Hva foregår i Putins hode?

«Ingen vet hvordan Putin fungerer,» skrev Erna Solberg. Alle har stilt det samme spørsmålet, ifra statsledere verden over til middelklassen i hans eget land som nå tømmer bankkontoene. De fleste av oss misliker å tape, men aller mest Putin. Han har svart belte i judo og bildene av machomannen har figurert på sosiale medier så lenge sosiale medier har eksistert. Like lenge har han vært Russlands ubestridte leder og hatt tid til å bygge opp sitt eget imperium.

Vi har knapt fått trukket pusten etter en trøttende pandemi som har stengt verden mer eller mindre ned de siste to årene, så har Putin satt i gang den farligste krigen siden 2. verdenskrig, en krig ingen av oss aner hvordan ender.

Men denne krigen kunne kanskje ha blitt unngått om vi ikke hadde tirret på oss den russiske bjørnen. I en begrunnelse for krigen ligger nemlig en gammel påstand om at NATO ikke skulle bevege seg østover. Sovjetunionens siste leder, fredsprisvinner Mikhail Gorbatsjov, skal ha inngått en muntlig avtale med USAs daværende utenriksminister om dette for tretti år siden. Det var blitt så trivelig mellom stormaktene at Gorbatsjovs etterfølger Boris Jeltsin snakket om å melde Russland inn i NATO. Men vennskapeligheten skulle ikke vare lenge. Jo Andenæs som var Øst-Europa-korrespondent for Aftenposten på den tida la nylig ut en alvorstynget melding på Facebook som innledes med hvordan Jeltsin noen år senere «som en truet bjørn slynget ut fra talerstolen sine fordømmende ord om NATOs utvidelse mot øst, som i mellomtiden var satt på dagsorden».  Andenæs skriver at USA presset på for å få Ukraina inn i NATO. Ifølge Andenæs var Gorbatsjovs feilgrep den gang at han ikke insisterte på en skriftlig avtale.

Så sent som i januar i år sa Jens Stoltenberg som NATOs generalsekretær at «vi vil hjelpe Ukraina fram mot NATO-medlemskap». Selv de som ikke følger med forstår hvilken provokasjon det vil være mot den russiske presidenten.  Men hva sier den nå 90-årige Gorbatsjov i dag, når krigen er et faktum?

«De ble arrogante og selvsikre,» sa han nylig om Vesten og USA. «Vinnerne» bestemte seg for å bygge et nytt imperium. Derfra kom ideen om Nato-utvidelse østover. I avisa Vårt Land skriver Turid Sylte at «Russland var ikke lenger noen supermakt, og ingen å regne med». Disse provokasjonene har nok terget Putin en god stund. Sylte siterer også New York Times-kommentator Thomas L. Friedman: Dette er Putins krig. Men Amerika og NATO er ikke uskyldige tilskuere.

Uffe Ellemann Jensen som var utenriksminister i Danmark i 1982 har han en annen versjon om hvorfor Putin har gått til krig mot Ukraina. 80-åringen sier i et intervju i danske medier at «Putin går til krig fordi han betrakter Sovjetunionens oppløsning som den største geopolitiske katastrofe i det 20. århundre. Han har en drøm om å gjenskape fortidens sovjetiske, tsariske rike med et stort Russland, som har en rekke lydriker omkring seg.» Vi må innrette oss på en ny virkelighet, mener han.

Er det dit vi er kommet? For nå rasler også Putin med nøklene til atomknappen. For han er det ingen vei tilbake nå som hele verden har gått imot ham. Men atomvåpen har kun tapere, så en ny kald krig er det mest sannsynlige scenariet om krigen som pågår ikke sper seg til våre naboland Finland og Sverige som også vurderer NATO-medlemskap og som har forsynt Ukraina med våpen. Nå stiller også Norge opp med våpen.

Det som nå skjer, har aldri skjedd før. Ifølge folkerettsekspert Cecilie Hellestveit kan Russland nå angripe mål i Norge fordi våpenleveransen gjør oss til «medskyldige». Finland har likevel mest grunn til uro som nærmeste nabo og som vet hva det handler om som et land med flere kriger mot Russland. Nå vurderer den finske presidenten Sauli Niinistö å knytte seg enda nærmere NATO.

De av oss som husker den kalde krigen med gru, levde med trusselen om atomkrig opp gjennom hele vår oppvekst og håpet inderlig at det aldri ville skje igjen.

Den gang var det Leonid Bresjnev vi fryktet, en aldrende iskald kommunist som styrte et lukket Sovjetunionen med jernhånd.

