Når en motstrøms festival i en «mainstream»-tid markerer sin 25. festival er det ganske oppsiktsvekkende. Det er rett og slett en bragd. Men det er tilfelle med Protestfestivalen som starter torsdag i Bygland i Setesdal og fortsetter en hele uke i Kristiansand.

Ytringsfrihet og toleranse er kompliserte ord i disse dager fordi vi har det jeg mener er et flertallstyranni som har gjennomsyret samfunnet. Sjefen for biblioteket i Kristiansand, der vi nå har utstilling, uttalte nylig at «når alt blir så forkvaklet, så er det naturlig å melde seg ut av hele samfunnslivet og diskusjonen». Hun har rett i at det er hva mange gjør, men vi burde ikke. Clemens Saers, en pensjonert lærer som i 2014 ble skadet for livet av en elev sier at «å gå i takt, å gå i flokk, det er også begynnelsen på veien til et ikke-demokratisk styre». Et av festivalens mange hovedtema gjennom årenes løp lød «når alle tenker likt, tenker ingen». Det er når alle tenker likt vi beveger oss mot det samfunnet vi mer eller mindre lider av i dag: Et pseudodemokratisk samfunn!

Kampen mot intolerant toleranse, urettferdighet og et ensporet samfunn har nå vært Protestfestivalens mantra og hoved geskjeft i et kvart århundre.

Samtidig har et skrikende behov for festivalen bare økt år for år. Vi var tre skjøre sjeler som startet den, men at jeg skulle bli «Last Man Standing» er mest overraskende overfor meg selv. I disse dager er lokalavisen dynket med Pride, for å markere rettigheter, til tross for harde diskusjoner om hvor dypt disse rettighetene skal gripe inn i samfunnet. Da jeg ble opprører var det manglende menneskerettigheter som forvandlet meg. I yngre år var jeg den stilleste gutten i klassen og den mest beskjedne. Jeg var også den reddeste og mest engstelige gjennom hele oppveksten. Men en hendelse dagen etter påsken i 1978 fikk meg til å stille dette spørsmålet: Hvem skal bestemme over hvem og hva skal lukes bort?

Min mor hadde skilt seg fra min far og på den tiden var mødres rettigheter i en særstilling og det var aldri valgmulighet for meg som 11-åring hvor jeg skulle bo og hvor mye jeg skulle være hos den andre forelderen. Da jeg selv mange år etter endte opp i samme situasjon sto jeg overfor det samme lovverket uten rettigheter. Jeg var avisbud på den tiden for avisen Sørlandet, men denne dagen var hele baksiden pyntet med stillbilder av min far gående på vei til bussen med ski over skulderen en snøløs påske. Men det gikk ikke buss for det var påske og han måtte tusle tilbake til Vågsbygd. Min far var veldig glad i å gå på ski. Journalistlegenden «Kikki» laget bildeserien med min far, men hadde tillagt sine egne oppdiktede, men akk så realistiske kommentarer under hvert bilde.

Denne serien ble et vendepunkt i livet mitt og jeg var heldig og fikk takket «Kikki» for dette før han døde. Jeg så en ensom mann som savnet ungene, men aldri klaget, og det forvandlet meg til en opprører mot all urettferdighet. Jeg led av savn og dårlig samvittighet og er veldig glad for at likestillingen har gjort samfunnet mer rettferdig på dette området. Men på veldig mange andre områder er samfunnet blitt atskillig verre enn på slutten av 1970-tallet. Skeives rettigheter er ikke blant dem.

Da Martin Luther King leste om Rosa Parks som nektet å gi fra seg setet i den «fargede» delen av buss nr. 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på det fordi den «hvite» delen var full, ble han for alvor grepet av uretten og ville gjøre noe. Rosa Parks ville ikke bli behandlet som en annenrangs borger akkurat som jeg reagerte på at min far ble behandlet som det da han motvillig ble skilt. Rosa Parks er i dag en av festivalens «inspiratorer».

Protestfestivalen markerer seg som en festival mot likegyldighet, for engasjement. Særlig i denne tid er det så viktig at man ikke melder seg ut av samfunnslivet og diskusjonen, selv om det er lett å gjøre nettopp det. Intoleransen vinner fram når et flertall mener at noen ikke skal få ytre seg, slik at de trekker seg tilbake til sine kohorter eller «menigheter».

