Første gang jeg leste om det fenomenet som er nevnt i overskriften, var digitalt i den svenske avisen Dagen. Deretter fikk jeg lese det på trykk i Vårt Land. Papiravisa gir mer dybde, man forstår mer. For første gang fikk jeg et spesifikt navn på et tema som har opptatt meg de siste tjuefem årene, som har gitt gnagende uro og angst for at den Gud jeg vokste opp med, ikke finnes.

Tro og livssyn står sentralt i mange menneskers liv, ofte har de båret det med seg fra oppveksten. Jeg lærte f.eks. av vår kjødelige og gudfryktige far at dersom vi holder vi oss nær til Guds ord, vil det bli som i sangen vi sang på søndagsskolen: «Når han styrer båten, da går det så bra».

Gudstro har for mange vært avgjørende gjennom skiftende tider med armod, kriger, pandemier og naturkatastrofer; fordi den har gitt mening til tilværelsen. Gudstro støttet mange gjennom den kalde krigen og det økonomiske sammenbruddet på 1980-tallet. Det er nesten besynderlig at min far forsvant ut av livet omtrent samtidig som dekonstruksjon av kristendommen skjøt fart og smadret det vi vokste opp med, det som skulle gi håp og krefter til å holde ut.

Dekonstruksjon og rekonstruksjon av kristendommen var ett av mange elementer i samfunnsutviklingen rundt årtusenskiftet som gjorde at Protestfestivalen ble stiftet for tjuefem år siden. Misforstå ikke! Festivalen var og er politisk og religiøst uavhengig. Men nettopp derfor kan den fordomsfritt og frimodig ta opp verdispørsmål og samfunnstrender over et spekter i full skala.

Tidligere pastor Josefin Lennartsson forteller at hun i dag ikke regner seg som kristen, men likevel som Jesus-etterfølger. Mange ateister har Jesus som forbilde, så det er ikke unikt. Forvirret? Følg med på fortsettelsen!

Victoria Vasquez, som er stipendiat i nytestamentlig eksegese, hevder at dekonstruksjon ikke er noen trussel mot kirken, snarere tvert imot. Hun mener vi trenger å gå gjennom perioder av dekonstruksjon og rekonstruksjon, at det er en del av menneskelig og religiøs modning.

Skotten Phil Drysdale driver et nettverk for mennesker som dekonstruerer troen sin. Han forklarer fenomenet med tre fellesnevnere. Den første er at de stiller spørsmål ved grunnleggende verdier i sin trostradisjon. Den andre er at de trenger å endre noen av disse verdiene. Den tredje er at de som følge av dette blir mindre bastante i spørsmål som berører tro og åndelighet.

I følge Drysdale er den typiske dekonstruerer en person med konservativt bibelsyn, en som har vært vant med å ha klare svar, som har tatt troen på alvor og vært blant de mest engasjerte i kirken. Endring i syn på LHBT-spørsmål er ofte starten på reisen, deretter følger skam og fryktkultur. Mange av dem får ikke de tradisjonelle kategoriske svarene til å stemme med Jesu ord og undervisning; han som tok seg av de syke, fattige og utstøtte.

De dekonstruerte ser hykleriet som utspiller seg hos mange kristne. De har kanskje oppdaget det samme som ateisten Leo Ajkic, at kristne oppdaterer Gud som en app, og de innser latterligheten i dette. De framhever at Jesu liv stimulerer til omsorg for dem som er annerledes, de som i alle år har vært fordømt og latterliggjort. Troen på at livet etter døden har to utganger, blir erstattet av den oppfatningen at alle mennesker kommer til himmelen.

De bibeltro – de ikke-dekonstruerte – kristne kan nyte sin velstand, trygghet og de goder verden har gitt dem. Nøden for dem som ikke tror, synes å ha kommet i bakgrunnen. Hvorfor stormer ikke alle kristne ut i gatene for å redde fortapte sjeler, men barrikaderer seg i stedet i sine menigheter? Verden er jo styrt av «fienden» og uten Gud går man fortapt. Grunnleggende elementer i deres trosfundament synes å vakle. Jeg fikk selv nylig en tanke om dette etter å ha oversatt et hefte for Frank Mangs-stiftelsen med tittelen «Frelsens vei» fra svensk til norsk. I etterkant tenkte jeg at dette blir jo bare liggende. Hvorfor vil de seg selv så vondt? Det er jo få kristne som evangeliserer i Norge i dag. 

Så kan man spørre: Hvis man dekonstruerer kristendommen, dekonstruerer man da også Gud? Gjør ensidig fokusering på Jesus sitt sosiale engasjement at man konstruerer en ny og mer tidsriktig guddom?

Forvirring kan iblant være bra, fordi den tvinger oss til å tenke framfor å bli marionetter, men den kan også skape trygghetstap, psykiske vansker og livskrise. Når tilstrekkelig mange latterliggjør og klipper fra hverandre tenkemåter og livssyn, skapes det nye maktstrukturer. Vidsyn kan erstattes med nye absolutte sannheter, som ikke nødvendigvis er sanne. Da skal man være sterk i sinn og skinn for å kunne stå imot.

I et fotballag som går gjennom generasjonsskifte og raser nedover divisjonene, kan man bli tvunget å rekonstruere seg. Og selv om mange av tilhengerne faller av lasset på den tunge veien nedover, betyr ikke det at laget har sluttet å eksistere.

Pride-flaggene som vil vaie i hele juni kan stå som flagrende eksempler på situasjonen. Mange kristne står sammen med ikke-kristne om markeringene. Det flagges for mangfold. Det er vakkert. Men kan man i mangfoldets navn også akseptere at noen ser dette som en dekonstruksjon av den tro de vokste opp med om at Gud først skapte Adam og så Eva og ikke flere eller noe annet enn det?