Sosiale medier, slike som Facebook og Twitter, er ikke en forminskning av behovet for Protestfestivalen, slik kulturredaktør Karen Blågestad i Fædrelandsvennen hevdet i en debatt om festivalen på NRK i sommer. Tvert imot, jeg vil hevde behovet aldri har vært større.

Når kulturminister Linda Helleland stiller opp til debatt om ytringsfrihet 31. oktober skyldes det at sosiale medier opptrer som redaktør. Styreleder i Norsk redaktørforening Harald Stanghelle har invitert til debatten. Med stigende uro ser norske medier på at til og med de blir kneblet, selv om vi må være klar over at også de i like stor grad knebler andre.

I Vårt Land skriver redaktør Erling Rimehaug at «internett og sosiale medier har tatt fra redaktørene makten. Dermed forsvinner også redaktøransvaret».

Ja, for avisredaktører har makt, såpass makt at de kan la være å skrive om det de ikke ønsker å skrive om. Men det er også alvorlig at de er fratatt makten, fordi redaktørene skal ivareta ytringsfriheten.

Protestfestivalen er en knøttliten aktør i det rommet som omfatter ytringsfrihet, men like fullt en viktig aktør fordi festivalen er så alene i Norden om det den driver med.

«En protest mot apati og likegyldighet» har vært mottoet for festivalen helt fra starten for 16 år siden. Når Protestfestivalen inviterer til tema eller inviterer gjester som ikke ellers inviteres til debatter og samtaler, er det nettopp for å skape et utvidet debattnivå. Derfor har deltakerne blitt særlig glad i «den lille festivalen med de store spørsmålene».

Når behovet er så stort, er det derfor tragisk at regjeringen overser at statsstøtten til festivalen er tatt fra dem, det attpåtil ved et «arbeidsuhell» de selv ikke har maktet å gjøre noe med.

Det er grunnen til at nesten 50 samfunnsaktører i sommer tok til orde for at festivalen må tilbake på statsbudsjettet. Harald Stanghelle, selv styreleder i redaktørforeningen, skriver i årets festivalmagasin om at «det er så mye av det som skjer i Norge som er sydd over den samme lesten. Variasjon, selvfølgelig, men likevel er det en undertone av konformitet vi føler. Protestfestivalen utfordrer nettopp dette».

I sin kommentar nevner Stanghelle hvorfor Erik Bye engasjerte seg så sterkt i festivalen:

«I Protestfestivalen så han den levende uro og kreative tvil. En slags uryddig oase av meninger, debatt og temaer som slett ikke har for mange arenaer å møtes på» Videre skriver Harald Stanghelle:

«Og nettopp her ligger Protestfestivalens store verdi. Den legger seg på tvers der så mye annet går i takt. Den insisterer på de kontrære møtene med de usannsynlige temaene. Og den røsker og drar i det likegyldige og det selvtilfredse. Derfor er den så viktig. Og derfor må den leve videre!»

Blant 46 underskrivere til oppropet i sommer finner vi bl.a. forfatterne Edvard Hoem og Jon Michelet, redaktørene Erling Rimehaug og Vebjørn Selbekk, professorene Mads Gilbert, Arild Linneberg, Ingvard Wilhelmsen og Steinar Westin, biskopene Per Arne Dahl og Stein Reinertsen og artistene Jahn Teigen og Mari Boine.

Internasjonalt har den også blitt lagt merke til. Kris Kristofferson som mottok Erik Byes minnepris på festivalen i år har to ganger holdt støttekonserter. «Kampen mot apati er like viktig i Norge som i mitt eget land,» uttalte han som begrunnelse for å stille opp i 2004. Fjorårets mottaker Bob Geldof mente vi måtte få festivalen ut til resten av verden.

Mediebedrifter skal ha en nøytral posisjon i forhold til det som formidles. De skal speile det som rører seg i samfunnet. De fleste seriøse mediebedrifter er flinke til å overholde nøytraliteten, men det gjelder ikke alle og har ikke alltid vært slik. Det gjør Protestfestivalen enda viktigere.

Da Fædrelandsvennen ble stiftet av Petrus Emilius Johanssen og Ole Christian Tangen i 1875 var den en avis for partiet Venstre. Stavanger Aftenblad ble grunnlagt i 1893 av presten og Venstremannen Lars Oftedal. Aftenposten var fra starten i 1860 en sjelden upolitisk avis, men fikk senere et konservativt preg.

