Meningen med livet

Meningen med livet blir stadig mer vanskelig å finne. Ettersom dagene går, og man erfarer stadig mer av hva dette er, blir vi bare enda mer rådville. Man oppdager alle endringene, det faste og trygge som blir flytende og man oppdager at man trør mer og mer over terskelen til noe som er mer og mer fremmed. Mennesker går sin vei (dør), samfunn oppløses, Gud svarer ikke på bønn, mennesker man omgås tett med eller nær familie blir fremmede – uavhengig av korona. En gang fikk jeg høre, nokså overraskende, av en jeg hadde stor tiltro til, at livet er meningsløst. Selvfølgelig er det meningsløst, det vet vi jo alle, men likevel finner man det meningsfullt. Man lager sin egen mening i det meningsløse. Psykiater Finn Skårderud har sagt noe om tiden vi lever i, og kanskje kan det være årsaken til at meningen med livet er blitt mer meningsløs.

William Blakes «Gud skaper mennesket»

«Før var det Gud, kirken og tradisjonen, som la premisser for, hvem jeg er. Og det var tydelige grenser for, hva jeg måtte og ikke måtte. Forbud og regler for, hva jeg skulle og ikke skulle. Det var med andre ord lett å orientere seg i. men i det moderne samfunn er hele våre identitet og sosialisering blitt mer flytende og diffus, og det er som om vi hele tiden bare må bevege oss videre, utfordre oss selv og fremfor alt si ja! til all såkalt utvikling», sier Skårderud.

Den kristne avisa Vårt Lands kulturredaktør Arne Borge hadde nylig en oppsiktsvekkende kommentar der han skrev at «enten er alle frelst, eller ingen. Inntil det er avklart stiller jeg meg på taperlaget, blant mine gudløse barn, venner og slektninger». Jeg blir bare mer urolig av dette, selv om Borges kommentar passer fint inn i dagens samfunn. 

Dan Korn – svensk kulturhistoriker og jøde – skriver i sin bok «Som om Gud fanns» at Gud er en helhet som omfavner alt, fra godhet til ondskap, men at det er en bitter pille å svelge for mange. «Mange mennesker gjennom historien, fra kirkefader Augustin til Jonas Gardell, har villet skille det onde fra Gud. Men da er jo Gud helt konstruert av mennesket». Det vil jeg ikke være med på. Men heller ikke at Gud ikke tar bort lidelsen. Når alt er meningsløst, når «alle jeg kjenner blir borte», som Johnny Cash synger om i «Hurt», og når Gud blir borte, da er det knapt smuler igjen, knapt så mye som et lite hårstrå av håp. Det gjør det neppe bedre at alt blir ullent og diffust. Om alle er frelst, hva skal vi da med Gud? Hva skal vi da med livet? Om Gud ikke finnes, hva skal vi da med døden?

Jeg leste med interesse i denne avis om Dagfinn Ullestad som var prest og misjonærbarn, men som mistet troa da datteren døde av kreft. Det hjalp ikke å tro, ikke å be, ikke å tro på noe. I dag er han regionleder i Human Etisk Forbund her i Agder.

Når man rammes av sykdom eller død i de innerste rekker, selv etter å ha bedt i lang tid, makter man det ikke lenger, eller jeg forstår i alle fall de som ikke makter.  Meningen med livet blir oppskrytt, men man må også spørre seg selv, ville du vært det foruten? De aller fleste svarer nei på det spørsmålet, og dermed får man det absurde svaret at livet er meningsløst, men ja, man vil være i live. Ville man valgt å være født, se det får man ikke svare på, det er for sent.

Livet er en lidelse, slik Johnny Cash synger i «Hurt», men man velger lidelsen. Det ligger noe absurd i dette, for når vi ble født mot vår vilje, av våre foreldre, burde vi ikke kunne forlange at de var med oss hele veien? Slik er det ikke, våre foreldre dør som regel før oss og lar oss stå igjen på perrongen. Det er mer naturlig enn at våre barn dør før oss. Og så lager vi egne barn på samme premisser.  Dermed vrir man om på Martin Luther Kings ord om at likegyldighet er verre enn hat. Ikke-eksistens er verre enn lidelse.

