Nå er det tretti år siden denne tragiske hendelsen. Han var en bekjent, og skulle ut i sin første jobb. Egentlig skulle han begynt mandagen, men de ringte og ba han komme lørdagen i stedet. Akkurat den dagen skjedde det en ulykke akkurat der han arbeidet. Det ble skjebnesvangert. Vi snakker ofte om skjebnen når slike hendelser oppstår, men også når det skjer positive hendelser som man nesten ikke kan tro er tilfeldige. Det gjelder for eksempel han som ikke hadde planer om å levere inn noen Lotto-kupong fordi han aldri tippet, men så gjorde han det den dagen likevel og ble 2 millioner rikere. Overlege i psykiatri Øyvind Ekeberg uttalte nylig i et intervju som handler om flyskrekk følgende: «Vi pleier å si at sannsynligheten for å dø i forbindelse med en flytur er lik null, pluss skjebnen».
John Greens bestselgende ungdomsbok på norsk hetende «Faen ta skjebnen» handler om en 16-åring med kreftdiagnose. Vi liker ikke skjebnen. Den er uforutsigbar og grusom, hvis vi tenker på de negative sidene. Men det er også positiv skjebne.

Om skjebne står det på Wikipedia at «skjebne eller lagnad refererer til en forutbestemt rekke av hendelser. Det kan være å forstå som en forutbestemt fremtid, enten det er generelt eller for et enkeltindivid. Skjebne er en sammenheng eller et konsept som baserer seg på en tro eller en overbevisning om at det er en bestemt naturlig orden i universet»

Jeg har vært opphengt i skjebne siden ulykken som tok livet av min bekjente. Skjebnen skremmer meg, utfordrer meg og lager kluss i planene mine. Plutselig snur jeg i forhold til planer jeg har fordi jeg er redd for skjebnen. Det finnes så mange eksempler på at skjebnen faktisk finnes, og at det er en mening med alt som skjer. Når det gjelder fly f.eks. har jeg hørt at hele Kongefamilien aldri flyr samlet i samme fly. De vet at flyulykker er så sjelden at sjansen for at noe skal skje er lik null, men så er det dette med skjebnen da, som man ikke er herre over.

Jeg kunne nevne en rekke hendelser i livet mitt som tilsier at skjebnen faktisk eksisterer. Hadde jeg nevnt bare noen av disse hendelsene, tror jeg du hadde trodd meg. Men de er for private til å dele i offentligheten.

Det jeg vet er at livet er meget kort, muligheten til å få noe ut av det er begrenset og tilfeldigheter eller skjebne kan spille en stor rolle. Den amerikanske forfatteren Nick Tosches sa en gang om den amerikanske cowboyen; «han blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør han». Slik er det vel med de fleste av oss.

Hvis skjebnen finnes er det et stort og rungende spørsmål vi kan stille oss. Kan vi forandre skjebnen? Kan vi endre på den skjebnen som ser ut til å være oss gitt? Det blir også ren gjetning. Vi vet ikke en gang hvor skjebnen fører oss. Det jeg vet er at livet mitt har gått i bølgedaler. Etter noen svært magre år kommer noen rike år. Deretter snur det, før det igjen kommer noen gode år. Jeg forundres over at dette alltid skjer, at det som er på vei mot stupet alltid ser ut til å ordne seg til sist. Er det tilfeldig, eller er det skjebnen?

I det siste har tankene mine dreid seg mye om skjebnen igjen. Jeg er på vei opp etter tunge år, men jeg er blitt eldre. Skjebnen har festet grepet. Jeg klarer ikke helt å glede meg over det gode som skjer fordi jeg hele tiden tenker at nå kommer det til å skje noe kjipt.

Nylig besøkte jeg Bergen og professor Ingvard Wilhelmsen som driver Hypokonderklinikken. Han gav meg en lekse hjem til Kristiansand. Skjebnen finnes ikke. Den er oppspinn. Nyt livet. Gled deg. Lev.

Jeg har virkelig prøvd å ta det til meg, men opp i alt dette leser jeg om så mange «skjebner» og lurer også på hvorfor jeg kaller det skjebner. Det trenger ikke være en skjebne når noen en kjenner blir alvorlig syk. Det kan faktisk være som professoren sier, tilfeldigheter. Det aller meste som skjer er tilfeldigheter. Men jeg argumenterer mot professoren. Det var neppe tilfeldig at Titanic som ikke kunne synke sank. Det var neppe tilfeldig at jeg som ikke drakk alkohol eller gikk på byen gjorde nettopp det 17. mai 1990, og der traff den første store kjærligheten, som også gav meg mitt første barn. Det var neppe tilfeldig at noen jeg kjenner tilfeldigvis viste sin føflekk til legen da hun fulgte med da venninna skulle ta bort en ufarlig.

