Jeg har alltid sett på Titanic som et bilde på livet. Vi er alle mennesker på en jomfrutur vi aldri kan gå av. Vi synker ikke på én gang, men én etter én. Fra den dagen vi blir født, begynner reisen mot døden.

Denne tanken har fulgt meg siden jeg var 12 år gammel. Det har gjort meg nysgjerrig på de store spørsmålene, men også veldig redd. Jeg har ofte undret meg over at de fleste mennesker lever godt med vissheten om at livet en dag tar slutt. For meg har det vært annerledes. Døden har aldri vært et fjernt fenomen, men en ubehagelig følgesvenn som har gjort seg gjeldende i tankene mine hver dag.

Jeg fortalte dette ganske nylig til to jevnaldrende menn. De så bare undrende på hverandre. De tenkte nesten aldri på døden. Da slo det meg hvor merkelige vi mennesker egentlig er. Vi er kanskje de eneste skapningene som vet vi skal dø, men de fleste av oss bruker forbausende lite energi på det. Kanskje er det nettopp noe av magien i et menneskes liv som gjør det mulig å kunne leve.

Titanic ble omtalt som skipet som ikke kunne synke. Likevel sank det. Historien er full av tilfeldigheter. Brødrene Slade, som skulle være brannmenn om bord, rakk aldri avgangen fordi en forsinkelse på et pubbesøk gjorde at de ikke rakk toget. Dermed overlevde de. Rundt 1500 mennesker mistet livet den natten. De 700 som overlevde, er også borte i dag. Til slutt vant døden over dem alle. Mens jeg holdt med dette oppdaget jeg skjebnens mange irrganger. Oldefaren til kona mi hadde billett til Titanic, og hadde neppe overlevd på 3. klasse, men brorens lille datter ble syk og de fikk derfor ikke komme om bord. I Southampton måtte de vente på neste båt og takket være det lever jeg med min finske kone, og kanskje lever jeg av den grunn.

Da jeg begynte å skrive boka Livet på Titanic, oppdaget jeg at alt jeg ville si, kretset rundt tre ord: forankring, forgjengelighet og forhåpning.

Forankring handler om hva som holder et menneske og et samfunn oppe. Jeg opplever at vi har mistet noe på veien. Vi lever i et rikt land, men rikdommen har også gjort oss fattigere på andre områder. Denne tids form for arbeid er blitt målestokken for menneskeverd. Effektivitet og lønnsomhet får ofte større plass enn omsorg, ettertanke og fellesskap. Vi måler mennesker etter hva de produserer, ikke etter hvem de er. Samtidig har vi mindre tid til å stille de store spørsmålene.

Forgjengeligheten er den delen vi helst ikke vil snakke om. Når jeg skriver om helseangsten min, gjør jeg det ikke for å dvele ved meg selv, men fordi frykten peker på noe vi alle deler. Folk blir syke. Folk dør. Som min pensjonerte finske sykepleiersvigermor sa: «Til slutt blir alle syke, og alle dør.»

Når man har passert 60, begynner spørsmålene å gnage mer heftig. Kroppen minner oss om tida. Lesebrillene. Huden blir skrøpelig. Man glemmer navn. Det gjør vondt her og der. Når jeg går gjennom Markens i Kristiansand, legger jeg merke til mennesker som først går raskt og rakrygget, senere langsommere, så med krykker, og til slutt ser jeg dem ikke lenger. Men døden rammer ikke bare gamle mennesker. Jeg har sett altfor mange liv bli brutalt brutt ned og avbrutt lenge før tida.

«You want it darker», synger Leonard Cohen, men vi klamrer oss til håpet. Da Ole Paus ble spurt om han var troende, svarte han: «Jeg er klamrende.» Som om jeg skulle sagt det selv. Jeg tenker, jeg uroer meg, altså er jeg. En del av tankene får utløp på Protestfestivalen.

Siste del handler om håp. Mennesket kan knapt leve uten håp, men håp har så mange ansikter. Mitt handler først og fremst om at livet ikke er slutt med dette. Om at barna mine en dag skal få treffe min egen far. Om at det er en mening med livet utover dette korte livet.

Men det er ingen konklusjon. Alt handler til syvende og sist om tro og håp. Ingen mennesker på jorden kan gi oss garantier om noe som helst.

Når man er ung, er døden noe langt der framme i framtida, men i moden alder er den blitt en del av livet. Alderen siger på for oss alle, også de unge blir gamle. Jeg ser to ting som har endret seg med årene: Tida går bare fortere og fortere, og hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg tenkt annerledes om mye da jeg var ung. Jeg ser heller ikke forskjell på de som er levende og døde i livet mitt, fordi de er med meg hver dag, også de som er borte. Men ansiktene er byttet ut med minner.

