som ild i tørt gress, og antakelig har det vært en slags åndelig tørke lenge, noe som har vært galt lenge. Tørke er jo ikke bra for alt som gror og blir vakkert og når man tørster mister man til slutt evnen til refleksjon. #Metoo-bølgen ble et fenomen som igjen ble slukt opp da George Floyd ble drept av en hvit politimann. Noen år før hadde 2-3000 mennesker samlet seg utenfor Mall of America i Minnesota for å protestere mot politidrapene på ubevæpnede afroamerikanere. Black Lives Matter tok fullstendig over av sympati, og førte også til at historiebøkene ble saumfart for mulige rasistiske overgrep. Pride-ideologien er ikke ulik, men har sin bakgrunn mer enn femti år tilbake i tid. I år er det femti år siden homofili sluttet å være forbudt her i Norge. Regnbueflagget har sin historie tilbake i San Francisco på 70-tallet. Her i landet tok det av i 2017, et nøkkelår for når sympatiens tidsalder startet for fullt, da Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold – oppfordret folk til å stille opp i Gay-parader. Når da de heterofile tok del i dette ble det til en folkebevegelse. Det året rant sympatien for de homofiles situasjon og rettigheter over da man under Oslo Pride ble oppfordret til å gå for personer som ikke kunne, eller ikke våget. Man kan uten å overdrive si at den nye verden med sosiale medier ble en pådriver som førte til at den store flokken ble drevet fram av sympati.

Da Putin gikk til krig mot Ukraina i februar i år, ble det sett på som et overgrep mot et helt land, og en hel verden rant over av boikottaksjoner og restriksjoner mot også helt uskyldige russere som bare tilfeldigvis er født og bor i Russland. Sympatibølgen for Ukraina skylte over verden som en godartet farsott. Der bommet Putin kraftig, for han hadde nok ikke tenkt på denne nye tidsalderen. Når det er sagt vil jeg påstå at forløperen til sympati var toleranse.

Da Kai Erland og jeg startet opp Protestfestivalen 21. juli 2000, tilfeldigvis på samme dag som Norges dyreste fotballspiller Erling Braut Håland ble født, var det ikke minst fordi vi så antydninger til at en ny usunn og skadelig tidsånd var i ferd med å vokse seg fram. Det er tankevekkende at mange av de unge som i dag vokser opp ikke har erfart det skadelige med tidsånden, men helt uskyldig har plumpet ut i denne tida som om den er en normaltilstand.

Som med sympati er toleranse et vakkert ord, om det behandles riktig. Men når det blir en ideologi er det ikke lenger like vakkert. Vi oppdaget intolerant toleranse, der de som skrek høyest om toleranse ofte var de minst tolerante. De ville ha forbud og brukte dømmende og harde ord som igjen gikk utover noe annet vakkert, nemlig demokratiet vårt. Med andre ord har sympatiens tidsalder røtter tilbake til tusenårsskiftet. Det passer bra med at #Metoo-fenomenet har sine røtter tilbake til 1997. Hva skjer når man overfører positivt ladede ord til å bli skadelige maktbegrep?

Jeg tror en forklaring er at vi her i Vesten la vekk Gud, og i stedet ble våre egne guder og samlet oss om hverandre og flokken, der vi fulgte strømningene og sympatien for det er nå alt vi har. Vi vil jo så gjerne være gode og sympatiske mennesker. Per Fugelli, sosialmedisineren, som døde rett før #metoo-fenomenet tok av, var opptatt av at vi alle var flokkdyr. Han snakket stadig om flokken vår. «Kolleger, jeg har ingen Gud, men jeg har helgener, de evige verdiene i medisin: Gjør godt, vær rettferdig, respekter naturen», sa han. Jeg ble kjent med Per Fugelli fordi han var en trofast deltaker og tilhenger av Protestfestivalen og var så heldig å overrekke han diplom i anledning festivalens 10-årsjubileum der publikum hadde kåret han til Norges beste meningsytrer, tilfeldigvis det samme året han hadde fått beskjed om begrenset tid igjen å leve. Kanskje var det også litt i sympati at han vant.

