Det nye året lukter ikke særlig godt

En dag på slutten av 1990-tallet stakk jeg innom et NAV-kontor i håp om hjelp til å beholde en gammel bil. Jeg opplevde det som urettferdig at jeg som arbeidsledig og småbarnspappa ikke hadde noen rettigheter. Alenemødre derimot fikk støtte til utdanning. Den gang var det nesten alltid kvinnen som fikk omsorgen for barna, uansett hva fedrene ønsket. Begge kjønn kunne trukket krenkekortet, om det hadde vært i bruk den gang. Jeg for min del er glad det ikke var oppfunnet. I perioden rett før årtusenskiftet skiftet tidsånden karakter. Man kunne kjenne på seg at noe ulmet i samfunnet, noe som ikke luktet særlig godt. For fraskilte fedre gikk det riktignok mot lysere tider. Og det skal kvinnebevegelsen ha: Årsaken var først og fremst feminismens fremvekst. For nesten alt annet derimot ble det som å lytte til Leonard Cohens «You want it darker. We kill the flame».

Det nye året 2022

Noen mener at det skjedde noe grunnleggende allerede etter terrorangrepet på USA 11. september 2001, som den danske journalisten Anna Libak gjør i den nye boka «Skyldig til det modsatte aldrig bliver bevist. Værdikampen i det 21. århundrede».

I 2002 kom Richard Floridas banebrytende bok om den kreative klassen. I Kristiansand var Cultiva, som skulle støtte kulturlivet, så fascinert av Floridas ideer at stiftelsen ville legge hans tanker til grunn for utvikling av kulturbyen Kristiansand. Ville man være en storby, måtte man ha mangfold, og annerledes tenkende mennesker måtte strømme til byen; det være seg IT-nerder, kunstnere eller personer fra seksuelle og etniske minoriteter. Hvilken vei verdikampen gikk, beskrev Frank Rossavik i Aftenposten nylig. Mangfold er blitt et moteord. Tidsskriftet Samtidens siste utgave i fjor hadde overskriften; Det jævla mangfoldet. Vi har fått en overdose mangfold, men mistet Gud og kanskje også de andre verdiene vi en gang trodde på. Man må for all del ikke si noe som ikke er politisk korrekt.

Så vidt inne i 2022 har vi økende uro, mer mistrivsel og flere konflikter i verden.  Et stort spørsmål dirrer i lufta: Kan det bli verre enn det året vi nettopp er ferdige med?

Covid-19 er ikke over, selv om vi trodde det. Klimakrisen er ikke over. Konkurser og slitasje som følge av nedstengninger er det vanskelig å stoppe. Voksende arbeidsledighet kombinert med skyhøye priser på strøm, mat og bensin har sammen med renteøkning skapt dyster stemning, selv om sentralbanksjefen ser lyst på fremtiden. Regjeringen er tvunget til å strø om seg med milliarder for å redde stumpene.

Ute i verden er Russland faretruende nær ved å invadere Ukraina, med de følger det kan få for verdensfreden.  Den finske presidenten Sauli Niinistö satte i sin nyttårstale ord på alvoret: «Finland forbeholder seg retten til å søke om Nato-medlemskap, dersom vi selv beslutter det». Alle vet hva en Nato-søknad fra Finland kan bety for klimaet litt øst for Norge. Taiwans president kom i sin nyttårstale med advarsler til Kina. Joe Biden lover Taiwan full støtte. Og så har vi jo alltid den uforutsigbare Israel-Palestina-konflikten.

Algoritmene på sosiale medier tar oss hvor de vil, og en nyprogressiv venstrefløy har gjort livet surt for mange. Følger du ikke flokken, forfølger vi deg. Dermed har jeg ikke sagt at en «progressiv» høyrefløy er bedre. Anna Libak refererer til de nyprogressive, som i det nye tusenåret krever aktiv fordømmelse og kompensasjon for fortidens overgrep mot minoriteter. Cancel culture – det å bli utstøtt som politisk ukorrekt – er et stort problem over hele kontinentet.

Ifølge Libak startet det slik: «Det er synd på de svarte på grunn av slaveriet. Det er synd på kvinnene, som først på 1900-tallet fikk stemmerett. Det er synd på de homoseksuelle fordi deres seksualitet tidligere ble sett på som sykdom, som kunne og burde behandles. Det er synd på transseksuelle, fordi deres seksualitet til en viss grad blir det. Men det er ikke synd på de kristne, selv om de som en følge av sekulariseringen også er blitt en minoritet. Historisk har de hatt en lederposisjon og derfor gjelder de ikke.»