Den fremstående finlandssvenske Russland-eksperten og korrespondent i Moskva Anna-Lena Lauren mener invasjonen av Ukraina er begynnelsen på slutten for Putin, men er det realistisk?

Jeg har et bilde som for alltid knytter sammen oppveksten på Tinnheia med den kalde krigen, selv om det ikke var noen sammenheng. Fotballøkka der vi levde livet lå rett overfor Kolsdalspipa som spydde ut forurensning og vond lukt det meste av døgnet. Alt av skog var dødt, og på en måte vokste vi opp nesten som på bildene fra Tsjernobyl noen år senere. Smogen fra pipa hang noen ganger så svart over banen at vi måtte avslutte treningen. Mange år senere grodde det igjen rundt fotballøkka. Kolsdalspipa var erstattet med strenge miljøtiltak og den kalde krigen var over.

«Nei til atomvåpen» leverte 1. juni 1982 nesten 400 000 underskrifter til Stortinget, med krav om et atomfritt Norden. I dag ville underskrifter være fånyttes, for Putin har allerede satt i gang en krig han aldri vil komme ut av med æren i behold. En krig som dette vil ha ingen vinnere. Her må man bruke vett, ikke retorikk. Ingen vet hva som foregår i Putins hode

Bør Norden stå tettere sammen og høyne sin status som «union»?

Det er flere tiår siden sist vi kjente på gufset fra «den kalde krigen», men nå har vi igjen en internasjonal situasjon med preg av «kald krig». Selv om bakgrunnen er relasjonen mellom Ukraina og Russland, har også de nordiske land fått kjenne en mer kjølig vind fra øst. Burde vi da i Norden snakke mer sammen, stå tettere sammen og ikke minst øke verdien av oss som enhet?

Et samlet Norden

«Det er ingen som vet hva som rører seg i Putins hode», er det blitt sagt. Det er heller ingen som aner hva utfallet blir i Ukraina. Det vi vet litt om, er hvilke krav Putin stiller til resten av verden: Ukraina må aldri bli medlem av Nato. Alle tanker om utvidelse av Nato østover må droppes. Det rammer også relasjonen mellom Nato og våre naboland Sverige og Finland.

Finlands president Sauli Niinistö sa i sin nyttårstale at hans land vil stå fritt til å søke medlemskap i Nato, om det vil. Sveriges statsminister fulgte opp med lignende budskap. Det gjør situasjonen ytterligere uforutsigbar. Akkurat nå er Sverige og Finland nærmere Nato-medlemskap enn de noensinne har vært. Men disse to landene er uansett Natos bestevenner, selv uten medlemskap.

Nordisk samarbeid var tema på Protestfestivalen i fjor, i forbindelse med at de fem landene hadde fått større avstand til hverandre under koronapandemien. Spesielt hadde «storebror» Sverige gått egne veier. Helsedirektør Bjørn Guldvog sa: «Det har vært vanskelig at vi har valgt så ulike modeller i Norden. Vi er vant til å tenke på Norden som et åpent område, og vært stolte av det, men nå har vi ikke brukt dette fellesskapet på en god måte». Må de nordiske landene erkjenne at samarbeidet i utgangspunktet var for dårlig fundert? Har vi rett og slett for dårlig selvtillit til effektivt å stå sammen?

Norden-entusiast og inntil nylig nestleder i Foreningen Norden, Hilde Sandvik, uttalte i avisa Dagen at vi er tettere knyttet til våre skandinaviske og nordiske naboer enn vi tror. I radioserien «Norsken, svensken og dansken» har hun satt søkelys på tema vi står sammen om. Korona, innvandring og metoo er eksempler på emner som er tatt opp. De nordiske land har tradisjonelt stått sammen kulturelt, religiøst og samfunnspolitisk. Er den tida forbi? Eller kan vi hente oss inn igjen? Og ikke minst, må vi høyne statusen til Norden som enhet?

Foreningen Norden ble stiftet allerede i 1919 for å styrke det nordiske samarbeidet. Samarbeidet i regi av Nordisk råd kom  i gang i 1952. Siden 1971 har vi også hatt Nordisk ministerråd. Målet for dem alle er at man skal lære av hverandre, få de beste erfaringer fra hvert land.

Professor i statskunnskap ved Københavns Universitet Peder Nedergaard skriver i Kristeligt Dagblad at det nordiske samarbeidet ikke er særlig profilert: «I media hører man stadig om EU-møter, NATO-møter og FN-møter. Møter mellom de nordiske land foregår nesten helt usynlig og bortgjemt og har atskillig lavere status.» Han beskriver nordisk samarbeid som «noe hverdagslig, nesten som en dagligstue, mens de andre former for møter finner sted i statens stuer med store biler, røde løpere og utsendte korrespondenter.» Hans poeng er at møtene mellom oss i Norden ikke er mindre viktige enn de som foregår andre steder.

