Søndagsturen til Jegersberg tok en snarvei gjennom kirkegården på Oddernes.

For det er en egen ro på kirkegårder, men noe guffent samtidig. Roen overdøver det gufne ganske ofte og da må man innom for se til de man var glad i, tenne et lys eller bare stå og ha en samtale med det hinsidige, ja kanskje til og med gråte en skvett.

På min vandring rundt gravsteiner sto jeg plutselig foran steinen til «Kjutta». Jeg må innrømme jeg ble litt paff og ble stående og bivåne denne steinen en stund. Jeg kan ikke unngå og legge merke til at alle gravsteinene rundt er fra en annen tid, en nyere tid.

Likevel sto den der, som om noen hadde betalt for at den skulle bli værende selv om det er mer enn seksti år siden Kjutta døde. Jeg vet at på bygda finnes mange gravsteiner fra så gammel tid, men det er fordi alle har flyttet til byen og gravlegges i byen. Da blir det trangt om plassen.

Jeg stusset på at denne steinen over Kjutta sto der, den skilte seg ut også fordi det var ingen blomster eller pyntet noe som helst foran steinen. Det var bare gress og stein. Så kom jeg til å tenke på at for cirka ti år siden ønsket flere kulturpersonligheter å hedre byoriginalen med en statue og noen år senere med et teaterstykke. Nå avdøde Alex Schjerpf skulle ha regien på stykket. Rune Andersen skulle få æren av å spille selveste Oluf Severin.

Men så ble det ikke noe av noe som helst. Skulptøren døde og motstanden fra etablissementet kom til overflaten og alt bare døde hen.

Nå står den der, gravsteinen, uten blomster, uten noe som helst pynt. Men den står der, fordi byen ikke vil glemme Kjutta men likevel glemme for de vil ikke det skal lages hverken det ene eller det andre. Hvorfor? Jo fordi Kjutta var funksjonshemmet, både mentalt og fysisk. Det ville være en skam å latterliggjøre han på denne måten, sier altså etablissementet.

Men for en skam å la han stå der til ingen nytte. Han følte kanskje selv han ikke var til noen nytte mens han levde, men kunne blitt til stor nytte nå i det hinsidige.

For alle byer og tettsteder har hatt sine originaler. Til og med land. Hvis jeg snurrer tida tilbake til min egen barndom tenker jeg på Pekka og Toivonen hvis jeg tenker på Finland. Jeg tenker på min oldefar Bjørgulv Myhola hvis jeg tenker på Setesdal. Og jeg tenker på Kjutta og Sverre Svarten når jeg tenker på Kristiansand.

De stakk seg fram og de huskes. De gav oss mye glede, og det trenger alle i et skjørt menneskes liv.

Vi burde ta bedre vare på originalene i en tid der man kappes om å være kopier. Originalene fornyer samfunnet og gjør det mer fargerikt. Faktisk forteller de oss også om muligheter, om det å være seg selv og om at vi alle er forskjellige. Det trenger vi å få vite. Vi har aldri i noen tid vært så mange kopier som vi er i dag. Der burde alarmen gå. Originalene kan gjøre oss modigere til å stå frem med egne meninger, uavhengig av om disse originalene var frivillig eller ufrivillig original.

Vi skal være stolt av originalene, enten vi lo av dem eller syntes synd på dem. Oldefaren min var en original i såkalt positiv forstand. Han fortalte historier, gikk alltid i setesdalsbunad og brukte okse som kjøretøy i stedet for hest. Sverre Svarten delte ut dikt, tilhørte de «fiolette» og var uten fast bosted. Men han ble behørig feiret også av byens politimester da han fylte 50 år. Pekka og Toivonen gav oss mange fordommer om Finland. Ta f.eks. denne:

Toivonen hadde fått fatt i en kasse vodka. Han inviterte Pekka på fest.
Der satt de muttens stille og drakk. Etter fire dager sa Toivonen «Skål!».
Da ble Pekka arg og sa «Skal vi prata eller skal vi drekka?»

Er vel sånn vi tenker på Finland, men det har gjort at vi har hørt om landet.

Ikke vet jeg om Pekka og Toivinen har eksistert, eller om det er bare noen figurer som er diktet opp. Det er blitt hevdet at vitsene om Pekka og Toivonen er skapt av finnmarkinger som var lei av at finnene invaderte landsdelen.

Men en ting er sikkert. Kjutta har levd. Han het Oluf Severin Andreassen (1863-1955). Grava hans kan du altså beskue på Oddernes kirkegård.

Så hvorfor må vi være så forbaska hårsåre at vi ikke kan sette opp statue eller lage teaterstykke om han? I Dyreparken finnes Kjuttaviga og i Lillesand finnes Kjuttas pizza. Kommersielt tør de, så hvorfor ikke resten av samfunnet? Dette er etter mitt syn et mønster på samfunnet. Vi lar i stedet folk bli glemt enn å risikere at noen føler seg støtt. Vi oppsøker ikke folk som sørger over en avdød slektning heller, fordi vi vet ikke hvordan vi skal håndtere det.

