Når regnet har lagt et mørkt teppe over våren er det heldigvis ikke bare tid for å sitte å vente på lysere tider. Sommeren er allerede i emning. Den vil beseire våren, slik våren beseiret vinteren.

Hodet mitt er så stappet med tanker at det ikke er plass til nye tanker og det er litt dumt, for som med alt i livet, trenger også tankene fornying. Akkurat nå er jeg en «Worried Man» som Johnny Cash sang, men jeg er vel så mye de menn Barry White sang om, med atskillig mer lystige og sprelske tanker i meg. Jeg er som Kris Kristofferson synger «en vandrende selvmotsigelse».

Akkurat nå funderer jeg på de enorme økonomiske utfordringene i Protestfestivalen, som tross alt er livsverket mitt, store deler av livet mitt og jobben min. Det er 10 dager siden jeg skulle hatt lønn, men verre er det med alt det andre som må ordnes opp i for at vi skal komme i mål den 11. september. Men det har alltid ordnet seg av en eller annen uforklarlig grunn. Protestfestivalen kommer til å bli arrangert for 17. gang, ellers vil alt som har skjedd de siste åra være et ras av fornærmelser. Jeg tror på merkelig vis at selv uten at min tro på bønner er særlig å skryte av er jeg blitt overbevist om at min fars bønner fremdeles virker.

Mye fyller opp hodet i disse dager. Hvem skal åpne? Hvem skal snakke om ondskapens sirkel? Hvem skal lede den siste debatten? Hvem får minneprisen? Hvem skal synge? Jeg plages også med min egen psyke, med å eldes og redselen for å bli syk, med hus og hjem og med irritabel tarm.

Men så har jeg de andre, mer hyggelige tingene. Denne sommeren skal jeg gifte meg i landet til to av mine helter, Juha Mieto og Tove Janssons Snusmumrikken.  Jeg skal frakte alle de tre barna mine til Vaasa, kjøre en halvtime til mot en liten bygd med en butikk og en kirke fra 1825. Noen av mine venner kommer med på denne reisen og resten samles til fest på Odderøya i august. Tenk det, jeg skal gifte meg og på bryllupsreise etter de harde åra jeg aldri hadde trodd jeg skulle overleve. Jeg som er så lite bereist, jeg med alle mine angster og fobier som aldri vil slippe taket.

En typisk tanke når alt går så godt er denne: Når kommer nedturen?

Midt i alt dette plages jeg altså med hvorfor jeg plages så mye når alt er så greit. Ja, bortsett fra uroen rundt det opplagte.

Jeg skal gifte meg med bare de nærmeste til stede, før vi skal spise på den gamle herregården der det finske nasjonalikonet Jean Sibelius giftet seg sommeren 1892. Lørdagen blir det grillfest med finske venner hos kommende svigermor, bare en liten joggetur unna herregården.

Jeg giftet meg første gang i sjømannskirken i Hamburg sommeren 2003. Før det fikk jeg en sønn med min første store kjærlighet og på sett og vis var jeg gift da også selv om vi aldri kom oss til kirken. Hvis jeg regner dette inn blir dette altså mitt 3. ekteskap.

I miljøet jeg vokste opp i på Sørlandet var det tabu å skille seg og i alle fall gifte seg på nytt. Det var noe man kunne gjøre hvis ektefellen vandret heden. Vi var nesten de eneste med skilte foreldre. Jeg var 11 år og året var 1974.

Hverken min far eller min mor giftet seg igjen. Min far som var dypt troende var imot å skille seg og forsonet med å leve resten av livet alene.

Kvinnene som hadde barn med flere var selve skrekkeksempelet utover 80-tallet. De var billige, lette på tråden og jeg kan tenke meg at all sladringen og de nedlatende kommentarene om disse kvinnene ikke var så mye bedre enn det var på 1800-tallet, når barna som ble født av alenemødre ble kalt for «uekte barn». Jeg hadde den samme nedlatende holdningen som alle andre. Det gjaldt i mindre grad også mot de som var skilt. Det var noe lettere å være omgift mann.

Vi ble hakkekyllingene der vi bodde, fordi faren min ikke bodde der fra midten av 70-tallet. Når min mor traff menn skjelte jeg henne ut og fikk til svar at «bare vent til du selv blir skilt».

Aldri i livet om jeg skulle bli skilt og gi henne rett. Derfor var jeg livredd for å binde meg før jeg altså falt pladask og fant den store kjærligheten sommeren 1990.

Jeg var 27 år da og mer enn moden nok.

