Det er 40 år siden 1969, da friheten gjennom musikkfestivalen Woodstock slo ut i full blomst og ble en drivkraft for en hel bevegelse. Foregangsmann for hippiebevegelsen og frihetstenkerne var William Blake, en revolusjonær billedkunstner og dikter som levde fra 1757 til 1827. I dag er Blake gravd frem fra historiebøkene – I Norge først og fremst takket være Geir Uthaug – og Kris Kristofferson synger fremdeles sangene sine. ”William Blake ble en eksplosjon i livet mitt,” forklarte den snart 73 år gamle låtskriveren, poeten, sangeren og skuespilleren. I samme åndedrag nevner vi den politiske aktivisten Kris som kanskje ikke er fullt så kjent. Han bruker enhver anledning til å snakke om frihet og menneskerettigheter. Det er 40 år siden han skrev ”Me and Bobby McGee” og andre klassikere som ”Lovin Her Was Easier”, ”To Beat the Devil”, ”Help Me Make it Through the Night” og ”Sunday Mornin Comin Down”. Sangene ble til etter at kone og barn hadde forlatt byen, og han oppdaget at han følte seg mer fri enn noen gang, men samtidig mer bundet enn noensinne.

Mennesket er preget av motsetninger sa Blake (og Kris). Uten motsetninger finnes ingen utvikling, og det vonde kan gjerne være godt. ”To Beat the Devil” dedikerte han til Johnny Cash og kona June Carter som hjalp han å se hvordan beseire djevelen. Det er blitt uttalige sanger siden den gang, og fremdeles holder han på. I løpet av sommeren kommer det nye albumet ”Starlight and Stone”. Han er også en aktiv skuespiller mer nesten 100 filmer på samvittigheten. De mest kjente er nok ”A Star Is Born” med Barbra Streisand” (1976), ”Pat Garrett and Billy The Kid” (1973) med James Coburn, ”Lone Star” (1996) og Blade- trilogien. I Norge ble han nærmest kultfigur for oss som vokste opp med trailerfilmen ”Convoy” (1978). I desember er det premiere på den norske filmen ”Yohan – barnevandreren, der han innehar rollen som gamle-Yohan.

Han sluttet å drikke for lenge siden, har åtte barn og er lykkelig. Han er også den moderne tids William Blake, og følger i sporene til den engelske kunstneren. Kristofferson ble betatt av Blake mens han studerte ved Oxford på slutten av 50-tallet. I likhet med Blake møter han stadig sin kreativitet gjennom vaklingen mellom det gode og det onde. Om Blake var en dypt religiøs mann så møtte Kris kristendommen i Nashville på begynnelsen av 70-tallet. Hendelsen fikk han til å skrive en av historiens store gospelsanger ”Why Me Lord, som blant annet er spilt inn av Elvis. I en bok fra 1976 hevder forfatteren at mange tror Kris er personen i sin egen sang ”The Silver Tongued Devil”, og virkelig det er et passende navn. Dette blir som en kontrast til vikelighetens Kris og de mange helterollene han har på lerretet. Selv er han opptatt av at vi alle innehar den dobbeltrollen hvor vi vakler mellom det gode og det onde. Og Kris hater masker..

Kris Kristofferson er sett på som radikal i amerikansk sammenheng, og er kjent som ei urokråke. – det er sannsynligvis derfor jeg identifiserer meg så sterkt med Blakes poesi, sier han om den saken. Han meldte seg selv til Vietnam, men trodde helt og fullt på målet om å kjempe for demokrati og frihet. I etterkant har han kritisert landet sitt og følte seg lurt. Han reagerte kraftig da landet hans blandet seg inn i Latin-Amerika, og brukte intervjuer og konserter til å refse sitt lands regjering. ”Thirld World Warrior” (1990) er en ren politisk plate og det kan neppe skyldes annet enn hans nåværende respekt og posisjon som fikk Polygram til å gi det ut. Kristofferson hyller frihetsforkjempere som Mahatma Gandhi og Martin Luther King i flere av sangene sine. Det er likevel Kristus, radikal i vår tid som er den han vil vi skal bestrebe oss å leve etter. I et intervju med norske Filmmagasinet for tretten år siden innrømmer han alltid å ha vært fascinert av Jesus, og sier videre. – Jeg snakker ikke så mye om det som såkalt dypt religiøse folk gjør men konseptet om Frelseren har stått sentralt for meg så lenge jeg kan huske. Hans siste fristelse kan a vært et av de definerende øyeblikkene i den reisen. Jeg er spesielt opptatt av hvordan vi gang på gang lar historien gjenta seg, som med Che Guevara og andre.

Frihetsjakten har kostet. Han har blitt stemplet som kommunist for sin ”anti-amerikanske virksomhet”, og oppsagt på alle bauger og kanter. Managere, plateselskap og Hollywood-agenter rev kontraktene i filler. Men han synger fremdeles med innlevelse: ”If you won’t hurt me, you won’t be the first or the last in a lifetime of many mistakes/ but I won’t spend tomorrow regretting the past / for the chances that I didn’t take”. Når det er sagt har han aldri angret på sitt engasjement for menneskerettigheter.