La oss ikke gi opp tanken på å få Kjutta på sokkel. Alex Schjerpf har forlatt oss, men dette var også noe han inderlig ønsket.

Nå er det mer enn seksti år siden Kjutta havnet under steinen. Kan vi ikke legge bak oss det forbaska sørlandske å heller være litt rause.

Hva med et lite monument ved grava, litt historie og en pyntet grav? Eller et monument i byen?  Et teaterstykke? Få har gitt oss så mye glede i disse åra, enten historiene var sanne eller oppdiktede.

Steinen som står der i dag viser menneskets unnfallenhet. Kjuttas ettermæle vil se mye bedre ut om vi lar kunstnerne og investorene få slippe til.

I dag 1. april står Gudrun Svensson fra Kristiansand fram i Dagbladet med hvordan hun ble kvitt helseangsten. Det er ingen spøk, men blodig alvor for de fleste av oss.

«Hold deg unna media. Les ikke artikler om sykdom i avisene. Ikke google symptomer. Kjenner du på noe – legg det vekk i to uker før du går til legen. Ikke bry deg om kroppens signaler,» er rådet hun tok til seg for å bli kvitt helseangsten.

Men i Kristiansand avis samme uke skriver hun om slanger, de slangene man drar gjennom tarmen hos legen for å avdekke alvorlig sykdom. Det var skremmende lesning.  Sånn sett burde jeg ikke lese det hun skriver i avisen. Men hun er modig som turde gjøre det, for tarmen min oppfører seg enda rarere enn det hun skriver om sin i avisen.

For å lage skikkelig trøbbel for oss hypokondere laget samme avis en 2-siders sak på de neste sidene om det å jobbe i begravelsesbyrå. Jeg burde selvsagt ikke lest den.

I går fikk jeg et nytt panikkanfall for alvorlig sykdom. Det kommer ikke av seg selv, man får ofte vondt et sted først, og så begynner fantasien å øke på, til den når uante høyder. Jeg måtte legge fra meg arbeidet og storme ut på løpetur, for i dette tilfellet har det hjulpet før.

Gudrun gjorde som de fleste hypokondere, hun løp til legen når noe var galt. Det samme gjør Jan Eggum som jeg diskuterte helseangst med for noen år siden. Men jeg spør stadig meg selv om man egentlig har ordentlig dødsangst om man løper til legen for å teste seg?

Prinsippet er forståelig. Man vil komme seg fort nok til utredning for å være tidlig nok ute til å redde livet. Jeg har en bror som følger det prinsippet. Men for oss som lider av dødsangst er det fantasien som løper løpsk. Jeg har pleid å si at jeg hopper heller utfor 10. etasje i ei blokk enn å ta en blodprøve. Når man hopper går det fort over, men å ta en blodprøve for så å gå å vente på dødsdommen er en grusom tanke. Helt uutholdelig faktisk. Har man sterk nok helseangst er man nemlig sikker på at det er dødelig. Hvis man ikke er sikker, tør man i alle fall ikke ta risikoen.

Sist jeg tok blodprøve var i 1983, det begynner å bli en stund siden.

Ingvard Wilhelmsen som stiftet og driver Hypokonderklinikken i Bergen har gitt gode råd som har hjulpet mange. Også meg. Rådene om å holde seg unna media, ikke lese artikler om sykdom i aviser eller google symptomer har jeg fulgt temmelig slavisk etter TV2-dokumentaren jeg deltok i, der jeg var i timer hos Wilhelmsen. Jeg trenger ikke tenke to uker før jeg går til legen, det kan bli lange uker, for må vente til symptomene går over av seg selv. Noe vender stadig tilbake. Det blir man vant til, men plutselig kommer en uventet frykt, slik som i går.

Jeg synes hypokondere som løper til legen for å ta prøver er ekstremt modige. De tror de skal dø, og går for å få bekreftet det. I mine rare øyne lider de ikke av helseangst, men selvsagt gjør de det.

Jeg har noen leveregler etter 40 år som hypokonder. Les aldri om sykdom i aviser eller på nett. Jeg som må lese 6-7 aviser daglig og også lese på nett sliter med det, men har likevel stort sett klart å ikke fordype meg i det jeg leser, slik jeg gjorde før.

Lev livet som om det var siste dagen. Nyt dagene. Gjør noe til daglig som du brenner for. Selv kunne jeg aldri hatt en «vanlig» jobb. Musikk på øret er som «musikk i øret» når man får et panikkanfall. Jeg bruker det også hos tannlegen for å ikke bli anspent eller besvime.

