«Er jeg sterk nok til å gå ned på kne og be?» spør Kris Kristofferson i sangen The Pilgrim’s Progress – en sang som like gjerne kunne vært en salme. Teksten har kvernet i meg i helgen. Den handler om ydmykhet og ansvar, om tro og kampvilje. Det kunne også handlet om det kommende valget. Eller rettere sagt – fraværet av håp i møte med det.

I år arrangerer vi Protestfestivalen uka etter stortingsvalget, som en bevisst markering. Årets åpningsdebatt har tittelen: «Stortingsvalget 2025 – signal om noe nytt, eller mer av det samme?» Svaret gir seg selv. Det er vanskelig å tro at noe virkelig skal endres. Likevel tviholder jeg på håpet, fordi jeg ikke orker tanken på å resignere. Og nettopp der gir Kristoffersons sanger meg styrke og visdom.

Han hjalp oss til å se hykleri og sosial urettferdighet, men minnet oss samtidig på at det nytter å bry seg. Han tok ikke på seg en moralsk maske. Han skrev sanger fra utsiden og innsiden – ærlige, selvkritiske og fulle av nåde. «Jeg ønsker rettferdighet, men nøyer meg med litt barmhjertighet», synger han et annet sted. Det avslører vår egen sløvhet.

I dag fylles sosiale medier med små, trygge valgløfter: noen kroner til pensjonister her, litt strømstøtte der, noen tusenlapper til kommunene. Men de store spørsmålene – de som handler om sosial rettferdighet, økende forskjeller og verdighet for dem som står utenfor – de snakker vi lite om. Kanskje fordi de ikke lar seg løse med et pennestrøk. Kanskje fordi viljen mangler.

Kristoffersons sanger minner oss om hva slags samfunn vi burde kjempe for. Et samfunn der uføre ikke må tigge etter mat. Der strømregningene er rettferdige. Der pensjonene gir verdig liv, og matkjedenes profittjag holdes i sjakk. Et samfunn der bolig ikke er et investeringsobjekt, men et hjem – også for dem som rammes av sykdom, skilsmisse eller død. I Norge har vi til og med fått «working poor», fattige i full jobb.

Likegyldighet preger oss mer enn noen gang. I tillegg er meningsmangfoldet i ferd med å forvitre. Det er de harde ordenes tid. Vi er alle småguder. Jeg blir iblant minnet om vår plass når jeg hører Johnny Cash synge «God’s Gonna Cut You Down» – vi er ikke guder.

«Jeg blir lat, og glemmer mine forpliktelser», synger han i samme salme. Det handler ikke bare om politikere. Det handler om oss. Vi som bor i trygge hjem, med velfungerende nettverk og fulle kjøleskap, har en tendens til å lene oss tilbake og tro vi har fortjent det. Men ingen av oss valgte å bli født. Vi er alle utrustet forskjellig. Noen starter med sølvskje, andre med tomme hender.

Kristoffersons sang To Beat the Devil formulerer det rått og enkelt:
«If you waste your time a-talkin’ to the people who don’t listen, who do you think’s gonna care?»
Det er slik mange har det nå. De som rammes hardest av fattigdom og utenforskap, føler seg ikke sett, ikke hørt, ikke ønsket.

Likevel er jeg overbevist om at en løsning uten kynisme eller passivitet er mulig. Vi trenger å gjenreise ideen om fellesskap – og vi trenger nye politiske ledere som faktisk vil forandre, ikke bare forvalte.

For å si det med ei linje fra Kristoffersons sang igjen: «Er jeg ung nok til å tro på revolusjon?»
Nei, jeg er ikke ung, men tror likevel på revolusjon. Men ikke en revolusjon av vold og slagord. En revolusjon av ansvar, av ydmykhet. En tro på at én person faktisk kan gjøre en forskjell.

Dikteren Kjell Landmark skrev:
«En / alene / kan / ingenting gjøre. / Det / sier / hundretusener.»
Men det er jo ikke sant. Det er bare noe vi sier for å slippe unna. Han mente det på alvor, men vi tar det ikke til oss.

Vi kan forandre samfunnet. Vi kan kreve en ny politikk. Vi kan – og vi bør – være sterke nok til å gå ned på kne og be. Om ikke i kirken, så i alle fall i vårt eget indre. Be om mot, medfølelse og vilje til å stå sammen med dem som faller utenfor.

Det er faktisk den viktigste livsoppgaven vi har, vi som er landet her på jorda. Og vi kan gjøre det vel vitende om at verken jeg eller du er bedre enn andre.