Mennesket er den eneste skapningen som vet om sin egen skjebne. Hvis Gud har gitt oss denne skjebnen, må han være hard som ibenholt. Slik kan vi tenke, og i alle fall om vi opplever at våre barn blir syke eller dør, slik Ullestad opplevde.

Mange har ingen problemer med å leve godt og bekymringsløst. De lever og puster inn dagen i dag uten å dvele ved fortid eller med uro for fremtid. Det kan, for andre av oss, oppfattes som en naiv måte å leve på. Samtidig er de «lettlivede» de klokeste, for de håndterer livet på enklest vis. De er ofte mer lykkelige og slipper unna mye av det vanskelige. For noen av oss er det livsløgn, det kan vi ikke.

Jeg beundrer dem som lever lett, og i enda større grad de som i siste fase evner å ta en dag av gangen. Bob Neuwirth synger i den nitriste sangen «Beautiful day» om en venn som er i ferd med å forlate livet. «In my heart i knew that you were heaven bound. Having done your time down here in hell». Neuwirth har her en barnslig tanke om himmelen samtidig som han beskriver jordelivet som helvete. Også ateister skriver slike sanger, uten at jeg kjenner Neuwirths tro.

Mange har et behov for å tro at etterlivet er fint, siden livet er så grusomt. Nå i ferien med de fleste ferierende i Norge får vi finne mening så godt vi kan, enten det er å se fotballkamper for tomme tribuner på TV, å male huset i regn, klatre opp på fjelltopper og legge det ut på Facebook eller å jogge oss ut av dødsangsten.

Meningen med livet er å finne mening i seg selv, enn så dumt det høres ut. «Är det ingen annan som är redd?» spør låtskriveren Oscar Danielson. Jeg er redd. Men vi kan kanskje finne trøst i Rolf Jacobsens ord om at den som har elsket lenge, har ikke levd forgjeves.

50 år siden Kris Kristoffersons debut

Hippiesommeren 1970, i San Francisco, California. Blomsterbarna var nesten rensket fra gatene i verdens hippiehovedstad, og det i en tid da hippiebevegelsen så vidt hadde begynt å flyte over dammen til Norge og til Slottsparken i hovedstaden. Det var i juni, og Avalon Ballroom var stengt. Haight Ashbury lå bare noen få meter nede i gata, men vinduene var forseglet. Dette var sommeren Phyllis Martin valgte å dra for å finne hippiene. Hun påsto alltid hun var for sent ute når noe skjedde. Kanskje er det derfor vi ikke har hørt om henne. Hun vandret gatelangs med sin lille datter, det så øde ut. Da så hun noe – en plakat på en stor bygning som fortalte at Kris Kristofferson skulle opptre den kvelden på San Francisco’s Troubadour Club. Antakelig fantes det altså en hippie igjen i byen og vi vet det var her han debuterte – Kris Kristoffersons første offisielle opptreden.

Kris pleide å si at han sang som en frosk, men sjefen for plateselskapet Monument, Fred Foster, forsto at denne stemmen og de sangene denne stemmen hadde skrevet var en uslåelig kombinasjon. Kris var alkoholiker, forlatt av kona med to små barn fordi han hadde hoppet av karrieren i Forsvaret til fordel for hobbyen sin. Han var idrettsmann, høyt utdannet og skulle bli lærer på militærakademiet West Point. Han var kaptein i Hæren, hadde tatt doktorgrad på William Blake og var blitt helikopterpilot. Faren var general, det samme var hans svenske bestefar. Han hoppet av for å bli låtskriver, og ble sanger av egne sanger.

