Før sin død i 1855 hadde filosofen Søren Kierkegaard et oppgjør med den etablerte danske kirke. Han mente kirken var blitt en institusjon med 1000 embetsmenn, som var «pecuniært interesserede i, at Folk kaldte sig Christne». Forkynnelsen var deretter. Prestene forsømte å preke alvor og den sanne gudsfrykt.
Nylig fikk jeg til min store overraskelse høre at de tradisjonelle evangelistene – de som reiser rundt for å spre Guds ord om omvendelse, og som ofte startet vekkelser – er borte. De eksisterer ikke lenger, ikke i særlig grad. Jeg fikk i tillegg høre at de som fortsatt er i «bransjen» har en annen tittel; de er konsulenter. Søker man på «konsulent» på Wikipedia handler mye av konsulentens jobb om rådgivning innen økonomi.
Jeg må innrømme – som troende tviler, at å få vite dette var en sjelsettende opplevelse. Evangelistene var gjerne omreisende legpredikanter med kun et mål for øye, det å få flest mulig sjeler reddet fra fortapelsen. Altså selve kjernen i det å være troende, slik det står i Markus 16.15.
I dag er «synd» og «fortapelse» visket ut av ordforrådet i de fleste menigheter. Misjonærene – som ofte reiser til fjerne himmelstrøk finnes fortsatt, men skal være en truet rase.
I 2016 var det for første gang flere som ikke tror på Gud, enn de som tror på Gud. I en undersøkelse nå i januar 2020 kom det fram at mindre enn halvparten av oss tror på et liv etter døden. I forbindelse med disse tallene uttaler diakon Hans Eskil Vigdel til Vårt Land; «Jeg skulle gjerne sett at fortapelsen ble avlyst. Men ingen kan sette seg i Guds sted».
I dag preges det kristne Norden av at vi er blant de mest sekulariserte områder i verden. I boken «Secular And Sacred? The Scandinavian Case of Religion In Human Rights, Law and Public Space» hevder forfatterne Trygve Wyller, Rosemarie van den Breemer og Jose Casanova at «de nordiske landene preges av en tilsynelatende tvetydighet bestående av sekularisert befolkning forstått som lav andel troende og aktive i religiøse sammenhenger, kombinert med sterk religiøs tilstedeværelse i det offentlige rom og gjennom offentlige institusjoner».
Fra dette området sender vi misjonærer til fjerne himmelstrøk hvor det er store vekkelser og millioner av mennesker som kommer til tro. De nyomvendte drar motsatt vei, til oss, mens her i det sekulære Norden reiser altså evangelistene rundt som konsulenter.
Allerede for tjue år siden, i år 2000, hadde den åndelige tørken vart lenge.
3. juli det året uttalte predikanten og sjelesørgeren Edin Løvås at «vi tør ikke bøye kne i bønn så folk ser det og framfor alt tør vi ikke snakke om frelsen». I en debatt på Protestfestivalen med utgangspunkt i det sitatet tok Per Lønning, Finn Jarle Sæle og Olav Skjevesland et kraftig oppgjør med manglende engasjement i kristenlivet.
En av de siste store evangelistene som sto bak en betydelig vekkelse i Norge var den finske evangelisten Frank Mangs (1897-1994). I sin bok «Andlig väckelse» skrev han at «en organisasjon, som ikke er født ut av – grunnet på – og båret fram av den åndelige vekkelsen, vil aldri bli noe annet en menneskelig forening, selv om den offisielt bærer navnet kirke og menighet».
Konservative kristne har i lang tid hevdet at arbeiderbevegelsen og liberale krefter har avkristnet Norden, men ifølge den svenske forfatteren Magnus Malm er avkristningen kommet innefra, ifra menighetene og fra de troende selv.
Malm forklarer det på denne måten: «Tenk om det er kirkene som begynner med å tømme troen for innhold og undergrave troens konsekvenser på det ene området av livet etter det andre, til den kristne troen er helt og holdent privatisert, både når det gjelder selve læren og hvordan den praktiseres?».
En del av forklaringen kan være at samtidig som den siste store vekkelsen i moderne tid fant sted, ble verden unnfanget av nyliberalisme. Margaret Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan I USA åpnet opp alle kraner for en helt ny liberal kurs. «Mange tror det bare handler om økonomi, men det infiltrerer alt,» skriver Linn Stalsberg i sin bok «Det er Nok Nå».
Nyliberalisme kan være en forklaring på konservative kristnes knebøy for Donald Trump, til tross for at moderate kristne mener presidenten er «grovt umoralsk», slik redaktøren i Billy Grahams magasin Christianity Today uttrykte det.
Malm og Stalsberg er begge kritisk til nyliberalismen og dens markedsorienterte reform New Public Management, men fra forskjellige ståsteder.
Har kristendommen her i Norden blitt så utvannet at man ikke lenger kan finne en åpenbar grunn for å risikere noe med prekener om «synd» og «omvendelse»?
«Ingen går fortapt», skrev en av våre mest profilerte biskoper, og fikk støtte fra artist og tidligere prest Bjørn Eidsvåg. «Om kirken ikke snakker om helvete, bør kunsten gjøre det,» sa kunstneren Liv Kristin Holmberg. Skaperkraft-rådgiver Andreas Masvie tok et oppgjør med politisk korrekthet i menighetene, for ingen tør lenger å snakke om synd. «Trur du på himmelen?» blir en prest i Oslo spurt om i Dag og Tid. «Eg trur alle kjem til himmelen,» er svaret hun gir.
«Hva skal vi med korset? Frelser det oss fra noe?» spurte Åste Dokka i Vårt Land, og virker oppgitt.
Hun har åpenbart et poeng.
Mange av våre fedre gikk på jobb på «Mekken» og Falconbridge, byens to største arbeidsplasser. Livet var svimlende godt, lønnsforskjellene mikroskopiske. «Alle» kjente alle. Det var ikke uvanlig at vi spaserte rett inn til hverandre uten å ringe på døra først. De rike var skipsrederne, de levde på en annen klode og berørte oss ikke på annen måte enn at vi kjente noen som jobbet for dem. Vi visste hva de het. Mosvold, Ugland, Rasmussen + et par til. Og så var det Fred Olsen som eide danskebåten. Det var helt greit. Vi kunne telle dem på en hånd.
PEACEMANS BLOGG 