Hva hadde gode Per Fugelli tenkt og sagt om det som har skjedd i disse fem årene? Kanskje ville han sagt, at det er både vakkert og trist, som en del av oss andre. Vi har ødelagt vakre og viktige ord og levemåter med å gå for langt. Ingenting er jo så hyggelig som å få besøk av gode venner, men om de tar over huset er det ikke lenger like koselig. Per lyver ikke, han hadde rett. Vi er flokkdyr, og vi er gudløse, og i mangel av de verdiene, i mangel av et begrep som synd, av mangel av forskjellen på rett og galt, av mangel av regler og styrt av strømninger i tiden, har det tatt helt av, og slik det ser ut er det vanskelig å se hvordan vi finner veien ut igjen av dette mørket.

Det er vakkert og kanskje også riktig at Ukraina vinner en musikkonkurranse fordi vi har følelser, men vi kan ikke fortsette med å utslette alt vi ikke liker. Vi kan ikke fortsette med å ødelegge vakre ord, fordi vi vil ha all makt på himmel og på jord. Den makta er forbeholdt noe større enn oss, for vi er fortsatt små syndige mennesker som tror vi eier framtiden, men som i tur og orden skal dø og graves ned i jorda når den dagen kommer. Per Fugelli sa også noe annet. Han sa at livet er ikke perfekt, uten feil og fandenskap. Vi må godta oss selv og hverandre som medfødt feilvare.

All sympati til Ukraina, så la oss le og gråte sammen med dem og andre land som opplever krig, men la oss for all del ikke skape nye kriger, i jakten på fred.  

Elendig norsk sjølvforsyning? Har pandemien og krigen opna auga våre?

Pandemien førte til brei diskusjon om kvifor Noreg ikkje er sjølvforsynt med medisinar og mat. Krigen i Ukraina har intensivert debatten. Mykje av auken i matprisar og straumutgifter heng saman med krigen. Ukraina er Europas kornkammer, og kva skjer når omverda ikkje lenger har tilgang til kjelda? Hans Bårdsgård i Nationen skriv om dette: «Svartjorda ved Svartehavet er ekstremt fruktbar, det er våronntid. Dessverre er det ekstremt lite fristende for bonden å sitte på traktoren under beskytning av jagerfly».

Oldefar Bjørgulv måtte dra helt til Telemark for å hente høy i blant

Noreg seiest å vere det landet i verda som har minst sjølvforsyning. Det er urovekkande.  Har vi vore for godtruande og tenkt at vi kunne kjøpe all den maten vi treng? Det er berre to år sidan Solberg-regjeringa avviste Stortingets krav om attreising av beredskapslager for korn. Etter ein pandemi og ein russisk invasjon i eit europeisk land ser vi at det uventa kan skje så raskt at regjeringa ikkje rekk å sette i verk nødvendige beredskapstiltak.

Finland har derimot alltid vore føre var. Da Noreg og Sverige etter slutten av den kalde krigen kutta i forsvarsutgiftene, heldt finnane fast på sitt invasjonsforsvar. Landet har også store beredskapslager for korn, brensel, medisinar, kjemikaliar og andre nødvendige råvarer. Og dei har fleire tilfluktsrom enn oss. Axel Hagelstam, direktør for planlegging og analyse i Försörjingsberedskapscentralen, seier til Aftenposten at erfaringane frå vinterkrigen 1939-1940 sit att i den finske mentaliteten. Lærdommen var at landet må kunne klare seg sjølv. Magnus Håkenstad, som er forskar ved Institutt for forsvarsstudier seier at finnane har ein tankegang som er nøktern, hardkokt og målretta.

Kornbonde og tidlegare administrerande direktør i Norske Felleskjøp Lars Fredrik Stuve har argumentert for beredskapslager for korn i mange år. Og han har møtt mykje motstand. Til Nationen seier han at «et beredskapslager er en forsikring for fellesskapet». Kari Gåsvatn i same avis skriv at «millioner i Egypt og Afrika blir fratatt sitt daglige brød, fordi en diktator over natta kan diktere kornmarkedet. Det avslører hvor sårbar maten er». Vekeavisa Dag og Tid har på trykk ei stor sak om korn i krisetid: «Klimaendringar. Pandemi. Krig. Priseksplosjon. Er det no Noreg skal lagre matkorn med tanke på matkrise?» spør avisa. Saka i Dag og Tid handlar til stor del om nokre siloar i Stavanger som Stortinget vedtok å bygge i 1962. Her lagra staten korn i beredskap for tøffe tider. Siloreisinga må ha stått fram som eit symbol på ansvar og tryggleik.

