Feministprotest på vidvanke

Når man lager Nordens eneste verdi- og protestfestival er det for å rette søkelyset mot det som betyr noe, men som alt for sjelden eller aldri blir tatt opp i offentligheten. I hvert fall ikke på den måten Protestfestivalen tar det opp.

Fra Bjørneboedagen 19.9.20

Noe av det som står igjen etter årets 21. Protestfestival i det tjuende året er den massive mediedekningen av at et 20-talls feminister demonstrerte og skrev kronikk i Klassekampen og Fædrelandsvennen mot våre (og mine) fem inspirasjonskilder Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe, Axel Jensen, Erik Bye og Kris Kristofferson. De var dessverre bare menn.

 «Protestfestivalen sier den ikke er kjønnsbasert. Likevel er dens inspirasjonskilde fem menn. Dette føyer seg inn i rekken av usynliggjøringen av kvinner som samfunnskritikere og likeverdige samfunnsaktører,» skriver de fem kvinnene. Fædrelandsvennens kulturredaktør Karen Kristine Blågestad følger opp og uttrykker seg alltid privat når hun skriver om Protestfestivalen, slik hun også gjør i kommentaren hun hadde på trykk 18. sept. «Det er lite som tyder på at Svein Inge Olsen er veldig opptatt av likestilling», skriver hun i en harselerende kommentar, uten at jeg blir krenket, heller beæret. I mandagens utgave av Agderposten ble jeg på lederplass definert som «kontrære Olsen», og ble – etter å ha googlet – stolt av det.

 Jeg ser ikke bort ifra at det er vi (og jeg) som her er blitt usynliggjort, og ikke de fem kvinnene. Etter tjue år med Protestfestivalen har jeg avfunnet meg med at det er vanskelig å få spalteplass i Klassekampen, mens i Fædrelandsvennen er det kronikkene jeg har skrevet som har utlignet pressedekningen. Men at feministene i et vips fikk to helsider i begge aviser tilegner jeg ikke minst at politiske sluggere som Ann Kristin Olsen og Kari Henriksen var blant de fem undertegnerne. Og så var det jo temaet da, feminisme, som jo er i skuddet.

Men stemmer det at Protestfestivalen er «patriarkalsk og dypt kvinnediskriminerende»? Protestfestivalen har 40 prosent kvinner i panelene, og blant publikum har vi helt klart flest kvinner. Et nytt råd består utelukkende av kvinner. Dessverre er jeg mann.

Hvor mange av de fem kvinnene har hørt om den alt for glemte lyrikeren Tove Lie (1942-2000), som vi med god hjelp av Jan Erik Vold under årets festival forsøkte å få mer frem i søkelyset? Hvor var feministene da de fire kvinnene Veronica Orderud, Liviren Bratterud, Else Mari Hagen og Tania Michelet snakket åpent og sterkt om livet og om vanskelig oppvekst? Hvor mange av dere hørte den finlandssvenske redaktøren Sofia Torvalds fortelle om et liv med angst?

«Å protestere mot en protest er i seg selv krevende – nærmest selvmotsigende», skriver Agderposten på lederplass 21.9. «Men å protestere mot en Protestfestival og grunnleggerens høyst private inspirasjonskilder, er som bokseslag i skodda», fortsetter avisen. Når både festivalen og jeg blir sett på som kontrær, må vi se på det som en hedersbetegnelse i en tid der normalen er å følge flokken. 

Hvor var feministene og Klassekampen da vi tok opp den alvorlige situasjonen med arbeidsledighet og konkurser i kjølvannet av koronaen, eller da vi debatterte det faktum at 10-12 prosent av befolkningen i «verdens rikeste land» er fattige? Deriblant mange barn. Hvor var feministene da vi samtalte om borgerlønn og meningen med livet? Hvor var feministene når vi spurte om vi må avskaffe kapitalismen for å redde demokratiet?

Hvor var de da vi stilte spørsmålet om menneskeheten vil utrydde seg selv. Er det klimakrise, virus eller atomkrig som til syvende og sist vil utslette oss? De kom heller ikke da vi inviterte til ti foredrag om ti bud anno 2020, der bud 2 med appell av Tonje Gjevjon ble formulert slik;

Du skal være tolerant mot alle som mener det samme som deg! Eller bud 3: Du skal alltid jage i flokk og melde fra til flokkledelsen dersom noen har avvikende meninger, med appell av Helje Kringlebotn Sødal.

 I stedet var feministene opptatt av det jeg vil kalle brettekanter i skapet, av at jeg og festivalen hadde fem menn som inspiratorer.

