Jeg satt på en kafé dagen derpå for å lese dagens aviser. Ingen av dem hadde fanget opp det som var i ferd med å skje. Ut av høyttalerne på kafeen hørte vi Bob Dylan synge «Times They Are A– Changing«og påminnet oss dermed om hva som hadde hendt.

Noen timer tidligere, til tonene av Rolling Stones «You Can’t Always Get What You Want» avsluttet Donald Trump sin seierstale på republikanernes valgvake, vel vitende om at det er han og ikke Hillary Clinton som blir USAs neste president.
USA fikk kanskje ikke den de ønsket seg, men amerikanerne fikk den de ville ha.

Ingen av presidentkandidatene var populære. Mange betegnet valget som et valg mellom pest og kolera. Forretningsmannen Donald Trump har utvilsomt vært den mest omdiskuterte presidentkandidaten siden Ronald Reagan. Men, der Reagan tross alt nøt en viss respekt har Trump i stor grad blitt sett på som en farlig, uforutsigbar og latterlig mann.

Man kan undre seg hva som førte til den overraskende vendingen av valgkampen i natt, der de fleste regnet med at Hillary Clinton ville befeste ledelsen hun har hatt i det siste.

Noen av oss er ikke overrasket, for dette har blitt et protestvalg, i et land der mistrivselen har økt nesten for hver måned de siste årene.

I de siste to årene har jeg lest meg gjennom hva som har foregått bak fasadene og de store feite overskriftene. Både i fjor og i år satte vi økende forskjeller på dagsorden på Protestfestivalen. Norske aviser som Dagens Næringsliv, Klassekampen. Nationen, Dagen, Vårt Land, aviser som går i dybden mer enn i overfladiske overskrifter, har sett varsellampene lyse. Men jeg har erfart dem selv også, da jeg ble skilt for noen år siden og så hvor utrolig kort avstand det var fra middelklassen til underklassen.

I USA har alt det som har skjedd i Norden og Europa vært mange hakk verre. Mange har snakket om at budskapet i Elvis Presleys sang «In The Ghetto» har blitt en realitet for stadig flere.

Thomas Seltzer besøkte familien sin i USA gjennom programmet «Trygdekontoret». Det vi så på TV dagen før valget gav oss noen klare indikasjoner på hva som var i ferd med å skje. Når Wallmart, den største arbeidsgiveren i landet, har plakater i butikkene om å donere mat til sine ansatte forstår man at selv ikke jobb er nok for å holde seg unna fattigdommen.

Når Dagens Næringsliv i disse dager har skrevet mer enn Klassekampen om det faktum med økende forskjeller, så skyldes det nok at de rike også ser alvorlig på det som skjer. For de rike vil ha med seg flest mulig på kjøpefesten.

Mest ille har det vært med de unge uutdannede som ikke kommer seg inn i jobbmarkedet, med mer og mer påkrevd utdanning. Disse unge kommer av samme grunn ikke inn på boligmarkedet. Næringslivsleder Jens Ulltveit-Moe tror arbeidsledigheten vil stige til 8 prosent i Norge de neste årene.

Men dette er Norge. I USA har middelklassen blitt delt i to, der flere er blitt rikere og flere ramlet ned i underklassen.

I tidligere tider var det folk fra fattigere kår som klarte å etablere seg i middelklassen med eget hus, bil og god økonomi. Amerikanere i middelklassen har sunket med 11 prosent, siden 1971.

Når flere fra middelklassen mister jobben blir det kortere vei ned til underklassen, dermed flere som forstår hva som er i ferd med å skje med vårt velstandssamfunn.

I dette finner vi den overraskende vendingen på valget i natt. De rike har fått sin kandidat, men også de fattige har fått vist at de kan si ifra at nok er nok.