Mye har endret seg bare siden tusenårsskiftet. På godt og vondt. Derfor er Protestfestivalen særdeles viktig fordi den sørger for direkte møter mellom mennesker og utvider horisonten til de fleste av oss.

Fordi vi tar opp tabubelagte temaer er det heller ikke uventet at vi også møter motbør enkelte steder.

Erik Bye sa i en tale til Protestfestivalen få uker før han døde at «makta til enhver tid være der under observasjon». Han ba oss innstendig om å «holde den gående».

Helt siden tusenårsskiftet har festivalen utfordret medier og makt ved å rive ned gjerder når vi har invitert alle slags mennesker til direktemøter med publikum. Festivalen har i disse årene fått stempel som alt fra kommunistisk raddis-festival til «kristen konservativ suppe».

Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse sa dette om festivalen:

«Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen i Kristiansand flytende i en tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på. Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige vilkår for avvikere, minoriteter og sta protestanter».

Derfor ber vi innstendig om at kulturminister Linda Helleland tar oss på alvor, selv om vi ikke «passer inn i båsene».

Fremveksten av sosiale medier styrker behovet for festivalen.

Kris Kristofferson har antakelig reddet livet mitt, opptil flere ganger. Det var først da jeg forsto at Leonard Cohen hadde rett at jeg klarte å famle meg videre. Det er et hull i alt, det er der lyset slipper inn.

Jeg var helgepappa, men Kristofferson var med meg hele tiden. Når barnet mitt var hos meg var det for så kort tid at jeg bare grudde meg til han skulle dra igjen. Når han ikke var hos meg ble savnet så intenst at jeg ble deprimert. Ikke fikk jeg jobb og ikke fikset jeg å jobbe. Hybelen jeg leide var uten strøm i perioder fordi jeg ikke hadde betalt regninga. I denne helsvarte perioden av livet var det jeg for alvor livnærte meg på sangene til Kris Kristofferson.

I disse sangene, skrevet uten klisjeer i et poetisk språk fremført av en røst som virket å ha levd hvert eneste åndedrag av det han presset frem, fant jeg for første gang ut at jeg ikke var alene i denne verden.

Så var det alle pubturene, der jeg alltid snublet sammen med han samme fulle kompisen som kunne alle Kris-sangene utenat. Vi sang om vi aldri hadde sunget før og glemte helt at vi var på leit. Da lyset kom på og vi ble jaget ut måtte vi innse at det blei ikke noe denne helgen heller.

Jeg fant ikke ho som skulle hjelpe meg gjennom natta. I stedet strødde jeg platene utover gulvet som spillkort. Jeg åpnet dem opp som barn åpner pakker og fordypet meg i tekstene før jeg sang videre til stemmen brast. Det var før Spotify, wifi og blåtann var påtenkt.

22.juni var det 80 år siden Kris Kristofferson ble født i Texas ved grensen til Mexico. En så høy alder hadde han aldri trodd han skulle oppnå. Men Herrens veier er uransakelige.

Den 24. juni arrangerte Protestfestivalen showseminaret «Hjelp meg gjennom natta – sangene til Kris Kristofferson» på Håndverkeren i Kristiansand. Den 5. september deler festivalen ut Erik Byes minnepris til nettopp Kristofferson. At han nå får Erik Byes minnepris er helt naturlig. I min bok «Kris Kristofferson – Dikter. Drømmer. Lærer. Løgner» (2001) definerte jeg Kristofferson som USAs Erik Bye og Erik Bye som Norges Kris Kristofferson.  Nå står Kris igjen alene, fjellstøtt, men med sviktende hukommelse.

Men Kris er ikke lenger i stand til å gjøre større intervjuer, men sangene sitter støpt. Derfor legger han ut på en omfattende turné i Norden i september. 80-åringen har hatt et tøft år etter å ha sett flere av vennene sine bli begravd; Sist Muhammad Ali.

Hva er det med denne fyren som har laget tidenes sang om å være fyllesyk men som også skrev en av de mest inderlige kjærlighetsvisene til Jesus? I et notat til sangen Burden Of Freedom» skrev han:
«Jeg kan se hvordan hele mitt liv blir som en kamp for personlig frihet – frihet til å ytre seg. Og jeg har kommet meg ut av flere såkalte «trygge» liv som ble programmert for meg av andre og i hvert tilfelle – når jeg kom meg ut av det – var følelsen som et fritt fall, og litt skremmende. Alt dette handlet om å tillate meg å være den jeg var og skulle være, og jeg tror det er en kamp for hver og en av oss». Han har flere ganger nevnt at tar du bort «freedom» og «rainbow» fra sangene hans, sitter en igjen med nesten ingenting.