Under årets festival har vi en dag om hatprat, en dag om polarisering, en dag om urettferdighet, en dag om krig og ufred og en dag om lidelse og den kristendomsoppfatningen som i dag er blitt en kontroversiell minoritet.

Martin Luther King fikk tusenvis av mennesker på marsjene og samlingene sine, mens jeg bare kan drømme om noe lignende til Protestfestivalen. Likevel, til tross for en trang økonomi og et etterslep som er umulig å bli kvitt, kan jeg ikke slutte. Baksiden på avisen Sørlandet en senvinter i slutten av mars 1978 gjorde at jeg må fortsette. Tiden vi lever i er antakelig den verste i min levetid. Vi har bruk for all den trøst, vi kan få, sier den canadiske historiker og tenker Michael Ignatieff. Protestfestivalen vil gjerne bidra med åpenhet og trøst.

Danske Yaqouib Ali som deltar i år var ekstremist, hellig kriger, bandebror og har skrevet boken «Mitt had». Helt til slutt i sin bok sier han dette: Den gang jeg befant meg i ekstremisme, følte jeg at jeg ikke hadde noe å tape. Det er likegyldigheten, som skaper de farligste mennesker. I dag har jeg alt å tape. Fremfor alt kjærligheten.

Protestfestivalen har som mål å sette kritisk lys på aktuelle strømninger og utviklingstrekk. Verdier skal hele tiden være i sentrum. Derfor kalles den Nordens verdifestival. Jeg fikk en sterk påminnelse om dette da jeg nylig under et besøk i den finske byen Jakobstad kom over boka «Myten om framsteget» av den finlandssvenske filosofen Georg Henrik von Wright (1916-2003).

«Framskrittet skal fortsette», var Arbeiderpartiets motto før Stortingsvalget i 1953. Mantraet har siden vært brukt med uforminsket styrke, ikke bare i Ap, men i alt av styrende enheter; ikke bare i Norge, men i hele Vesten. Fra 1953 og fram til i dag har utviklingen ekspandert så til de grader. Etter millenniumskiftet kan vi snakke om eksponentiell vekst. Utviklingen går så fort at mennesket har problemer med å holde tritt. Begrepet teknologisk singularitet har vært brukt for å beskrive situasjonen når veksten i teknologi og innovasjon forårsaker betydelige og uforutsigbare endringer i samfunnet.

Jeg har mildt sagt mistrivdes med denne utviklingen. Derfor var det befriende å lese boka til von Wright. Han hadde tidlig tatt til seg kunnskap fra filosofer som finske Eino Kaila og østerrikeren Ludwig Wittgenstein. Sistnevnte ønsket etter hvert at von Wright skulle overta etter han selv, hvilket han også gjorde. Wittgensteins filosofiske mål hadde vært å kjempe mot det framherskende opinionsklimaet på 1900-tallet med euforisk tro på framskrittet. Denne optimismen hadde ikke latt seg knekke verken av to verdenskriger eller av den økende byrden mennesket la på naturen.

Von Wright fortsatte i Wittgensteins spor. Han skrev om ozon-laget, skogenes død, luftens og vannets forurensing, ørkenens utbredelse og drivhuseffekten som negative effekter av «framskrittet». I de to tiårene som har gått siden hans død, har utviklingen gått enda raskere. I den perioden har vi gjennomlevd tsunami, orkanen Katrina, ekstremvær over hele verden, pandemier og en rekke andre katastrofer. Måten vi lever på har forverret konsekvensene. Menneskene er det den amerikanske låtskriveren og menneskerettsforkjemperen Kris Kristofferson kaller «vandrende selvmotsigelser».

Da Brundtland-kommisjonen i 1987 kom med sin rapport om «bærekraftig utvikling», karakteriserte von Wright den som «tåkete og vanskelig å få fatt på». Riktignok tok den opp slitasjen på naturressursene og påpekte at miljøskader må minimeres. Forbruket i de rike landene skulle dempes, energi spares og unødvendig forbruk reduseres. Den fattige delen av verden skulle reddes fra å synke dypere ned i fattigdom. Men samtidig skulle veksten i industrilandene fortsette. Levestandarden skulle ikke synke, men tvert imot stige. Mennesker skulle ikke tvinges til å avstå fra å benytte de teknologiske nyvinningene. Legen og statsministeren Brundtland sitt virke illustrerer denne inkonsekvensen. Hun innførte arbeidslinja, nyliberalisme og et sosialdemokrati som skulle styres av markedskreftene, selv om konsekvensene sto i grell kontrast til påpekninger i kommisjonsrapporten.