Selv om han er dypt engasjert i religiøse og politiske spørsmål, er han likevel først og fremst kjærlighetens poet. Han ble sitert av hippiebevegelsen og førti år etter synges det antakelig minst en av sangene hans hver kveld i en middels stor norsk by som Kristiansand. Han skriver for poetisk, for levende, for utypisk til å være en vanlig låtskriver, og selv den tapte kjærligheten blir vakker.. Bobby Bare har sagt dette: Kris is a poet. He has some of the greatest songs i’ve ever heard. He makes them flow. He is more like a bedroom poet. He takes it into the bedroom. Filmjournalisten Knut Holt mener alle tekstene burde vært i egne diktsamlinger. Åge Aleksandersen sier dette: Kris er for meg det uttrykket vi her kaller ”heilved”, som betyr at da er det veldig i orden, at det er helstøpt. Det er et uttrykk som betegner noe av det beste som finnes. Kris har utvilsomt vært en av mine veivisere og inspiratorer, og han er som en mystisk figur og en historieforteller jeg har stor sans for.

han lever etter sine egne vers: Tell the truth. Sing with passion. Work with laughter. Love with heart. I sangen Casey’s Last Ride synger han om det iskalde storbysamfunnet og i Johnny Lobo om indianeraktivisten John Trudell som mistet familien sin i en mordbrann. Han har vært opptatt av å få fri indianeraktivisten Leonard Peltier, som har sittet fengslet siden 1976. han støttet sandinistene i Nicaragua, kampen for å befri Nelson Mandela og reagerer når USA med våpen har blandet seg inn i andre konflikter, som i Irak. Han har støttet Cesar Chavez, lederen for de meksikanske dagarbeiderne, og han sa i intervjuet med Filmmagasinet: – Jeg stiller opp for dem til de kaster jord på kistelokket mitt. Her avslutter han igjen et intervju med å sitere Blake. – Har du fått redskapen, er du nødt til å bruke den. For meg har livet alltid vært et spørsmål om plikt, i ordets rette betydning. Å ikke ha levd det livet jeg gjorde, ville vært et svik. Her i landet har han engasjert seg for Protestfestivalen i Kristiansand, som i år feirer 10 år, mye takket være Kristoffersons engasjement.

I forkant av teksten til ”Burden of Freedom” fra 1972, en sang direkte inspirert av Blake, skriver han følgende: – jeg kan se hvordan hele livet blir som en kamp for personlig frihet – frihet for en ytring. Jeg har kommet meg ut av flere såkalte ”sikre” liv som ble programmerte for meg av andre og i hvert tilfelle – når jeg gjorde det – var følelsen oppmuntrende, som et fritt fall, og litt skremmende. Alt dette dreide seg om å tillate seg å være den man er eller skulle være, og jeg tror det er en kamp for hver av oss.

Kristofferson har overlevd, men har sett de fleste av sine nærmeste venner dø. Sist nå gjaldt det den aller nærmeste – da gitaristen, vennen og låtskriveren Stephen Bruton døde etter lang tids kamp mot strupekreft.

Mens vi venter på det nye albumet (som Bruton deltar på) kan vi konstatere at det er førti år siden friheten var et annet ord for å ikke ha noe igjen å tape. Vi er på evig jakt etter frihet. Kristofferson har flere av oss med i jaktlaget. Lyrikeren og hippiebarnet Tove Lie, som døde i 2000 skrev dette diktet om friheten:

Hvem kan se friheten i øynene
Uten å skjelve – som å løfte kloden
– Veien til friheten
Er ikke brøytet, og blir det aldri
– som å skape et land
lettest er å gå
der alle går
den tyngste vei går til din egen frihet
og bare den
fører til mennesket
(Fra ”Lotus” 1972)

I 16. april-utgaven av det amerikanske musikkmagasinet Rolling Stone blir Kris Kristofferson tilgodesett med hele 14 sider. Det er mildt sagt vel fortjent. Rolling Stone er ingen hvem som helst, men det musikkmagasinet med størst anerkjennelse. Mange kjenner nok Dr. Hook sin hit fra slutten av 70-åra ”Cover of the Rolling Stone”, som handler om at hvis gruppa fikk plass på forsiden av musikkmagasinet skulle hvert bandmedlem gi 5 kopier hver til sine mødre. De kom på forsiden og holdt det de lovet.

Den amerikanske låtskriveren, artisten, filmstjernen og aktivisten Kris Kristofferson fyller 73 år i juni, og det var på tide at han fikk den anerkjennelsen han fortjener. Men det måtte en skuespiller til for at det skjedde. Historien er som følger: Ethan Hawke regisserte filmen ”Chelsea Walls”, som ble lansert i 2001. Filmen ble spilt inn på det legendariske hotellet Chelsea Hotel i New York, og Kristofferson hadde en av rollene. Det å møte et forbilde som Kris var stort for Ethan, som var vokst opp med at faren hans sang sangene til Kris. Han fikk snart ideen til å lage en dokumentar om kollegaen. Det var i forbindelse med dette arbeidet at Ethan skrev en stor sak for musikkmagasinet, samt at han laget en ”Must have”-liste over Kristoffersons beste sanger.

