Da jeg vokste opp i Bibelbeltet på 1970- og -80-tallet var Gud i høyeste grad til stede i samfunnet. Det samme var «kjørereglene» hans, som skulle holde menneskene på den rette veien. Synd var et sentralt ord i kristendommens ABC, og Bibelen var spekket med regler.

Jeg vokste opp i en kristen familie, men var likevel uten Gud, inntil jeg tidlig i 20-åra ble revet med i den kristne trosbevegelsen, etterfølgeren av 1970-tallets Jesusvekkelse. Da ombestemte jeg meg om Gud, fordi denne bevegelsen sto for det motsatte av pietismen, som dominerte Sørlandet på den tida, og som forkynte: Du skal ikke tro at du er noe, og går noe galt – eller du i verste fall dør – så «var det nok en mening med det».

På 1980-tallet var begrepet synd så fundamentalt i kristentroen at det var umulig å gjemme seg bort. Skillet mellom å være kristen eller verdslig var veldig tydelig, men på et naivt nivå. Drakk man alkohol, som jeg gjorde i blant, var man frafallen. Var man kristen, var man stort sett enig i følgende oppfatninger:

• EU er dyret i åpenbaringen, det samme er paven og den katolske kirken.
• Verdslig rock er stort sett synd. Noe av rocken er verre enn annet, som «Hotel California» med Eagles eller Prince. (Derfor knuste jeg min nyinnkjøpte LP «Purple Rain» i 1984, noe jeg angrer fælt i dag.)
• Homofili er synd. (Begrepet «likekjønnede ekteskap» eksisterte ikke. Frem til 1972 var homofilt samliv straffbart).
• Samboerskap er synd.
• Sex før ekteskapet er synd, (men her «syndet» nok mange.
• Helst bør man bare gå sammen med sine kristne venner, hvis man ikke er ute på evangelisering. Ikke-kristne venner kan lokke deg ut i synd.
•  Helvete er i høyeste grad en realitet. Det er varmt der, og det er ikke et sted man ønsker at noen skal komme, (i alle fall ikke utad).

I 1986 gikk jeg noen måneder på bibelskole hos Jan Hanvold. Der fikk vi høre hvordan det skulle bli i de siste tider. Det er fælt å si det, men vi lo godt av det den gang. Men mye av det vi fikk høre, er slått til: Mange kristne skulle bli lunkne. Mammon skulle ta over. Penger skulle bli byttet ut med kort, og senere med et merke (som vi i dag kaller strekkode). Jødene skulle vende hjem. Begrepet synd skulle fordunste.

Nylig kom jeg over en bok på en kristen bokhandel i Göteborg med tittelen «Kristna ateister – Vi som tror på Gud men lever som om han inte finns». Boken er skrevet av den amerikanske pastoren Craig Groeschel. Tittelen forteller på mange måter at man har grunn til å være forvirret.

I sin siste bok, «Å sette verden i brann», skriver journalisten og ateisten Bjørn Stærk om synd: «Synd er navnet på all den lidelsen som har en menneskelig årsak». Han hevder at selv om ordet har mistet makt i vår tid, er fortsatt alle klar over at synden finnes. I Samtiden har man ikke språk for å snakke om den. Den danske gymnaslæreren og ateisten Søren Poulsen etterlyste i en kronikk i Kristeligt dagblad noe av det samme. Poulsen skriver – gjengitt av Jan Christian Kjelland i Vårt Land –  i kronikken «Giv mig min kristne synd tilbake»: «Mens den kristne ser synden som det, der adskiller menneskelivets mangler fra gudsrigets ideelle verden, lider nutidens sekulære menneske under den vildfarelse, at individet ubetinget er i stand til at nå, hvad det sætter sig for. Det er en tragedie, som gør især unge mennesker sårbare og ensomme».

Man kan tenke seg at med begrepet synd ute av samfunnet har vi fått et friere samfunn, der vi slipper den evig dårlige samvittigheten. Men – tenker jeg i blant – slipper vi den egentlig, eller er vi bare tvunget til å undertrykke den? Det vi i sin tid lærte om synd, var noen «kjøreregler» som gav – i alle fall noen av oss – en slags stabiliserende ballast i livet. Det var som når foreldre setter noen grenser for barna, så de for eksempel ikke løper ut i trafikken og blir overkjørt. Min far levde livet sitt etter Bibelen, og han står fortsatt som det beste mennesket jeg noensinne har kjent. Det var aldri lett å følge i de fotsporene. Johnny Cash synger om å leve for en kvinne i «I Walk The Line», men sangen er blitt et symbol på hans kamp for å leve med Gud. «Because you’re mine, i walk the line».