Det er også noko symbolsk over måten vi har tenkt dei siste åra, ikkje minst her i Kristiansand. Det har skjedd samtidig som politikarar og andre kjendisar i byen har krangla og snakka ufint om kvarandre, også i bystyret. Kunstsiloen på Odderøya, som var den mest omtalte politiske saka i byen for få år sidan, står om eit par år ferdig til både glede og irritasjon, og den skal marknadsførast som Nord-Europas mest nyskapande kraftsenter for kunst- og kulturopplevingar. Kunstsilo-prosjektet blir bygd rundt ein prislønt og verneverdig kornsilo frå 1935, som var teikna av arkitektane Arne Korsmo og Sverre Aasland. Kanskje – om krisa utviklar seg – vil det ferdige bygget minne oss på at vi burde hatt fleire kornsiloar enn kunstsiloar?

Nå som mat, bensin- og straumprisar er skyhøge, vil nok færre ha råd til å gå på noko som helst. Det som nå gjeld, er om vi har nok mat og pengar til straumrekninga; at pandemien ikkje returnerer, og at krigen i Ukraina tar slutt på fredeleg vis.  Men vi kan jo sjølvsagt på «sørlandsk vis» tenke at både freden og dei betre tidene kjem tilbake før hausten. Vi er jo meir «lettbeinte» og blide enn finnane her i Kristiansand, her som alt er så «greitt».

Både Kristiansand som potensiell «lykkeby» og norsk sjølvforsyning vil stå på programmet når Protestfestivalen blir arrangert att i september. Så kan det vere verd å minne om at Maslows behovspyramide framleis gjeld i verda, der mat og tryggleik er det lågaste trinnet. Denne veka blei det klart at sjølvforsyningslandet Finland for femte år på rad toppar lista over land det er lykkeleg for innbyggarane å bu i. Nå har dei dratt ytterlegare frå Danmark på andre plass. Noreg søkk på lista og er dårlegast i Norden. Kriteria for «lykkebarometeret» er baserte på omsorg, fridom, generøsitet, ærlegdom, helse, inntekt og godt styresett. Har vi noko å lære av landet med dei tusen sjøane? Nå skal vi visst få badstuer i Kristiansand, kanskje vil det hjelpe?

Kan sjølvforsyninga og tryggleiken ha medverka til at finnane er så mykje lykkelegare enn oss? Eit nærliggande spørsmål vi bør stille oss i Kristiansand når det gjeld «sjølvforsyning», er korleis vi har kunna stelle oss slik at CB – vårt eige bryggeri – utan vidare kan forsvinne mellom fingrane våre etter å ha vore ein del av den lokale byrgskapen i 162 år? Øl er rett nok ikkje like livsviktig som korn og medisinar, men merkevara er faktisk ein viktig del av identiteten vår.

Hvor er det blitt av alle helter?

Visa til Jan Eggum kan man saktens nynne på i disse woke-tider med så øredøvende taushet fra de beste blant oss og så mye politisk korrekthet. «Stå opp igjen», sang Eggum, for «kem ska redde verden no?». Selv har jeg lenge dvelt med heltene. Hvorfor er det så vanskelig å finne noen nye, når de gamle er borte?  Jeg har ransaket mitt indre for å finne stemmer å lytte til i en forvirrende tid.

Erik Bye

For noen år siden skrev Håvard Nyhus i Vårt Land om «Nordens åndelige vismenn». De fleste var svenske, knapt noen norske. Nå avdøde sosialmedisiner Per Fugelli og tidligere biskop Per Arne Dahl var unntak. Dahl ble nylig møtt med både glede og skuffelse, da han hadde endret syn på homofile ekteskap. Ved at han nå følger flokken, har «vismannen» falmet for mange. Å skifte mening kan være sunt, men når det sammenfaller med det «politisk korrekte», kan man tenke at han har gitt etter for presset. Hvorfor skifte mening når alle andre gjør det? Når det er sagt, de fleste av heltene jeg savner, ville nok omfavnet Dahls nye standpunkt.

Hva har gjort en person til en helt? Den danske professoren Nils Gunder Hansen mener heltene våre eide en «uforknytt radius» som gjorde at de ble beundret. Hansen mener videre at i en verden som ligner et jernbur mer enn en østers, må nye helter ha litt av uforknyttheten til de gamle. Hvem tør ha det i dag? Det handler om å stå støtt, også når det blåser.