For å sitere John Stuart Mill allerede i 1848, som jo også Bjørn Vassnes gjorde i Klassekampen 30.7 i år: «Det er neppe mulig å overvurdere verdien av, i dagens begredelige tilstand, å plassere mennesker som er ulik dem selv og med tankemåter og handlinger som de ikke er familiære med».

Jeg kan berolige de fem stolte feminister, ingen som er involvert i Protestfestivalen er kvinnefiendtlige. Tvert imot.

Og for å sitere forfatter Reidar Mosland i den nye boka «Et varsel om uro», som omhandler festivalens 20-årige historie:

«Protestfestivalen er et laboratorium for dialog. Den har tviholdt på sin åpenhet i fysiske debatter, og har hatt en motsatt utvikling av det stadig snevrere debattmiljøet på sosiale medier. For med disse møteplassene på internettet har det vel aldri noen gang vært så lett å få sagt sin mening – raskt. Problemet er hvem man snakker til, hvem som lytter og hvilken virkning budskapet får?»

Finnes det et liv etter bygdedøden?

Stadig færre vokser opp på den «ekte» landsbygda, sier forsker Mariann Villa til Nationen. Samtidig tror hun koronapandemien har ført til mer bevissthet om positive sider ved et desentralisert samfunn. Saken i Nationen er del av en artikkel-serie med overskrift «Den stille sentraliseringa».

Fredag 4. september arrangerer Protestfestivalen debatt på Bygland om bygdedøden. Festival-prologen i år er ved det flyttet fra hovedstaden til en setesdalskommune med knapt 1000 innbyggere. Erling Kjekstad skrev nylig i Nationen om den lille utbygda Osebol i Sverige, et land der utkantene er blitt ødeland. Bakgrunn for hans kommentar var at forfatter Marit Kapla har fått den høythengende Augustprisen for sin bok om det utdøende Osebol nord i Värmland ved Klaraälven, som Trysilelva heter på svensk side. Boka til Kapla beskrives som en rørende, vakker og lyrisk beretning om ei bygd som er hardt rammet av sentraliseringen. «Det er bare ett problem: Bygda er for vakker», skriver Kjekstad.

Geiranger er regnet som ett av Norges vakreste steder og er en del av UNESCOs verdensarv, men Geiranger er i ferd med å dø. «Fortsetter det slik, er vi ikke lenger et lokalsamfunn, bare et turistsamfunn,» sier rektor Tove Gjerde til Dagbladet.

Bygland sentrum fra Kvålsnapen

Kommunen Bygland i Agder er i en lignende situasjon. I grenda Besteland er der knapt 10 sjeler igjen. I Jordalsbø, der jeg tilbrakte hver sommer på 70-tallet, er der nå alt for mange tomme hus. Vi hesjet og plukket jordbær, selv om jeg som tenåring helst ville vært i byen. I ettertid har jeg lært at det kan ta tid å innse hvor vakkert et sted faktisk er. Og hva er det så som gjør Bygland vakker? Etter å ha passert Evje og kjørt videre langs fjorden, åpner landskapet seg plutselig. Dalen blir større, sola får mer plass, fjorden ligger blank, og i dette utvidete bildet blir de mektige fjellene til speilbilde som i et maleri. Over fjellene svever kanskje en ørn eller to. Ved museet står lafta bygninger fra flere hundreår tilbake og minner oss om at Bygland en gang var et sentrum. Nær ved ligger en av dalens fineste badeplasser. Bare Teslas ladestasjoner midt i dette eventyret forstyrrer idyllen.

Låvesvalene er kanskje det aller kjæreste minnet mitt fra Bygland, der de sto på rekke og rad og kvitret på strømledningen ned til låven. Men låvesvalene er nesten borte nå. Allerede for tjue år siden skrev Nationen om låvesvalenes nedtur. Grunnen er mangel på låver i bruk, klimaendringer og giftbruk i landbruket.

Bygdefolk flyttet ikke nødvendigvis frivillig. Fraflytting er et misvisende begrep. De eldste klamret seg fast så lenge de kunne, da barna fikk jobb i byen. I dag henger tida som en skygge over Bygland, som dessverre ofte bare er et passeringspunkt på vei mot millionhyttene på Hovden. Til tross for forsøk på optimisme i bygda, statistikk lyver ikke. Bare i fjor var nettotilflytningen minus 33 personer. Bygland var blant de to kommunene med størst befolkningsnedgang på Agder. Alt i 2007 sa daværende ordfører Knut Austad at «den kvartalsnedgangen vi ser nå, er så dramatisk at vi må tenke gjennom hvordan vi kan snu dette». Snuoperasjoner er ikke lett. Jobbene er i byen, og alle gårdsnavnene som er blitt etternavn med adresse i Kristiansand, blir stadig flere. Merker ikke de bosatte nedgangen, fordi den skjer så sakte? Som når Start spiller gode kamper, men taper med ett mål eller spiller uavgjort. Man blir optimistisk, men først etter en tid forstår at klubben nærmer seg bunnen av tabellen.