Det får meg til å tenke på hvor ufattelig vi er skrudd sammen, som de eneste skapninger som vet om sin egen skjebne, men som samtidig ikke bruker mange kalorier på det.

Jeg har ikke skrevet for å gi svar. Det er et forsøk på å leve med spørsmålene. Finnes det en Gud? Eller handler alt i dette livet bare om det skjøre ordet «nå». Finnes det en mening som er større enn den vi selv klarer å se? Ingen av oss vet egentlig, men vi håper, tviler og kanskje til og med tror.

Livet er kort, men veien er lang og brokete, delvis gjengrodd og full av snublesteiner. Kanskje er den eneste konklusjonen jeg sitter igjen med denne: At vi alle blir slått ut av livet fra tid til annen. Vi blir stående stille, omtåket og uten svar. Hvordan kan man egentlig skrive en slags selvbiografi der utgangspunktet er de store spørsmålene ingen av oss får svar på?

Men så kom jeg til å tenke på spettmeisen som fløy inn i vinduet på hytta og som jeg satt og passet på mens den rystet ble stående en stund uten å kunne bevege seg – før den fløy videre.

1. Jesse Lovelock – Jesse Lovelock And the Velvet Voices

Kan knapt bli bedre. Dette er ekte saker, der musikken er som tatt ut av 60-tallet. Det er et mystisk, behagelig og fortryllende album med steelgitaren over det hele. Årets beste album. Han har fått med et av tidenes tristeste countrysanger, Mickey Newburys «She Even Wolke Me Up To Say Goodbye. Passer perfekt til kompet og stemmen. Beste kutt: Hung On You.

2. Mavis Staples – Sad And Beautiful World

Gospelikonet slutter aldri å imponere, nå som 80 pluss. Dette er enda bedre enn det forrige. I sju tiår har hun sunget, og man skulle tro det ble mer rustent. Tittelsporet er beste låt. Men «We Got To Have Peace», og «Hard Times» er vel så bra. Sangene hun har valgt passer godt som sountrack til tida vi lever i.

3. Robert Finlay – Hallelujah! Don’t Let the Devil Too Ya

Frå gospeldronningen går vi videre til årets gospelalbum. Robert Finlay er 71 år gammel, og for mange sikkert et ukjent namn – fram til nå. Kommer fra blues og soul, men vokste opp med gospel. Han er blitt blind, og kanskje gir det en ekstra dybde i disse gospelsangene. Det er bare å nyte og ta seg en tur på bedehuset etterpå.

4. John Flynn – Kindred Spirits

Kristofferson-disippel og venn John Flynn er også et ganske nytt bekjentskap. Etter Kristoffersons bortgang i fjor fikk jeg høre han skulle utgi en sang basert på «Kris’s Rules», som også er med på dette albumet. De hadde nok mer enn musikken felles, for tekstene er preget av et sterkt samfunnsengasjement i mentorens ånd. Mest rørende kutt er utvilsomt hyllesten til Kris, men hør også på «The Victim Tree» og «What My brother Do». Eller «Sisyphus». Deltok på Protestfestivalen i år, et besøk som var hans første utenlands i en alder av 68.

5. Todd Snider – High, Lonesome And Then Some

Det er jo ekstra tragisk at Todd møtte døden samtidig som hans beste album er gitt ut. Det var spesielle omstendigheter rundt dødsfallet til 59-årige Todd, selv om dødsårsaken var lungebetennelse. Han hadde nylig blitt slått ned, eller vært i en slåsskamp og fikk ikke lov til å være lenger på sykehuset. Todd hadde jeg kontakt med for tjuefem år siden da han fortalte at han kom til Nashville på grunn av Kris Kristofferson. I tillegg var han sterkt påvirket av Jerry Jeff Walker, Billy Joe Shaver og John Prine. Dette siste albumet fikk toppscore av Country Music People med god grunn. Det er som man kan lese lidelsen ut av sangene og måte han spiller gitar på.