Debutalbumet «Kristofferson» kom ut på forsommeren, men solgte ikke særlig, før sangene tok seg en tur på egen hånd, lik frie fugler, i takt med hippiene. Johnny Cash sin versjon av «Sunday Mornin Comin Down» utgitt i mai gikk rett til topps. Ray Price versjon av «For the Good Times», utgitt i juni gikk til topps, Roger Miller hadde gitt ut «Me And Bobby McGee» før Janis Joplins versjon (Kris ex-kjæreste), ble gitt ut posthumt. Sangen føk rett til topps på poplistene. Og så for liksom å gni det inn, Sammi Smiths versjon av «Help Me Make It Through the Night» gikk til topps i november. Alt skjedde i året 1970. Cash hadde tatt med seg Kris som gjest på Newport, men på «Europas Woodstock», Isle of Wight-festivalen, sto Kris alene på scenen med band, foran 500 000 publikummere – og han var skrekkslagen. Han har fortalt at det var bare Leonard Cohen som klarte å «temme beistene».  Publikum brant lastebiler da Kris gikk på scenen. Debutalbumet fra 1970 ble utgitt på nytt med ny tittel, og fra da tok karrieren av og innledet en periode der Kris må ha trodd han drømte. Skuespillerdebuten kom også i 1970, ironisk nok med filmen «The Last Movie», der han spilte seg selv, regissert av drikkekompisen Dennis Hopper. Utrolig nok var det skilsmissen som ble suksessfaktoren. Han var langt nede, savnet familien, drakk tett og skrev sine fire største slagere i løpet av få dager, det viser vel at kunst ofte blir til i motvind. Han landet et US-helikopter i hagen til Johnny Cash for å få han til å høre på sangene, det skjedde i de timene en søndag før barene åpnet. Han festet hardt med kompisen Bob Neuwirth og ble snart hele landets sexsymbol, en rolle han utnyttet til fulle og som også gav han hovedrolle i flere filmer, deriblant «A Star Is Born», der han erstattet Elvis og spilte med Barbra Streisand.

Alt begynner et sted. Alt begynte med de 12 sangene på albumet «Kristofferson». Magasinet Rolling Stone kalte albumet «en skjult hippieskatt» da det ble re-utgitt på CD med fire bonusspor i 2001. «Casey’s Last Ride» handler om livet i undergrunnen, der en som er kommet seg bort derfra møter igjen gamlekjæresten. Hun har gjort seg fin for ham, men han går forbi, gråtkvalt. «Lufta han puster i har den ekle lukten av død, for den har aldri sett sol og aldri følt regn.» I «Darby’s Castle» handler det om han som bygger slott for sin elskede, men som i iveren glemmer henne. «Men det tok bare en natt å rive det ned», for i silhuetten han så mens han bygde og bygde var det kjæresten og en fremmed mann med bedre tid.

Kris snublet opp på scenen med langt hår, bustete skjegg og svarte jeans, da han som eneste hippie i konservative Nashville gikk opp for å motta pris for beste sang i 1970. Han kom som hippie, men i feil by, og litt for sent, som Phyllis Martin. Han endte opp som cowboy. Han var ikke særlig populær da han kom. Alle de konservative visket om en pot-røykende rebell som synger i byen. Heller ikke journalistene ville snakke med ham. Men han forandret byen og musikken blant annet for å ha brakt inn det å fysisk elske i tekstene. Han ble sentral i oppbyggingen av ny type hippier, kalt «outlaws», med folk som Waylon Jennings, Willie Nelson og Billy Joe Shaver. Den natten på The Troubadour med sine tolv første sanger i handelen ble bare starten på en eventyrlig karriere. Samme året hadde han også sin New York-debut på den historiske klubben The Bitter End.

Kristofferson mottar prisen for «Beste låt» i 1970

Sangene til Kristofferson har en tendens til å være evig aktuelle, som «The Law Is For Protection of the People» som etter politidrapet på George Floyd i Minneapolis viser Kristoffersons evne til å se langt. Sangen handler om en stakkar som snubla på fortauet med den konsekvens at seks uniformerte politimenn slepte han med og puttet han i fengsel. Refrenget er i gjenkjennelig ironisk Kristofferson-stil; «Loven er til for å beskytte folket. Regler er regler, det forstår jo alle. Vi trenger ikke bomser som Charlie Watson til å skremme anstendige folk som deg og meg». Kanskje den kuleste av alle, «To Beat the Devil», handler igjen om han selv som sulten og tørst går inn på en bar. Ved bardisken sitter en eldre mann (visstnok Johnny Cash). Han får seg noe å drikke og kommer i prat med den eldre. Og så følger en samtale du bare hører i sanger Kris har skrevet. Den eldre kikker på gitaren og sier; «du tjener ikke særlig penger, gjør du?». Og så ber han om få låne gitaren for å fremføre noen ord. Ordene kan vel betegnes som Kristoffersons egne frem til dags dato. «Hvis du bruker tida di på å prate med folk som ikke hører på, hvem tror du da vil høre? Og hvis du skulle dø mens du forklarer at det de klager på er noe de kan forandre, hvem tror du da bryr seg?».