Enorme multinasjonale selskaper følger etter. Kulturlivet, utdanningssystemet, de internasjonale institusjoner og EU-parlamentet. Den svenske kirken tillater prestene å omskrive «I faderens, sønnen og Den Hellige Ånds navn» til «I Guds, den treeniges navn» under gudstjenesten. For det er ikke lenger slik at den allmektige Gud er en mann. Menigheten skal være fri til å forestille seg Gud som kvinne. Eller som nonbinær. 

Hvem skal sette dagsorden videre? Det er problematisk å være motstrøms i dag. Den kontroversielle danske professoren Helmuth Nyborg som besøkte Protestfestivalen i 2007 ble på sin 85-årsdag nylig spurt om hva han fryktet mest i det nye året. Svaret var: «Tidsånden. Derfor er det enda viktigere å holde fast, nå hvor de fleste moderne universiteter danner politisk korrekte miljøer. Det er en skandale og en katastrofe, man er blitt woke og får ikke lov til å erkjenne, at det er forskjell på mennesker individuelt eller med hensyn til kjønn, rase og gruppe. Nå skal vi alle være enige, og forskere, som sier noe annet, blir avskjediget. Det er vitenskapelig sett en katastrofe.» Det siste fikk Protestfestivalen erfare i året som var. UIA ønsket ikke samarbeid om en debatt om hvorvidt det bare var to kjønn. Festivalen måtte ta den debatten alene.

Identitetspolitikk handler om krenket identitet, som moralsk krenkes av samfunnets strukturer. Og disse strukturer må selvsagt endres eller nedbrytes, mener Anna Libak. Det er noe nytt på ferde, det nye er ikke at vi er opptatt av identitet, men at vi mangler en samlende identitet, og at nyprogressive bevegelser på begge sider anser seg som krenket.

Kunsthistorikeren Pontus Kyander hadde fått drømmejobben, men sa den fra seg fordi han fikk så mye pes fordi han glemte å nevne binære personer da han ønsket mer balanse mellom kjønnene i de han skulle ansette. I en kronikk i det finlandssvenske magasinet Ny Tid spør han om ikke vi som støtter opp om minoriteter, rettferdighet og menneskerettigheter i ord og handlinger også har et ansvar om å verne om den åpne samtalen? Å lytte til argument, høre på hva andre mener, og tåle om man snubler i et pronomen eller glemmer en nyanser.

Samfunnet smaker ikke godt og lukter ikke godt. Men når luktesansen er borte hos mange etter Covid-19-smitte, merker vi det kanskje ikke?

Kjempehanda har fått ein match

Ein vinterdag for tjuetre år sidan vart eg køyrd med scooter opp til Hovsheia i Hylestad for å ta omriss av handa til Setesdalskjempa Bjørgulv Uppstad (1789-1866) som finst på ei stølsbu. Det var ei spesiell oppleving. Hytta var malen, men eigarane hadde heldigvis spart området der Bjørgulv saman med to av sønene sine Eivind og Olav hadde skore ut omriss rundt hendene. Eg brukte matpapir for at omrisset som skulle med i boka «Kjempa for Norge» skulle bli mest mogleg identisk. Det finst jo ikkje bilete av kjempa som vi veit om, så dette omrisset var det einaste «livsteiknet». Sonen Knut som også vart kalla Setesdalskjempa finst det eit bilde av som er allmenn kjent og også har vore på postkort. Inn til nyleg har eg aldri sett noka hand som har vore i nærleiken av Bjørgulvs i storleik, når dei har lagt si eiga hand oppå omrisset. I løpet av desse tiåra har mange prøvd, men ingen har vore i nærleiken å matche giganthanda.

Hånda mi ble liten i omrisset til Bjørgulv Uppstads.

Men rett før jol fekk eg tilsendt eit bilete av ei hand som var lagt oppå Bjørgulvs hand som også er gjengjeve i boka om Bjørgulv Myhola. Bilete fekk eg av Trond Trydal som i 50-årsgave frå sambuar hadde fått treffe ein av dei store barndomsheltane sine og ein person som for mange her i Noreg er den aller største finske kjendisen.