Men hvis det er slik at det aller meste som skjer er tilfeldigheter, har vi da noen grunn til å tro at det finnes en Gud som styrer det meste, eller er hele livet bare en rekke med tilfeldigheter, påbegynt i det store smellet en gang for lenge siden?

Jeg er ikke den eneste som har fundert på skjebnen. Karl Ove Knausgård f.eks., har skrevet om skjebnen, men kommer ingen vei han heller.

Jeg er dog ikke uenig med «Knaus» om at vi er uforanderlige, at «den vesentlige delen av vår karakter står fast fra den dagen vii blir født til den dagen vi dør, og at alle forestillinger om forandring og forbedring bare er små justeringer vi gjør for å kunne fungere i det sosiale, altså ut fra hensynet til andre».

Når vi er uforanderlige eller holder stø kurs er det lett å tenke at det er tilfeldighetene eller skjebnen som styrer vår fremtid. Skummelt, ikke sant? Vi snakker altså om uvissheten, den farligste tilstanden et menneske kan leve i, men også den mest normale. Vi tikker mot døden, ubarmhjertig og nådeløst som i den gamle låta til Reverend Gary Davis, «Death Don’t Have No Mercy».

Vi kommer aldri til å finne ut om alt er tilfeldig eller styrt av skjebnen, før vi altså ligger der i det hinsidige.

Jeg snakket om dette til min beste venn her forleden. Han syntes ikke det var noe trøstende at professoren sa at alt var tilfeldigheter. Jeg var enig med han i det. Men en ting har professoren rett i. Vi må nyte livet, glede oss og leve.

Oss uforanderlige holder stø kurs mot forliset. Vi kan bare gjøre som de gjorde på Titanic,

Danse hele veien.

Det hardner til i kirkevalget, et valg som har få velgere fordi få velger å ta del i det. Men kanskje blir det annerledes i år når striden mellom liberale og konservative skal avgjøre kirkens homofilisyn. Det hardner til på mange felt fordi uenighet har vanskeligere kår i dag, det til tross for at vi lever i et demokrati der retten til å mene skal ha frie kår. I kirkevalget stemmer man hemmelig. Dermed slipper konservative å bli isolert og stigmatisert. Det kan utfordre det åpenbare flertallet.

I Dagen 18. august skriver Jon Kvalbein det han kaller en refleksjon: «Det er verd å merke seg hvordan toleransebegrepet over noen år har skriftet karakter – også her til lands. Toleranse var tidligere forstått som evne og vilje til å tåle meninger som man selv på det sterkeste forkaster, og samtidig kjempe for motpartens rett til å hevde dem. Med tiden er toleranse blitt et krav om at man bør stille nøytral i alle spørsmål som gjelder tro og moral. Den som hevder at noe er absolutt sant eller rett, diskriminerer dem som mener noe annet, sies det. Og dette er uakseptabelt i et samfunn med respekt for individet og alles likeverd. Men en liberal person som tenker sånn, tenker totalitært. Toleransekravet er da smidd om til et uakseptabelt maktmiddel», skriver Jon Kvalbein.

Den slovenske filosofen, kulturteoretikeren og psykoanalytikeren Slavoj Zizek sa noe av det samme i Klassekampen for en stund siden. Zizek mener toleranse og humanisme er farlige krefter fordi de glatter over konfliktene i samfunnet. «Ulempen med toleransen er at den kan holde fordommer og rasisme under kontroll – men ikke gjøre noe med at slikt finnes,» sier han. Kan det være så at toleransen er en del av humanismen som glatter over for og gjør menneskene mer spiselige enn de egentlig er? Zizek mener det, men det gjelder hvis toleranse aksepterer alt. Problemet i dag er at toleransen er forbeholdt flertallets mening, en like farlig retning. Flertallet aksepterer ikke alt. Flertallet aksepterer ikke rasisme og fordommer, men de aksepterer en del andre ting, som gjør dem til liberale i mange sammenhenger. Den aksepten gjør dem også til overdommer i flere sammenhenger. Toleransen lager egne regler for hva som er toleranse og hva som ikke er det. Toleransen gjør seg til dommer over andre folks meninger, slik at mannen i gata med avvikende meninger ikke tør å mene noe.