Protestfestivalen vil med hjelp av lokale artister som Daumann, Tone Bringsdal, Hilde Hefte, Christoforos Schuff, Arly Karlsen, Inger Lise Stulien og seks andre synge gjennom de tolv låtene når vi feirer oss selv og at festivalen har holdt ut i tjue år, med Kristofferson selv de siste årene som en av inspiratorene. Han fyller 84 år den 22. juni, og befinner seg trygt forvart fra smitte hjemme på Hawaii.

Kristofferson har brukt denne femti år lange karrieren til å fortelle all verden at du må følge hjertet, uansett hva andre måtte fortelle deg. Han har forsøkt å si til all verden at du alltid må gjøre det du føler er rett for deg. Det er tross alt «hjertet som teller, til slutt». Han har engasjert seg for menneskerettigheter, for de svakeste og er blitt stemplet som kommunist. Han har mistet platekontrakter og filmroller av samme årsak, men han fulgte hjertet. Han skriver om tapere, men regner seg alltid som en av dem, og på den måten har han beholdt sin ydmyke sjel, selv om han har sagt at på grunn av de fire sangene han skrev i løpet av noen få kjipe dager hadde han ikke trengt å ta seg mer jobb resten av livet.

Filmklassikerne som forsvant …

winchester-73-james-stewart-1950

James Stewart

Det blåser i mai, en kjølig vind som fjerner sporene etter klimakrise. Det er koronaen alt har handlet om de siste månedene. Konsertsommeren er avlyst. Kinoen ble stengt i flere måneder. Mens gamle filmklassikere bare ble borte fra skjermene. Lenge før koronaen riktignok, men det var da vi trengte dem som mest.

Livet er vidunderlig.

Det meste gikk oppover. Så gikk det bare nedover, mens pilene for nye abonnementer på Netflix, HBO og andre film- og serietjenester bare pekte oppover og oppover.

Aldri har vi sett så mye film og alskens underlige serier, bare for å holde ut til vi atter en gang kunne ses over en halvliter, på en gudstjeneste eller på kino. Riktignok har vi fått luftet bikkja og katten i nærområdet og lest Albert Camus «Pesten» mens vi har ligget i hengekøyer i skogen. Vi har til og med fått oppleve fordums Drive-In-kino, men det er også alt.

Nå når vi sakte, men sikkert vender tilbake til fotballkampene og normalen, har vi saumfart alt av filmer som er kommet ut de siste ti årene, for det er alt Netflix, HBO og TV-kanalene har hatt å tilby oss, tidtrøyte og billig underholdning, med noen få hederlige unntak. En del bra egenproduserte serier, som Yellowstone på Paramount +, Mrs America på HBO og «Vis A Vis» på Netflix, men alt for mye som ikke har gitt oss noe som helst. Hvem er denne Gudfaren som bestemmer innholdet på skjermene?

Det er en evighet siden vi leide Moviebox i videobutikkene. Mange har i dag for lengst skrotet DVD-filmene. Heldigvis havnet mine aldri på bruktbutikken. Samlehyllene står stødig oppstilt på IKEA-reolene, og der blir de stående til de bæres ut med meg.

Men hvorfor tilbyr ikke Netflix eller dagens TV-kanaler film fra filmens gullalder? Etter å ha spist opp utallige poser Ostepop og drukket kassevis med Cola og pappkartongvin oppdaget du kanskje at du hadde fått zappet deg gjennom Netflix og alle de 150 kanalene Canal Digital har å tilby et frustrerende antall ganger, uten å ha funnet noe som helst det var verdt å bruke ventetida på.

Har det rådende filmpolitiet i de tilgjengelige kanaler og tjenester blitt alt for inspirert av en scene fra «Tatt av Vinden», der Clark Gable sier det som det som det er; «ærlig talt, kjære, jeg bryr meg ikke».

