«Tiden går, Gjensidige består» forkynte forsikringsselskapets reklame i sin tid. Vi sier: Tida går, Protestfestivalen består! I alle fall fortsetter den i 2023, og da for 24. gang. I en tid preget av kriser sier vi uten blygsel med Jan Erik Vold: «Det er håpløst, og vi gir oss ikke!». Vold, som nå er langt oppi 80-åra, har vært en trofast festivaldeltaker flere ganger. Hans utsagn kunne knapt passet bedre som hovedtema enn just i år.

Når Protestfestivalen sparkes i gang med prolog på Bygland 31. august og følger opp med «Demensløpet» i Kristiansand to dager etter, er dette opptakt til en uke da mer enn hundre meningsytrere fra hele Norden kommer til byen. Det er sterkt når mange mennesker søker sammen for å snakke om viktige ting!

Jeg har alltid sett paralleller mellom livet på jorda og livet på Titanic. Tenk deg livet som passasjer på skipet. Du befant deg om bord, og du visste at det ville synke og bli borte i havet. I løpet av kort tid ville du ikke bare bli borte, men også glemt. Uansett om du trodde på evig liv eller ikke; du steg om bord på et tidspunkt, den gang du ble født. Og på Titanic fantes rike og fattige, gamle og unge side om side. De rike som levde på førsteklasse og de fattige som var stuet sammen på tredjeklasse, kunne ikke unngå å se hverandre innimellom. De skulle alle til det forjettede land. Kanskje så de for seg en ny sjanse, en mulighet de ikke hadde tidligere. Det var flere emigranter fra Sverige, Danmark, Norge og Finland (231) om bord, som ville søke lykken i Amerika. De fleste av disse reiste på tredjeklasse. I dag derimot kan vi trygt si at alle vi som bor i Norden, befinner oss på førsteklasse. Men noen av dem har faktisk dårlig råd; på førsteklasse faller de fort utenfor. Utenforskapet vil infiltrere nesten alt i livet, fordi forskjellene er så tydelige, og fallet er så stort.

Da beskjeden kom om at skipet ville synke, valgte de som var om bord forskjellige måter å møte døden på. Orkesteret spilte for å hindre panikk. Hva annet kunne de gjøre? Forretningsmannen og mangemillionæren Benjamin Guggenheim møtte døden på sitt vis. Da han innså at hans liv ikke kunne reddes, uten at det gikk på bekostning av andre, tok han på sin fineste dress og satte seg ned for å vente på døden. En svensk familie kastet seg i havet for å slippe å gå ned med skipet. Noen låste seg inne på kabinen. Andre gjester danset mens orkesteret spilte. Salmen «Nærmere deg min Gud» – omtalt som Titanics dødshymne – skal ha vært det siste som ble spilt før skipet sank. Passasjer George Kemish fortalte at da bandet til slutt ikke kunne spille mer, var den siste personen han så, den berømte forfatteren W. T. Stead, som satt rolig og leste på røykerommet på førsteklasse. Kanskje var han den siste som gikk ned med skipet.

Jeg kunne ha fortsatt å fortelle historien om dem som var om bord på Titanic, og om hvordan de løste «problemet» med at skipet ville gå ned. Men det jeg skriver, skal faktisk dreie seg om Protestfestivalen. Esben Esther Pirelli Benestad sa en gang at Protestfestivalen er en katastrofe-forebyggende festival. Sett i det lyset har den aldri vært mer nødvendig enn nå; etter en pandemi som lukket landet og verden ned i to år, mens Putins krig mot Ukraina pågår og kan ende i en tredje verdenskrig; mens dyrtid med inflasjon og rentehopp har skapt økonomisk krise for mange av oss; mens intoleranse og kanselleringskultur er på framvekst og får konsekvenser for hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Demokratiet opplever krisetilstand, og vi spør om hvorfor vi er så sinte.

Ett av årets hovedarrangement finner sted på lørdagskvelden. Det begynner med dette spørsmålet: «Hvordan klarer vi å håndtere uvisshet over lengre tid?». Her møter vi skribent og filolog Sofie Braut, forsker Mikael Kurkiala og redaktør og forfatter Sofia Torvalds. De to sistnevnte er fra det svensktalende Finland. Mikael er bosatt i Sverige.

I sin bok «Jag längtar mig genom Guds tystnad» skriver Sofia Torvalds: «Martin Lönnebo (som jo døde nylig) skriver at bekymringsløshet er «den hellige likegyldighetens plass». Det liker jeg. Jeg tror at det er vanskelig å være bekymringsløs når man er så lettbekymret som jeg. «Bekymringsløshet» er en tilstand som er meg fullstendig fremmed,» skriver Sofia. Vi skal bekymre oss og ikke havne på «den hellige likegyldighetens plass». Men vi skal fram for alt se etter håp der håpet finnes. Per Arne Dahl, biskop emeritus, og bekjent av Martin Lönnebo, skal snakke om å ikke gi opp i krevende tider.

Svenske Ulrika Harmsen skriver i sin bok «Mamma, kommer du att glömma oss nu?»om da hun som 44-åring fikk Alzheimers-diagnose. Hun hadde tre døtre å ta seg av og en jobb som ventet. Livet kan av og til ta aldeles uventede vendinger.Flere og flere, også yngre, får demens. Imens har helseministeren bedt oss om å ta ansvar for egen alderdom. Hvordan gjør man det?

Vi skal også ta opp tema knyttet til den yngre generasjon. Det er tegn til et nytt gryende samfunnsengasjement hos de unge. I år er festivalen stolt over å kunne si at vi aldri før har hatt så mange unge meningsytrere på programmet.

Selv fylte jeg nylig 60 år og har med det kanskje meldt overgang til «de gamle»? Når jeg tidligere fylte år og var bekymret, fikk jeg alltid høre at alder er bare et tall. Det er det ingen som har sagt etter at jeg fylte 60.

Jeg har tenkt mye på Titanic og hva jeg ville gjort om jeg var om bord med min grenseløse frykt og angst og min hypokondri. Jeg vet at jeg ikke ville presset meg inn i en av livbåtene. Jeg ville ikke kunnet leve i etterkant med det på samvittigheten. Antakelig ville jeg oppsøkt baren og hentet fram ei flaske brennevin. Vi lever alle på Titanic. Da er det viktig at vi bryr oss om hverandre. Det er også kjernen i begrunnelsen for fortsatt å arrangere Protestfestivalen.

God festival!

Svein Inge Olsen
festivalleder