Vietnamkrigen gikk mot slutten, men Watergate-skandalen hadde krøpet frem til overflaten. President Richard Nixon lå tynt an. Her hjemme ligger vi i torskekrig med Island. Det var oljekrise og Kong Olav tok trikken. Trygve Bratteli tok over som statsminister.

I en platebutikk innerst i Lillemarkens hadde jeg kjøpt meg min aller første kassett. Etuiet er gulfarget, hippiepreget, men det var et bevisst valg. «Golden Hour Of Status Quo» står det med en skrifttype som passet inn i året 1973. Samlealbumet het «Down The Dustpipe» og inneholdt sanger fra 1969, 1970 0g 1971, bandets spede begynnelse under bandnavnet Status Quo.

Jeg husker ufattelig lite fra barndommen, men noe sitter spikret. Kompisene og jeg spilte luftgitar til «Mean Girl» og «Umleitung», men det var bare Tor Henning Sundgot (nå Leh) som skulle ta det helt ut på ordentlige gitarer.

Denne perioden i et menneskes liv, rundt 10-års alder, må ha vært en avgjørende fase. Omtrent samtidig fikk jeg mitt livslange forhold til både bandet Status Quo og til mitt engelske fotballag Sheffield United.

Quos desidert beste periode var åra fra 1967 og frem til 1985.

Tidlig på 70-tallet skaffet Francis Rossi og Rick Parfitt seg gitarer av typen Telecaster og begynte å spille unisont, noe som førte til deres velkjente rytme, en slags boogie-rock som holder seg til det samme, slik navnet tilsier.

Jeg kjøpte alt de kom ut med. Rubbel og bit.  Det begynte med «Dog Of Two Head» (1971). Piledriver (1972) ble den første suksessen med sin velkjente sound. Deretter kom albumene på løpende bånd, «Hello» (1973), «Quo» (1974), «On The Level» (1975), «Blue For You» (1976), «Rockin All Over The World» (1977), «If You Can’t Stand The Heat» (1978), «Whatever You Want» (1979), «Just Supposin» (1980), «Never Too Late» (1981) og «1+9+8+2» (1982).

Det finnes historier til hvert av dem. «Just Supposin» kjøpte jeg da jeg bodde på internat i Grimstad. Romkamerat Geir Ringøen hadde et sabla anlegg. Når Pink Floyd hadde spilt seg ferdig guffa vi opp «Don’t Drive My Car».

Status Quo regnes som et av verdens mest seigliva band og fikk sitt nåværende navn i 1967, med platedebut i januar året etter. Alan Lancaster og Francis Rossi etablerte bandet under annet navn i 1962. John Coghlan kom med i 1963 og Rick Parfitt i 1967. Disse fire utgjorde originalbesetningen.

Bandet la opp i 1984, men gjenoppsto allerede året etter for å åpne den legendariske Live Aid-konserten. Jeg vil for alltid være Bob Geldof takknemlig for at de aldri sluttet. Dessverre sluttet Alan Lancaster etter dette. Konflikter om rettigheten til navnet pågikk en stund, men endte i et forlik. Rossi og Parfitt fortsatte, men nye erstattet de som sluttet. Heldigvis ble det aldri veldig ondt blod mellom de fire fra den opprinnelige besetningen. Under navnet «The Frantic Four Reunion» kom de fire sammen igjen under en gjenforeningsperiode i 2013-2014.

Status Quo er for meg disse fire, med den magiske sounden de skapte. Jeg har riktignok kjøpt plater med dem utover 90-tallet og frem til i dag, men det av mer nostalgiske årsaker. Musikken er egentlig ganske kjedelig i disse årene, med mye cover-låter.

«Down The Dustpipe» ble den magiske starten for meg, men etter at Rick Parfitt (1948-2016) døde julaften vil aldri bandet gjenoppstå for min del, så fremt ikke Francis Rossi igjen får hentet inn 70 år gamle John Coghlan og 67 år gamle Alan Lancaster. sannsynligheten for det er dessverre liten. Lancaster, som nå bor i Australia, er svekket av ms.

Rick Parfitt og bandet gjorde meg til musikkjunkie, lærte meg opp i fest og moro gjennom førti år, og var sikkert soundtracket til både min første kjøretur og mitt første kyss. For hypokonderen i meg var det usannsynlig godt å se at de var evigvarende, de eneste rockerne jeg visste om utenom The Rolling Stones.