Nå er det sant nok tjue år siden AFI satte opp sin liste over de største skuespillerne de siste hundre årene, men det er forbausende få av dagens stjerner med. På listen over de 50 største kvinnelige -og mannlige skuespillere finner man faktisk ingen.

Så hvorfor er det ikke mulig å se noen av dem på det du betaler dyrt for? I stedet må du hoste deg gjennom støvet i kjelleren for å finne dem frem, klassikerne, de du aldri blir lei av å se om og om igjen, med tårer i øyekroken, eller med befriende latter.

På lista over de største stjernene troner Humphrey Bogart, Katharine Hepburn, Cary Grant, Bette Davis, James Stewart, Audrey Hepburn, Marlon Brando og Greta Garbo øverst.

randolphscott

Randolph Scott

Selv foretrekker jeg gamle westernfilmer med James Stewart og Randolph Scott. «Den gamle skolen» hadde det i seg, med slentrende stil, med sjarm og gjenkjennelighet, og nostalgi-faktoren spiller alltid en rolle. Det er derfor vi mer og mer har byttet ut IKEA med teak. Når alt kommer til alt, går vi jo alle til slutt tilbake til barndommen.

Jeg samler på alt av Stewart, også Hitchcock-klassikerne og komediene, for det er noen av stjernene fra gullalderen som bare har en utstråling som overgår alle andre. Det er heller ikke til å komme bort fra at det er noe ekte og frigjørende med disse personlighetene som gikk igjen på lerretet i filmens gullalder. Og så hadde de moral, verdighet og sendte barna på søndagsskolen, tross luksusliv i Hollywood.

For midt i skuddvekslingene og drapene ligger en god del moral og mye ære. Det heter ikke drap i westernfilmer, det er jo stort sett drittsekkene som dør.

shenandoah-9

I en scene fra en av de vakreste filmene jeg vet om, «Shenandoah» (1965), driver patriarken Charlie Anderson, spilt av James Stewart, en farm der seks sønner må jobbe frem for å dra i borgerkrigen. Datteren Jennie og svigerdatteren tar seg av husstellet. Stewart er (som ofte i sine filmer) en gudfryktig mann, slik han også var privat. Han driver farmen uten slaver. En dag kommer en løytnant og ber om audiens for å få tillatelse til å gifte seg med datteren.

«Charlie: Liker du henne?
Lt. Sam: vel, jeg sa nettopp …
Charlie: Nei, nei. Du sa nettopp at du elsker henne. Det er stor forskjell mellom å elske og å like. Da jeg giftet meg med Jennie’ s mor, elsket jeg henne ikke. Jeg likte henne. Jeg likte henne veldig mye. Jeg likte Martha i minst tre år etter at vi giftet oss og en dag skjønte jeg at jeg elsket henne. Det gjør jeg ennå. Du skjønner, Sam, når du elsker en kvinne uten å like henne, kan nettene blir lange og kalde, og forakt står opp med sola»

Hvordan kan man motstå en slik utsøkt scene? Når man elsker gamle westernfilmer er det langt mer enn å bare se film. Regissørene er kunstnere og landskapet er filmet som stor kunst. Skuespillerne er et kapittel for seg selv. I dag kan man google dem, lese om livet deres og umiddelbart blir de en del av familien din.

James Stewart og Randolph Scott ble begge 89 år, en høy alder, særlig med tanke på at de fleste rollefigurene i westernfilmer ender opp med en neve kuler i skrotten. Men så er det noe med moralen og verdiene som skinner igjennom lerretet, eller «skjermen», som man sier i disse dager.

Liker man westerns må man like James «Jimmie» Stewart (1908-1997) og Randolph Scott (1898-1987). Men også Glenn Ford (1916-2006) og Clint Eastwood (1930- , som fyller 90 denne måneden) duger mer enn nok.

Doris_Day_-_1957

Doris Day

De kvinnelige rollefigurene var ofte verdt filmen alene, skjønnhetsideal enten de var blondiner, brunetter eller mørkhårede.