Vi har kanskje feiet synden ut av huset, men har det gjort oss til bedre mennesker? Ifølge Wikipedia er synd «ord og/eller handling som står i et motsetningsforhold til det guddommelige vesen, virkelighet og vilje. Sagt på en annen måte står det i et motsetningsforhold til Guds hellighet». Vi lærte en gang at vi skulle strebe etter å bli som Jesus, selv om vi aldri ville bli helt uten synd.  Hvis man i dag – i en ekstremt foranderlig tid – vil finne noe som fortsatt står fast, nytter det da å søke til Kirkens Gud? Han har jo forandret seg i takt med tiden. Eller har han egentlig det? Er det heller menneskene som har forandret Gud? Christian Refsum har skrevet boka «Kjærlighet som religion», der han sier at «vi erstatter den ubetingede kjærligheten fra en kristen Gud, med den skjøre kjærligheten mellom mennesker. Det gjør oss sårbare.»

Er det blitt slik at kristne menigheter i dag lider av avmagring, fordi skyld – og dermed også tilgivelse – er tatt ut av virksomheten? Eller holder de egentlig på som før med synder og tilgivelse; men lar det skje på bakrommet, mens de feiger ut utenfor kirkedøra i et sekulært samfunn?

Jeg er ikke så opptatt av ekteskapelige former, syn på helvete eller om jeg med god samvittighet får drikke min vin, men om en foranderlig Gud fortsatt eksisterer.

Noe endret seg i verdenssamfunnet da Donald Trump overtok som president i januar i år. Nå kunne hvem som helst bli president i det landet som i realiteten bestemte verdensfreden. Helt siden dagen han tiltrådte har det føltes nesten som en unntakstilstand, men en tilstand mediene har krafset i, omtrent som når en ulveflokk kaster seg over en saueflokk.

Noe skjedde nemlig da Trump overtok i USA. Han blir sint, han ser spøkelser på høylys dag og har allerede gått til krig mot media, mot innvandrere, mot det han kaller spioner og forrædere og bruker mye av tida til å få til å få bygget en mur rundt landet, både i form av innreiseforbud og et murgjerde mot Mexico. I min levetid har vi aldri hatt en lignende president i verdens mektigste land. Det er kanskje galt å si det men jeg lengter til og med tilbake til George W. Bush.

Det slår meg at vi er i ferd med å foreta en tidsreise tilbake til 1982, men hvor USA og ikke det daværende Sovjetunionen er det usikre punkt i verden.

Min bror var 17 og jeg var 19 det året. Jeg kan ikke tenke meg noen mer ulike enn min bror og jeg til tross for at vi er støpt ut av samme form, av samme kjøtt og blod. På grunn av det er min bror og jeg knyttet til hverandre på en måte vi ikke er knyttet til noen andre, heller ikke de menneskene vi lever sammen med til daglig.

Vi er to forskjellige tenkemåter som måtte lære oss å leve med hverandre, omtrent som Vesten og østblokklandene forsøkte å leve med hverandre selv om de ikke forsto hverandre.

Frykten for atomkrig var overhengende tidlig på 80-tallet. Den kalde krigen var ikke over, men utgjorde en stor trussel for verdensfreden.

Nei til Atomvåpen leverte 1. juni 1982 nesten 400.000 underskrifter til Stortinget, med krav om et atomfritt Norden.

Jeg fikk lappen den sommeren og dro på jomfrutur i min røde VW Variant til Oslo, men det er ikke bare derfor jeg husker så godt det året.

Leonid Bresjnev var aldrende hardbarket kommunist, skummel og uforutsigbar. Han hadde sittet ved makten i Sovjetunionen det meste av min levetid og etterlatt seg en dyster skygge over verden. I november det året døde han, noe som straks lettet skyene over Europa. Riktignok ble han erstattet av et par gamle menn til i Kreml, med Andropov og Tstjernenko, men de var allerede gamle da de fikk makten og døde kort tid etterpå. Snart var det duket for det gode mennesket Mikhail Gorbatsjov.

Det kjentes rett og slett tryggere i verden da vi feiret overgangen til det nye året, til tross for usikkerheten frem til «Gorbie» kom til makten i 1985, først som generalsekretær og senere som president.

På 80-tallet var spenningen ekstra stor i Europa, en verdensdel i rivende utvikling der kapitalismen tok mer og mer over vestlige interesser. Det i sterk kontrast til de mer lukkede østblokklandene. Forskjellene mellom Øst-Tyskland (DDR) og Vest-Tyskland sto som selve symbolet på forskjellen mellom det innestengte, mørke og farlige og det åpne, lyse og trygge.

