Ny krise har skylt innover Europa. Det er terror i alle kanaler, for en stund. Men så blir det gradvis borte, som alt annet her i samfunnet. Det er så verkende sørgelig, men samtidig må det være sånn. Livet til de fleste av oss består av opp – og nedturer, så også er det med verden for øvrig.

Noen av oss er særs dårlige til å takle glemsel. Vi glemmer aldri, selv om vi med økende alder husker mindre. Jeg vil ikke glemme de grusomme bombene mot de uskyldige. Jeg vil ikke glemme drapene på frihetsforkjempere som Martin Luther King og Gandhi.  Jeg vil ikke glemme mennesker som Erik Bye og Johnny Cash, rett og slett fordi vi trenger dem. Jeg vil ikke glemme de som sto meg nærmest, faren min som vel egentlig er den som har gitt meg et håp om at jorda kan være et ålreit sted.

Det samme skjer alltid. Synserne mener noe om det som skjer, de andre liker eller til og med kommenterer. Det er da noe. Men like fort som diskusjonene begynner slutter de gradvis, men ganske brått likevel. Media styrer det meste.

Derfor nevner jeg ikke det som har hendt, det onde som skjer i verden eller de vi mister. Det nevnes hele tiden, akkurat nå.  Jeg tenker på glemselen, den samme nådeløse glemselen som gjør at de fleste mennesker er helt borte etter 100 år. Den samme glemselen som gjør at tragedier glemmes fortere enn vi ønsker.  Jeg kan registrere det som en sørlending med at «æ lier det ikke», eller bare irritere meg, men det hjelper ingenting.

Vi har en oppgave her på planeten. Den handler om å finne en mening i det meningsløse. Vi er verken «Sykt lykkelig», i «Eventyrland» eller har «ni liv» for å sitere tre norske filmtitler. Virkeligheten er et rått sted å være, men et sted vi må forholde oss til enten vi vil eller ikke.

Rolf Jacobsen, Hamar-dikteren, skrev et dikt en gang som gir mening i det meningsløse:

Hver dag går fattigdommens tog mot byene
i endeløse karavaner, bylter, oksekjerrer,
fra sultens land til gatens ensomheter
– nær ved de rikes hus tror de at håpet finnes.

Hver dag går andre tog fra byene mot landet,
ikke så lange ennå, men de øker, øker.
De bryter opp fra døden, ensomheten, skammen,
til ukjent land. Om drømmene ble knuste
så lever håpet ennå. Ellers var vi døde.

I disse dager ser vi karavanene mot Norden, ensomheten som gnager i byene. Når livet ikke lenger er et håp er alt forbi, mennesket har tapt. Det er vanskelig å finne meningen i glemselens hav, spesielt når man er i stand til å huske det resten av samfunnet glemmer. Det er enda mer vanskelig å leve med å ikke glemme, å holde ut lidelsen, smertene ved tap og savn, bare fordi livet må gå videre.

Jeg registrerer ondskapen, fattigdommen, ensomheten, den økende ulikheten og uretten. Jeg registrerer apatien og den tilsynelatende forbannelsen. Jeg registrerer vår dårlige evne til å se helheten, til å dyrke kjærligheten utover til de som har nøkkel til døra. Jeg ser at alle ikke lenger får være seg selv, mene det de mener eller si det de vil, fordi «de fleste» ikke gir dem lov til det.

Jeg glemmer, men piskes av det. Ingen av oss er annet enn spinkle mennesker.

Svensk filosof Owe Wikström fyller 70 år i år. Han siterer en amerikansk prest i Paris i boken «Bortenfor hvite strender og fortauskafeer»: «Han sier at det finnes en stor sorg innebygd i selve livssyklusen. I lange perioder kan menneske ignorere denne følelsen. Det lever da for framtiden, sine studier eller sine barn, for arbeidet, vennene sine, eller – for den del – for stadig nye og i for seg interessante utflukter». Men som han sier: «Men nå og da blir også livsnyteren grepet av en vag panikk overfor spørsmål som: «er dette virkelig alt?». Før eller siden kommer ytre eller indre omstendigheter til å rive hull i sikkerheten, forteller denne amerikanske presten til den svenske filosofen i det som nå er tragediens Paris. Hva han tenker i dag, om han fortsatt lever, er sikkert ikke så mye annerledes.

Jeg har ønsket å holde liv i Protestfestivalen nettopp på grunn av disse spørsmålene. Det er som om noe gjentar seg, fra Jerusalem og hele den lange veien til Paris. Det er så langt i tid, men likevel så kort, så nært. Det er stadig noe som er vondt, noe som er galt eller urovekkende. Stadig noe som bør justeres, eller endres helt.

Og så trenger vi refleksjonen, ettertanken, sorgen og det å gå inn i dypet.