Når jeg så gikk igjennom min «helfrelste» periode fra midten av 80-tallet fikk vi i tillegg vite i klartekst at å skille seg er synd. Å gifte seg på nytt er dobbelsynd. Det å leve som samboer var en form for trippelsynd. Alt var synd, bortsett fra å forbli gift, noe man jo ikke alltid kan bestemme selv.

Ja helt fra jeg var barn var det sånn på Sørlandet at man ikke kunne skille seg og hvis man gjorde det måtte man forbli alene.

Nå skal jeg altså gifte meg for 2. eller 3. gang, alt ettersom. Spørsmålene er mange. Men jeg overser dem alle, for livet er for kort til å ikke satse på kjærligheten. Bibelens budskap handler jo om kjærlighet.

For livet er komplisert, livet er uforutsigbart og hvis det finnes en Gud der ute, noe jeg har fått erfart mye bevis på de siste åra, ja så hyller han kjærligheten også mellom mennesker.

Erik Bye har en prisbelønt vise som heter «Når Regnet en gang kommer», med en av de sterkeste tekstene jeg hører og en av de fineste visene jeg vet om. Når visa vant Edvard-prisen som beste sangtekst var begrunnelsen at det var ei klassisk historie om kjærlighet, om to elskende som ikke kan få hverandre på grunn av ytre omstendigheter – i det tilfelle en sandstorm i Kalahariørkenen. Erik Bye sprenger de konkrete rammene for denne enkle situasjonen og gir oss en tekst som forteller om et universalt håp som lever i mennesket og naturen. Resultatet et sterkt gripende, både som realistisk handling og som metafor.

Når vi trer inn i kirken denne torsdagen i juli så er det med stor tro på at dette skal vare resten av livet. Regnet er falt over byen når jeg sitter og skriver dette. Tåken har tatt utsikten, men når jeg venter på sola er det andre som venter på regnet. Sånn er livet. Vi må gripe de mulighetene vi har og glede oss over dagen og kjærligheten.

Når Erik Bye på sine eldre dager sang med sin sprukne røst brister lett min egen stemme når jeg forsøker å avslutte visa hans:

Da skal vi møtes, vi to,
Med latter, sang og kyss,
Så våre sprukne lepper
Brister og blør.
Og vi skal rope
Til mennesker, vekster og dyr:
Se! Også vår kjærlighet lever.

TV-serien «Skam» stakk av med flere priser under Gullruten i går kveld. Ifølge Marie L. Kleve i avisen Dagbladet er serien «noe av det beste som har vært laget for norsk tv-drama noensinne». Serien er nok først og fremst beregnet på tenåringer og det forklarer vel hvorfor jeg aldri har sett på serien.

Fædrelandsvennen har en serie hvor de utfordrer folk til fortelle om en tabbe de har gjort. Det er også en form for å få frem et snev av skamfølelse.

Mørket vi bærer på blir lysere når det er kommet frem i lyset.

Skam er i vinden som aldri før. I gjennom årenes løp settes det med ujevne mellomrom fokus på «tabuer» eller emner vi helst ikke skal snakke om. I disse dager er tida kommet for den som bærer på skam og kanskje også for den som påfører skam. Kanskje ekstra viktig for den som forårsaker. Den svenske presten og psykoterapeuten Gøran Larsson har gitt ut boka «Skamfert – om skammens mange ansikter og lengselen etter liv». Larsson hevder at etter hvert som barnets indre fylles med mening, kommer det til å vokse opp med en sunn stolthet over sin egen person og ha tre viktige, intakte og uforstyrrede følelser; selvfølelsen, livsfølelsen og medfølelsen.

Tilhørighet, trygghet og tillit er ikke noe barnet har. Det må speiles frem gjennom en god nok omsorg. Foreldre og barn skaper det sammen gjennom en god nok omsorg. Et barn trenger å bli elsket, men også noen å elske, skriver Larsson i sin bok.

Men også voksne rammes av skamfølelse. Vi ser det overalt i samfunnet, men skadene det medfører er det umulig å tenke seg. Når foreldre blir fratatt barna skulle man tro det førte til en rystende skamfølelse. Når man gjør noe dumt kan man føle skam. Man kan føle skam over noe man absolutt ikke er herre over, som at man er uforskyldt overvektig eller føler seg tiltrukket av samme kjønn. I religioner opplever mange skam, når man har mislykkes med noe som blir feil i forhold det det man tror på.

Joanna Björklund har gitt ut «Våra älskade orkade inte leva»; der hun snakker om skammen ved at noen av våre nærmeste har tatt selvmord.