Donald Trump og republikanernes seier er først og fremst en protest fra de fattige hvite. Men også mange av de millioner av konservative kristne har sett på Trump som et bedre alternativ enn Hillary. Overraskende nok tyder valget også på at mange kvinner, til tross for Trumps kvinnesyn, har valgt å stemme på han.

I valget av Trump finner vi også en protest mot de mektige elitene.

Spørsmålet er om vi nå får et Armageddon som mange frykter, med en president som kan business, men ikke har snøring på politikk. Talen han holdt i natt tyder på at Trump har lagt alle de slemme ordene i valgkampen bak seg, at han ser forsonende fremover og at han har dyktige folk rundt seg. Ikke minst visepresident Mike Pence virker å være en klok og dyktig mann for Trump å ha med seg fremover.

I dag er hele verden rystet av at vi får president Donald Trump, men om vi skal se det positive viser valget at demokratiet lever i beste velgående.

Politikere, også i Europa, skal ikke kimse av økende forskjeller.

Derfor bør både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg ha fått seg en tankevekker i natt.

Når det blåser opp mot orkan og det tilsynelatende er vindstille innafor, er det selvfølgelig snakk om en sannhet med visse modifikasjoner.

«Orkanens øye blunker som om det fantes en hemmelighet,» skriver Ylva Eggehorn i diktet som heter «Orkanens øye».

Jeg har nesten alltid klart å holde masken, selv i livskriser. Men jeg er dårlig på å late som. Derfor svarer jeg alltid ikke så bra, hvis det er sånn når jeg får det typiske spørsmålet på Sørlandet, «åssen går det?». Ofte begynner den andre å flakke med blikket, for her skal man svare som seg hør og bør, jo takk det går bare bra.

Men dette er min blogg og jeg står fritt til å dele det jeg ønsker. Mye handler om samfunnsspørsmål, politikk og andre spørsmål som opptar meg. Men i dette innlegget skal det handle om angst, både fordi det kan hjelpe andre og fordi det er en god terapi å være åpen om det.

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg vil være så åpen. Oppveksten var preget av få ord, lite åpenhet. Mitt svar må være at jeg frykter bare døden. Jeg ser ingen hensikt i å gjemme tanker fra omverdenen, fordi vi er alle i samme båt.

I forskjellige livskriser har angst gitt fysiske reaksjoner. Men jeg er nådeløs mot meg selv og godtar ikke en gang livskrisen som unnskyldning, selv om frykten antakelig har en god del med det å gjøre.

Jeg har erfart et syltynt skille mellom det psykiske og det fysiske, men midt i orkanen forsøker jeg å ta til meg Ingvard Wilhelmsens ord om å slutte å kjenne etter. Wilhelmsen er grunnlegger av Hypokonderklinikken i Bergen. Ikke bare har jeg vært pasient men også deltatt i en TV2-dokumentar som en av tre hypokondere. Du må ikke stole på tankene. Det meste er tull. Ikke lytt til kroppens signaler, for da kommer du til å høre mye rart, sier Wilhelmsen som selv er lege.

For en god del år siden gikk jeg til det som heter psykomotorisk behandling, en type behandling som handlet nettopp om dette syltynne skillet mellom kropp og sinn. Noen av oss er så følsomme at vi opplever at det fysiske og psykiske går langt inn i hverandre. Det merket jeg når vi flyttet fra et sted til et annet og jeg våknet dyvåt av svette over lang tid. Jeg var så svett at jeg måtte skifte dyne og dusje før jeg kunne sove videre. Det merket jeg da jeg leste om flere forskjellige kreftformer og fikk alle symptomene fysisk på kroppen.