Igjen klamrer jeg meg til håpet, men vil ikke glemme. Jeg vil ha savnet, lidelsen og smertene det påfører meg for å makte å leve. Alt annet er livsløgn. Det er de små tingene, det ekte, de nære vi fortsatt omgir oss med og håpet om at de som er her og de som er borte en dag skal treffes igjen.

Jeg kan ikke se noen annen utvei. Når vi som er her i dag en gang skylles i land fra glemselens hav er det fordi utopien er så viktig. Utopi kan bli sannhet. Håp gir en slags mening i det meningsløse.

All logikk tilsier at jorda er flat. Vi kan jo ikke sykle på ei kule. Men i dag vet vi bedre enn i gamle dager. Det er for lengst avdekket at jorda er rund. Vi vet også hva som skjer når vi blir født og vi vet hva som skjer når vi dør. Hva som skjer etter døden derimot, vet vi ingenting om. Livet er vanskelig for mange, uforutsigbart for alle.

Derfor bør vi leve i best mulig harmoni med hverandre.

Robert Putnam har vært på Norgesbesøk og holdt foredrag om de dramatisk økende sosiale ulikhetene i USA. Han hevder ulikhet har tatt livet av den amerikanske drømmen.  Putnam er amerikansk statsviter som er mest kjent for boka «Bowling alone: The Collapse And Revival of American Community», hvor han beskriver nedgangen i amerikanernes sosiale kapital siden 1950.

Jo flere som tar temaet alvorlig, jo bedre.

Menneskets manglende evne til å tenke helhetlig er en svakhet. Derfor har alle politiske retninger noe godt med seg. Og noe dumt.

Vi lever i dag i en verden der de 85 rikeste er rikere enn halve kloden. De eier mer enn 3.5 milliarder av verdens fattigste. Mennesket har vært gode til å lage strukturer, men dårlige på helhetstenkning.

«Også i Norge påvirkes våre muligheter av hvordan vi vokser opp. Utdanningsnivå går i arv, fattigdom går i arv og trygd går i arv,» skriver Hannah Gitmark i den sosialistiske tankesmien Agenda.

Rikdom går ofte i arv, det er jo en kjensgjerning. Om en ukes tid samler noen av landets rikeste arvinger seg for å diskutere samfunnsutviklingen. Det er et godt påfunn av idealisten og millionæren Christoffer Bråthen. Første gang Kontra ble arrangert var da Arbeiderpartiet og de rødgrønne regjerte landet. Sosialistene har i lang tid vært ute etter skalpen til de rike, hevder de konservative. Målet for alle har vært å utjevne forskjeller, men metodene er forskjellige. Skattlegg de rikeste hardt, fordel godene, har vært mantraet hos de rødgrønne.

Dermed økte behovet for arvingene til å snakke sammen.

Dagens blåblå regjering vil gi skattelette og bedre vilkår for de rikeste. De samme partiene har vanligvis også stilt strengere krav til å ta imot asylsøkere.

Jeg blander kortene litt nå, men det er meningen. I disse dager når landet invaderes av asylsøkere fortrinnsvis fra Syria er det normalt sett de lengst på høyresiden som FrP som vil stenge grensene. Ytterst til venstre har partier som Rødt og SV ønsket å ta imot flest mulig, i solidaritet, som er selve grunntanken bak sosialismen. Det samme ønsker KrF som legger sine kristne verdier til grunn for medmenneskelighet.

Asylsøkersituasjonen vi er inne i nå er spesiell. Derfor er til og med partiene lengst på høyresiden mer romslige enn de ellers ville vært. Norge er mer romslige enn sine naboland Danmark og Finland. Sverige har hatt åpne grenser frem til nå, men har måtte stenge dem. Sverige er fullt. Pr. i dag er det Norge som er det nordiske landet som nå opplever det statsministeren kaller «masseimmigrasjon».

Mange i Norge opplever uro for hvem som skal ta kostnadene. Det oppgis svimlende beløp på hva denne krisen vil koste landet. Norge har råd til det, men spørsmålet alle stiller seg er hvem som til slutt kommer til å få regningen. Historien viser at vi deler på kostnadene.

Dele på kostnadene er et definisjonsspørsmål. Et eksempel. I en familie der far og mor er skilt og den ene er gift på nytt vil det være mye enklere for de med to inntekter å betale sin del av skoleturen til barna, enn for den som er alene.

Den fattige blir mer fattig når fellesutgiftene øker. For den rike betyr det lite.

Når et land som Norge skal smøre felleskostnader utover gjøres det på en måte at det alltid er de svakeste det går utover. Når resultatet blir høyere matvarepriser, dyrere helsetjenester eller at det koster mer å kjøre bil vil det alltid være de på trygd, de med lav utdanning og de svakeste som vil slite mest.