Juha Mieto (72) er nesten 2 meter lang og bruker skostørrelse 52. Når han køyrer bil, uansett kor kaldt det er, tar han av seg sko og sokkar, for det er berre berrføtt beina får plass på pedalane. Det er rett og slett sikrast for Juha å køyre slik. At den mangeårige praksisen til giganten kan vera ulovleg, bryr ikkje Mieto seg om. Han har ifølgje han sjølv ikkje noko val, skreiv den svenske avisa Expressen. Også kulda prellar av. «Eg har alltid vore kjent for blodomløpet mitt. Kulde har aldri vore noko problem, seier han.

Juha Mieto vart kjent som Finlands store langrennsløpar på 70-talet, og framleis pleier han vennskapen med Oddvar Brå frå Noreg og Thomas Wassberg frå Sverige, sjølv om han berre kan forstå og snakke finsk. Mieto tok OL-gull på stafett i 1976, men vann aldri noko individuelt gull. Han var nærast under OL i Lake Placid i 1980, eit løp mange nordmenn framleis hugsar. Finnen tapte gullet på 15-kilometeren med eitt hundretals sekund til Thomas Wassberg. Derimot tok Juha Mieto seks sigrar i Holmenkollen, derav fem av dei på 15 km.

Juha Mieto. Foto: Ukjent

Då vi i romjula var i Finland fekk vi med hjelp av tolk løyve av Juha sjølv til å offentleggjere dette bilete. Eg fekk òg førespurnad om å fortelje historia om Bjørgulv Uppstad og kjempehanda i lokalavisa i heimbyen til Mieto, Kurikka, ein by med cirka 14000 innbyggarar.  Juha, som er kjent for å vere ein svært omgjengeleg kar forklarte at han alltid, også i si tid som politikar, har vore sterkt engasjert i det nordiske samarbeidet.

Etter at den finske kjempa la handa si i omrisset til Bjørgulv kan vi fastslå at så nær i storleik har vi aldri vore før.

Foto: Trond Trydal

Korleis skal Bygland overleve som kommune?

Bygland og Valle kan forsvinne, hevdar økonomiprofessor og tidlegare statsråd Victor Norman. Han meiner det ikkje er mangel på jobbar, men mangel på folk som vil bu der, som er problemet. Biletet til denne kronikken er teke for cirka hundre år sidan av nokon av dei personane som vart rekna som datidas «Kjendisar» i Agder. Dei var alle frå bygda, og biletet er teke i Åseral.

Fra v. ukjent, Tarjei Kvinen, Bjørgulv Myhola, Notto Fipp og H.G. Lund

Hundre år sidan er lenge, men ikkje lenge i det lange perspektivet. Den gong var det lys i alle husa og «fråflytting» er eit misforstått omgrep. Dei fleste som budde på bygda vart buande til dei vart båra ut, mens borna gjerne flytta ut i forbindelse med skulegang og kom ofte ikkje tilbake. I Sverige er «øydegardar» vorte eit tragisk bilete av den svenske landsbygda og her i Noreg og på Agder går det sakte men sikkert same vegen. Men er utviklinga i ferd med å endre seg? Kan Victor Norman ta feil?

Det er fleire og fleire som søkar etter småbruk på bygda for å gjenopplive ein gammal draum. Hyttemarknaden har eksplodert dei seinare åra, og her i Agder er det Hovden i Setesdal og Bortelid i Åseral som er dei mest populære hytteområda. Det blir òg meldt om fleire som arbeider frå hyttene. Heimekontor er i ferd med å bli standard etter ein lang og ut-trøyttande pandemi, og då er utsikt over landlege omgivnader ofte å føretrekke. Dessutan – det er tryggare på bygda, trass i lengre avstandar til sjukehus. Det er eit rolegare liv og i samband med stadig hyppigare naturkatastrofar og terror er det tryggare på bygda.Det er òg fleire byfolk som søkar mot stader der ein ikkje skulle tru at nokon kunne bu. Bygland har ein vakker natur, men også avstanden frå byen er så overkommeleg at fleire bybebuarar no har skaffa seg hus eller småbruk i kommunen. Det er heller ikkje til å komme frå at vi byfolk elskar Setesdal og det er kanskje ikkje så rart. Ein myte som har gått på folkemunne er at Kristiansand består av setesdølar som ikkje rakk Amerikabåten. Det er i alle fall mange i byen med røter i dalen, og røter betyr noko for dei fleste av oss.

Likevel – trass i alt det positive – så får ein på kjensla at bygda ikkje har lyst til å leva.