Julaften var det slutt på moroa.

Ada Sofie Austegard mistet datteren Stine Sofie i Baneheia i år 2000 og opprettet Stine Sofie Stiftelse, som nå er etablert i Stine Sofie senteret i Grimstad. Senteret er verdens første livsglede- og mestringssenter for voldsutsatte barn.

Natasha Kjærstad Pedersen mistet datteren i alvorlig sykdom. Familien visste hun ville dø og forberedte seg så godt de kunne på det som ville komme. Natasha startet organisasjonen FFB, Foreningen for Barnepalliasjon. Hun er representant for NOU, palliasjonsutvalget for den norske regjeringen. Hennes kall er å gjøre hverdagen bedre for pårørende og døende barn.

Arild Knutsen er tidligere narkoman som opplever tilbakefall, men som i mange år har engasjert seg i brukerforeningen Foreningen for Human Narkotikapolitikk. Foreningen ble stiftet i 2006. Arild Knutsen har vært ildsjelen bak det hele. Foreningen deltar i brukerråd og referansegrupper på rusfeltet og tilbyr foredrag, ruspolitiske innlegg og forebyggingssamtaler.

Når tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg erfarte rusens helvete gjennom datteren Nini Stoltenberg, ble han en sentral person rundt de samme spørsmålene. Etter at Nini døde i fjor sommer har den 85 år gamle Thorvald fortsatt å engasjere seg i ruspolitikk. Nini var selv mye brukt av både regjering og andre som representant for rusmisbrukere.

Jarle Holseter i Søgne er ildsjel og leder av utsattmann, en organisasjon for menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. I 2009 var han sentral da 20 menn som hadde opplevd overgrep møttes i prosjektet Gradert Info. Målet var å gi råd til myndighetene om hva som må gjøres for at flere skal våge å si ifra at de har vært utsatt for seksuelle overgrep og hva slags hjelp som fungerer. Resultatet ble det nasjonale nettstedet utsattmann.no. Nettstedet skal hjelpeapparatet kunne henvise klienter til, og er et sted fagfolk kan hente mer kunnskap for å bedre sin forståelse for utsatte gutter og menn.

I 2007 fikk Elin Sverdrup Thygeson Tabuprisen for mangeårig kamp mot tabuer og arbeid for de svakeste. Hun er stifter og driver av Galebevegelsen. Rådet for psykisk helse gav ut prisen, der styreleder Ansgar Gabrielsen fikk et uventet svar av prisvinner da hun kvitterte med å si at «dette passet jo bra, siden Oslo kommune har skåret ned støtten til Galebevegelsen med samme beløp». Mer interessant; hennes engasjement startet da hun allerede som 30-årig og mislykket mor sluttet å oppføre seg som det var forventet av en ung dame i hennes kretser. Dermed ble hun tvangsinnlagt.

Disse navn er bare noen av de jeg kommer på, tilfeldig valgt. Det de har felles er at de har brukt sin egen historie til å gjøre noe for andre.

Men det finnes ildsjeler og engasjerte mennesker overalt. Også ressurssterke personer kan kalles ildsjeler og samfunnsengasjerte. Mandag 21. november fyller investoren Kurt Mosvold 50 år. Han alene har bidratt med enorme beløp til kulturlivet i Kristiansand, men også til en rekke andre viktige prosjekter. Han står bl.a. bak den Internasjonale Kulturfestivalen sammen med Cynthia Trydal. Protestfestivalen, som jeg startet sammen med Kai Erland i 2000, hadde ikke eksistert i dag uten Kurt.

Jeg henter inn enda et navn fra min verden, musikkens verden. Jeg kunne nevnt Tommy Tee, men siden hiphop ikke er min greie og jeg knapt vet hvem fyren er nevner jeg i stedet Tom Skjeklesæther.

I mange år arrangerte musikkjournalisten Skjeklesæther festivalen Down On the Farm utenfor Halden. Skjeklesæther, som fylte 60 år 30. august, har i en mannsalder vært ildsjel og lidenskapelig forkjemper for country, låtskrivere og den nyere musikkstilen Americana her i Norge. Han tilhørte musikkmiljøet avdøde Tor Milde var en del av, derfor ikke spesielt overraskende at jeg møtte de to sammen i Nashville for mange år siden. Tom er mangeårig skribent, arrangør og musikkjournalist og har sin base i Halden. I dag er han bl.a. fast skribent i Klassekampen Musikkmagasinet. I 17 år laget han festivalen på et gård utenfor Halden, der han hentet artistene han hadde forkjærlighet for fra USA til Norge.