Urealistisk framskrittstro var ikke det eneste von Wright advarte mot. Økende sekularisering med frigjøring fra kristen tro og tradisjon mente han var skadelig. Når det i begynnelsen gitte Ordet utsettes for konkurrende krav om den sanne tolkningen, vil dette undergrave Ordets autoritet; samt gi næring til lettvint toleranse og slapphet i religiøse spørsmål. Dette har skjedd med kristendommen, mente von Wright: Om det bare finnes én Gud, vil sannheten forbli entydig. Men ettersom menneskene er mange, risikerer sannheten og bli splittet i et mylder av private meninger. Når verdifellesskapet som før bandt oss sammen i Vesten, og som i stor grad er bygget på felles religiøs og kristen arv, er i ferd med å forvitre, ender vi opp i et verditomrom der det ikke eksisterer allment aksepterte målestokker for å bedømme og avveie etiske spørsmål. Slik skrev von Wright i 1989.

Så kan vi spørre: Hvor befinner vi oss nå? Er vi blitt hjelpeløse individer og dommere preget av «Metoo», Black Lives Matter og andre sosiale bevegelser?

Men utviklingen er ikke bare svart. Det ville nok også von Wright erkjent i dag. Framskritt innen medisin, fornybar energi og deler av den digitale verden har sine klart positive sider. Utover det, risikerer vi imidlertid å ødelegge oss selv. Konsumsartikler blir massefabrikkert og gir oss nye levevaner og krav om hva vi trenger for å ha et godt liv. Nasjonalstaten forsvinner gradvis. Mindre bedrifter går konkurs. Likhetspress dominerer. Resepten på økende fattigdom ser paradoksalt nok ut til å være mer vekst. Det sies at vi må bli enda rikere for å kunne hjelpe de fattige, men har økt velstand ført til større ulikheter?

Mange av oss kan være enige med filosofens påpekning av at dersom ønsket om en bedre verden skal bli troverdig, må folk i Vesten endre livsstil, leve enklere og gi avkall på ønsker om stadig flere goder. Vi må rett og slett velge å bli fattigere. Staten kan til en viss grad regulere dette, hvis den vil. Mennesker kan gjennom lidelse og prøvelser knyttet til hungersnød, pest og katastrofer oppnå visdom nok til å endre livsstil, mente von Wright. Sett i det perspektivet blir det interessant at hans hjemland Finland har blitt kåret til verdens lykkeligste land flere år på rad. Finland har velstand, men har gjennom historien opplevd mer lidelse enn de fleste land i Vesten. En slik arv kan kanskje gjøre at sunn fornuft overstyrer tanken om stadig nye framskritt?

Medan mange eig millionhytte, står stadig fleire nedlagde småbruk i bygdene med hus som rotnar på rot. Hytteområda, som liknar bustadområde i byen med sterkt nedbygd natur, er sjølve ofte spøkjelsesbyar utanfor dei store utfartshelgene. Ein kan spørje: Finst det håp for den norske bygda, eller for den saks skuld bygdene i Agder? Etter mitt syn er det ikkje i hytteområda at framtida for bygde-Noreg er å finne.

Småbruk var i mange år det mest søkte ordet på FINN.no. Dyrtid og pandemi skapte større interesse for ro og for høve til å dyrke eigen mat. I urolege tider kan det vere tryggare på bygda enn i byen. Ein er også ute av «Matrix» – det å vere slave under andre; ein bestemmer meir sjølv over eige liv. På andre sida: Gardsliv inneber hardt arbeid store delar av døgnet, og dei fleste klarer ikkje å leve av jordbruk aleine. Det har vi ikkje minst sett den siste tida med bondeopprør mot at ikkje ein gong «bondepartiet» Senterpartiet var på parti med bøndene.

Kari Bremnes syng «Det sku bo folk i husan. Husan e som folk. Folk treng hus og hus treng folk i all si tid.». Det store spørsmålet er: Korleis kan vi få fleire menneske til å finne seg til rette i bygdene før dei ender opp som spøkjelsesbyar? Setesdal frå Byglandsfjord og oppover er etter mitt syn eitt av dei vakraste områda her i landet, ikkje minst takka vere fjorden. Åseral og Sirdal har også sin store sjarm utanfor dei store hytteområda.

