Jeg skriver dette på Kristi Himmelfartsdag, en dag som feirer at Jesus skal ha reist opp til himmelen, 39 dager etter sin oppstandelse. 18. mai døde singer-songwriter og billedkunstner Bob Neuwirth, 82 år gammel. I en av hans mest triste og vakreste sanger, «Beautiful Day», hentet fra albumet «Look Up» (1996), synger han i et vers som på norsk kan oversettes slik:

«Da jeg hørte nyheten om at du var gått bort, følte jeg meg ikke vel. I mitt hjerte visste jeg du var reist til himmelen, at du har hatt din tid her nede i helvete.»

Jeg avsluttet mine minneord på Facebook med denne linjen.

Bob Neuwirth var ingen hvem som helst. Han var Bob Dylans og Kris Kristoffersons fortrolige, skrev «Mercedes Benz» for Janis Joplin, introduserte henne for «Me and Bobby McGee» og var den som trøstet Eric Clapton da han mistet sønnen. Han var som så mange andre i kategorien; alkoholiker og levemann. Joan Baez skrev i sitt minneord at han var den snilleste mann på planeten. Han kunne gi bort sin siste skjorte. Selv holdt han seg i bakgrunnen, mens Dylan ble kjent. Det høres ut som Bob Neuwirth selv passer godt inn i himmelen.

William Blake skrev «Ekteskapet mellom himmel og helvete», men i dag kunne det like gjerne passet til levemåten i dag. Himmel og helvete smeltet sammen, opplest og vedtatt. Alle kommer til himmelen, og helvete eksisterer ikke. Denne skråsikkerheten ser ut til å ha erobret Europa.

I det siste er det blitt skrevet mye om kjønnsmangfold, homofilt samliv, underordning i ekteskapet, samboerskap, men mindre om synd og helvete. For å beskrive det kort: Lev som du vil, alle blir frelst uansett.

Er helvete her på jorden, slik Bob Neuwirth antydet? I så fall, hva mente pinsepastor og retreatleder Peter Halldorf som for noen år siden i Kristiansand domkirke beskrev helvete som «plassløshet»? Det var ikke det vi fikk høre som barn.  Om helvete er et slags «ingenmannsland» vil jo det kunne være paradiset om livet oppleves som helvete? Men vil ikke en slik beskrivelse ubevisst gi større forståelse for assistert dødshjelp og selvmord?

Selv har jeg alltid vært redd for helvete? Men jeg synes ikke livet er så lett heller. Som ung var jeg livredd for alt som var farlig, det er jeg fortsatt. Jeg har vannskrekk, er redd for ormer, sprøyter, å fly, å bli syk, og ja, det meste. Da jeg var samboer et par ganger, ble jeg så redd for å dø i synden at forholdet ble en belastning. Som hypokonder er man det motsatte av skråsikker. Da skribenten Sofie Braut skrev om underordning i ekteskapet, ble hun overrasket over den voldsomme tiraden mot henne, også fra karismatiske kristne. Selv lederen av pinsebevegelsen skrev om at man kan jo ikke bedrive underordning i dag. Hvordan skulle det bli? Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land siterte Bibelen, med den konklusjon at jo, Bibelen snakker om at kvinnen skal underordne seg, men konkluderer med at slik kan vi jo ikke ha det i dag. Hvem representerer Gud? Hvordan kan vi ha fasiten?

Hypokonderen i meg er en uggen dverg som sitter på skuldra og visker meg inn i øret; Men tenk om? Tenk om det du ser på som psykisk egentlig er en dødelig sykdom? Tenk om helvete faktisk finnes, og at man må ta et valg og «gå bort og synd ikke mer»? Tenk om det vi vokste opp med er den eneste veien til himmelen? At vi må misjonere for å redde de vi er glade i fra å gå fortapt?

På albumet «Look Up», der Bob Neuwirth sang «beautiful day» har han også en sang med tittelen «Save me Jesus». Her ber han innstendig om å bli frelst fra dette Gudsforlatte sted. I en tid med kriser etter kriser, og kriger og klimakrise oppå det igjen, burde vi kanskje i det minste alle se på Kristi Himmelfarts dag som noe mer enn en inneklemt fridag.

På trykk i Korsets seier, 10.6.22

Finland har fått massiv omtale i norske media etter Russlands angrep på Ukraina. Det har finnene fortjent; de har vært modige og handlekraftige. Når Norden samles i NATO, vil vi stå mer sammen enn noensinne. Nordens posisjon internasjonalt vil bli betydelig styrket. Mye av æren for det har den finske presidenten Sauli Niinistö med sin tydelighet, diplomati og personlighet. Han regnes som den statslederen som kjenner Putin best. Mens krigen pågår, har han vært «direkte, men samtidig respektfull» i samtaler med den russiske presidenten.