Jeg var selv publikum det siste året den ble arrangert, den svarte dagen 22. juli 2011.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Historiene er så mange om hvordan mennesker har brukt sin egen erfaring og egen livshistorie til noe godt. For mange av dem er dette attpåtil blitt et levebrød. For andre, som Kurt, er engasjementet basert på egne verdier og de ressurser han selv besitter. I Oslo finner vi landets tredje rikeste Johan A. Andresen som gjennom sitt selskap Ferd har gjort det samme.

Tom Skjeklesæther har holdt seg unna Facebook, selv om han sikkert vet det hadde vært en perfekt boltreplass å spre sitt engasjementet utfra. Andresen bruker twitter.

I 2000 etablerte Kai Erland og jeg Protestfestivalen for å sette søkelys på apati og likegyldighet. De fleste av de jeg har nevnt har deltatt, enkelte opptil flere ganger.

Når man over så lang tid har tatt opp til dels kontroversielle og upopulære tema opparbeider man seg både venner og uvenner. Ingen vil være uenig i at det Ada Sofie, Natasha, Arild og Jarle har fått til er veldig viktig og faktisk nødvendig.  De hjelper mennesker som lider, på hver sin måte. Men det er ingen selvfølge at det vonde de har opplevd skulle kanalisere så mye godt.

Protestfestivalen og det Kai Erland og jeg startet handler om å sammenfatte mye av dette engasjementet, for å tydeliggjøre viktigheten av å engasjere seg. Viktigheten av å kunne ytre seg.

Jeg får stadig kommentarer på det jeg skriver på sosiale medier. Mye er positivt, men en del kommentarer er så vonde og så usaklige at jeg mange ganger har vurdert å koble meg fra alt, slutte å involvere meg. Det skjærer langt inntil beinet. Jeg må tåle det, men jeg kan velge å holde kjeft.

Protestfestivalen skiller seg med andre ord ut.

Kontroversielle og til dels upopulære tema lever dårlig i sosiale medier fordi friheten til å ytre seg også har en god del negative sider. Kritikerne er ofte de som uttaler seg, ikke de som inspirerer til å fortsette. Den engelske mystiker William Blake var opptatt av at det onde er full av viljestyrke og kraft, mens det gode er passiviserende. Det gjelder nesten alltid, men ikke alltid.

De første åra bestemte vi oss for at vi som arrangører ikke skulle mene noe som helst, men da fikk vi spørsmålet om hvordan vi som liksom skal bekjempe likegyldighet og apati kunne være så likegyldige selv. Da vi skrev et brev i 2008 for å skape engasjement endret vi kurs, men det førte også til en storm av hat som kostet oss dyrt.

I 2009 sluttet Kai og jeg sto alene igjen på dekk.

I de siste åra har jeg ytret meninger om mangt, kanskje særlig om økte forskjeller og at vi er på vei mot en ny underklasse, såkalt prekariatet. Jeg har ytret meg fordi jeg har sett og erfart og derfor mener jeg er i stand til og har plikt til å si ifra.

Jeg opplevde for noen år siden selv å på et øyeblikk å gå fra å være en del av middelklassen med to lønninger, til å kjempe en overlevelseskamp med to barn langt nede i prekariatet, slik lyrikeren i filmen Yarden som har premiere i disse dager gjorde.

Den mest effektive måten å stoppe ytringer på er å fortelle at den som ytrer seg sutrer, er misunnelig eller enda verre, blander inn private anliggender.

Vi kan ikke leve i en verden der andre skal teipe igjen retten til å si ifra. Vi kan ikke akseptere å bli tiet i hjel fordi sosiale medier har mobbere eller synsere som forsøker å bryte deg ned som menneske.

Etter mitt syn er vi på vei mot avgrunnen hvis vi aksepterer det.

Skal våre erfaringer gjøre oss diskvalifisert til å engasjere oss? Eller gjelder det bare noen.

Jeg tror på det frie Norge, det som var så sterkt til stede i de opprørske 70-årene. Jeg har vært i mange stormer og overlevd dem men når jeg ser hvor mye stygt som kan komme ut av sosiale medier blir jeg skremt. Det finnes mange skjøre planter, mange sårede sjeler og det finnes de som blir helt brutt ned av slibrige kommentarer. Jeg håper vi blir bedre til å ta hensyn og maner til saklighet.

