Kulturministeren og Moralens voktere

«I denne tid er ingen spørsmål for små til, at de kan gjøres om til en stor landsdekkende moraldebatt,» skrev Anna Libak i danske Weekendavisen. En skole forbød magebluser, og straks brøt en mektig diskusjon løs om patriarkalsk kontroll av kvinners kropper. Tyske Karla Borger og Julia Sude truet med å droppe World Tour-turnering i Qatar fordi de ikke fikk spille i bikini. Volleyballforbundet hadde oppfordret deltakerne til å spille kampene i t-skjorter og lengre bukser «av respekt for kulturen og tradisjonene i vertslandet». Norges håndballforbund ble bøtelagt fordi kvinnelandslaget i beachhåndball benyttet tights, og ikke bikinitruser. Lista er lang over lignende saker. Hva har skjedd?

Moses med de 10 bud på steintavle

Da Metoo-bevegelsen eksploderte i 2017, ble mulig trakassering og overgrep fra langt tilbake i tid slept fram. Det foregikk en slags offentlig kastrering uten at det forelå noen rettsavgjørelse. Varslere ble beskyttet. De som ble stemplet som overgripere, fikk sine liv ødelagt for all framtid. Nå har jeg nevnt de negative konsekvensene av bevegelsen. Det betyr ikke at jeg er blind for alle de positive.

Etter dette kom Black lives matter. En episode med dødelig politivold i USA, førte til at en ny verdensomfattende bevegelse ble etablert. Bevegelsen setter fortsatt spor, bl.a. på fotballbanen, der fotballspillere i Europas toppligaer kneler før kampene. På kort tid ble det nesten unntakstilstand. Statuer av historiske skikkelser ble veltet, gamle filmklassikere ble fjernet fra nettet, vår alles felles historien ble saumfart for alt som kunne minne om noe som lignet rasisme. Ett eksempel i Norge var at Nortura bestemte seg for å skifte navn på Joika-kakene, en boksemat som har vært kjent og kjær i mer enn 60 år. Årsaken var at «ord og grafiske uttrykk som var dagligdags den gang, oppleves annerledes i dag». Nortura tok ingen sjanser, slik færre og færre gjør.

Når ingen forteller oss om hvor grensene skal gå, blir der ingen grenser. Antirasisme og oppgjør med trakassering av alle mulige varianter ble til ei elv som rant over sine bredder, og hvor branner hele tiden måtte slukkes. Det har fortsatt på andre fronter. At mennesket har to kjønn, kan ikke lenger aksepteres; for man skal ikke diskriminere mennesker som føler de er et tredje kjønn. Åge Hareide ville ha fotballen som Pride-fri sone. Det medførte at ordene falt hardt mot en kjær fotballtrener, en som til og med har støttet Pride-bevegelsen.

Har tapet av synden som begrep medført at vi har mistet en veiviser, et kart over hva som er rett og galt og hvor grensene går, men også over moral og toleranse?

Per Fugellis ord om at mennesket er «medfødt feilvare» blir stadig mer reelt, fire år etter at Fugelli gikk bort. Vi ser ikke ut til å være i stand til å gå støtt på veien, men ramler i en av grøftene, og der nede strør vi om oss med ofre på begge sider. Jeg tror ikke at vi noen gang har levd i en så farlig, polarisert og uforutsigbar tid som den vi nå befinner oss i, selv nå som pandemien er avblåst. Anna Libak, som jeg begynte med, skrev det slik i weekendavisen: Hvor dydens sti engang var smal, er den nå så bred, at alle og enhver kan risikere å bli kjørt ned, hvis de ikke ser seg virkelig godt for.

Skal Norge klare å stå støtt i denne tida, bør den kommende regjeringen være seg bevisst Bob Dylans sangtekst om at svaret, min venn, det blåser med vinden. Når moralens voktere sitter foran skjermer i bygd og by, må regjeringen stå like stødig som den gang vi trodde på Vårherre. Kultur er ofte en veiviser inn i det som var og det som kommer. Motkulturer har aldri vært viktigere enn i dag. Derfor er det særlig viktig at vi får en kulturminister som er i stand til å holde tunga rett i munnen, som har evnen til å være raus og se videre og utover landskapet der et taleført og mektig flertall som oftest setter agendaen.