Er man nødvendigvis nostalgisk, når man ikke finner heltene noe sted? Den danske forfatteren Merete Pryds Helle skrev på Facebook at hun hadde lagt vekt på å finne yngre forbilder, yngre enn henne selv. Men fant hun dem? Jeg for min del kan ikke si at jeg har funnet mange, men statsviter Asle Toje og journalist og politiker Mimir Kristjansson har potensiale til posisjonen.

Martin Luther King var mitt aller fremste forbilde med sitt mot, sin drøm og sin vilje til å gjennomføre noe for en bedre verden, uansett kostnad. Han veide ikke tap mot vinning, men var kompromissløs, befriende klar og uredd. Det ble et tidsskille, da han ble drept 4. april 1968. Vi i Norge har faktisk «vår King», hun har viet sitt liv mot urett, krig og undertrykkelse; men jobber i det stille. Elizabeth Hoff har blant mye annet vært leder av WHO i Syria og er omtalt som «verdens modigste kvinne». Uselvisk, elskverdig og varm. I den grad hun påvirkes av andre, påvirkes hun nedenfra.

Martin Luther King Jr.

Forfatteren Jon Michelet ble hyllet etter sin død. Han var politisk aktiv på venstresida og sentral i ml-bevegelsen. Han var ikke noe naturlig forbilde, men han ble det faktisk. Bjørgulv Braanen omtalte han som «raus og omtenksom for alle som kom i hans vei». Michelet var en av folket. Fredrik Wandrup beskrev han i Dagbladet slik: «I likhet med Erik Bye kunne han snakke med hvem som helst, høyt og lavt i samfunnet. Han var en av disse som sa ifra klart og tydelig, uten å skjelve i stemmen». Samme ord brukte Erik Bye om en av de få gjenlevende personene jeg har som forbilde, Kris Kristofferson, som nå i en alder av 85 år har trukket seg tilbake og er preget av alderen. Og så er pensjonert fylkeslege Kristian Hagestad en jeg alltid lytter til, med sin klokskap, sin tydelighet, sin evne til å se utover og sin raushet. En ekte Helt!

Jahn Teigen skrev i den siste sangen han utgav, at han var «Ikke som alle andre». Det er ofte tilfellet for dem som inspirerer oss. Per Fugelli ble kåret til Norges beste meningsytrer på Protestfestivalen. «Velferdsstatens grunnverdier er omtanke, rettferdighet og barmhjertighet», sa han. Fugelli hadde Jesus som forbilde, uten å være kristen: «Han er den sterkeste budbæreren verden har sett når det gjelder de sosialmedisinske vitaminene som heter rettferdighet, romslighet, raushet og tilgivelse».

Erik Byes bortgang var nok det største tapet nasjonen har hatt de siste femti årene, kanskje med unntak av Kong Olav. Andreas Skartveit skrev at «mange millioner nordmenn, gjennom mange tiår, vil nok mene at Erik Bye er et av de største menneskene de har kjent, også alle de, de fleste, som aldri møtte han ansikt til ansikt. Vi mente vi kjente han, alle sammen. Skartveit sammenlignet han med Bjørnstjerne Bjørnson. «Vi er overlatt til oss selv nå,» skrev Levi Henriksen ved Byes død og fortsatte: «Hvem skal vi lytte til nå?»

«Hvem skal vi lytte til nå?» er en nøkkelsetning. Den siste var Kåre Willoch. Med sin klokskap og nøkternhet, ble han lyttet til. Han var kompromissløs og sa det han mente, selv om han talte partiet imot. En annen helt for mange, miljøkjempen Erik Dammann, skrev i sin biografi at Willoch uttrykte en usedvanlig skarp kritikk av den rådende ekstremliberalismen og politikernes kapitulasjon overfor kapitalkreftene.

På TV2 og NRK sitter i dag TV-kjendiser i hver sine underholdningsprogram og inviterer hverandre som gjester. Kan det bli mer fordummende? Er det rart vi savner Erik Bye og Harald Tusberg?

Det snakkes høyt og ofte om mangfold og toleranse, men det har aldri før vært lavere under taket. Hvor er de «uknyttede» sjelene som ikke lar seg påvirke, som står støtt, som har slik klokskap og verdighet over seg at man lytter til dem? Nå har verden fått en ny Helt i den ukrainske presidenten Volodomyr Zelenskyy. Ikke minst på grunn av sitt mot. Martin Luther King forklarte at «vi må bygge diker av mot, for å holde tilbake floden av frykt». Hvor er de unge heltene som i en tid uten noen guddom over oss kan vise oss veien videre?