I motsetning til sine forbilder Johnny Cash og Bob Dylan har Kris en respektabel utdannelse. Få andre i musikkbransjen kan vise til noe lignende. Han tok mastergrad i litteratur på romantikeren og mystikeren William Blake (1757-1827). Han var kaptein i hæren, hadde tatt helikoptersertifikat og skulle bli lærer på militærakademiet West Point. Han var klar for Vietnam.  I 1965 fant han at det ikke var militæret han ville bruke livet til. Han sa opp alt og dro med seg kone og to barn til Nashville for å bli låtskriver. Ekteskapet kunne ikke vare. Kona så på låtsnekring som tidsfordriv, hun forsvant ut døra og delstaten med barna. Kris satt alene igjen, avhengig av halvannen flasker whisky daglig.

Han kom til Nashville, flere trodde han hadde rota seg bort på veien til Woodstock. Hippier passet ikke inn i den konservative delstaten Tennessee. Kristoffersons mest kjente strofe handler om frihet. Når Janis Joplin spilte inn «Me And Bobby McGee» lød ei av linjene, «frihet er bare et annet ord for å ikke ha mer å tape». Han skrev linjen av egen erfaring, men ante ikke at den skulle bli et av hippiebevegelsens mantra.

Da Bob Dylan spilte inn ett av tidenes album «Blonde On Blonde» var Kris én av de få som slapp inn gjennom dørene. Han var vaktmester på huset, men tok seg også strøjobber som bartender og helikopterpilot. Sistnevnte skulle gi han en gyllen mulighet. En søndag før barene åpnet, landet han helikopteret i hagen hos Johnny Cash. Målet var å overlevere noen av sangene sine. Cash hadde sin egen versjon av hendelsen. Men historien er sann, bekreftet overfor meg. Og han var ikke full i helikopteret.

I 1970 klatret Johnny Cash til topps på listene med Kris sin tekst «Sunday Mornin’ Comin’ Down», kåret til årets låt. Sammi Smith gikk til topps med hans «Help Me Make It Through The Night», Ray Price med «For The Good Times» og til slutt Janis Joplin med «Me And Bobby McGee». «Hobbyen» hadde ført Kris til stjernene. I følge Kris selv hadde han ikke trengt å gjøre en eneste arbeidsøkt mer resten av livet. Senere ble sanger signert Kris fremført av andre verdensartister, fra Elvis Presley til Frank Sinatra, nevnte Joplin og Cash, Bob Dylan og Jerry Lee Lewis.

Kris har spilt i mer enn hundre filmer, med «A Star Is Born» (med Barbra Streisand) og Blade-filmene (med Wesley Snipes) som de mest kjente. Han er av svensk avstamning. Men det er knapt noen som kler roller i amerikanske westernfilmer bedre enn Kris Kristofferson.

Ifølge Kris selv har han arvet viljestyrken fra faren, general Henry Kristofferson. I sangen «The Heart» synger han at hvis noen behandler deg dårlig, på en måte du ikke fortjener, må du ta det som en mann. Hvis du lar dem herse med deg, ødelegger de deg. Rist av deg mens du kan, for det er hjertet som betyr noe, når alt kommer til alt! Budskapet er ikke ulikt det man finner i flere andre sanger, som i «To Beat the Devil», kanskje den kuleste sangen jeg vet om.

«Ingen lenker er sterkere enn trangen til frihet» er en linje hentet fra sangen «Third World Warrior». Han beskriver frihetsbehovet som en plikt mer enn et valg. Ingen amerikansk superstjerne har vært modigere i sine uttalelser enn Kris Kristofferson. Under Irak-krigen raste han mot Bush-administrasjonen. Det gjorde at han mistet platekontrakter og filmroller, og at managere har revet kontrakter i filler på grunn av hans politiske meninger. Men som han sier: «Hvis du støtter menneskerettigheter, er dette en plikt som kommer foran alt annet». Og han legger til at det ville ha vært et svik å ikke leve slik jeg har gjort.