Den irske poeten William Butler Yeats skrev i sitt mest kjente dikt «The Second Coming» at «de beste mangler all overbevisning, mens de verste er fulle av lidenskapelig intensitet.» En kommende kulturminister må lytte til begge disse gruppene.

Herbert Marcuse (1898-1979) er blant de filosofene som har skrevet tydeligst om toleranse i nyere tid. Han mente at den liberalistiske teori hadde en betingelse for toleransen: Den skulle «bare gjelde» mennesker med sine evners fulle modenhet. Og Marcuse gikk så langt som å si at skal toleransens mål bli nådd, vil det kreve intoleranse overfor politiske strømninger, holdninger og meninger som råder i dag; men en utvidet toleranse overfor de politiske strømninger, de holdninger og de meninger som nå er ulovlige eller undertrykt. Og toleransen skal praktiseres av herskerne så vel som av de beherskede.

I en tid der moralens voktere er overalt, er det viktig at vi får en kulturminister som evner å favne vidt. Få stillinger i landet kan bety så mye for å motvirke intoleranse, urett og «majoritetens ensretting» som kulturminister-vervet. Det samme gjelder lokalt i Kristiansand for den som skal bekle den ledige stillingen som kulturdirektør.

Tidsånd og verdikamp – sett gjennom Kris Kristoffersons sanger

«Mennesket er grunnleggende sosialt og trenger tilhørighet fra flokken sin,» var budskapet fra sosialmedisiner Per Fugelli, før han forlot denne verden. Det er slik vi mennesker er, at vi trenger å ha tilhørighet, selv om vi også vil ha frihet. Men så har vi dessverre også en tendens til å havne i grøftekantene. Vår evne til å ha to tanker i hodet samtidig virker begrenset. Vi får nye verdier, som inkluderer noe og noen, men utelukker andre.

Foto: Pål M. Smørvik

Protestfestivalens inspirator Kris Kristofferson har nå pensjonert seg i en alder av 85 år. Han har i sine sanger skrevet mye om hvilke verdier vi bør tilstrebe. I sangen «The Heart» er temaet at hvis noen gjør deg ufortjent vondt, er det beste å stå opp for det du tror på. Gang på gang forsøker han å gni inn i oss at følger man hjertet, gjør man det rette. I «Don’t let the bastards get you down» snakker han om faren sin og verdiene han gav videre. Vi må følge hjertet, det vi mener er rett. Vi må være ærlige og oppriktige, ikke la oss ødelegges.

I «Slouching toward the Millennium» forteller han at dersom vi ønsker å ødelegge livet for andre, er det nok å få dem til å hate offeret. I «Third World War» tar han et oppgjør med økte forskjeller i samfunnet, og hvordan egoismen herjer: De rike blir rikere. Og like galt som at de mener de har rett, er det at de fattige stadig taper. Oddsene vil aldri gå opp.

«Somebody nobody knows» er en nådeløs sang om ensomhet, om å ikke bry seg og om et samfunn hvor man lever sitt eget liv uten å se de svakeste. Den minner meg om festivalplakaten som Erik Pirolt laget i 2009, der et ungt par med en baby smilende står og ser på lemlestede lik nedenfor ei bro. I «Wild American» motiverer han med å si at du er den de aldri klarte å temme, for du sto fast på det du tror på, du gav aldri etter.

Da vi startet Protestfestivalen i 2000, skyldtes det at ensrettingen og intoleransen var fremadstormende. Høyest ropte de såkalt «tolerante», som i realiteten kunne være de mest intolerante. I 2012 sto Hanne Nabintu Herland på festivalens talerstol og tordnet om at vi var på vei mot et totalitært samfunn. Mange lo av det, men har vi ikke alt lenge vært på vei dit?

Det foregår en digital revolusjon. Menneskets iboende behov for å være del av flertallet får kraftig drahjelp fra sosiale medier. Det er trygt å heie med bak en skjerm, selv om det skjer på bekostning av andre. Ett år var tema for festivalen «Tenker alle likt, tenker ingen». Det er utfordrende når flokken demonterer tradisjonelle verdier og kaster dem på dynga. Og det er for sent å angre, når det er gjort.

Det foregår en seksuell revolusjon. Tidens kjønnsideologi har lenge vært toneangivende. Pride-bevegelsen er omstridt, men du må ikke velge å ta avstand fra den, ikke en gang forholde deg likegyldig. Det fikk Åge Hareide smertelig erfare.