Om statusen på de nordiske møtene oppgraderes, kan Norden kanskje få større gjennomslag overfor større land. Selv Putin kan måtte forholde seg til oss som en egen «stormakt». Pandemien har utfordret «søskenforholdet», men krisen i Ukraina kan binde oss sammen igjen og gi oss en høyere status, om vi vil. Det betinger at de nordiske møtene utvides til å handle om mer enn det som skjer i Norden.

Ifølge den danske professoren er det i dag tross alt stor internasjonal interesse for de nordiske land. Det skyldes «en særegen samfunnsmodell for å få samfunnet til å fungere, hvor man kombinerer betydelig økonomisk vekst med en høy grad av sosial likhet og velferdspolitikk». Det gjør at de nordiske land blir lyttet til. Og det vil skje i enda sterkere grad dersom vi står tettere sammen.

På Åland – som er en selvstendig øy under Finland – spør de seg nå hva som skjer om det blir krig. Åland har valgt demilitarisering. «Men den burde ikke forhindre at man diskuterer at det finnes en agenda for situasjoner når fred ikke råder», sier Gøran Djupsund, professor emeritus i statsvitenskap til Hufvudstadsbladet. For Åland vil et sterkt samlet Norden være en betryggelse.

En nordisk «union» – inkludert Åland – kan utøve diplomatisk virke ute i den store verden. «Dagens Europa behøver første klasses diplomater, men hvor finnes de?» spør journalist og sikkerhetsekspert Elisabeth Braw i den svenske avisa Sändaren. Christian Tybring-Gjedde, som er utenrikspolitisk talsmann i FrP, understreker at man må løse opp i Ukraina-konflikten gjennom diplomatiske kanaler.

Kanskje er det nå på tide at de nordiske land skaper seg litt større selvtillit og intensiverer sine møter, gjerne med pressekorps og røde løpere. Kanskje er det nødvendig både for vår egen del og aller mest for å fortelle all verden at vi har noe å tilføre med vår felles klokskap, vår rikdom og vår infrastruktur.

Det nye året lukter ikke særlig godt

En dag på slutten av 1990-tallet stakk jeg innom et NAV-kontor i håp om hjelp til å beholde en gammel bil. Jeg opplevde det som urettferdig at jeg som arbeidsledig og småbarnspappa ikke hadde noen rettigheter. Alenemødre derimot fikk støtte til utdanning. Den gang var det nesten alltid kvinnen som fikk omsorgen for barna, uansett hva fedrene ønsket. Begge kjønn kunne trukket krenkekortet, om det hadde vært i bruk den gang. Jeg for min del er glad det ikke var oppfunnet. I perioden rett før årtusenskiftet skiftet tidsånden karakter. Man kunne kjenne på seg at noe ulmet i samfunnet, noe som ikke luktet særlig godt. For fraskilte fedre gikk det riktignok mot lysere tider. Og det skal kvinnebevegelsen ha: Årsaken var først og fremst feminismens fremvekst. For nesten alt annet derimot ble det som å lytte til Leonard Cohens «You want it darker. We kill the flame».

Det nye året 2022

Noen mener at det skjedde noe grunnleggende allerede etter terrorangrepet på USA 11. september 2001, som den danske journalisten Anna Libak gjør i den nye boka «Skyldig til det modsatte aldrig bliver bevist. Værdikampen i det 21. århundrede».

I 2002 kom Richard Floridas banebrytende bok om den kreative klassen. I Kristiansand var Cultiva, som skulle støtte kulturlivet, så fascinert av Floridas ideer at stiftelsen ville legge hans tanker til grunn for utvikling av kulturbyen Kristiansand. Ville man være en storby, måtte man ha mangfold, og annerledes tenkende mennesker måtte strømme til byen; det være seg IT-nerder, kunstnere eller personer fra seksuelle og etniske minoriteter. Hvilken vei verdikampen gikk, beskrev Frank Rossavik i Aftenposten nylig. Mangfold er blitt et moteord. Tidsskriftet Samtidens siste utgave i fjor hadde overskriften; Det jævla mangfoldet. Vi har fått en overdose mangfold, men mistet Gud og kanskje også de andre verdiene vi en gang trodde på. Man må for all del ikke si noe som ikke er politisk korrekt.

Så vidt inne i 2022 har vi økende uro, mer mistrivsel og flere konflikter i verden.  Et stort spørsmål dirrer i lufta: Kan det bli verre enn det året vi nettopp er ferdige med?