Nyhetssaken i alle medier ble en liten detalj i dette, der Ethan nevner Willie Nelsons 70-årsdag i 2003, der den konservative countryartisten Toby Keith var en del av selskapet. I følge Ethan kom det til konfrontasjon mellom den erkekonservative artisten og den radikale Kristofferson. Denne detaljen endte blant annet i et stort oppslag i avisen The Tennessean. Kristofferson skrev brev til avisen og sa han ikke husker noen konfrontasjon med Keith, som han forteller at han respekterer høyt. Toby Keith avviser også at det var noen konfrontasjon. Saken er med andre ord en ikke-sak, som bare viser hvor viktig det er å få et betydelig antall sider i dette musikkmagasinet.

Ingen i Nashville og heller ikke i musikkbransjen i hele USA har en liknende historie som den Kristofferson kan vise til, samtidig som han utvilsomt er en av de aller største låtskrivere etter 2. verdenskrig, og heller ikke en ubetydelig skuespiller. Denne mannen er sønn av en general, og var på god vei til å gå i sin fars fotspor da han hoppet av for å følge egne drømmer. Utdannet med kapteinsgrad i forsvaret, helikopterpilot og professor i litteratur, med William Blake som fagområde, blir selv Dylan puslete med en sånn CV.
Han var vellykket i alt han foretok seg, som boksemester og fotballstjerne på universitetet og med en novelle som hadde fått skolepris.

I stedet droppet han alt, flyttet til Nashville, ble alkoholiker, skilt og skrev sanger. I løpet av en kort periode skrev han klassikere som ”Help Me Make It Through the Night”, ”Me And Bobby McGee”, Lovin Her Was Easier, ”»Sunday Mornin’ Comin’ Down” og ”For the Good Times”. Han jobbet som bartender, vaktmester og tok strøjobber med å fly oljearbeidere ut til feltene. Når han innså at han ikke fikk frem sangene til dem han ville tok han helikopteret og landet det i hagen til Johnny Cash. Han gikk ut mot en sjokkert Cash «med en kassett i den ene hånda og en øl i den andre», som det er sagt av Cash (selv om Kristofferson nekter for at det med ølen stemmer). Resultatet vet vi. Cash spilte inn ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”, som ble kåret til årets låt i 1970. Han var ikke alene som gikk til topps med Kristoffersons sanger. Sammi Smith gjorde ”Help Me Make It Through the Night” til listetopp. Ray Price gjorde “For the Good Times”, Janis Joplin “Me And Bobby McGee”. Kristofferson hadde ikke behøvd å gjøre et dagsarbeid mer i sitt liv.
Listen over artister som har spilt inn sangene hans er imponerende. De spriker fra Frank Sinatra til Elvis Presley, fra Jerry Lee Lewis til nevnte Joplin, fra Bryan Ferry til Dolly Parton, fra Gladys Knight til Tina Turner.

Han viste med andre ord at det nytter å ville noe sterkt, særlig når man har levert noe. Utover 80-tallet ble også Bob Dylan en av artistene som lyttet, og spilte inn en av sangene hans «(They Killed Him).

I de senere årene har han turnert på egen hånd, alene med en gitar han ikke akkurat trakterer som en gitarvirtuos. Stemmen er rusten og slitt. Han presenterer lite nytt. Likevel trekker han fulle hus, hvor han enn måtte befinne seg. Folk går mann av huse for å oppleve sangene, historien og ikke minst mannen som har vært kjæreste med Janis Joplin, spilt inn film med Barbra Streisand og som har overlevd de fleste av sine legendariske venner. Han legger ikke skjul på sin begrensning heller, og nevner det flittig. Men det betyr ikke noe for de som vil høre han.

Dette er ikke det eneste som berører folk med denne aldrende mannen. Han begynte å snakke om fred og menneskerettigheter i den tiden folk kastet egg på slikt engasjement. Han utstråler ekthet og visdom få er forunt. Han er sjenert, dønn ærlig og morsom.

Rolling Stone har gitt artikkelen overskriften The Last Outlaw Poet, og det er som det er skrevet. Han er den siste poeten av de fredløse, som fortsatt vandrer rundt med den ærligheten og integriteten han er kjent for, og med historier de fleste vil misunne han. Nå lytter folk til sangene, og det er det god grunn til. Det er sanger til enhver anledning, treffsikre, poetiske og meningsfulle. Du kan ikke unngå å bli berørt. Selv ber han folk høre på Dylan, men vi håper flere nå vil ta del i det Kris Kristofferson har å fortelle.

Artikkelen i Rolling Stone åpner nok nye dører, særlig til den yngre garde.