Kan hyttefolket og bygdefolket finne ei felles semje for oppjusterte levekår? Inntil nå har utmagra bygdekommunar med hytteområde lagt seg flate for kapitalismen utan å få tilbake stort meir enn øydelagd natur. Kan bygdefolket og hyttefolket møtest om det som er kjernen i saka, at det trengst levande bygdesamfunn med folk i både hus og hytter. Er det vilje og kjærleik nok, kan mange arbeide nesten like mykje frå ein landstad i bygda som på kontoret i byen.

Kan problema i små bygdesamfunn vere meir avmakt enn motvilje, sjølv om bygdedyret har ein tendens til å reise hovudet når det får tusle rundt lenge nok. Må bygdefolk akseptere at ein del av oss sit på gamle småbruk der ein ikkje kan bu fast? Elles kan konsekvensen bli at ein sel staden og forsvinn for godt frå bygda ein elskar? Kan ein gå i dialog om alternative løysingar?

Alt dette er delar av tema-pakka på Protestfestivalens prologdag 29. august i år. Prologen er i ferd med å etablere seg fast i ein av dei mest avfolkingstruga kommunane i Agder, Bygland med vel 1000 sjeler. Dette er heilt naturleg for ein motstraumsfestival.  Om det ikkje bur folk i alle husa, har det vist seg å komme mykje folk på arrangementa til Protestfestivalen der i bygda!

Til prologen kjem bl.a. Joakim Broman, som er redaktør for den svenske tankesmia Smedjan. Han vaks opp på den nå svært så avfolka svenske landsbygda, på ein stad som heiter Ramsele. Tidleg på 1990-talet blei der bygd nye hus, ein hockeyhall og eit senter for slektsforsking. Nå 30 år seinare er dei fleste butikkane stengde, og husa står tomme. Kva skjedde? Er det mogleg å vekke til live det som er att av bygdene i dag? Broman har skrive historia til bygda si i boka «Döden vid Faxälvens strand. Om sveket mot landsbygden och framtiden i periferin». Han meiner dei tre makrotrendane globalisering, urbanisering og digitalisering (GUD), har bidrege sterkt til avfolkinga.

Broman peikar på at bustadprisane på bygda ofte er så låge at det ikkje er noko poeng i å selje. Affeksjonsverdien blir større enn den økonomiske verdien. Det har ført til at vi ikkje har lykkast med å gjere om tomme hus til hus folk vil bu i, skriv han.  Eg sit sjølv i glashus med eit gammalt småbruk etter besteforeldre, sjølv om eg ikkje eig det åleine. Det er sannsynlegvis ikkje verd å selje, fordi bygda – særleg når ein blir eldre – gir så mykje tilbake, sjølv om ein ikkje er fast busett der.

Broman meiner småstadene ikkje må få kvalitetane og føresetnadene sine øydelagde av velmeinande politikarar og byråkratar. Ingen skal få bygge ut vasskraftverk, forstyrre dyrelivet eller skogbruket eller stille så høge krav til skogbruket at berre store firma kan drive med det. Elles vil bustadprisane falle ytterlegare. Dette harmonerer med tidlegare Valle-ordførar Steinar Kyrvestads utspel om at skal bygdene lykkast, trengst det ein bustadpolitikk som gjer at det lønner seg å bygge. Han har illustrert situasjonen slik: Bygger du bustad i Valle, blir verdien redusert med 50 prosent den dagen nøkkelen blir vridd om. Som konkret mottiltak foreslår han momsfritak for bustader i distrikta, både for nybygg og for restaurering. For å halde oppe liv på bygda vil eg for min del også slå eit slag for viktigheita av kultursatsing, og moglegheita for å vere hobbybonde.

Hyttefolk og bygdefolk bør kunne einast om at avfolking er dårleg reklame for bygde-Noreg. Den amerikanske countryartisten Sam Outlaw, som var i Kristiansand nyleg, song ein song han tileigna den avdøde norske mor si, ein song som dessverre gir eit flaut bilete av vårt vakre Noreg. Omsett lyder ei line slik: «Skulle ønske du kunne sjå denne staden slik han ein gong var, då industrien fanst. Skulle ønske du kunne kjenne på livet i desse gatene, men du kan ikkje, du kan ikkje, for eg er på veg gjennom ein slags spøkjelsesby».