Jannicke Systad Jacobsens dokumentarfilm fra 2005 «Sandmann – historien om en sosialistisk supermann» handlet om barne-tv-figuren vi husker som Jon Blund. Sandmann var en østtysk TV-suksess som ble brukt som propaganda for hvor bra alt var på den røde siden av Berlin-muren. Jeg glemmer ikke den filmen, for tjue år etter gav den tilbake litt av den samme stemningen og etterlot seg en både varm og kjølig atmosfære på innsida av sjelen. Vi var jo så glad i den milde og gode Jon Blund. Kanskje var det ikke så galt bak jernteppet den gang?

Vi var redde for Bresjnev og kjente på usikkerhet rundt en full Boris Jeltsin med tilgang til atomknappen, men det vi nå har fått i USA gjør at jeg av og til tenker at det er godt vi har Putin i Russland. Nå er det mange som mener han er uforutsigbar nok, men han har tross alt sittet ved makten noen år uten at verden har gått av hengslene.

1980-tallet var ikke bare kapitalismens definitive gjennombrudd, men jappetida senere i tiåret etterlot også levningene av det som skulle være begynnelsen på en verden preget av økende materialisme. Når alt raste måtte alt begynne på nytt igjen.

Tilfeldighetene ville ha det til at Pink Floyd hadde verdenspremiere på filmen «The Wall» i 1982. Filmen skildrer konstruksjonen og deretter tilintetgjørelsen av en metaforisk vegg, en vegg som symboliserer isolasjon og fremmedgjøring.

Kommunismen falt. Muren falt. Øst Europa ble delt opp i dobbelt så mange land. Friheten hadde seiret, trodde man.

I dag kan det se ut som det er vår alliansepartner USA som skaper uforutsigbarhet og frykt.

Velstands-Europa og USA preges av uro og stadig økende forskjeller. Bare i Norge har 40% av våre barn foreldre med lav inntekt. 8% er fattige. 4 av 10 barn lever i fattigdom, hvis vi måler opp mot EUs fattigdomsgrense. Det pågår en protest rundt i Europa og USA, noe som nok førte til både valget av Donald Trump og Storbritannias brexit til EU.

Den store mektige middelklassen brekker i to, der den ene halvdelen raser nedover i underklassen. Derav protestvalgene bl.a mot innvandring og en nesten uvirkelig økning for populistiske partier og partiledere.

Her ser det ut som Senterpartiet foran høstens stortingsvalg vinner på utviklingen.

Artist og politisk aktivist Bob Geldof hadde en viktig rolle i «The Wall». Helt siden han arrangerte Live Aid i 1985 har han viet mye av livet sitt til å engasjere politiske ledere i kampen mot fattigdom. I september 2015 mottok han Erik Byes minnepris under Protestfestivalen i Kristiansand.

I talen tok han for seg mange av krigene gjennom historien og mante til å tenke nytt. Krig er en gammel måte å tenke på for å løse problemer, mente han. I dag har vi fått en ny økonomi. Men en ny økonomi krever en ny politikk. Den har vi ikke fått, hevdet han. Derfor virker ikke heller EU. Jeg har aldri vært så redd gjennom mine 64 år på jorda, fortalte han de fremmøtte.

Jeg kan forstå han, for i dag har vi fått både isolasjon og fremmedgjøring. Og mye mer vi ikke vil ha.

Diktet «The Second Coming» av William Butler Yeats ble nevnt av Bob Geldof. Diktet ble sist jeg hørte det lest opp av Kris Kristofferson, mottaker av fjorårets Erik Byes minnepris. 

Det kan gi noen perspektiver å trekke det frem, både fra da det ble skrevet i 1919, via 1982 og til i dag. Først og fremst kan det fungere som en advarsel mot hvor vi er på vei. På norsk lyder det under tittelen «Tidens fylde» omtrent som dette:

«kretsende alltid i videre sirkler
hva aner vel falken om jegeren?
Mønstrene rakner, sentret oppløses,
verden går under i goldt anarki,
det blodrøde tidevann flommer, veldig
velter det over vår uskylds veier
Det beste er helt uten styrke, det onde
er breddfullt av glødende viljekraft».