Bestefar på Bygland med meg på kjerra og hesten Bellmann

Hvis ikke noe skjer, kan den norske landsbygda ende opp som i Sverige.

Men ingen vet hvor haren hopper. Kanskje finnes det håp? Koronaen har brakt oss nærmere bygda. Den har også vist at flere kan jobbe hjemmefra og bo nesten hvor som helst. Det kan kanskje love godt for fremtiden til distriktskommunene?

I helgen var jeg på busstur oppover Setesdal med diverse stopp for å lære mer om Setesdalskulturen. Da formulerte Kirsten Bråthen Berg det på denne måten: Setesdals immaterielle kulturarv på UNESCOS verdensarvliste er nettopp det; immateriell. Den vil ikke lenger være på noen verdensarvliste, om ingen viderefører den. Hvis ikke unge mennesker fortsatt lærer seg stev, dans og folkemusikk, er ikke lenger Setesdal med på den gjeve lista. Hjemturen i solnedgang på bussen, da man ikke trengte å konsentrere seg om veien, gjorde at jeg mer enn ellers fikk nyte den vakre naturen og bygningskulturen. Og så dukket gamle historier om kjempekarene i dalen opp i hodet mitt. Terje Formoe har i mange år har hatt suksess med kaptein Sabeltann. Kan Bygland og resten av dalen få til noe av det samme med historien om setesdalskjempene? Min oldefar Bjørgulv Myhola (1872-1968) ble regnet som den siste store fortelleren i bygda. Han ønsket sterkt at den bygda han var så glad i, skulle ta vare på historien om neverettens tidsalder. Er det utopi å tro at dette faktisk kan skje, eller kan det være en reell mulighet?

«I alle skoger har det bodd folk», skrev Rolf Jacobsen. Som Osebol, er Bygland for vakker til å dø i stillhet. Kan bygda vekkes til live gjennom satsing på natur, kultur og den historiske arven. Selv om den er «komplisert», kan den også være fremtiden.

Feministprotest som Protestfestivalprotest

Protest er bra.

De som mener noe må gjerne si det høyt og tydelig, og engasjert. Det har vært et utgangspunkt for Protestfestivalen i 20 år. Men protesten vi nå blir møtt med fra Birgitte Kleivset og gruppen bak «Feministprotest», er vi faktisk uenig i.

På SoMe har de lansert sin protest mot Protestfestivalens valg av våre fem pilarer – Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe, Axel Jensen, Erik Bye og Kris Kristofferson.  Protesten handler ikke om personene, men om deres kjønn. Det at de alle er menn.

La oss først forklare hvorfor vi ikke har valgt våre pilarer ut fra deres kjønn, men ut fra deres tanker:

Henrik Wergeland og Jens Bjørneboe var bysbarn av festivalen, svært fremtredende og betydningsfulle i norsk litteratur, og viktigst; protesterende forkjempere for rettighetene til utsatte grupper. Kristiansandsbosatte Axel Jensen ble vi forespurt om å ta med da Axel Jensen-dagene ble nedlagt, hans antiautoritære holdninger var tydelige og viktige – selv om også han som person var sammensatt. De to sistnevnte, Erik Bye og Kris Kristofferson, er kanskje de mest «naturlige» for oss å inkludere, siden de helt opp i vår tid har både levert et sterkt og levende samfunnsengasjement for en bedre verden og samtidig stått opp for Protestfestivalen som sådan i så sterk grad at den fortsatt eksisterer. Eller for å sitere statuttene for Erik Byes minnepris; «har påvirket samfunnsutviklingen i positiv lei, lokalt, nasjonalt eller internasjonalt».

 «Feministprotest» ønsker at festivalen vår skal bekjenne seg til inspiratorer som passer deres eget syn og tilhørighet. Det blir litt rart. Skal vi ha avstemninger om hvem vi har latt oss inspirere av, eller skal vi være trofaste og ærlige mot sannheten? Hvem vi egentlig er inspirert av?

Ingen, utenom stifterne og driverne, kan si hvem som er våre pilarer. Vi har ikke vært autoritære og krevd at alle SKAL ha samme forbilder som oss. Vi har bare vært ærlige og tydelig.