Er det ikke nå på tide at vi i Norge – og gjerne først her i Kristiansand – gir vårt finske broderfolk den oppreising og respekt det fortjener? Det innebærer bl.a. kritisk gjennomgang av vår behandling av finsk-ugriske minoriteter i Norge. Utvandring fra Savolax i Finland til Finnskogen her i landet fant sted allerede på 1600-tallet. Ført i 1998 fikk skogfinnene – sammen med kvenene – status som nasjonal minoritet i Norge. Først i år kan skogfinnene juble for midler til museum.

Innvandringen av kvener skjedde på 17- og 1800-tallet fra et Finland som var krigstappet, undertrykket og hjemsøkt av stygge uår. Det verste året var 1867, på folkemunne kalt «sultetida», da store barneflokker døde. Min oldefar Anders Ollikainen dro til Norge det året. Det reddet antakelig livet hans. Men behandlingen kvenene fikk her i landet, bør gjøre oss skamfulle. Det er ikke rart at oldefar raskt tok navnet Andreas Olsen og ble helt norsk.

I 1982 ble Norsk-Finsk Forbund stiftet med formål å styrke kontakten mellom Norge og Finland. Fem år senere ble Norske Kveners Forbund stiftet for å styrke kvenenes stilling kulturelt, sosialt og økonomisk. I Sverige har språket meänkieli vært anerkjent som minoritetsspråk siden 2000. I april 2005 ble kvensk godkjent som minoritetsspråk i Norge. Samme år arrangerte Protestfestivalen debatt om kvenenes situasjon. Til tross for at «ingen» her sør hadde hørt om dem, ble det fullt hus.

I år har forholdet mellom samer og kvener tilspisset seg. I et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen, og som innlegg på nordnorsk debatt, har leder Bjørnar Seppola og saksutreder Ivar Kverno i Kvensk Norsk Riksforbund levert kraftig kritikk mot kommisjonen. De peker på etnisk forskjellsbehandling, «samifisering» av kvenske tema, og at kvenske ønsker legges til side. Det anslås å være 17 000 samer i Norge, mens det uoffisielt er mellom 10 000 og 30 000 kvener.

Den siste tida er det utgitt flere bøker som setter søkelys på kvenenes situasjon. M. Seppola Simonsens diktsamling «Hjerteskog» – på norsk og kvensk – har fått mest oppmerksomhet. Andre bøker er Marte Mellems «Fremmed blod», Kathrine Nedrejords pamflett «Flukta til Finnmark: 1800-tallet» og Bente Imerslunds «Kvener, skogfinner, tornedalinger, karelere, vepesere og ingermanlandsfinner. Onhan meitä vielä! Jo visst finnes vi!». Imerslund kommer til årets Protestfestival. Der tar vi debatten om forskjellsbehandling mellom minoriteter og om oppreising for finsk-ugriske grupper i Norge.

Hvorfor er noen minoriteter gjevere enn andre? Hvorfor har vi behandlet kvener og skogfinner så stemoderlig? Avisa Vårt Land skrev 20. mai i år at «uretten mot samer, kvener og skogfinner ikke bare er enkeltvise handlinger, men et tankegods som vi har bygd vår nasjonale historie på, og der deler av teologien spilte med». Avisa deltok på konferansen «Forsoning uten nordmenn?», som tok opp spørsmålet om det blir noen virkelig forsoning etter all uretten som er begått; med mindre hele storsamfunnet går inn i det oppgjøret. Videre skrev avisa at «hver og en av oss kan prøve å forestille oss hva det vil si å tilhøre slekter som forskere, lærebøker i høyskoler og grunnskole og myndigheter i fullt alvor mente var laverestående og mindre intelligente». Kommentator Harald Stanghelle sier at «mye av det vi nå får dokumentert, har sine røtter i nedlatende holdninger som skamløst og nesten sømløst har overlevd inn i vår egen tid.» Han tror rapporten som vil foreligge i juni neste år, vil vekke oppsikt, men at mange kan komme til å si: «Oi, var det så ille? Men hva har det med oss å gjøre?».

Hvorfor er det slik at vi flagger på samefolkets dag 6. februar, og at barnehage- og skolebarn lærer om samenes historie, mens kvenene blir fortiet? Hvorfor flagger vi fra offentlige bygg med regnbueflagget i «En By For Alle-uka» og Skeive Sørlandsdager, mens intet kvenflagg er å se på kvenfolkets dag 16. mars? «Den kvenske kulturen, kulturen til en av Norges historiske minoriteter, er nesten helt borte. Fornorsket, i knestående, i ferd med å forsvinne,» skrev Frank Jørstad, teatersjef for Kvääniteatteri, i en kronikk i Aftenposten i år.

Om et år legger leder av Sannhets- og forsoningskommisjonen, Dagfinn Høybråten, fram sin rapport. Mye tyder på at den blir knusende og stygg. Mitt ønske og min oppfordring til bystyret og ordfører Jan Oddvar Skisland er at Kristiansand kommer den i forkjøpet, at kvenefolkets flagg vaier i byen den 16. mars neste år. Det har norske kvener, også de som lever her sør, fortjent. Det har også vårt finske naboland fortjent.