 

Musikk har en spesiell påvirkningskraft på de fleste av oss. Derfor bruker vi ofte uttrykket «soundtracket til mitt liv» om spesielle sanger vi får et nært forhold til. Sanger som «Down The Dustpipe», «Umleitung» og «Mean Girl» var de første jeg lyttet til og som gav meg energi og mot nok til å møte verden. Jeg vet nøyaktig hvor jeg var da jeg hørte albumet «Just Supposin» for første gang og det var «Rockin All Over The World» som åpnet LIVE AID 13. juli 1985. Jeg vet alt dette for bandet som laget alt dette var Status Quo, med Rick Parfitt som fremtredende låtskriver, gitarist og sanger. «Whatever You Want» var den kuleste jeg sangen jeg hadde hørt, da den kom ut i 1979. Jeg hadde ikke en gang begynt å løpe etter jenter, men forelsket var jeg støtt og stadig. Det hjalp godt på en fyr med stadig økende hypokondri at Status Quo holdt på lenge nok til å bli regnet som et av verdens lengstlevende band. Visstnok lever de ennå, selv om låtskriver og frontfigur Rick Parfitt gikk bort julaften i fjor. Sangene «September» og «Boogie Wonderland» med Earth, Wind & Fire ble spilt på Silius av Dj. Dale Cameron 7. april 1983. Jeg vet det, for jeg feiret 20-årsdagen min der og da og sånt glemmer man ikke selv med aldrende hukommelse. Philip Bailey som senere sluttet fordi han var blitt kristen ble spilt på hybelen da jeg ble det samme 24. oktober 1984.

Musikk er veiviserne gjennom tidas stadig fortere løp. 26. september 1984 gav Prince ut «Purple Rain». Jeg vet det nemlig godt, fordi jeg kjøpte LP-plata da den kom ut men knakk den i tusen biter etter at jeg støtte på noen vekkelsespredikanter i et bolighus i Vennesla samme høsten. Sangen var ikke forenlig med et kristenliv, fikk vi høre.

I dag angrer jeg høylytt på at jeg knuste den, for selv om den finnes både på de døende CD-platene og på strømningstjenester vil dette aldri kunne måle seg mot å tørke støvet av LP-plata jeg kjøpte det året den kom ut. Det var ikke bare Prince som var helseskadelig for nyfrelste tidlig på 80-tallet. The Eagles kom med «Hotel California» først som singel i februar 1977. Det ble hevdet at sangen handlet om djevelen og at hotellet man kunne sjekke inn på men aldri ut igjen fra var helvete. Nå har jo Bjørn Eidsvåg avlyst helvete og sangen har fått ny renessanse. Men låtskriver og frontfigur i The Eagles Glenn Frey forlot verden med kurs mot himmel eller helvete eller ingen av delene 18. januar i fjor.

Så var det Leonard Cohen, den eneste som ifølge Kris Kristofferson klarte å «temme beistene» som utgjorde mye av publikum på den legendariske Isle Of Wight-festivalen i august 1970. Da han kom ut i pyjamas klokka 04 på morgenen ble det stille. Helt siden da har Cohens røst og sanger roet oss, omtrent som en kopp kakao i de verste stormene. Jeg visste at Kristofferson, min store helt de siste åra, ville ha Cohens ord fra «Bird On A Wire» på sin gravstein.

«Like a bird on the wire
Like a drunk in a midnight choir.
I have tried in my way to be free.

Kristofferson lever ennå, men Cohen forlot jordelivet 7. november i fjor. Jeg tipper linja hans fra «Anthem» er en av verdens mest siterte linjer utenom enkelte vers fra bibelen. Om du skulle være i tvil: «there’s a crack in everything. That’s how the lights gets in».

Visdomsorda har klamret mange av oss til livet når det så som mørkest ut.

I min egen skilsmisse for 5-6 år siden var det en annen sang som ble livberging. «If We Make It Through December» handler om en alenefar som befinner seg i så elendig forfatning både åndelig og økonomisk at han ikke en gang kan kjøpe julegave til datteren. Alt handlet om å overleve desember, for da skulle det nok bli bra. Merle Haggard gav denne ut før jul i 1973, noe som gjorde den til årets hit året etter. Til og med i den tida kunne man forestille seg hvordan det var. Jeg derimot var for ung til å ha hørt den da mine foreldre skilte lag i 1974. Merle Haggard sa takk for seg på jorda på bursdagen sin 6. april i fjor. Han har skrevet så mange tåredryppende sanger om samlivsbrudd, drikking og annen elendighet at det er bare å ta dem for deg hvis du trenger trøst. Jeg har grått mye, ikke minst da jeg mistet faren min 25. september 2000. Helt fra Holly Dunn gav ut «Daddy’s Hands» i 1989 har den sangen minnet meg om faren min. I de siste årene har jeg spilt den med jevne mellomrom, ganske ofte faktisk. Men jeg klarer ikke høre den uten å grine. Holly Dunn ble ikke gammel. Kreften tok henne i fjor. I mange år gikk jeg og nynnet på og fant trøst i Ralph Stanley sin udødelige klassiker «Man With Constant Sorrow». Det var liksom meg det. Stanley ble nesten 90. Han var vel vitende om hvor det bar hen med oss mennesker, for hans største hit het rett og slett «Oh Death».