Han engasjerte seg i Nicaragua og gav støtte til sandinistene. Han ble arrestert for å ha lenket seg mot prøvesprengninger med atomvåpen. Han engasjerte seg for palestinske skolebarn og de meksikanske dagarbeiderne. Han gikk inn i kampen for å få frigitt indianeraktivisten Leonard Peltier. Han skrev «Johnny Lobo» om vennen og indianeraktivisten John Trudell (1946-2015), som fikk hele familien utslettet i en mistenkelig brann. Han har deltatt i kampen mot landminer.

Kris har bidratt til flere album der menneskerettighetene står i sentrum. «Det burde være umoralsk å bombe folk tilbake til steinalderen» har han uttalt. Sanger som «They Killed Him», «Sandinista», «Don’t Let The Bastards (Get You Down», «The Circle», «Johnny Lobo» og «Broken Freedom Song» kan ikke defineres som særlig salgbare i USA.

Kris Kristofferson og jeg har overlevd flere tiår sammen, men det var først for tretten år siden jeg fikk muligheten til å bli bedre kjent med personen. Etter å ha tatt initiativ til «Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk», som VG slaktet og Kris elsket, har vi møttes mange ganger. Jeg kan nesten ikke fatte at han har giddet å ta seg flere turer til Kristiansand for å stille opp for Protestfestivalen.

På bursdagen hans har jeg en egen bursdag og feire, for jeg klarte det mesterstykket å få en sønn født på Kristoffersons bursdag i 2005.

De gangene jeg har fått lov å entre turnebussen sammen med mine barn, er vi blitt omsluttet av en kjærlighet man sjelden møter. Når den gamle cowboyen nå fyller 80 år, er det bare å bøye seg i støvet fra de gamle westernfilmene. Han sa om vennen Johnny Cash at «maybe he is the father of our country». Jeg tror dette like gjerne kan sies om Kris Kristofferson selv.

Publ. VG, 22.6.16

Hvis man snyter på skatten, eller gjør andre synder som Staten mener er ulovlig, da forventer de at det ryddes opp i dette straks. Straff hører med, hvis man blir tatt. Men om Staten gjør en feil eller en tabbe er det ingen som krever at de rydder opp etter seg. Staten er nemlig et flerhodet troll, som på den måten kan frasi seg ansvaret, eller skyve det over på andre.

Omtrent sånn er den situasjonen Protestfestivalen nå er havnet i. Om tre ukers tid lanseres årets festivalprogram som vil inneholde viktige tema som ulikhet, skam og ondskap men som i tillegg byr på internasjonale kapasiteter. Festivalen 5. – 11. september setter viktige tema på agendaen, enkelte tema mange nok helst ikke vil vi skal snakke om. Festivalen har et nytt styre, nytt råd og så for seg en spennende fremtid foran seg.

Budsjettet for en ukes festival med 50-100 meningsytrere på gjestelista er cirka 1.5 mill., omtrent det samme Alicia Keys tok i honorar på Quartfestivalen for mer enn ti år siden.

Protestfestivalen deler ut Erik Byes minnepris. Før sin død ba kjempen oss innstendig om å holde festivalen gående og appellerte til makter og myndigheter.Bob Geldof sa i fjor at Protestfestivalen måtte ut til resten av verden. Kris Kristofferson har uttalt at kampen mot apati er årsaken til at han støtter festivalen. I år er han høyst sannsynlig tilbake i en alder av 80 år.

I to år har festivalen kjempet for sin eksistens, det er ikke første gang det skjer. Det som er nytt denne gang er at en tvist mellom regjeringen og kulturrådet har forårsaket kampen for fortsatt opprettholdelse.

La oss gå femten år tilbake i tid. Jon Lilletun som satt på Stortinget for KrF forsto ikke hvorfor Protestfestivalen skulle falle mellom alle stoler i Kulturrådet. Hvis ikke kulturrådet vil være lempelige så får vi endre reglene i kulturrådet, mente han. Omtrent på samme tid forsøkte Erik Bye og skuespillerne Ellen Horn og Lars Andreas Larssen å snakke Kulturrådet til fornuft.

I flere år kom vi ingen vei noen steder fordi vi rett og slett var for nyskapende. Statlige organ er glad for nyskaping innen kunst, musikk og litteratur, men nyskapende festivaler gjør at de flakker med blikket og ikke helt vet hva de skal gjøre.