6. Sophie Zelmani – 30

Aldri hørt om henne før, og så dette albumet. Sophie er født i 1972 og er svensk singer-songwriter, men det kom som en overraskelse for meg. Det høres utvilsomt amerikansk ut. Tittelen 30 handler om at det er hele tretti låter på dette albumet. Hun debuterte også for tretti år siden. Sangene er fra hele hennes karriere, med en helt ny: When Lights Go Down

7. Isabella Lundgren – What Cannot Be Told

Oppdaget Isabella etter å ha lest om henne i folkemusikkmagasinet Lira. Et intervju som handlet om tro og mening med livet. Hun har studert teologi. Hun er også glad i poesi og særlig den svenske poeten Anna Greta Wide. Under en helg i Göteborg oppdaget jeg hun skulle ha kirkekonsert med dikt av denne svenske poeten. Er glad jeg dro dit. Albumet er en form for rolig jazz, der stemmen hennes kommer til sin rett. Beste låt: Love Is Not A Beast To Tame

8. Brennen Leigh – Don’t You Ever You Up On Love

Er stor fan av Norgesvennen Brennen, som alltid gir ut album med ekte country. Hun var i Norge senest i år. Hun spiller gitar på en måte som fikk Guy Clark til å si at «Brennen Leigh plays guitar kike a motherfucker». Dette er country slik det skal lages, ikke verst når hun kommer fra den norske delen av Amerika. Beste kutt: Thank God You’re Gone

9. Cody Jinks – In My Blood

En annen favoritt. Eg oppdaget han gjennom låta «Hippies And Cowboys» for noen år siden. Siden har jeg ikke hørt et dårlig album fra hans repertoar. Stemmen er hard core country. Han er 45 år og startet opp som leadsinger i et metallband. Cody er texaner. Beste låt: When Time Don’t Fly

10. Natalie Bergman – My Home is Not In This World

Hvilken tittel. Man kan gjette seg til at dette er gospel. Og historien hennes viser at det stemmer. Hun synger på en spesiell måte, og har sin egen stil. Også det forrige albumet «Mercy» var i samme stil og gospelpreget. Det var regnet som et av de mest unike gospelalbumene som er laget i nyere tid. Hun mistet faren og stemoren i en tragisk bilulykke. Det satte preg på hele familien og Natalie havnet i en eksistensiell krise. Hun søkte tilflukt i et kloster, i stillhet og bønn, og der opspto henne musikalske forandring. Før det var hun vokalist i Wild Belle.  Beste låt: My Home Is Not In This World

11. Charley Crockett – Lonesome Drifter
12. James McMurtry – The Black Dog and the Wandering Boy
13. Nick Cave & The Bad Seeds – Live God
14. Colter Wall – Memories And Empties
15. Margo Price – Hard Headed Woman
16. Maxida Märak – Lånat
17. Kinky Friedman – Poet At Motel 6
18. Joshua Hedley – All Hat
19. Toni Holgersson – Apotek Vintergatan
20. Sam Outlaw – Nonessential
21. The Waterboys – Life, Death & Dennis Hopper
22. Caitlin Canty – Night Owl Envies the Mourning
23. Julia DiGarzia – All In
24. Patty Griffin – Crown Of Roses
25. Jason Isbell – Foxes In the Snow

Om noen uker skal vi igjen velge hvem som skal styre landet vårt. Ett av alternativene er Else Kåss Furuseths «Ensomhetspartiet». All ære til henne for å sette søkelys på et tidsaktuelt problem i en verden der ensomheten florerer og er i ferd med å bli en av vår tids største folkesykdommer. Det skjer samtidig med at vi aldri har hatt flere kanaler for kontakt med hverandre. Den lille dingsen i hånden er koblet til alt og alle, men likevel er vi mer alene enn noen gang. Det blir ikke bedre av at nesten én million nordmenn bor alene, og at det er dyrt å være enslig.

Men kanskje er bildet mer sammensatt. I sin bok «Granhäcken. En essä om ensamheter» utfordrer den finske filosofen Nora Hämäläinen ideen om at vi står midt i en «ensomhetspandemi». Hämäläinen – som kommer til årets Protestfestival – minner oss om at ensomhet ikke er én størrelse, men mange. Vi må snakke om ensomheter i flertall. Jeg kjenner meg igjen i dette. Gjennom et liv preget av dødsangst har jeg lært at vi alle er påtvunget en grunnleggende ensomhet: Vi er født alene, og vi skal dø alene. Mellom disse to ytterpunktene lever vi med ulike grader av fellesskap og fravær av dette.

Jeg tenker iblant på en kvinne jeg så på en kafé. Hun satt der uten kaffe, uten mat. Hun halvslumret iblant, andre ganger stirret hun apatisk ut i rommet. Noen prøvde å snakke til henne, men hun reagerte knapt. Så skjedde det noe. En ung kvinne slo seg ned i nærheten og snakket lavmælt til henne. Familie? Jeg kjente på et snev av lettelse, før jeg forsvant inn i neste avis. Kanskje gikk det tre minutter før jeg kikket opp igjen. Kafé-kvinnen var helt uinteressert i damen som snakket til henne. Nei, hun kunne ikke være familie. Neste gang jeg så opp, var hun alene igjen. Hun halvsov. Så våknet hun brått og satte blikket rett fram, nesten apatisk. Det slo meg: Dette er ikke et øyeblikk av ensomhet, dette er livet hennes. Ensomhet kan være like seig som tiden selv, like vedvarende som en kald elv som aldri tørker inn. Og jeg kjente meg igjen i henne.