Jeg og mine venner danset oss gjennom 80-tallet. George Michael skal ha mye av skylda. «Careless Whisper» ble en sånn sang du bare måtte be opp ei dame å danse subb med. Og så, hvis hun ble med hjem, for de som tok med noen hjem, kunne synge med i «Wake Me Up Before You Go Go».

I juni 1999 inviterte jeg Pussycats med Sverre Kjelsberg til Søgne. Jeg skjønte ikke helt da hvilken begivenhet det var, men jeg fattet det i etterkant. Pussycats var før min tid, men jeg vet at andre kan relatere både barnefødsler og andre begivenheter til Sverre og bandet. Jefferson Airplane fikk jeg et åndelig forhold til som skap-hippie utover 90-tallet. «Somebody To Love» ble et mantra for fri kjærlighet og frihet fra slutten av 60-tallet til langt inn på 70-tallet. Paul Kantner var stifter og sentral i bandet. Signe Anderson var vokalist før Grace Slick. De gikk begge bort i fjor.

Det tok 30 år før jeg orket å høre «Cat People (Putting Out Fire)» igjen etter å ha spilt den på repeat i Datsunen fra den kom ut på albumet «Let’s Dance», utgitt av David Bowie i 1983. Årsaken var at et ei av jentene i tenåringsgjengen døde av kreft. Jeg knyttet av en eller annen grunn låta til henne. Bowie var helt fremtredende i oppveksten, da spesielt med 70-tallssanger som «Ashes To Ashes», «Heroes» og hele albumet fra 1983.

Når MTV kom satt vi gutta ofte i min nykjøpte leilighet å så musikkvideoene som rullet over skjermen. Både Whitney Houston og Michael Jackson er borte. Vemodig. Ikke veldig mye senere kunne man ta inn CMT, mer avklarende for ikke-vitere som Country Music Television. Det var her jeg fikk gryende interesse for countrymusikk. Blant videoene var en sang som het «Let Him Roll» med Johnny Cash, der Waylon Jennings i videoen spilte en forfyllet gubbe som sovnet inn. Når Johnny pakker sammen sakene i leiligheten til kompisen finner han et krøllete bilde av ei dame. Dama i sangen hadde vært hore i Dallas og mannen i sangens store kjærlighet. Han kom aldri til å glemme henne, døde som en ensom og sorgtung fyllik. Men kom hun tilbake til begravelsen? Det står en fremmed svartkledd ei, hun står litt lengre bak. Guy Clark skrev denne opprivende sangen. Det viste seg han hadde skrevet og gitt ut mange slike. Deriblant udødelige «Desperados Waitin’ For A Train».

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Sanger har en rensende virkning på oss, enten teksten er vond eller god. De fleste sangtekster er vonde. Kreativiteten sover når man har det godt.

Onsdag 1. februar har vi hyret Kick for en unik begivenhet. Det siste året har vært tøft, med mange av våre musikalske helter og trøstere som har forlatt oss. Derfor har vi samlet mer enn tjue lokale artister og et par utenfra til gravøl for alle disse. Det kommer til å bli en sterk kveld med latter og tårer, med mange minner og i usedvanlig godt selskap.

Presten Schuff skal fremføre Leonard Cohens siste sang. Koret Gaasehud skal fremføre «I’m Your Man» og Kristina Jølstad Moi skal synge Cohen på norsk. Steven Kvinlaug og Inger Lise Stulien skal hedre Glenn Frey, Daumann tar seg av Sven Zetterberg, Dag Ringstad og Hans Inge Fagervik minnes Sverre Kjelsberg. Sordal og Jørun Bøgeberg presenterer David Bowie, Jan Ove Johansen gir alt for Status Quo. Tove Bøygard og Arly Karlsen minnes Guy Clark, NuMa og I Sing Your Body Electric tar seg av Prince. Hawk Christensen og Hege Bringverd skal fremføre Merle Haggard, mens Laila Hansen vil få oss til å grine når hun synger Holly Dunn. Margrethe Skogrand skal synge George Michael og Frank Fjellvang Leon Russell.

Kanskje jeg har glemt noe, men fint blir det. Når vi åpner det hele med å hedre Trygve Espebu som gikk bort 8. januar er på en måte kvelden satt.

Det er bare å sprette opp tårene.