Helt siden jeg var 12 år har jeg levd med angst og dødsangst. Det siste er bakgrunnen for det første. For en del år siden så jeg et TV-program om sangerinnen Eva Cassidy som fikk kreft i hoften og døde. Jeg forsto i etterkant at jeg ikke burde sett dette programmet, men så gjorde jeg det likevel. Ofte kommer de fysiske symptomene en god stund etter «opplevelsen», men de kommer. Det tok en måneds tid før jeg fikk store smerter i hoften. Jeg hadde kontor i byen på den tiden, men jeg vred meg i kontorstolen for å få bukt med smertene. Umiddelbart kom angsten og tanken på det som ble Eva Cassidys skjebne. Dette ble så ille at jeg fikk problemer med å sitte i det hele tatt. Angsten tiltok og siden jeg ikke går til legen for å ta prøver måtte jeg ta tida til hjelp. Slik har det vært med alle symptomer. Man forbinder hypokondri med innbilt syke, men i mitt tilfelle har jeg fått fysiske symptomer mange ganger. Bare tida leger, tida kan gå fort men også veldig sent.

Jeg kan ikke bestemme dette selv. Jeg kan tilsynelatende jage bort tankene, eller forsøke å overse dem, men når de kroppslige symptomene kommer går jeg inn i en tid der jeg har mest lyst til å isolere meg, gjemme meg bort så ikke andre skal se meg. I denne tida lever jeg faktisk helt normalt hjemme, der kun kjæresten min får ta del i det jeg sliter med. Men innvendig er det er kaos av nerver og angst. Da jeg for noen år siden leste i ei avis om symptomer på prostatakreft og diabetes begynte jeg å gå på do hele tiden. Hvis du tenker på at du må på do, så må du og snart styrer det hele tilværelsen. En annen gang leste jeg om tarmkreft og fikk problemer med magen.

I mange år måtte jeg kjenne min egen puls for å kontrollere at alt var greit. Jeg holdt hånda på brystet og lyttet som en tvangstanke det er umulig å bli kvitt. Dette startet fordi jeg alltid gikk med tett nese. Hva skjer når du går på den måten? Alt av muskler spenner seg, nakken spenner seg og til slutt kortpuster du stakkato.

Hva som til enhver tid er problemet handler om symptomene.

Hvordan oppstår det? Det har jeg hatt mange teorier om, men livskriser er en faktor som skaper angst. Nå er det ikke alle som har livskrisen sklidd utover helsider i lokalavisen, det gjør det selvsagt ikke bedre. Men det motsatte kan også skje. Jeg har vært opphengt i «skjebnen» og har opplevd at skjebnen finnes, selv om Wilhelmsen hardnakket forteller at den ikke finnes.

Når jeg gifter meg kan jeg tenke at kanskje blir jeg syk siden jeg nå ikke er alene lenger. På samme måte er jeg sikker på at hun jeg var sammen med da jeg mistet faren min dukket opp fordi jeg ikke skulle gå alene gjennom en livskrise.

Denne tankegangen er destruerende. Uansett hva som skjer, så skaper det angst.

Heldigvis har jeg i dag en kone som ikke har snev av sånne bekymringer. Hun er like rolig og tilsynelatende like ubekymret som før, det burde roet meg. Men jeg kan fortsatt tenke at hun er så rolig nettopp for å kunne takle det som skjer med meg.

I denne tida med negativ fokus i media og usikkerhet rundt Protestfestivalen hadde jeg ikke klart meg uten henne.

Nå for tida er jeg overmannet av angst på ny, noe fornuften i meg setter i sammenheng med livskrisen jeg nå går igjennom. Det verker i ledd, hele tiden på forskjellige steder. I det jeg begynte å fokusere på det ble det verre, mye verre. Når jeg glemmer det merker jeg ikke noe.

Til tross for at jeg kan vri tankene over på at dette er et kjent mønster, så kommer jeg hele tiden til kort mot demonen som visker inn i øret mitt, «tenk om det er noe farlig?»

Nei, jeg går ikke til legen og tar prøver. Der er jeg like låst som jeg alltid har vært i et badebasseng når det kommer til å trekke opp beina fra bunngulvet.

