En kveld midt på 1970-tallet var vi noen kids i stua til Henrik som spilte luftgitar hvor vi hermet etter Francis Rossi i Status Quo, og det var ikke helt uvanlig på den tida. Musikken var som en symbiose. Musikk var livet. Livet var musikk. Musikken på den tida favnet vidt, for om jeg var i starten av tenåra var Roger Whittaker og Tina Charles vel så hyppig på platespilleren eller i kassettspilleren som The Rolling Stones eller Status Quo. Verre var det med svensk gospel som Ingamay Hörnberg og Pelle Karlsson som var så flaut å spille at jeg måtte smug lytte i min mors Datsun. Siden den gang har utviklingen for populærmusikken vært formidabel – og trist, og man kan få følelsen at den er i ferd å gå mot sin undergang. I alle fall som rendyrket ideologi. Nylig meldte flere medier at et av verdens mest anerkjente musikkmagasin Pitchfork legges ned som selvstendig avis og innlemmes i et bredere livsstilsmagasin. Ifølge forskere er dette en generell tendens, at musikkmagasiner er i åpenbar fare, fordi færre mennesker tar musikk alvorlig som kunstart.

Inntil nylig var jeg selv fast kunde hos Narvesen og er det fortsatt der kjeden finnes, hvor jeg kunne se gjennom fortsatt eksisterende musikkmagasin som Uncut og Mojo, før jeg kjøpte. I dag er det bare Country Music People jeg kjøper fast, men får stadig en underlig følelse av at jeg er blitt en del av en kuriositet. Jeg reagerte med vantro da Narvesen som eneste butikkjede med utvalg av magasiner på kort tid har lagt ned tre av sine butikker i Kristiansand. Nylig gjorde Platekompaniet kjent at det eneste «vannhullet» for ny musikk som er igjen av kjeden, på Oslo City, skulle legges ned, og flyttes til Storgata. Før gledet jeg meg til turer til Göteborg og platebutikken «Bengans», men den har forandret seg mye siden jeg var der første gang, for det å fortsatt drive platebutikk er en overlevelseskunst.

Pitchfork er ikke et kjent musikknettsted for folk flest, heller ikke for meg, men det skyldes nok at det først ble etablert i 1996, mens jeg var i småbarnsfasen. Pitchfork startet i Minneapolis, og flyttet senere til Chicago og deretter New York, før det nå blir innlemmet i et livsstilsmagasin på nettet. På 2000-tallet var Pitchfork talerør for en ny generasjon musikkinteresserte i kraft av sine anmeldelser og lister. Menn – som i hovedsak kjøper musikkmagasin – har alltid hatt stor forkjærlighet for alle slags lister. Gullalderen for musikkmagasin var på 1960- og 1970-tallet. I Storbritannia eksisterte Melody Maker helt tilbake fra 1926 og New Musikal Express har eksistert siden 1950-tallet. Men det vi i dag kjenner som det fremste musikkmagasinet er Rolling Stone, som startet opp i 1967, men som utover 1990-tallet mer ble regnet som et livsstilsmagasin og har endret status betraktelig. Melody Maker er lagt ned mens New Musikal Express kun finnes i nettutgave slik også den norske musikkavisen Puls nå gjør, så lenge det er liv i idealisten og grunnleggeren Arild Rønsen. Morten Mikkelsen i den danske avisen Kristeligt Dagblad mener utviklingen taler for seg. «Først ble mediet drevet av ildsjeler med blikk for noe nytt, så fikk de suksess med å skrive langt og klokt, så ble de kjøpt opp og til sist fikk de av nye eiere beskjed om å skrive kortere og mer mainstram». Dette er utviklingen for kunstarten musikk, så kan man mene mye om utviklingen går mot en undergang eller bare er en overgang for kunstarten. Mikkelsen skriver i avisa at «bladet skiftet fra å følge den seneste utvikling for en dynamisk kunstart til å være samlingspunkt for en generasjon halvgamle menn med en forkjærlighet for slitte cowboybukser, langt hår og lange gitarsoloer fra en svunnen tid». Akkurat der passer også jeg glatt inn. Ann Powers, musikkritiker i National Public Radio i USA mener at endringen i Pitchfork følger utviklingen til de trykte magasiner. Pitchfork startet som et sted for alternativ rockemusikk, men i takt med popmusikkens framgang på 2000-tallet med navn som Beyoncé, ble det det også ansett som kunstnerisk akseptabelt.

Utviklingen de senere årene er jo ikke akkurat lystbetont. Musikkforretningene forsvant. CD-plata ble byttet ut med Spotify og andre strømningstjenester. Musikkmagasinene er blitt for spesielt interesserte gamlinger, så lenge det er liv i oss. Alt dette etterlater få kroner i kassa til musikkskaperne, som i en helt annen tidsepoke, med helt andre krav for å kunne livnære seg, i større grad er tvunget til å følge den påtvungne arbeidslinja.

Utviklingen blir neppe bedre når alt det som kommer etter alltid vil bli oppfattet som kopier, for ikke å si plagiat, av de som kom først. Legendene fra 1960- og 1970-tallet er gjerne også idolene til dagens musikkskapere.

Vi får aldri en ny Keith Richards, Willie Nelson eller Jerry Lee Lewis, selv om ryktene hevder at de to førstnevnte vil overleve oldebarna våre. Mon tro hvem som skal fortelle kommende generasjoner om artister og sanger når alt er nedlagt utenom det mer flyktige som flyter rundt på nettsider, podkaster og i øreproppene.

Man kan gjerne fnyse av oss gamlinger som mener at alt var bedre før, men tiden det tar og magien det er å bla gjennom magasiner, streke under, skrive av eller for den saks skylde følge teksten i coveret på en støvete LP-skive, kan knapt forklares bedre enn det dikteren og låtskriveren Shel Silverstein gjorde da han skrev sangen Dr. Hook fikk en megahit med i 1972. Ironisk nok gav sangen karikaturer av dem forsida av Rolling Stone:  Oversetter man kan det lyde slik:

«Vi har store rockeartister, vi har gylne fingre og vi er elsket hvor hen vi går. Vi synger om skjønnhet og vi synger om sannhet for ti tusen dollar showet. Vi tar alle slags piller, som gir oss alle slags virkninger, men følelsen vi aldri har hatt er den følelsen vi oppnår når vi får bildet av oss på forsida av Rolling Stone»