En høstdag i 2010 ble mitt liv snudd på hodet. Jeg var nylig separert, sto midt i en livskrise, og ble innkalt til møte i banken. Der fikk vi beskjed: Huset måtte selges. Ikke fordi vi hadde misligholdt lånet, men fordi vi ikke lenger var to inntekter. Jeg gikk fra å være en del av middelklassen til sosialklient – til tross for at jeg hadde jobb. Det var ikke bare et økonomisk fall, det var et verdighetsbrudd. Et traume.

Dette til tross for startlån av kommunens økonomiske rådgivere som anbefalte å beholde huset framfor salg og leie. Kommunens anbefaling hjalp ikke når bankene sa nei.

Denne personlige erfaringen har siden fulgt meg som et åpent sår. Den har også preget arbeidet mitt med Protestfestivalen, der temaer som ulikhet, utenforskap og fattigdom ofte har stått sentralt. For det jeg opplevde, er ikke enestående. Det skjer i dag – hele tiden – og det skjer oftere enn vi liker å tro.

Nylig skrev Dag Erik Johnsen et innlegg i Fædrelandsvennen med overskriften: «Hvorfor snakker ikke venstresiden om oss?» Spørsmålet hans traff meg rett i hjertet. Han beskriver hvordan mer enn én million nordmenn bor i leid bolig – mange alene, uten noen å dele utgiftene med – og betaler 12–15.000 kroner i måneden, ofte mer. Boligstøtte får man ikke dersom man tjener over 320.000 kroner, til tross for at SSB viser at 1,4 millioner nordmenn tjener under 400.000.

Han har rett: hvorfor snakker vi ikke mer om dette?

Da jeg vokste opp, bodde jeg med min uføre fraskilte mor som ble alene med barn midt på 1970-tallet. Hun beholdt rekkehuset. Banken tillot henne å fortsette å bo der med oss og senere uten oss, så lenge hun betalte renter. Min far fikk kjøpt ny leilighet selv om han var alene. I dag er det utenkelig. Nå handler ikke boligeierskap om tillit og tilpasning, men om tall i et regneark og rigide forskrifter.

Endringen har ikke skjedd over natten. Etter finanskrisen i 2008 strammet norske myndigheter inn lånepraksisen. Boliglånsforskriften fra 2017 ble spikeren i kista for mange. Du kan ikke låne mer enn fem ganger inntekten. Du må stille med 15 prosent egenkapital. Og du må tåle fem prosent renteøkning på toppen.

På papiret virker det fornuftig. I praksis er det sosialt brutalt.

De som rammes hardest, er de unge, de enslige, og de som rammes av livskriser – skilsmisse, sykdom og dødsfall. Det paradoksale er at mange som mister boligen, faktisk har betalt lånet sitt punktlig i mange år. De har røtter i nabolaget, barn i skole og barnehage, venner og liv rundt seg. Men når inntekten halveres, står de plutselig på bar bakke. Ikke fordi de nødvendigvis ikke kan betale, men fordi reglene sier at de ikke får lov til å prøve. Bankens ord går med andre ord foran hva hver enkelt vil prioritere.

Og folk er forskjellige, for noen vil kunne håndtere en slik «nedgradering» av livet greit, mens for andre igjen er boligen selve limet når livet ellers har ramlet sammen. Alt det man har tillært seg av rutiner og trygghet innenfor de vante veggene kan utgjøre forskjellen som gjør at man ikke havner i psykisk uhelse og i verste fall mot selvmordets rand. Ironisk nok kan det å beholde hjemmet sitt når man har mistet sin partner være avgjørende for at man ikke havner utenfor den arbeidslinja politikerne favner så sterkt om.

Systemet i dag er ikke et boligmarked. Det er et klassesystem.

Foreldre som kan, stiller som kausjonister. Gaver og arv blir nødvendig. Og den som står alene – uten arv, nettverk eller ekstra inntekt – har få eller ingen muligheter. Boligen, som en gang var et hjem, et anker i livet, er blitt en investeringsvare. Og bankenes makt til å frata deg den er i praksis større enn både statens og din egen.

Hva slags samfunn ønsker vi?

Vi trenger en ny boligpolitikk – en som setter mennesket først. Hvorfor skal banker kunne tvinge mennesker ut av hjemmene sine, når alternativet er en leiemarkedssituasjon som er dyrere og mer utrygg? Dessuten tjener dette bare boligspekulanter.

Hvorfor stilles det ingen spørsmål ved bankenes rolle i sosial utstøting? Hvorfor kan ikke husbanken ha en større rolle, ikke bare for de aller fattigste, men også for dem som faller mellom alle stoler?

Jeg vil utfordre spesielt Ap og H som de styrende partier de ønsker å være til å be bankene å reversere eller myke opp boliglånforskriften. Fjern kravet om maks fem ganger inntekt for alle, eller innfør unntak for aleneboende og mennesker i livskrise. Gjenreis Husbankens rolle. Utvid ordningen med statslån, gi bedre rentevilkår og lenger betalingstid.

Selv har jeg skrevet brev til både Trygve Slagsvold Vedum og Mímir Kristjánsson. Jeg har ikke fått svar. Det er overraskende at nettopp disse to ikke svarer, som jeg faktisk hadde forventet svarte ut fra deres egen politikk og uttalelser. For dette handler ikke bare om bolig. Det handler om psykisk helse, om barn som flytter rundt, om trygghet, tilhørighet og verdighet. Når bolig blir et lotteri, og vi tillater at folk i livskrise må starte på null, bidrar vi til å øke forskjellene som ødelegger fellesskapet.

I dag er jeg tilbake i middelklassen, fordi jeg ikke er alene. Men angsten ligger der daglig – den lumske tanken om at dersom én av oss mister jobben, blir syk, eller dør, kan vi miste alt. Vi lever ikke i et samfunn med sikkerhetsnett for alle. Vi lever i et system der tryggheten er forbeholdt de som allerede har.

Det er på tide å snakke høyt om boligpolitikken igjen. Og det er på tide at også venstresiden løfter dette opp på dagsorden. For forskjellene vi ser nå, er ikke bare økonomiske – de er eksistensielle.