De som hevder seg tolerante risikerer å selv bli intolerante.

Zizek har et poeng når han trekker frem eksemplet Silvio Berlusconi som prototypen på det vi kan kalle «post-moderne sjef». Han ble fremstilt som om han var på lag med folket, som om han var en kompis. I realiteten var forholdet helt forskjøvet, han har all makt, sa Zizek. Han forklarer at dette falske «vennskapsforholdet» gjør det vanskelig å kritisere fordi dominansen rett og slett blir for truende.

Helt siden slutten av forrige århundre har toleranse hatt en dominerende kraft i norsk samfunnsliv. Derfor har denne «falske» toleransen vunnet slag på slag de senere årene. Problemet oppstår nemlig når folk som ikke tør å mene det samme til slutt slutter å mene noe offentlig, nettopp fordi toleransen er blitt så dominerende. Toleranse blir intoleranse og et farlig ord som kan forårsake likegyldighet og det som er enda verre – avmakt.

Derfor ble Protestfestivalen stiftet rundt århundreskiftet. Nå – 15 år senere – er det etter min mening verre enn noen gang. Vi har fått dette ensrettede samfunnet Hanne Nabintu Herland ble latterliggjort for å mene på festivalen for noen år siden. Vi lever i et ensrettet samfunn, er det mange som mener. Magne Lerø nevnte det i Vårt land for en stund siden. Mange andre har sagt det samme.

For 15 år siden skrev daværende biskop Olav Skjevesland i festivalens programhefte: «Toleranse er et av de store honnørord. Toleranse handler om åpenhet og romslighet. Toleranse kan vitne om sikker forankring i egen identitet. Fordi vi er trygge på egen kultur, innrømmer vi andre deres rett til å ha sin. Toleranse dreier seg om villighet til å gå og stå i dialog med andre oppfatninger. – Vel og bra alt sammen! Men toleranse er et tvetydig begrep. Å høylytt påberope seg toleranse, kan også være en kamuflasje for intellektuell slapphet; Man setter seg ikke inn i et påtrengende tema i tide, men glir unna tankemessige utfordringer i ren dovenskap. Pukking på egen toleranse kan i realiteten være en feig, moralsk unnamanøver. Hvor man skulle ha stått opp og tonet flagg, senker man fanen og subber videre i den grå massen,» skrev biskopen den gang.

I 2008 var festivalens hovedtema «Toleranse eller intoleranse? Det er spørsmålet». Spørsmålet er høyst relevant fortsatt. Han som kaller seg etikeren i Morgenbladet skrev for en stund siden at «alt for ofte er toleranse et skjermbrett for ren og uforfalsket latskap». Han nevner noe interessant når han skriver at «toleransen har oppdaget at fornuften kan bli tyrannisk der hvor den bare godtar bestemte løsninger som gyldige for alle».

Med andre ord: Toleransen bruker fornuften som rettesnor for egen toleranse. De som hevder seg tolerante er de fornuftige. De andre er de ufornuftige og intolerante, hvis meninger ikke skal ha noen verdi.

Dette er en livsfarlig utvikling i mine øyne. Derfor har vi i år satt tabuer som eget arrangement på Protestfestivalen. Du får bryne seg på alt fra abort, til ekstrem borgerlønn, prostitusjon og kristne syn på samliv og levesett.

Derfor startet vi Protestfestivalen like etter århundreskiftet. Vi så hvor det bar hen.

Jeg har møtt noen av de fineste mennesker gjennom festivalens femtenårige historie. Blant dem er biskop emeritus Olav Skjevesland som like før århundreskiftet ble «mobbet» i media som intolerant. En annen er den anarkistiske stuntpoeten Triztan Vindtorn som var Skjeveslands rake motsetning i både meninger og levemåte.

Begge disse motsetningene skrev brev og ba oss fortsette etter det vanskelige førsteåret.

Jeg har også blitt kjent med svært forskjellige mennesker som har blitt utfordret av noen de ikke «liker», og som har funnet ut at den andre egentlig var veldig ålreit.

Svaret på spørsmålet innledningsvis blir da:

Behersker du andres meninger eller det du mener er intolerante meninger,
da er du tolerant.