Jeg har funnet ut at pietismen på Sørlandet på 60- og 70-tallet antakelig har hatt en betydning, spesielt det som omhandler skjebnen. I mange år tok jeg avstand fra kristendom fordi jeg ikke ville bli «tatt hjem» eller bli utsatt for at «det var nok meningen». I hjemmet vårt fantes ikke disse tankene, men de fantes overalt i samfunnet. Jeg fant det tryggest å holde meg langt unna kristendom. Det endret seg da jeg på 80-tallet støtte på trosbevegelsen der læren var det motsatte.

I dag lever jeg to forskjellige liv. Utad når jeg er i media eller snakker med folk kan man få inntrykk av en person som kan snakke for seg, er selvsikker og sterk.  Jeg klarer å holde fasaden. Når jeg rammes av akutt angst er jeg veldig glad for at jeg kan trekke meg tilbake, gå en tur i skogen eller snakke om det med kjæresten min. Det har jeg kunnet fordi jeg bestemmer over min egen tid.

Jeg har hatt enorm hjelp av engasjementet mitt i Protestfestivalen som har vært så meningsfylt at det har drevet meg fremover, ikke bakover.

Her forleden tenkte jeg på alle de som alltid har hatt et trygt og godt liv, med helse, god jobb, sikker inntekt og familie uten de store hverdagsbekymringer. Jeg tenkte på at de må jo være sikret et langt og godt liv, men så vet jeg at Wilhelmsen har rett i noe annet. Det meste som skjer er tilfeldigheter.

Jeg vet at mange av oss har våre demoner. Jeg er ikke alene.

Når man går fra livskrise til livskrise, fra angst til angst, kan man stille spørsmål med meningen med livet. Det spørsmålet stiller jeg meg hele tiden.

Ylva Eggehorn beskriver angsten i diktet «orkanens øye»:

«Det er livsfarlig
absolutt livsfarlig
å bøye seg ut.
Maleriene holder på å trenge ut
av sine rammer:
Kartene stemmer ikke: Elvene
synes alltid å renne i feil retning
grenser flyttes.
Ingenting hviler,
din elskedes ansikt eldes
mens du ennå kysser henne for første gang.
Skogene vokser, mumlende
og tynnes ut, omgrupperer seg
Viker til side for de nye veiene.
Veiene er stadig på vandring
uten å røre seg av flekken.
Orkanens øye blunker
sakte som om det fantes en hemmelighet»

Diktet minner meg om noe jeg selv skrev da jeg mistet faren min. Jeg har innsett at livet aldri kommer til å bli noen dans på roser, men har lært meg kunsten å nyte dagene.

Jeg tror det handler om å ta vare på øyeblikket, om kjærlighet, om å drives fremover av en mening der du er, for meg ikke minst i arbeidet med å lage Protestfestivalen. Jeg tror på åpenhet, ærlighet og at ethvert menneske får lov til å være seg selv, ikke bli tvunget inn i noe eller noens. Jeg tror på livet, på den gode tåren i øyekroken når datteren min ser på meg med de store blå øynene, eller på gleden når sønnen min har vunnet en fotballkamp.  Jeg tror på den lune vinden om våren, alt livet som våkner når vinteren har ryddet seg bort. Jeg har tvilt meg til at Gud finnes, at livet ikke er meningsløst, at de gamle som er borte skal få treffe de unge som lever i dag.

Ja, jeg tror det finnes en hemmelighet i orkanens øye.

I natt så Jeg filmen «Irrational man». Filmen handler om en mann (Joaquin Phoenix) som befinner seg i eksistensiell krise. Han finner først en mening med livet når han gjør en irrasjonell handling.

Hvis vi ser bort ifra galskapen i det han bedriver kjenner jeg meg ofte igjen i den irrasjonelle mannen, en slags Obstfelder som ikke klarer å få kabalen som heter livet til å gå opp.