Protestfestivalen er politisk og religiøst uavhengig, men det betyr ikke at ikke vi også har forbilder som har inspirert til samfunnsengasjement, rettferdighet og ytringsfrihet. Den fremste motivatoren Martin Luther King Jr. er ikke en gang med blant de fem, fordi det nettopp vil bli kritisert med at vi lister opp enda en mann. Sånn sett har vi kanskje allerede latt oss styre litt i utvalget – basert på kjønn.

«Hvorfor er det 5 menn, og ikke kvinner som Camilla Collett, Kim Friele eller Joan Baez?»  spør «Feministprotest». Spørsmålet er betimelig, men likevel feil. Som en kommenterte da han så vinklingen; «Skal Bjørneboes tankegang vurderes ut fra hårfarge, kjønn eller seksuell legning? Skal festivalen også kvotere pilarer ut fra religion og fødested? Eller høyre og venstrehendt? Hvor mange transpersoner må være blant pilarene?»

Vi synes ikke vi kan gjøre slike utvalg, basert på hva som oppfattes som politisk korrekt akkurat nå. Det var en slik utvikling som førte til at statuer av Winston Churchill ble krevd fjernet, og at «Tatt av Vinden» ble tatt av plakaten. Det er et sånt samfunn som utstøter de man er uenige med. Utviklingen mot mer politisk korrekthet og usunn ensretting har pågått lenge og var en av hovedårsakene til festivalens oppstart for tjue år siden. Hver og en av oss må få lov til å mene det vi vil, tro det vi vil og også opprette det vi vil uten å bli styrt fra andre. Hvordan kan Birgitte Kleivset og «Feministprotest» fortelle hvem som inspirerte oss? Og hvordan kan vi bestemme hva hun velger å ha som budskap på krusene hun lager?

Vi ønsket ikke å ha «båser», men fritt kunne invitere og ta opp det vi ønsker, uten at det skulle styres utfra en bestemt retning, uavhengig av kjønn., legning osv. Når vi forteller at valget av disse fem mennene ikke er basert på mistro til det kvinnelige kjønn, forlanger vi å bli trodd på det.  

Hvert menneske har sin visdom, etter sin individualitet. Løven tar ikke hesten på råd om hvordan den skal fange sitt bytte, ørnen har aldri spilt så mye tid som da den lot seg belære av kråka, og om løven spurte reven om råd lærte den lumskhet.

Hva vil vi med disse ordene fra den engelske mystikeren og kunstneren William Blake? Jo, enhver person har sin visdom, etter sin individualitet. Protestfestivalen handler om respekt, slik Jahn Teigen formulerte det, for den er laget på noe så skjørt som skjørhet og at ingen av oss vet hvorfor vi er havnet her på jorda, og et hvert menneske er stort i seg selv, men liten i universet og har lite tid når evigheten regnes med. Protestfestivalen handler om mennesker, og er ikke kjønnsbasert. Derfor finns Protestfestivalen og derfor er den blitt tjue år og derfor er den blitt både velsignet og forbannet, blitt rost i skyene og forhatt.

Det er her verdifestivalen Protestfestivalen kommer inn i bildet. Respekt, verdier og identitet. Og at alle har rett til å ytre seg.

Selvsagt kunne det vært med kvinnelige pilarer, flere unge mennesker, flere på kanten, flere kvinnelige deltakere og flere perfekte og brekte sjeler. Tross kritikk, tross dårlig butikk, tross av og til mangel på folkeskikk er det så viktig at det finnes en arena som ikke tar hensyn til om det som tas opp er ukorrekt, eller til og med kanskje kontroversielt.

I dag har festivalen fem pilarer, det er i meste laget. Derfor er ikke Martin Luther King med, ikke Mikhail Gorbatsjov, og heller ikke Mor Teresa, men det er ikke opp til et lite nettverk på SoMe å bestemme om noen skal ut for at kvinner skal kvoteres inn.

Dersom noen starter en festival inspirert av Mama Kari, Fernanda Nissen, Camilla Collett eller Gro Harlem Brundtland, ville vi heiet på det, og få ville kritisert en slik festival for et ensidig kvinneperspektiv. Vi deler selvsagt arbeidet mot kjønnsdiskriminering.

Lyrikeren Tove Lie (1942-2000) skal under lupen på årets Protestfestival. Hun beskriver i sitt politiske dikt at «lettest er å gå der alle går».

«Den tyngste vei
går til din egen frihet
og bare den
fører til mennesket»

Svein Inge Olsen
Festivalleder

Øyvind Økland
Styreleder