De aller fleste av oss bærer på skam inni mellom, og for noen kan skammen legge seg som et mørkt teppe over en familie i generasjoner.

Jeg har f.eks. skrevet slektsbok og opplevd at ikke alle ville den skulle komme ut. Skammen over hva som kan komme fram fra flere hundre år tilbake i tid ligger latent i mange av oss.

Det største problemet er kanskje at vi hele tiden sammenligner oss med andre på utsiden og så føler vi oss dårlig på innsiden. Til slutt blir det tabu å være seg selv, et menneske med brister og laster. Parallelt med at vi oppfordres til å være oss selv, får vi høre at vi ikke duger. Man må late som man er normal og lykkelig, samtidig som den skjulte skammen spiser en opp innvendig. Det siste skriver vi i underteksten til en av debattene på årets Protestfestival.

Protestfestivalen skal nemlig ha tema skam torsdag 8. september.

For tiden snakkes det mer om skam enn på lenge. Tidligere Dagblad-redaktør og kulturrådsleder Anne Aasheim sa før sin død at hun følte skam over å ha påført seg lungekreft ved røyking.

Sykepleier Marte Bygstad-Landro hevder skam er en sterk følelse som kun kan kureres om det settes ord på den. Men skam kan også være nødvendig. Tuva Øktedalen har tatt doktorgrad på synd og skam. Hun hevder skammen regulerer oss slik at vi kan samarbeide med andre og være følsomme overfor sosiale normer. Skam er nødvendig for at vi ikke skal tråkke på hverandres grenser.

Men det meste av skam er skadelig og hindrer oss i leve slik vi vil leve. Livet er kort, det er for tragisk å stagnere levde år på grunn av en følelse man har.

Det at en populær tv-serie snakker om skamfølelse, at flere forteller åpenlyst om sin skam, at vi tør å være åpen om svakheter og frykt, åpen om feil og mangler, får skamfølelsen til å minke, både hos den som føler skam og den som får vite det.

Blant de tøffeste mennesker jeg vet om er den unge kvinnen Monika Kørra som i 2009 var utvekslingsstudent i Dallas i Texas. Som et av Norges største talenter i langrenn og løping, hadde hun gjennom treningen lært seg å trosse ekstrem utmattelse og smerte. 19 år gammel blir hun voldtatt av tre menn i Texas og kunne med det ha sunket ned i en skamfølelse som kunne tatt knekken på noen og enhver. I stedet bestemte hun seg for at overgriperne ikke skulle få ødelegge livet hennes. Hun hadde tatt psykologistudier og lært seg flere ting som ble til stor hjelp. Blant annet hadde hun lært seg litt om hvordan søvnløshet påvirket menneskets atferd, fysiske form og kognitive funksjoner. Hun følte seg maktesløs mot de kreftene som forsøkte å forandre henne. Hun fant ut at mye hadde med selvtillit og kontroll å gjøre.

Det er ikke hva som skjer med deg, men hvordan du takler det, som betyr noe, skriver hun i boka «Bryt Stillheten» hvor hun beskriver veien ut av skammen.

Jeg kjenner på skam når jeg skriver den linjen fra en ung og sterk kvinne, for som sant er vet jeg veldig godt at jeg ikke takler å lese om sykdom og død, som noe man bare kan takle. Jeg er feig og redd for alt for mye, så skamfølelsen, ja den kjenner vi nok alle på.

Monika Kørras historie får vi høre mer om på Protestfestivalen i september. Jeg er helt sikker på at vi alle har masse å lære av den.

Når vi står og ser på borgertoget på ettermiddagen 17. mai er det rart å tenke på at de fleste som går i toget antakelig vil ha en eller annen skamfølelse de aldri forteller til noen. Kanskje oppsto den da de selv var så små at de gikk i barnetoget. Det kan vi tenke på når vi ser barna våre i barnetoget på morgenen. Eller når vi ser Kongen hilse barnetoget fra Slottsbalkongen.

Jeg tror at i en tid hvor alle skal være like, hvor originalene er utryddet, hvor det å være annerledes, mene annerledes er blitt mer vanskelig er det mer viktig enn noensinne å sette søkelyset på skam.

Men en form for skam har vi godt av, det er den som kommer frem i den eneste sangen jeg husker som heter noe med skam, og som er spilt inn av Bobby Bare i 1962:

«Shame on me for hurting you
What can i say, what can i do?
Last night i was blind but today i see
I did you wrong shame on me»