Vi kan ha andre former for ensomhet, men de går i bunn og grunn ut på det samme. Det dreier seg om ventetid. Ensomheten finnes i vinden som famler i krokene. Ensomheten er i den middelaldrende kvinnen. Ensomheten er i tida mellom øyeblikkene, når det finnes øyeblikk. Ensomhet er bare tida som somler. Kafé-gjesten som jeg observerte, orket ikke sitte alene hjemme. Kaféen var avveksling. Øyeblikk er noe annet. Hun merket knapt folk som passerte, men hun hørte den døsige lyden av stemmer i lokalet. Det kunne kanskje gi lindring? Hun sovnet igjen. Jeg forlot henne, måtte hjem til mine.

Vi er alle ensomme, om enn på hvert vårt vis. Billedlig kan det sies at vi hver og en befinner oss på skipet Titanic. Og vi vet hvordan reisen ender. Men ensomheten er ikke bare et eksistensielt fenomen. Den er også et massivt samfunnsproblem. Som Noreena Hertz skriver i Ensomhetens århundre, øker ensomhet risikoen for både hjertesykdom, demens og depresjon. Den er like skadelig som å røyke 15 sigaretter om dagen. Og den gjør oss mindre empatiske.

Er vi våkne, møter vi ensomheten daglig; i naboen som aldri får besøk, i kollegaen som ikke har familie, i ungdommen som bare finner fellesskap på skjermen. Vi leser om den i tragiske historier om mennesker som blir funnet døde etter å ha ligget alene i leiligheten i ukevis. Vi skjuler den i våre egne familier, bak smil og småprat, mens vi innerst inne vet at også vi har vårt å bære på. Noen kaller det depresjon og søker «løsning» i en daglig liten lykkepille.

Er ensomhet uunngåelig? Jeg tror ikke det. For noen år siden inviterte vi en gruppe «venner» fra Facebook hjem til oss. Vi kalte treffet «En gang vi møtes». Rundt bordet satt mennesker vi knapt kjente, men som delte åpent fra livene sine, da vi sendte en hermetikkboks med spørsmål ut på rundgang. Det ble noen av de mest livgivende kveldene jeg kan huske. Fellesskap kan skapes, om vi våger å åpne oss og slippe andre inn. Men også den gang oppdaget vi at ensomheten kan ha mange ansikter.

Jeg leste i en svensk kristen avis at kristne mennesker burde gå tilbake til det som var mer vanlig for femti år siden; små cellegrupper, bibelgrupper og syforeninger. Det var slikt moren min og misjonstantene, som vanket hos oss, drev med på 1970-tallet. De kom nær andre mennesker på den måten.

En amerikansk rapport – «The Loneliness Epidemic», «ensomhetsepidemien» – viser at ensomhet har beveget seg fra mest å være et eldreproblem til å bli et problem for stadig flere unge mennesker. Denne epidemien kan være  en av årsakene til at Generasjon Z nå henter fram den gamle støvete bibelen til sine besteforeldre.

Vi må kanskje slutte å snakke om ensomhet som en epidemi vi kan utrydde. I stedet bør vi se på den som en del av menneskets vilkår her i verden. Vi vil aldri kunne fjerne den helt. Men vi kan gjøre den lettere å bære og leve med. Vi kan bygge små fellesskap, være oppmerksomme på de tause ved kafébordet, banke på hos naboen. Vi kan, som Hämäläinen skriver, anerkjenne ensomhetenes mangfold og sammen finne måter som gjør at vi kan leve med den.

Samhold er et vakkert ord. I dag snakkes det hele tiden om mangfold. Og det finnes alltid små drypp av håp i en mangfoldig verden; i et blikk, en samtale eller en middag delt med fremmede. Kanskje er ensomheten et uunngåelig grunnvilkår. Men fellesskap og samhold er vårt ansvar.

Når vi skal stemme på valgdagen, er vi en del av et nasjonalt fellesskap. Alle som er gamle nok, kan jo avgi stemme. La oss se på de minuttene da denne handlingen skjer, som en høytidsstund. Det kan man gjøre selv om man skulle kjenne seg som verdens mest ensomme menneske.