Det var i nynorskland, i Bjørgulvs stad. Det skjedde i dei dagar då morfars far levde og vandra rundt i fjella med okse og kjerre, og han var busett i det som heitte Bydalen, høgt til fjells over kyrkjebygda.
Dottera Anne som var fødd i 1901, studerte sjukepleie i Oslo. Ho fekk tuberkulose medan ho hjelpte andre, og døydde i Oslo 16. april 1926. Bjørgulv fekk bod om at ho var dødssjuk og bestemde seg for å dra over fjellet. Då tok han skreppa og gav seg i veg over heiane til Oslo. Han brukte fem dagar på turen, og nådde fram i tide.
Berre veker etter døydde Bjørgulvs kone Birgit, formelt av slag, men mest på grunn av sorg. Ho vart berre 58 år då ho døydde 15. oktober, og døydde i Bydalen, der han helst ikkje ville vere. Han sakna Setesdal, og tok kista på sleden og køyrde med stuten over fjellet. Han trefte kjente som ikkje kunne skjøna at han drog henne så langt når ho kunne gravleggjast i Åseral. «Ho skal ikkje stå opp att med åsdølar», var svaret han gav. Eg trudde fjellfolket var heidningar, derfor har svaret sete fast i meg.
Den svenske forfattaren Ylva Eggehorn, som i fjor mista ei dotter, skreiv i sitt essay «Det ensamma människans tidsålder» at «Det skulle drøje nesten hundre år før vi innsåg kva det moderne, sekulariserte, urbane prosjektet har fråteke oss: Gud og skogen». Gud og skogen høyrer på ein måte saman. Vi skal tilbake. Til skogen. Til Gud.
1. joledag sat eg saman med den finske kona mi og fekk høgre ein tale slik ein prest skal tale, det var i Åseral kyrkje. Og presten snakka om at ord er så mykje meir enn berre ei samling bokstavar. Ja, noko heilt anna. I opphavet var Ordet, Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Det var frå Johannesprologen. I skapingas morgon kan vi lese at gud forma mennesket av støv frå jorda og bles livspust i nasen på det, og mennesket vart ein levande skapning. Slik formidla han det frå Guds Ord, presten. Han snakka om den evige Gud, som også har skapt tida. Og denne presten talte om å ta val, og om å ta imot tru. Og det var det som stod skrive i Bjørgulvs hjarte når han på naturleg vis beskriv trua si.
Og om talen var fin vart det nesten for mykje då den store sopranen til bygda, buset i Berlin, var heime på joleferie og song for oss. På veg ut av kyrkja song ho «O Helga Natt», så taket løfta seg og tårene spratt ut av auga og der og då forstod eg ikkje heilt kvifôr oldemor ikkje fekk kvile utanfor akkurat denne kyrkja.