I de siste sytten årene har jeg funnet mening i å lage Protestfestivalen. Det har gitt en mening å slippe til annerledestenkende i forskjellige settinger. Sette opp annerledes tema til diskusjon.  Høyst sannsynlig fordi jeg er en av disse annerledestenkende. Jeg trives ikke med tida vi befinner oss i, der mer og mer av samfunnet preges av flokktenkning, der urettferdigheten så langt i min tid etter mitt syn aldri har vært større. Det gis ikke rom for annerledestenkende og de vi før så på som «originaler» er omtrent utryddet fra samfunnet. De få som finnes er så sjeldne at det lages dokumentarfilmer om dem. Men jeg spør meg selv hele tiden, er vi ikke alle «originaler»? Vi er 5.2 millioner nordmenn, men ikke en av oss er like.

Det finnes en «ordentlighet» det stinker av, for bak fasadene finner vi folk som har sine demoner eller sine svake sider. Jo lenger man har levd, jo mer erfarer man det.

Vi har formet regelverk som vi forholder oss til så slavisk at vi blir bundet og mistrives. På mange måter er vi blitt slaver under våre egne regler.

I forbindelse med at Therese Johaug er tatt for doping for å ha brukt en ulovlig leppekrem kommer dette mer frem til overflaten. Enhver med litt forstand forstår hvor galt det er blitt når den mest hardtarbeidende langrennsløperen kan få ødelagt hele karrieren på grunn av en krem mot blodige lepper. Det er vel ingen som ikke forstår at en leppekrem ikke er prestasjonsfremmende. Det kan nesten se ut som man må være utdannet lege for å bli toppidrettsutøver, for det hjelper jo ikke at legen påtar seg skylda.

Man kan spørre seg om kunstnere som stadig går konkurs bør ha krav på statlig betalte regnskapsførere fordi de ikke forstår seg på regnskap. Jeg gjorde et forsøk på å hjelpe avdøde Kenneth Sivertsen med å lage en kunstnerorganisasjon om det en gang.

Frihet er nøkkelen til trivsel, men det kan virke som vi har besudlet trivselen med å forholde oss så slavisk til våre egne regler at vi er i ferd med å utvikle angst og mistrivsel.

I mine øyne er vi nådd et bunnivå, blitt utrolig små, omtrent som små hissige lemen.

I en dokumentar av Michael Moore oppsøker den kjente dokumentarskaperen den finske skolen for å finne ut hvorfor Finland har verdens beste skole. Svaret han får er oppsiktsvekkende. Ingen hjemmelekser. Elevene blir oppfordret til å klatre i trærne i skoletida. Her i Norge imponeres vi av den finske skolen men vender det døve øret til svaret om hvorfor de lykkes. I stedet fortsetter vi å fundere på hvorfor så mange mistrives på skolen og dropper ut.

NAV får det til å kaldt nedover ryggen på mange, for her snakker vi om systemer som ikke tar høyde for at alle mennesker er unike. Mange roper om umenneskelighet. Det blir noe tragisk over et system der folk som mangler et bein eller skal dø må sende inn meldekort. Hvis du er kommet i en fortvilet situasjon uten jobb må du ta den tunge veien til det lokale NAV-kontoret der det første du møter er vakter i uniformer som ser ut som bodybuildere, og et skjemavelde som gir deg resept på antidepressiva.

Små marginer bestemmer om du havner på innsida eller utenfor. Du må rett og slett følge med på alt du foretar deg, ellers risikerer du en krise som den Therese nå opplever.

Jeg savner «skjønn». Ingen er feilfrie og livet kan til tider føles meningsløst nok fra før om ikke samfunnet vi ufrivillig er havnet inn i skal gjøre det enda verre.

Dikteren Einar Skjæraasen sa det så treffende i diktet «Du ska itte trø i graset»:

«Du ska sjå deg for og akte / alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en, / du treng sjøl en storebror.»

