I september 2009 hørte jeg for alvor noen snakket om at Norge er på vei mot et totalitært samfunn. Det var mange som fnyste av det, men i dag må man stille spørsmålet, er vi ikke der nå?

Vi er inne i det som er omtalt som «Pride-måneden» hvor man skal rette søkelyset mot uretten som er gjort mot homofile gjennom mange år. Det er positivt at vi tar et oppgjør med harselering, mobbing og nedverdigende holdning mot andre medmennesker, men på et tidspunkt bør vi gå videre, og ikke minst sette grensen for hvor langt vi skal gå. Hvis vi går for langt i å «tvinge» andre til en bestemt handling, «bøye kne», eller i dette tilfelle heise et bestemt flagg fra et rådhus, eller i mer private settinger fra hoteller i en hotellkjede, er risken stor for at det i stedet gir motsatt effekt.

Thon hotels bestemte seg for forbud mot å heise pride-flagget fordi de ønsket å være nøytrale. Det fikk de ikke lov til og ble dermed tvunget til å snu fordi de etter eget utsagn har «undervurdert signaleffekten og kraften av å ikke heise pride-flagget».

Thon hotels skriver i en uttalelse at mangfold, inkludering og toleranse er sentrale verdier i hele Olav Thon Gruppens forretningsstrategi, slik det jo er for alle som vil overleve med en virksomhet i Norge i dag. Ingen er vel uenig i at mangfold, inkludering og toleranse er verdier det er viktig å ta vare på, men gjør vi ikke det best ved å også inkludere retten til å ta egne standpunkt? Kan «tvang» egentlig defineres som toleranse?

Du vil kanskje ikke hevde at hotellkjeden ble tvunget til å snu, men med de konsekvenser det vil få kan man umulig kalle det noe annet.

Det er flere aspekt ved dette som uroer, og da ikke minst at pride-flagget og dens skaper Foreningen Fri er omdiskutert og kontroversiell, men at man likevel, selv om man velger er å være nøytral eller ikke deler de samme verdiene, likevel må gi sin støtte ved å heise flagget. For er du ikke med oss, er du imot oss som det sies. Noen tror det er bare kristne som er imot, men motstanden har økt kraftig den siste tiden, fra sekulære og ikke minst fra mange homofile selv.

Det som likevel er mest alvorlig er når en så stor og mektig helseorganisasjon som Nasjonalforeningen for folkehelsen, og dens leder Mina Gerhardsen, gikk ut i en så kvass tone med tydelige signaler om at de helst hadde valgt en annen hotellkjede til landsmøtet sitt, fordi hotellkjeden valgte å være nøytral. Det å si at «vil du ikke, så skal du», grenser til totalitarisme.

Jeg blir opprørt av dette, og oppriktig redd for samfunnet mine barn skal vokse opp i, og ikke minst hvordan de skal håndtere og manøvrere sine liv, sine verdier og sine egne meninger i et slikt samfunn. Vi vet tross alt at det har ikke alltid vært sånn, men det vet ikke de. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det.

La meg ta et eksempel som kan gi en indikasjon på hvor feil dette blir. Nylig la Sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport om uretten som er gjort mot kvener, skogfinner og samer. Jeg nevner kvenene spesielt, siden jeg er kven og dermed kan kjenne på den uretten oss som minoritet har vært utsatt for. Skal vi virkelig tvinge alle kommuner, hotell, bedrifter og you name it til å heise kvenflagget 16. mars av den grunn? Og finnes det egentlig en saklig grunn til å ikke la flagget vaie en måned, siden «pride får lov til det»? Hvem av oss har rett til å si at den ene minoriteten har rett til mer enn den andre? Skal man først sette den opp mot hverandre kan man hevde at nå har alle norske minoriteter fått offisiell unnskyldning fra myndighetene, unntatt kvener og skogfinner.

Tatere og Romani fikk unnskyldning fra daværende statsminister Bondevik i 2005. Når det gjelder samene, ba både daværende statsminister Jagland og Kong Harald om unnskyldning overfor samene i 1997. Homofile, som minoritet, men som ikke står på listen over «nasjonale minoriteter» fikk offisiell unnskyldning fra stortinget i 2018.

Så kan man hevde; hvorfor skal pride få flagge en hel måned, mens andre minoriteter får bare en dag? Og hvorfor er det frivillig å heise flagget for de andre minoritetene, mens det føles som en plikt å heise pride-flagget? Er ikke det kvalifisert for urettferdighet i et land som hevder å være et fritt demokrati?

Norge i 2023 er det farligste samfunnet vi har hatt så lenge jeg kan erindre. Det er sterke krefter i sving, og ikke minst sterke følelser. Rettferdighet bør alltid være det flagget som heises høyest i et samfunn.

Og om jeg var homofil i disse dager ville jeg fått en flau smak i munnen over det som utspiller seg denne måneden. Når mennesker blir pådyttet noe, eller må leve under en påvirkning de ikke kan stå inne for fører det bare til enda sterkere polarisering, og mer hat. Urettferdighet har i alle år gitt grobunn for kriger. Det å tvinge noen i kne kan aldri bli kjærlighet, men fører i stedet det nye Norge mot et totalitært samfunn. I stedet skulle vi vel heller vise toleranse overfor de vi er uenige med, ikke sant?

Jeg forstår ikke det som skjer, og i dette tilfelle er jeg uenig med nasjonalskalden Bjørnstjerne Bjørnson når han sa at «fred er ei det beste, men at man noget vil».