I et godt samfunn bør man kunne si, jeg er kanskje gal, men jeg er fri. «Frihet finnes bare i ytterpunktene: den absolutte nedverdigelse og den absolutte suverenitet,» sa lyrikeren Gunvor Hofmo. Frihet vil alltid si frihet for de annerledes-tenkende, er også blitt sagt om friheten.

«Freedom of speech» er et av vestens viktigste levevilkår. Protestfestivalen arrangeres i ånden til Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe, Axel Jensen, Erik Bye og Kris Kristofferson som alle mente mye og brukte sin posisjon i samfunnet til å si ifra. 80-årige Kristofferson som i år fikk Erik Byes minnepris har sagt at å leve sitt liv slik man mener er rett er en plikt. Frihet er å kunne ha muligheten til å følge det man i sitt indre mener er rett, selv om det går på tvers av holdninger i samfunnet.

Påminner gjerne om Henrik Wergelands ord i diktet «For trykkefriheden».

Hvor trives noget godt og skjønt
og stort i tvang?
Kvel engen – gresset blir ei grønt;
bind ørnen, dør den på sin pynt;
stans kilden, som med sang begynt
har raskt sin gang,
og den en giftig sump vil bli!
Naturen hater, sterk og fri,
all tvang.

Før Leonard Cohen forlot bordet, rakk han å utgi albumet «You Want It Darker». I dag forstår vi at albumet har masse referanser til at hans tid snart var omme. Vakre «Leaving The Table» er en av sangene som gir frysninger nedover ryggraden.

November og vinter kan være mørk og dyster her nord i verden, ikke minst hvis man befinner seg nord i livet. Når det er mørkt ute, blir det så lett mørkere på innsida.

Det var januar og vinter da David Bowie helt overraskende på de fleste forlot verden. «Look up here, man, i’m in danger. I’ve got nothing left to lose», sang han i «Lazarus», utgitt ikke mange minuttene før han dro sitt siste åndedrag.

Både Cohen og Bowie må ha levd den siste tida på vent. Leonard gav en pekepinn på det allerede da hans gamle flamme Marianne Ihlen døde i sommer. «Vi er kommet til det stedet der kroppene ramler sammen, og jeg tror jeg følger etter veldig snart,» skrev han til henne på dødsleiet.

Begrepet «livet på vent» er mer enn en TV-serie på TV2. Begrepet gir oss assosiasjoner til at mennesket er like forgjengelig som alt annet her i verden. Når Hans Børli beskrev mennesket som en uhelbredelig sykdom der helbredelse er umulig og all vår streben består i å finne smertestillende middel, beskrev han på samme tid den totale overgivelse, men like mye den totale ydmykhet.

Du kommer ikke lenger ned enn døden.

Når overgivelsen kommer, da er det over. Men det må ikke bare være svart. Her på Sørlandet har overgivelse for mange troende et positivt anslag.

I kristen terminologi sier man gjerne at livet begynner når overgivelsen er et faktum. Det nye livet begynner. Mørket går fra mørke til lys.

Jeg skriver dette mens fiolinene fra Leonards siste album siver ut av høyttalerne. Jeg er dyster til sinns fordi det er dukket opp en ny ventetid. Albumet er som en dødsmesse. Leonards retrett fra planeten passer inn. Fiolinene lindrer slik de gjorde på en aldrende tipp tipp oldefar slåsskjempa Bjørgulv i 1865. Når han verket satte han seg på en stein utenfor huset på Gautestad i Evje. Felespilleren spilte. Fela hjalp.

Ingen vil ha det mørkt eller vondt, med mindre vi har et spesielt melankolsk sinn.

Jeg vet hva mørket er, for jeg har båret på mørket som om jeg gikk og bar på ei kiste på vei til en begravelse. Jeg har aldri trodd på livsløgnen.

Men jeg vil heller ikke vite. Derfor er jeg utro mot virkeligheten. Jeg er for feig til å vite, for redd til å ville vite. Mørket er sannheten. Sannheten er mørket.

«Jeg pleide å like regnbuen. Jeg pleide å elske utsikten. Jeg var så glad i den tidlige morgenen. Jeg lot som den var ny, men jeg fanget mørket, baby. Og jeg har det verre enn deg,» sang Leonard i «Darkness».

Nei, jeg har det verre enn deg, selv om jeg vet det er bare noe jeg tror.