Går man bak rollefigurene og ser på privatlivet slår det meg at til tross for hvor store stjerner de var, hvor mange menn de kunne velge mellom og formuen de opparbeidet seg gjennom rollene, var kjærlighetslivet og psyken ofte trøblete.

Doris Day viet seg til dyrene, og drev egen dyrebeskyttelse. Hun var gift 4 ganger, og fikk en sønn. Men oldinger ble de hele bunten. Mange av dem levde miserable liv med turbulente og korte ekteskap. Man skulle tro de fikk barn på løpende bånd, men flere av dem fikk aldri egne barn. Unntakene fantes, som Eleanor Parker (1922-2013) og Nancy Gates (1926-2019) som begge fikk 4 barn.

i stevens

Inger Stevens

Kanskje den vakreste av dem alle, svenske Inger Stevens, fikk derimot et kort og dramatisk liv, med flere selvmordsforsøk bak seg og lyktes til slutt, som 35-åring. Blondinen fra Stockholm var ei av de mest ettertraktede for regissørene til å ha birollen i westerns. Etter hennes død viste det seg at hun var hemmelig gift, med en afroamerikaner, i en tid da raseopptøyene var på det verste. 30. april i år var det 50 år siden hun aldri våknet igjen etter en overdose piller.

Hvem var de, disse kvinnene i den viktige birollen i westernfilmene til stjerner som Randolph Scott og James Stewart?

Dorothy Malone (1924-2018) var fager som få. Men også Claire Trevor (1910-2000), Evelyn Keyes (1916-2008), Janis Carter (1913-1994), Joan Leslie (1925-2015), Ellen Drew (1915-2003), Maureen O’Sullivan (1911-1998), Maureen O’Hara (1920-2015), Patrice Wymore (1926-2014), Jean Parker (1915-2005), Lauren Bacall (1924-2014), Julie Adams (1926-2019), Allene Roberts (1928-2019), Shelley Winters (1920-2006), Marlene Dietrich (1901-1992), Phyllis Thaxter (1919-2012), Judith Allen (1911-1996), Barbara Hale (1922-2017) og Irene Hervey (1904-1998).
Eldst av dem ble Doris Day (1922-2019).

Dorothy-Malone-450x600

Dorothy Malone

Noen av westernfilmenes kvinner lever ennå, og det er sannsynlig at i en tid da westerns var i skuddet, var de med på å sette preg på moten og sette fart på skjønnhetsindustrien. Joan Weldon (1930 -), Raquel Welch (1940-), Katharine Ross (1940-), Carroll Baker (1931-), Vera Miles (1929-), Shirley Jones (1934-), Linda Cristal (1934-), Angie Dickinson (1931), Mariette Hartley (1940-), Sue Ann Langdon (1936-) og den unge blonde skjønnheten Brooke Bundy (1943-). Cowboyene ble lammet da de så henne. Og så ikke minst Olivia de Havilland (1916-) (103 år), de lever alle i mai 2020. Noen av oss opplever Vertigo, bare av å se dem i disse filmene fra filmens storhetstid.

Og så slo det meg hvordan så mange av disse skjønnhetsidealene med «de rette verdiene» på lerretet, i virkeligheten mislyktes i kjærligheten og var ulykkelig i livet. Kanskje traff de menn som bare elsket dem, slik Charlie Anderson i «Shenandoah» advarte mot.

250px-Phyllis_Thaxter_in_1955

Phyllis Thaxter

Slik kan man altså holde på å lage sine egne historier rundt filmene, rundt de som spilte i dem og rundt en kultur som i dag bare finnes igjen på skjermen, og knapt der. Derfor er det så viktig at de ikke blir borte.

xmlcr54166d

Det er Moderne Tider, men vi må kunne be de som bestemmer innholdet på skjermene om ikke å glemme filmens gullalder, for det gjelder ikke bare oss, de må heller ikke gå i glemmeboka for neste generasjon.

Vi er alle glad for at koronaen er over for denne omgang, men om det skulle bli en ny nedstenging er i alle fall jeg rustet med mine gamle klassikere. Jeg slipper å ta turen ned i kjelleren eller oppsøke bruktbutikken for å kjøpe dem tilbake.

Og det fine er at jo eldre man blir jo fortere glemmer man og jo oftere kan man se dem.