Jeg vet det finnes mennesker som er utenom det vanlige. Vi glemmer dem ikke. Noen av de ble kalt originaler. Andre helter og nærmest severdigheter. Felles for dem, er at vi husker dem. Det er faktisk ikke så rent lite, når vi vet at folk som dør glemmes forbausende fort, uansett hvor kjente de var eller hva de har prestert. I Kristiansand husker jeg godt Sverre Svarten som skrev dikt og var uteligger. Alle kjente han. Det var noe mildt over Sverre Svarten, men vi hørte også ryktene om at bak det fiolette og svarte lå det en fortid som oss andre. Han ble kalt «hverdagsdikteren», bar alltid hatt, sykkel og dikt. I Setesdal var oldefaren min Bjørgulv Myhola en kjent skikkelse. Han skodde okser og brukte som hest, men det var bare noe av det som gjorde han kjent. Hver gang han kom til byen sto Fædrelandsvennen parat. Ofte var det Jannes Bjørnsen som først hadde hørt ryktene og var på pletten. Han ble intervjuet ved de store årstallene, og de ble mange siden han rakk å fylle 96 år. Myhola ble kalt «den siste store fortelleren». Han fortalte om sin berømte bestefar setesdalskjempa Bjørgulv Uppstad og sin onkel Knut Bjørgulvson, og så la han nok på litt «for kjente». Det fantes så mange av disse «severdighetene». Kjutta er vel den vi mest forbinder med originaler. Selvfølgelig bør han på sokkel i byen. Noen av dem var helter, andre originaler, men det er ikke så viktig hvem som var hvem.

I mine øyne var de helter alle sammen fordi de gikk sine egne veier, selv om noen av dem kanskje ikke hadde så mange valgmuligheter. Under Tall Ship races fikk jeg tilfeldigvis høre et svært engasjerende foredrag med ekteparet Knut og Inger Johanne Mæsel som står bak rusleturbøkene. Blant historiene var det særlig en som grep meg dypt. Det var historien om seilmaker Johan Larsen som laget seilet til Skoleskipet Sørlandet, men det var noe helt annet enn seil som satte spor. Hver dag etter jobb åpnet han dørene for byens gutter, senere kalt seilloftguttene. Blant dem var legendarisk journalist i Fædrelandsvennen i en mannsalder Oddvar Munksgaard. Han beskrev Larsen som en «god og snill mann, og en dypt religiøs mann». Larsen lærte guttene opp i alt det han selv hadde lært. Sommerferien brukte han til å ta guttene med på leir på Øvrebø, der de bygget Skoleskipet av naturens ressurser. Og hold fast: Han tok seg ikke betalt!

Det at han var dypt religiøs var kanskje det som drev han, men hvor mange dypt religiøse mennesker bruker tida si til sånt i dag. Ikke mange, tør jeg påstå. Larsen falt om på post mens han prekte til guttene sine om hvor viktig det var å følge himmelens vei. Det sies at han hadde et lite kors i hånda da han ramlet om. «Kom nå gutter, kurs for himlen» var seilmakerens ord, ifølge notatene etter Munksgaard. Dette står også på gravsteinen. Hundrevis av gutter fulgte båren til seilmakeren. Guttene fikk opp et minnesmerke på grava som i dag kan ses på Kristiansand kirkegård.

Det slo meg forleden at i dag er både originaler og helter omtrent utryddet, takket være en tid da alle skal være like, mene det samme og stå for de samme verdiene. Vil vi ikke heller ha hundrevis av originaler enn bare kopier? Dette var noe av det den finske læreren Sanna Sarromaa var frustrert på før hun tok med mann og barn, forlot Lillehammer og Norge. Hun fikk nok av landet, savnet til slutt joggebukser og til og med «at det luktet sprit av folk på gata».

Utviklingen er sørgelig eller som Kjutta pleide å si, «nå mæ møndighedane gribe inn». Derfor var det også naturlig at forfatteren Levi Henriksen skrev ved Erik Byes bortgang 16. oktober 2004, «hvem skal vi nå lytte til?». Det er helt ålreit å ha helter, ja til og med kopiere dem og det er trist at så få tør å være seg selv, på godt og vondt. Svakhet er også en styrke, kan det nok påminnes om.

Han var kanskje den aller siste helten, Erik Bye. Vi kan sikkert komme opp med noen som er litt helter, eller litt originaler, men da skal man jaggu lete lenge.