Mørket handler ikke bare om at kroppene ramler fra hverandre. Nå venter jeg på politikerne, på om min oppgave i livet Protestfestivalen får leve eller må dø. Jeg venter på søknadsfrister og ber om bud om lysere tider. Du fikk meg til å synge, selv om jeg sang i skjul.  Du fikk meg til å synge, selv om de dårlige nyhetene ble enda dårligere. Du fikk meg til å synge den eneste sangen jeg kunne.

Jeg lener meg ikke lenger til håpet, slik jeg gjorde før.

Jeg venter hele tida på en opptur. Jeg venter på at toget skal gå så jeg kan ta med alle ideene om Kjempenes dal, ta med søknadsfrister og bud om å komme seg videre. Men alt har stanset opp. Alt står på vent, utenom livet, det må gå ufortrødent videre.

Jeg venter på et lysere sinn, på utopisk forutsigbarhet og endelig nok til å kunne ha det greit, i en verden der alt handler om kjøp og salg. I mellomtiden, mens jeg venter, har jeg klamret meg til rutinene og de små salige øyeblikk, for de har alltid vært livbøye. Jeg venter, men jeg eldes.

Jeg takler ikke at alt skal rakne. Jeg orker ikke tanken på at meningen med alt skal oppløses.

Jeg ventet dag ut og dag inn på kvinnen i mitt liv, på at kabalen skulle gå opp, på at også jeg skulle få bevege meg fritt uten å bekymre meg. Nå som jeg har funnet henne, funnet det som er blitt mitt kall i livet, det som har blitt min fase der jeg kan puste fritt, «falla fritt» som Melissa Horn synger, «ska jag falla då ska det finnas tid att falla fritt».

Jeg venter på at lottokupongen skal slå inn på sju rette, på at politikere jeg ikke kjenner skal skrive inn de riktige tallene, på at den innbilt syke skal få slippe å bekymre seg, på at verden ikke går under når Donald har overtatt nøkkelen.

Vi befinner oss alle på Titanic. Jeg venter, fordi det er sånn for oss alle.

Jeg har synset om politikk, om menneskerettigheter, om lokale forhold, om tro og tvil og om ulike samfunnsspørsmål. I all denne synsingen har jeg oppdaget at det eneste jeg kan uttale meg om er mitt eget liv, kun det. Hver eneste dag leser jeg meninger fra rikssynsere, kommentatorer og andre godt betalte eksperter. Men det er bare bortkastet tid, for de vet ikke noe, de heller. De vet ikke mer enn det livet de selv har erfart. De bommet på Donald, de bommer stadig, men vi elsker å mene noe og så lenge det finnes lønningsdager vil det fortsatt finnes synsere.

Og mens vi venter gjør vi hele tiden noe annet for å glemme at vi venter. Derfor løper vi, derfor reiser vi, derfor bygger vi høyere eller bredere. Derfor engasjerer vi oss.

Livet er så forgjengelig, likevel så evig, fordi livet kun eksisterer i den tida det eksisterer.

Men nå er ventetiden over for Leonard, han som gav oss håpet med ordene om at det er hull i alt, det er der lyset slipper inn.

Jeg fikk se Tida her forleden, i lyset Leonard snakket om, i glimtet av en eldre mann som betydde noe for meg i tenårene. I alle år har jeg tenkt på hvordan han hadde det.

Jeg så han komme gående mens jeg kom kjørende, vel vitende om at han måtte være i 80-årene, der Leonard befant seg da han fant på å gå ut av tida. Jeg så han sist en gang på 70-tallet, eller tidlig 80-tallet. I mange år gikk jeg inn og ut av huset, slik vi gjorde hos mange av våre barndomsvenner.

Jeg vet ikke hvorfor jeg har tenkt på akkurat han, men det fantes en vennlighet som satte spor. I mange år forsøkte jeg å forestille meg hvordan alle tiårene hadde satt spor, om livet hadde vært godt.

Så dukket han altså opp for noen dager siden. Han så meg ikke, men midt i all ventingen var det godt å se at tida fortsatt bærer denne vennlige mannen med seg.

På en gammel platespiller hører jeg stemmene blande seg sammen til et kor. Leonard leder an:

Som en fugl på en snor
som en full i et skrikende kor
har jeg forsøkt å være fri

Og mens jeg venter må jeg lære meg å leve i nuet.

Du ville ha det mørkere.
Jeg vil ha det lysere.