Covid-19 er ikke over, selv om vi trodde det. Klimakrisen er ikke over. Konkurser og slitasje som følge av nedstengninger er det vanskelig å stoppe. Voksende arbeidsledighet kombinert med skyhøye priser på strøm, mat og bensin har sammen med renteøkning skapt dyster stemning, selv om sentralbanksjefen ser lyst på fremtiden. Regjeringen er tvunget til å strø om seg med milliarder for å redde stumpene.

Ute i verden er Russland faretruende nær ved å invadere Ukraina, med de følger det kan få for verdensfreden.  Den finske presidenten Sauli Niinistö satte i sin nyttårstale ord på alvoret: «Finland forbeholder seg retten til å søke om Nato-medlemskap, dersom vi selv beslutter det». Alle vet hva en Nato-søknad fra Finland kan bety for klimaet litt øst for Norge. Taiwans president kom i sin nyttårstale med advarsler til Kina. Joe Biden lover Taiwan full støtte. Og så har vi jo alltid den uforutsigbare Israel-Palestina-konflikten.

Algoritmene på sosiale medier tar oss hvor de vil, og en nyprogressiv venstrefløy har gjort livet surt for mange. Følger du ikke flokken, forfølger vi deg. Dermed har jeg ikke sagt at en «progressiv» høyrefløy er bedre. Anna Libak refererer til de nyprogressive, som i det nye tusenåret krever aktiv fordømmelse og kompensasjon for fortidens overgrep mot minoriteter. Cancel culture – det å bli utstøtt som politisk ukorrekt – er et stort problem over hele kontinentet.

Ifølge Libak startet det slik: «Det er synd på de svarte på grunn av slaveriet. Det er synd på kvinnene, som først på 1900-tallet fikk stemmerett. Det er synd på de homoseksuelle fordi deres seksualitet tidligere ble sett på som sykdom, som kunne og burde behandles. Det er synd på transseksuelle, fordi deres seksualitet til en viss grad blir det. Men det er ikke synd på de kristne, selv om de som en følge av sekulariseringen også er blitt en minoritet. Historisk har de hatt en lederposisjon og derfor gjelder de ikke.»

Enorme multinasjonale selskaper følger etter. Kulturlivet, utdanningssystemet, de internasjonale institusjoner og EU-parlamentet. Den svenske kirken tillater prestene å omskrive «I faderens, sønnen og Den Hellige Ånds navn» til «I Guds, den treeniges navn» under gudstjenesten. For det er ikke lenger slik at den allmektige Gud er en mann. Menigheten skal være fri til å forestille seg Gud som kvinne. Eller som nonbinær. 

Hvem skal sette dagsorden videre? Det er problematisk å være motstrøms i dag. Den kontroversielle danske professoren Helmuth Nyborg som besøkte Protestfestivalen i 2007 ble på sin 85-årsdag nylig spurt om hva han fryktet mest i det nye året. Svaret var: «Tidsånden. Derfor er det enda viktigere å holde fast, nå hvor de fleste moderne universiteter danner politisk korrekte miljøer. Det er en skandale og en katastrofe, man er blitt woke og får ikke lov til å erkjenne, at det er forskjell på mennesker individuelt eller med hensyn til kjønn, rase og gruppe. Nå skal vi alle være enige, og forskere, som sier noe annet, blir avskjediget. Det er vitenskapelig sett en katastrofe.» Det siste fikk Protestfestivalen erfare i året som var. UIA ønsket ikke samarbeid om en debatt om hvorvidt det bare var to kjønn. Festivalen måtte ta den debatten alene.

Identitetspolitikk handler om krenket identitet, som moralsk krenkes av samfunnets strukturer. Og disse strukturer må selvsagt endres eller nedbrytes, mener Anna Libak. Det er noe nytt på ferde, det nye er ikke at vi er opptatt av identitet, men at vi mangler en samlende identitet, og at nyprogressive bevegelser på begge sider anser seg som krenket.

Kunsthistorikeren Pontus Kyander hadde fått drømmejobben, men sa den fra seg fordi han fikk så mye pes fordi han glemte å nevne binære personer da han ønsket mer balanse mellom kjønnene i de han skulle ansette. I en kronikk i det finlandssvenske magasinet Ny Tid spør han om ikke vi som støtter opp om minoriteter, rettferdighet og menneskerettigheter i ord og handlinger også har et ansvar om å verne om den åpne samtalen? Å lytte til argument, høre på hva andre mener, og tåle om man snubler i et pronomen eller glemmer en nyanser.

Samfunnet smaker ikke godt og lukter ikke godt. Men når luktesansen er borte hos mange etter Covid-19-smitte, merker vi det kanskje ikke?