Etter å ha prøvd alt, også psykologer, er Ingvard Wilhelmsen den som har hjulpet meg mest. Det faktum at han er lege, samtidig som han ber meg gi blaffen i symptomene, har vært befriende.

I motsetning til Gudrun Svensson er jeg ikke kurert. Det blir jeg neppe noen gang, for helseangst handler for meg om at døden kommer etter livet. Jo eldre man blir jo mer øker sjansen for at man blir alvorlig syk eller dør. Jeg klarer ikke lure meg selv til å tro noe annet. Livet er meningsløst fordi man vet at det er sånn, men livet kan også bli fantastisk meningsfullt hvis man utnytter det til fulle hver eneste dag. Har man barn som fortsatt er barn, er det en vidunderkur i seg selv, for ingenting gjør en mer lykkelig enn de små øyeblikkene med dem.

Jeg tror på at det er noe mer etterpå, men takler ikke tanken om kroppens forgjengelighet. Derfor passer genseren jeg ofte går med veldig godt. «Feeling Mortal» står det på den.

Ideelt sett vil jeg bli en frossen «statue» på Mount Everest.

Hans Børli er nådeløs når han sier det på denne måten:

«Mennesket er bare en figur
av knokler og kjøtt
En kropp
som snart skal gå i forråtnelse»

Til tross for at jeg er meg selv så bevisst menneskets skjørhet og skjebne har jeg likevel klart å få til et innholdsrikt, meningsfylt og eventyrlig liv.

Jeg er ikke «løslatt» hypokonder. Jeg går fortsatt til legen bare for å prate. Jeg sitter på do i mørket og holder meg unna alt jeg ikke bør lese. Men jeg vil påstå jeg har aldri har levd så intenst i hvert sekund som jeg har gjort de siste årene. Jeg må bite tennene sammen for å skrive det, for plutselig kan det snu.

Den svenske bluessangeren Rolf Wikström oppsummerer det best:

«Jag är glad
att jag lever denna dag
Det finns så många som är döda
Kunde lika gärna varit jag»

Jonas og Hadia vil redde den norske mannen. Ja da, det trengs. Mannen er jo ikke i stand til å redde seg selv, så da så. Hva er vel en mann uten en kvinne. Det er nemlig menn uten kvinner som sliter, men dette har visst ikke Jonas og Hadia forstått. Skilte menn dør årevis før sine gifte kjønnsbrødre. Helsa har stupt, han er sykemeldt og har meldt seg delvis ut av samfunnet.

Jeg har sett så mange av dem mens de er i live. Duknakkede, med spriten i en bærepose, eller på tur gjennom parken, svarte rundt øynene.

Derfor er det helt på sin plass at Jonas & co tenker på mannen. Men det Jonas ikke har forstått er at når dama kommer inn i bildet viskes mannen ut. Det akter ikke Hadia fortelle.

Balansegangen er nemlig komplisert.

For en eller annen gang stikker dama. Det skjer for omtrent halvparten av mennene som finner seg dame. Når dama stikker mister mannen livsmotet. Det skjer omtrent sånn:

-Jeg vil skilles.

Nei, er du gal, vi har det jo så bra. Tenk på ungene.

-Nei, det har gått dårlig lenge, du har bare ikke fulgt med i timen.

Jeg vil ikke skilles.

-Dessverre, jeg tar med ungene. Ha det!

Dermed sitter han der. Livet er slutt. Finito. The End.

Da er det vel ikke så rart at mannen er i krise.

Vi menn blir tøffelhelter. Vi har to valg. Enten hører vi på damene. Eller vi lar dem stikke.

Så sitter vi der. Når ho stikker har vi for lengst kuttet kontakten til de få kompisene vi hadde. Dermed er vi helt alene i verden.

Damene derimot, har det sabla nettverket.

Nå vet vi hva som skjer med de som blir forlatt eller alltid har levd alene, men hva med de som føyer seg? Vi vet alle hva som skjer om de smetter seg inn forbi. De tar over. De tar styringen. Ingen over. Ingen ved siden.

I dag har jeg vært sur som ei eddikkrukke. Dama vet at jeg har flyskrekk men like fullt har hun fått meg ut på flytur. Ikke bare en, men tre fly på en dag. Fullstendig galskap. Når selv sånne gjennomgode damer som dama mi styrer løpet sier det seg selv hva mannevonde damer kan finne på, om de bare får fatt i nøkkelen til det rette kontoret.

Noen er rett og slett betongdører, men med knallrøde lepper og skravling på inn og ut-pust så går det så det suser. De tar seg av alt. Visste du for eksempel at kvinner tar seg av nesten alt som har med døden å gjøre. De renser, pleier, steller, vasker og ordner opp. De har rett og slett betongnerver.