Så langt enkeltpersoner. I dag er hele samfunn i ferd med å forsvinne. For cirka tjue år siden kjørte jeg rundt i bygdene på Agder for å finne nedlagte gårder. De fascinerte meg med en tristhet som var en del av livet mitt på den tiden. Jeg følte meg som en av de gamle gårdene. Mens jeg kjørte rundt kunne jeg høre hesten til bestefaren min som ristet på seg i stallen. Det må ha vært savnet som drev meg rundt i ingenmannsland.  Bestefars liv var gården på Jordalsbø i Bygland. Planen var selvfølgelig at hans barn igjen skulle overta. Men så fikk han bare døtre, som alle dro til byen. Jeg kan bare tenke meg sorgen han fikk over dette, håpet som svant i horisonten. Men mye verre var det med de som hadde hatt gårder i hundrevis av år, generasjon etter generasjon. Det begynte for alvor på 80-tallet, akselererte på 90-tallet. Så var det «game over». Bestefaren min endte sitt liv på toppen av en 10-etasjes blokk på Slettheia. Min tiltrekning mot bygda og forhistorie i Senterpartiet skyldes nok min egen forhistorie, fra to av de mest fraflyttingsherjede kommuner i landet.

Når hele bygdesamfunn utraderes støvsuges i alle fall alle hjørner for originaler, men jaggu også noen helter.

Bygland kommune er verst rammet i sør, nå med knapt 1200 sjeler igjen i bygda, men stadig tellende nedover. Mitt hjerte brenner for Bygland fordi jeg husker den gang det var et levende bygdesamfunn med mye folk, varme somre og deilige jordbær. Mange av de som bodde der hadde kallenavn. I dag er det knapt noe av dette igjen. Farsslekta mi kommer fra Loppa kommune i Finnmark, hardest rammet av alle kommuner i landet med i underkant av 1000 innbyggere, stadig tellende nedover.

Jeg ble påminnet om dette etter å ha lest reportasjen i Klassekampen 9. august. Her kan vi lese at Loppa kommune har en slags oppskrift på nedlegging:

«En slags manual for bygdedød, en fraflyttingens anatomi: 150 innbyggere, sier Statistisk sentralbyrå. Så legger fiskebruket ned. Da er det 122 igjen. Elevtallet faller, og skolen kutter en stilling. Så forsvinner en lærer, og hun tar med seg sine egne barn og sin mann som pendler, og familien flytter fra stedet. 103. Da synker elevtallet enda mer. Idrettslaget forsvinner. Fritidstilbudet til ungene forsvinner, og enda en barnefamilie forsvinner. Så legger skolen ned, og bare de eldste blir værende. 76. Kafeen legger ned. 70. Butikken går konkurs. God natt, Frakfjord. God natt Langfjordhavn. God natt Nuvsvåg. God natt, hele forbanna Loppa.»

Trist som f…. for å bruke et uskikkelig språk. Er det rart man blir som man blir. Jeg tror vi trenger å komme oss opp av sofaen, gjøre noe som ikke er så makelig. Spre oss utover landet, som aske og støv. Det er jo det vi er.

Slik er det også med heltene og originalene. Jeg var i begravelsen til en av de siste i byen, som ble kalt både helt og original i minneordene. «Kikki» var liksom det han het, og han fikk jeg et nært forhold til fordi han filmet faren min på en helg han ikke hadde oss barn. Det ble helt avgjørende for en kursendring i livet mitt.

Jeg savner bare faren min mer enn jeg savner Erik Bye i dag. «Kem ska redde verden no?», som Eggum sang i «Kor e alle helter hen?»

De små samfunn er våre røtter og identitet, noe vi trenger for å få ro. Originalene forteller oss at vi kan få være oss sjøl. Heltene gir oss noe å tro.

Når små samfunn blir borte, når originaler og helter dør og ingen erstatter dem, får vi et usunt storsamfunn der de fleste tenker likt og oppfører seg på samme måte.

Vi kan kanskje påminne oss om å være oss selv, selv om det koster.

Lyriker og blomsterbarn Tove Lie skrev i diktet «Tenn et lys i verden» noen linjer som kan inspirere. Hun skrev diktet til fredsmøte i forbindelse med Nobels Fredspris til Mairead Corrigan og Betty Williams 15. desember 1977, men er evig gyldig:

«Du velger hver dag:
kjærlighets flamme eller likegyldighet.
Det angår deg at lyset skinner,
det angår deg at mennesker lever,
at ingen kveler ilden i hjertene.
Du velger hver dag.»