Det snakkes om cancel culture. Tradisjonelle standpunkt ses på som verdiløse og uakseptable. Hvordan fremmer man et verdikonservativt standpunkt i et slikt debattklima? Den liberale massen vil stenge det ute, fordi det representerer fortiden.

I 2017 fikk vi Metoo, i 2020 Black Lives Matter. Begge tok opp viktige tema. En opprydding var nødvendig. Men resultatet var også ofre på begge sider, både blant de fornærmede og de som hadde fornærmet: Personforfølgelse, velting av statuer, demontering av kultur- og troshistorie. Filmklassikere ble gjemt i den mørkeste kjelleren. Bokbål kom tilbake.

Det blir ofte sagt at motkulturen har gode tider, fordi ytringsfriheten aldri har vært friere. Men det stemmer ikke helt. Derfor er det nedsatt en ytringsfrihetskommisjon. Leder av kommisjonen Kjersti Løken Stavrum mener at det største hinderet for ytringsfrihet er selvsensur. Ytringsfriheten blir mer begrenset av uformelle enn av formelle og juridiske hindre. Trangen til å få meningsmotstandere til å tie stille er ikke ny. I alle samfunn er noen meninger og holdninger blitt definert som uakseptable. At slike meninger stilner, behøver ikke bety at de er blitt borte, de er bare stengt ute fra offentlige arenaer. Er det sunt for fellesskapet? Og hvem skal eie retten til å definere sannheten?

I Kristiansand har det lenge vært ampert mellom sterke grupperinger, med Sørlandsnyhetene som en sentral aktør. Ropene om «Korsfest, korsfest!» har gjallet fra begge sider, mens den milde fredelige sørlendingen er blitt stående som en forvirret, observerende tilskuer.

Under koronapandemien har nordmenn i flokk og følge innordnet seg øvrighetens forordninger. Men noen har tatt til motmæle. Enkelte har villet ha enda strengere restriksjoner. Et gryende opprør mot å løpe i flokk er også kommet til syne, med vaksineskepsis og protest mot innskrenkning av personlig frihet.

I Kristoffersons «Who’s to bless» fanger han inn tidsånden, til tankevekking for både de som fornærmer og de som blir fornærmet. Når alt er lagt på bordet, når meningsrommet har blitt en trang korridor, når løfter er brutt både fra vinnere og tapere, da har til slutt begge tapt.

Protestfestivalen har aldri vært mer nødvendig enn nå, når den 22. festivalen starter mandag.

Vi må ta betre vare på arven etter dei gamle

Etter fleire dagar på reise heimover frå Finland køyrde vi inn grusvegen dei to mila til Oppistun Børli, der diktaren Hans Børli (1918-1989) vart født og vaks opp. Det var han som viste meg ei meining, når alt såg som svartast ut til tider på 1990-talet.

Diktaren Hans Børlis fødested i Eidskog kommune

Hans Børli-selskapet tar vare på Børlis diktskattar og på fødestaden. Bysta av diktaren står på tunet. Dei gamle bygningane er framleis intakte, bortsett frå våningshuset som brann ned for mange år sidan. Børen sjø danna eit perfekt bilete av staden vi var på, eit bilete som kunne høyrd heime i Nasjonalgalleriet. Og så var der framleis låvesvaler i mønet. Det vart nesten for mykje av det gode. Skigarden var rett nok ròten, men låg framleis på skrå som skigardar skal gjere, men som Børli skreiv om den då han vende tilbake på eldre dagar: «sleper seg gjennom villgraset i skogkanten / lik grådyr med skudd i korsryggen».

I mange år hadde eg ønskt å få sjå denne staden, og no på reisa frå Finland passa det så såre godt. I boka mi «Bjørgulv Myhola. Den siste av dei gamle» skriv eg at det var han Bjørgulv som Børli skreiv om, utan å vite det. Dei fann aldri kvarandre. Begge var tømmerhoggarar, men avstanden på den tida var for lang frå Myhola til skogane i Eidskog ved svenskegrensa.

Eg er ikkje den einaste som vart dregen mot mål som dette. Det har noko å gjere med fridom, natur og det enkle. Eg har alltid elska gamle westernfilmar, og hippietida. Det er noko der. Då covid-19-pandemien kom til verda, vart mykje forandra. Det kan sjå ut som mange har blitt dregne mot ein enklare levemåte. Tida kan vere inne for å leve annleis; eit tema vi skal snakke meir om på Protestfestivalen i år. Då eg for litt sidan skreiv at det fråflytta småbruket etter bestefar i Bygland motviljug blir vurdert lagt ut for sal, fekk eg fleire førespurnader, men dei fleste ville ha ein øydegard endå lengre frå folk. Slik som på Myhola, eller Oppistun.