For en stund siden fant dama ut at vi skulle besøke familien i Finland. I påska. Ja, du hørte riktig. Midt i den tida når skiløypene legger seg som silketeppe over fjellene og sola varmer oss mer enn de deiligste damene klarer.Påska er hellig for meg. Korsfestelsen, oppstandelsen jo da, men skiskoa står allerede under varmepumpa, kjeksen knaser og kakaoen lukter allerede.

Jeg skal love deg det ble oppstandelse når påska sto for fall. Fly var out of the question.

Jeg forsøkte å fortelle henne pent og pyntelig at jeg alltid har vært tidlig ute med å fortelle damer i livet mitt at påska er hellig. Superhellig. Det er den deiligste tida på året.  I påska er det oppover- og nedover ski. Sånn har det vært i alle år. Ikke en gang en ny verdenskrig hadde fått rikket på det.

Bortsett fra dama. Knallharde forhandlinger måtte til og de endte med deling. Jeg vant altså den første kampen, fordi deling er ytterst sjelden når man forhandler med damer. Første del i Finland. Andre del på fjellet.

Så nå er jeg så pissredd at jeg blir utilregnelig og utilgjengelig for en stund. «Mot flyskrekk» står det på pilleboksen, jeg som alltid har stolt på vinens vidunderlige evner når jeg skal ut å fly.

Jeg feiget ut. Våget ikke møte opp pussa hos svigermor i den finske bibelbygda.

Nå er Jeg sur fordi dama er så irriterende rolig. Ho er fryktløs. Damer har det med det, de eier ikke frykt.

Jeg husker Kris Kristofferson fortalte meg en gang at kona Lisa hadde holdt han i live. Nå fyller han 80 men han mente han ikke hadde gener til å bli 70.

Tro meg, jeg har sett dem og vet han snakker sant. Takk Gud for Lisa.

Dama her derimot forsøker å ta livet av meg ved å putte meg opp i et fly. Jeg har gitt klar beskjed om at skal dama ha meg opp i fly skal ho pine meg være redd sammen med meg. Men nei da. Ho smiler bare. Jeg skal sitte der som en skvetten teiting å skjelve av skrekk. Mens hun, hun skal nyte utsikten.

Men jeg har svoret hevn. Hun skal til Prekestolen i sommer. Det er out of the question, sier hun. Men jeg skal se henne redd. Jeg er jo mann. Hun skal være mer redd enn meg når det gjelder noe. Spør meg etter sommeren hvordan det gikk.

Hvis dere hører om et fly som måtte nødlande på grunn av en gærning om bord. Ikke spør en gang hvem det var.

Derfor rant det over når Jonas og Hadia stakk hodet frem i tabloiden. Når har de folka der noensinne brydd seg om mannen? Jeg bare spør!

Først jagde de damene ut av huset med å fortelle at de skulle jobbe. Når de ikke orket mer av både mann og jobb overlot de ungene til damene som stakk.

Stakkars mannen.

Nå hevder de mannen har større rusproblemer, er overrepresentert på kriminalstatistikken. Andelen sysselsatte menn i Norge har falt siden 80-tallet, og kvinner har dominert høyere utdanning i 30 år. Menn har også tre ganger høyere risiko for selvmord og 95 prosent av de innsatte i norske fengsler er menn. Bare halvparten av norske gutter fullfører videregående på normert tid.

Arbeiderpartiet vil nedsette mannsutvalg. Der vil jeg sitte. Da skal de få ei hjemmelekse.

Jeg skal dra inn Ole Paus. Ikke gjør som mora di sier.

Når har de to løftet en finger for menn etter samlivsbrudd? Det er ikke mine ord, men en som skrev på fjesboka etter å ha lest samme avis som meg.

Menn har faktisk tapt i det øyeblikket vi blir født. Vi har rett og slett feil kjønn. «This is a Man’s World,» men den er ingenting uten damer. James Brown skjønte det og fant ut han bare kunne leve livet til fulle. Damer bestemte jo resten likevel.

Mannens verden er utopi. Vi liker å tro at vi er noe. Vi setter titler bak navnet vårt. Direktør. Leder. Alt er bare et spill.  Livet er damenes aften. Hver kveld er damenes aften. De bestemmer hvor vi skal gå, når vi skal gå, hvem vi skal være sammen og hvordan vi skal te oss, kle oss.

En venn av meg sa en gang at hvis du går imot dama stikker hun og da mister du ungene. Ja, sånn er det, så når Jonas og Hadia ikke vet hvorfor det går så dårlig med mannen så har de fått svaret her og nå rett i fleisen av meg.

Enten er vi forlatt eller innsatt.

Det er bare å resignere. Innfinne seg med at sånn er det.

Til slutt ender vi på skraphaugen. Alt for tidlig, selvfølgelig.

Før det, skal jeg opp i et fly. På grunn av ei dame.

Dsjiiisseeessss!