I sytten år har jeg arrangert Protestfestivalen. Før det drev jeg med nærradio, med å skrive bøker, artikler og arrangere andre festivaler. Sist jeg hadde en såkalt vanlig jobb var på 80-tallet. Det begynner å bli en stund siden.

I Protestfestivalen har vi diskutert utallige tema som i ytterste konsekvens handler om enkeltskjebner eller organisasjoner som utsettes for lite skjønn. Det være seg i barnevernet, i møte med politikere, i møte med byråkratiet, systemet, i det som berører de mest ressurssvake, i helsevesenet og i kirken.

Lyrikeren Halvor Roll beskrev det så treffende med at «det nytter ikke å snakke en mappe til fornuft».

Det virker rart at vi er blitt et samfunn med svart-hvitt tenkning, samtidig som vi elsker å vise oss frem i regnbuens farger.

Den danske forfatteren Claus Beck-Nilsen forsøkte i 2001 å melde seg ut av samfunnet ved å erklære seg selv for død. Det viste seg å ikke være så enkelt. Man kan ikke bare fjerne et personnummer når man er så heldig eller uheldig å vandre rundt her på jorda.

I dag sitter jeg alene igjen i ledelsen av Protestfestivalen. Det gir ingen hensikt å forklare hvorfor det ble slik, men skal man ha med seg folk i det man tror på må det ha en oppbyggende effekt og helt sentralt i noe som trenger ny kapital er det å få inn ny kapital.

Jeg tror aldri jeg har vært så langt nede som de månedene det siste styret satt med makten. Når jeg i dag står på bar bakke er det utfordringer som kan virke håpløse og umulige, men jeg føler likevel en slags lettelse, en frihet og at jeg ikke er bundet på en viktig måte. Må festivalen legges ned skjer det etter en vellykket festival.

Sannsynligheten for at det blir flere festivaler er ikke stor, men det har jeg sagt mange ganger. Jeg vet at jeg er avhengig av at folk vil bidra. Da Kai Erland og jeg startet opp i 2000 ønsket vi ikke å kalle oss verken stiftelse, ansvarlig selskap, aksjeselskap eller noe annet, bare Protestfestivalen.

Lover og regler vil det annerledes. Det passer ikke så godt for en fri bevegelse som må ha det frie ordet, den løse snippen og den uavhengige statusen det er å lage noe sånt. «Protestfestivalen skal lugge litt,» sa Kristian Hagestad til krs247.no for en stund siden. Han har vært med nesten fra starten. Det er som med kunst, den er vanskelig å skape hvis den har for mange bindinger. Man kan ikke produsere kreativitet, men kreativitet kan skape mye.

Jeg er nok den irrasjonelle mannen som forsøker å holde fast i samfunnet, fordi jeg ikke har noe valg. Man har familie, man har hus og hjem og mye som må være system på, men jeg mistrives med utviklingen at det skal være bånd og system på den frie tanke. Men også med at man skal bli tvunget til å gå rundt å drive dank fremfor å gjøre noe nyttig.

Gjennom Protestfestivalen har jeg møtt systemet og den absurde korrekthet. Jeg har hørt historiene, lest fortvilelsen i ansikter, forstått desperasjonen og sett mange skjebner. Men jeg har også sett de som har trosset svart-hvitt tenkningen og brutt med A4-samfunnet, som billedkunstneren og bohemen Laurie Grundt (93).

«Ideen til Protestfestivalen er helt genial», sa han i 2005.
Protestfestivalen bør få holde på, mener jeg. Og mange med meg.

Jeg befinner meg i eksistensiell krise. Det handler om meningen med livet, meningen med døden, meningen med hvorfor vi er her og meningen med å bo i et vellykket land som Norge.

Perfekte mennesker finnes ikke, slik Chip Taylor synger i «F**k All The Perfect People».

Heldigvis har jeg sett at de finnes.  Jeg er omgitt av perfekte mennesker i mitt hus, så kanskje jeg bare skal holde meg her.