Bygland har lenge vore ein versting i Agder med tanke på folketal som sakte men sikkert har sokke dei siste åra. No kan det verka som kommunen har gjeve opp og ikkje ser nokon veg ut av uføret. Og det trass i fleire byfolk som har etablert seg i kommunen. Spørsmålet er om dei blir verande.

Byglandbygda sett frå Kvålsnapen

Nyleg hadde skulptøren Aslaug Moi Frøysnes og eg eit møte med kommunedirektøren om å få sett opp ein statue av personlegdommen, oksekøyraren og historieforteljaren Bjørgulv Myhola – også kalla «Bjørgulv med stuten» – i kommunen. 21. september neste år ville vore Bjørgulvs 150-årsdag og ei framifrå moglegheit for å få opp ein statue av den kjente oksekøyraren og historieforteljaren som alltid gjekk i dølebunad.

Det vart eit litt dystert møte, der økonomien til kommunen hang som ei tung tåke på det ideloftet vi var på. «Fjorden er satsninga», sa kommunedirektøren og eg repliserte med at «fjordar har jo dei fleste kommunar langs kysten, men ingen andre har denne unike kulturhistoria». Etter møtet var vi overmanna av ein slags avmaktsfølelse. Det var ikkje venta at kommunen skulle stille med middel, men no som for tjue år sidan hadde vi håpt på eit større engasjement når nokon først har idear for å utvikle kommunen.

Forfattaren Svein Hovet skreiv då Bjørgulv døydde i 1968 nokre minneord i «Jol i Setesdal» at «Bjørgulv var ein kjempekar, men så var han av same ætt som dei kjende Uppstad-kjempene. Han hadde ei særleg evne til å temja opp oksar for køyring og var lenge største oksekøyraren på Sørlandet». Også Jannes Bjørnsen – mangeårig journalist i denne avisa – intervjua stadig Bjørgulv og var han på bytur møtte han ofte pressa.

Nyleg gav eg ut boka «Bjørgulv Myhola. Den siste av dei gamle». Boka er no i 4. opplag og har vist at interessa for den gamle levemåten og historia vår interesserer mange, og langt frå berre på bygda.

Jo færre folk som bur ein stad jo mindre pengar har kommunen òg å rutte med om ein ikkje er så heldig å vere kraftkommunar som Sirdal og Bykle. Det som for mange småkommunar i dag er redninga er kulturhistoria. Der har Bygland no den fordelen at noko av kulturen i Setesdal er inne på UNESCOs verdsarvliste. No er det tjue år sidan eg saman med dåverande næringssjef i Bygland Vidar Frøysnes lanserte ideen om å få til eit opplevingssenter basert på antakeleg den mest vidgjetne historia Setesdal har, nemleg den om kjempene i dalen, og då spesielt den største av dei alle, Bjørgulv EIvindsson Uppstad (1789-1866) og sonen hans Knut Bjørgulvson (1831-1895). Dei som båe på folkemunne vart kalla Setesdalskjempa. Og det var barnebarnet Bjørgulv Myhola som først såg for seg at vi forpliktar oss til å ta vare på historia om «neverettens tidsalder». Eg ønskte sterkt å ta draumen til Bjørgulv vidare. Eit opplevingssenter kan dra assosiasjonar til både Hunderfossen og Kaptein Sabeltann. Er ein investor og har mykje pengar mellom fingrane, då er det enklare. Men i tilfellet vårt må ein prøva å få nokon med seg på ideen, enten det er kommune eller privatpersonar. Og så har eg lært etter eit liv i tenesta til kulturen at alt byrjar med idear og vilje, og så kan økonomien komme ut av det.

I Setesdal enda historia om opplevingssenter i fyrste omgang i 2001 med at politikarene ikkje ville vera med å «heidra ei slåsskjempe». Var vi utsett for bygdedyret, eller var det avmakt? Bygdedyret var eit omgrep oppfunne av lyrikaren Tor Jonsson, som tok sitt eige liv etter å ha slegest mot dyret og mobbing i mange år. Kort fortald kallast bygdedyret for «den rurale versjonen av jantelova».

Bygland er ei skattekiste. Gaupa i kommunevåpenet fortel at eit av dei vakraste og mest sjeldne dyr vi har i Noreg trivst i Bygland. Men òg ørn og anna fugleliv. Bygland kan utfordre Prekestolen med toppturar til Ørnenapen eller Årdalsknapen. Kulturen med folkedans, folkedrakt og folkemusikk er allereie heidra. Bakom alt dette finst sogene.