KrF skaffet festivalen statsstøtte gjennom en frivillighetspakke, en avtale mellom regjeringen Stoltenberg og partiet Kristelig Folkeparti. Men for tre år siden ble vi intetanende flyttet av samme regjering fra statsbudsjettet til Kulturrådet. Fortsatt fikk vi støtte ved å sende årlige søknader, men så skjedde det noe nytt. Den nye regjeringen Solberg fant ut at post 56 skulle slettes. Alt som lå under den posten ble flyttet til en annen post. Da jeg tidlig i fjor hadde møte med leder for kulturkomiteen i Stortinget Svein Harberg innrømmet han tabben.

Det som ble skjebnesvangert for Protestfestivalen var igjen at den var nyskapende, selv om den hadde eksistert i mange år. Festivalen havner under en post for musikkfestivaler, noe vi aldri har utgitt oss for å være.

Etter et møte med Kulturrådet var vi enige om at festivalen ikke hørte hjemme der og måtte tilbake til statsbudsjettet. Høyre vil ikke ha festivaler på statsbudsjettet, men mente på sin side at Kulturrådet burde være mer romslige. Etter dette begynte en lang runde med møter og brev frem og tilbake der regjeringspartiet skyldte på Kulturrådet og vice versa.

I 2015 skiltes Kulturrådet og festivalen som venner. Vi fikk 100.000 for tort og svie og var enige om at vi ikke kunne søke midler mer derfra. Etter å ha spurt leder av kulturkomiteen på Stortinget, Svein Harberg fra regjeringspartiet Høyre, fikk vi til svar å søke Kulturdepartementet direkte i 2016.

Som sagt, så gjort. Nylig kom avslaget fra kulturdepartementet. Man kan bare søke om man er «en profesjonell kunst- og kulturvirksomhet med minst ett fast lønnet årsverk». Når vi beveger oss i grenseland for hva som er kunst og kultur med fokus på debatter, er avslaget veldig likt slik det var de første årene vi søkte Kulturrådet.

Det er en spesiell situasjon festivalen befinner seg i med støtte fra kommune, fylke, Stiftelsen Fritt Ord og fra det lokale næringslivet, men altså uten støtte fra regjeringen og Staten.

Da vi først fikk statsstøtte for ti år siden het det at vi måtte ha lokal forankring for å få statlig støtte. Nå er det motsatt. Vi har all annen støtte, men ikke lenger statlig.

Alle andre instanser enn kulturdepartementet og Kulturrådet har rom for at festivalen får støtte. I forhold til næringslivet er det ikke så enkelt, da en festival som Protestfestivalen som skal provosere og utfordre, samt har «protest» i navnet ikke er et direkte yndet sponsorobjekt. Aktører fra næringslivet som allerede sponser festivalen gjør det ikke for å få noe igjen, men fordi de mener festivalen er viktig.

Investor Kurt Mosvold som har forsøkt å få med andre næringslivsfolk i årevis sier blant annet dette:

«Protestfestivalen er viktig! Først og fremst fordi den tar tak i en av de største utfordringer i vår tid, nemlig likegyldighet. Festivalens tematiske uforutsigbarhet kan være krevende, men det er samtidig det som gjør den så spesiell, annerledes og befriende»

Flere ganger har den amerikanske superstjernen Kris Kristofferson holdt støttekonserter for festivalen, mens den nye norske Høyrestyrte regjeringen som lovet økt støtte før de overtok nå ser ut til å bidra sterkt til å legge den ned.

At systemer kan være tungrodde og regelverk firkanta har vi sett mange eksempler på de siste årene, spesielt de som har vært inn under NAV.

Når Staten ved regjeringen gjør feil og ikke retter opp i feilen er det den skadelidende som må blø og dø, helt motsatt av hva som skjer hvis du som enkeltperson gjør en feil overfor Staten.

Dikteren Halvor Roll (1929-2008) kjempet en annen kamp mot system og byråkrati på 70-tallet som lett kan gi assosiasjoner til den kampen den lille festival fører i dag. Han skriver i et dikt om at «Makthaverne har vært der og satt opp lapper. Nå er alt arkivert, bråkmakerstemplet lagt på plass i skuffen, de usynlige represaliene gjennomført, saksbehandlerne gått hjem». I et annet dikt skriver han:

I to år kjempet jeg mot byråkratiet
Det eneste jeg oppnådde
var å ødelegge meg selv.
Jeg trodde jeg kunne
snakke et skap til fornuft
eller appellere til en mappes
samvittighet.