Statue av Børli på Oppistun, Børli

Børli skreiv om «Ensomheten i menneskehjertenes ubrytelige fellesskap«. Vi treng å kome tilbake til det enkle livet, om ikkje for alltid, så for lengre periodar.

Og det er noko skremmande med tida vi lever i no; med pandemiar, terror og klimaforandringar. Spektakulære vêrskifte med vind, styrtregn, heitebølgjer, tore og byar under vatn. Vi står ved eit vegskilje. I Klassekampen skreiv Erik Reinert om nyliberalismens fall. Kva kjem etterpå?

Dette med fridomen og naturen plasserte dei saman, Bjørgulv og Børli. Børli skreiv om rikdom: «Nei, vi eier skogene, slik barnet eier si mor».  Bjørgulv sa då han fekk vite at namnebror og slektning Bjørgulv Haugen dreiv matbutikk: «Akk o ve, ja då he kje du gjort mykje i livet ditt».

Brørne Tomas og Knut Liestøl var kjende bjørnejegarar. På eit høgt fjell i Skomedal jakta dei òg på hubro. «Eg hadde då med Bjørgulv Myhola. Han var god til å klatra i fjell og frykta ikkje noko. Han sat der oppe mellom himmel og jord og song stev,» fortalde Knut Liestøl seinare. Det var søster til Knut, ho Gyro, som tok eit av dei første og flottaste bilete av Bjørgulv rundt 1903. Han elska å fortelje om kjempene i dalen, om slåstkjempene og om tidsalderen til neveretten. Men han vart aller  mest kjent som oksekøyrar.

Eg sat og lytta til lydopptak med Bjørgulv ein vinterdag i stova mi i Kristiansand. Eg vart heilt oppslukt av forteljingane, og det medan eg sat trygt heime med fyr på peisen. Han var 90 år då ha snakka, men det merkar ein ikkje. Minnet hans var betre enn det mitt er. På veg frå Finland høyrde eg Børli lese eigne dikt, dei finst på Spotify. Han les med slik ein ro at den urolege blir roleg.

Det mest kjende biletet av Bjørgulv med stuten. Her med turistar

Eidskog har Børli, og dei tek vare på mennet om han. Diverre var biblioteket stengt den sundagen vi var der, men statuen utanfor fortalde at vi var på rett stad. Og så kviler han i jorda ved Eidskog kyrkje. På Bygland er det ikkje mykje spor etter Bjørgulv, men gravsteinen finst. Det gjer også den steinen som har versert på folkemunne, den han sjølv la i muren ved Austad gamle kapell, den han meinte skulle vere gravsteinen hans. Eg såg den steinen på 1990-talet, men sidan har visst ingen sett han, trass i iherdige forsøk frå mange.

Det rann ut soger av Bjørgulv, som det rann ut dikt av Børli. Børlis dikt har aldri vore lest meir enn no. På same vis har boka om Bjørgulv runne ut like fort som det har komme nye opplag.

På forsommaren var vi ein liten gjeng som drog til Myhola med noverande eigar Nikolai Jebsen som guide. På innsida av bygningane stod initiala og dikt skrivne inn med blyant og kniv. Heile slekta er nemnd, også mi eiga mor som då var 14 år gammal. Opplevinga på Oppistun vart som blåkopi av Myhola. Eg hadde ikkje lyst å gå derfrå. Det var så mykje som stritta imot.

Vi såg meir på turen frå Finland. På Svullrya stod statuen av Åsta Holth, som ville ha republikken Finnskogen. Mellom Røros og Alvdal stod ein sølvfarga kjempeelg som samlar turistar kvar dag. I Røros stod bergmannen og hustrua hans. I Alvdal trefte vi på Solan og Ludvig. I Umeå stod det ein mann i sentrum, som vi lenge trudde var ein såkalla levande statue.

Neste år er det 150 år sidan Bjørgulv Myhola vart fødd. Eg berre nemnar det. Tida har tatt oss att.  Vi treng meir enn nokon gong å ta vare på arven etter dei gamle.