Når vi som driver kulturarrangementer skal søke om årlige midler for å holde arrangementene i gang er det store sjanser for at flere får avslag fordi kulturdepartementet også må ta sin del av regningen. Det er lett å se for seg konsekvensene. Mindre kultur, flere arbeidsledige.

Evnen til å tenke helhetlig er vårt største problem. Når fattigdom, trygd og lav utdanning går i arv har det en naturlig sammenheng. Det koster å utdanne seg, men det koster også å ta del i samfunnet, slik at man interesserer seg for å utdanne seg. Fattigdom skaper passivitet og avmakt. Det å ha dårlig økonomi er en stor belastning på helsa i et samfunn der alt er basert på penger. Det igjen fører til flere på trygd. Dette er opplagte sammenhenger. Likevel er det ingen som gjør noe med det, annet enn å konstatere at sånn er det.

Dessverre er menneskets evne til å tenke helhetlig begrenset.

På sosiale medier er det mye stygt å lese. Mye handler om ulikhet, regelverk og alt for mange som snakker om urettferdighet.

Misnøye hos de som faller stadig mer fra de andre har aldri ført noe godt med seg. I ytterste konsekvens er det farlig.

Når noen av landets rikeste samles er det fare for at det vil handle om tema som engasjerer dem, i mindre grad det som betyr noe for de som har minst å rutte med. De fleste mennesker er jo skrudd sammen sånn at vi er opptatt av det som berører oss.

Hvis forskjellene fortsetter å eskalere vil alle som bor i dette landet leve i et stadig mer utrygt samfunn. Høye gjerder kan heller ikke beskytte de rikeste fra en sånn utvikling.

Men akkurat nå vil det gå utover asylsøkere, de risikerer å møte på hat og utbrente hus også i Norge. Da er plutselig ikke Norge verdens beste land å bo i lenger.

Den engelske økonomen, journalisten og forfatteren Noreena Hertz beskriver et scenarium i boka «Den tause revolusjonen» når hun nevner science-fiction filmen Soylent Green fra 1973. Charlton Heston spiller detektiven Thorn som skal løse mordgåten på den mektige sjefen i Soylent Green.

Året er 2022, samfunnet er totalt endret. Drivhuseffekten har hevet gjennomsnittstemperaturen betraktelig. I de fleste byene er den forurensede luften praktisk talt umulig å puste i. New York er blitt et overbefolket helvete med 40 millioner mennesker å fø på. De fattigste sover der de finner plass og slåss om matrester. For de fattige hører de fleste av livets enkle goder fortiden til. De rike bor i luksusleiligheter i bevoktede områder og har tilgang til luksusartikler som penn og papir, såpestykker og rennende vann. Den eneste gangen folk ser blå himmel og grønne skoger er på video i de statlige sentrene for aktiv dødshjelp de siste 20 minuttene av sitt liv. Naturlig mat, frukt, grønnsaker og kjøtt er nærmest utryddet. Jordbær koster 150 dollar kurven. Den eneste maten de sultende massene har tilgang til, er det som lages av Soylent Corporation, et mektig næringsselskap. Den tilbys i konsentrert form som en slags kjeks, røde og gule, eller de mer næringsrike grønne som ifølge TV-reklamen produseres av «det beste som dyrkes under vann». Men selv det er såpass stor mangelvare at opprørspolitiet må forsøke å roe de voldelige opptøyene når maten fordeles.

Detektiv Thorn avdekker en grusom sannhet. For å kunne møte den store etterspørselen, har selskapet nemlig i hemmelighet begynt å lage kjeks av andre ting enn soyabønner og plankton, nemlig nylig avdøde mennesker. «Du må advare alle og fortelle sannheten!» sier Thorn i filmens sluttscene.

«Nå som 2022 nærmer seg, er dette de vesentlige temaene vi står overfor. Er det verdenen vi beveger oss mot, «bedrifter som velferdsleverandører», og politiske storbedrifter – virkelig en verden der bedriftene vil beskytte allmennhetens interesser? Eller er vi på vei mot den apokalyptiske verdenen i Soylent Green? Er selskapenes overtakelse til syvende og sist av det gode eller onde?» spør Noreena Hertz.

I 1973 var det færre som eide mye og færre som var veldig rike. Scenariet i Soylent Green er med andre ord rykket nærmere.

Eksemplet fra Soylent Green gir et bilde på hva mangel på helhetlig tankegang kan føre til i ytterste konsekvens.

Hertz spør om hvem som skal vokte vokterne. Det er et godt spørsmål.

«Vi må slutte å tro at det drypper på klokkeren mår det regner på presten. Arven fra Reagan og Thatcher har rettferdiggjort alt fra velferdsytelser til bedriftene, til skattelettelser for de rike. Det er åpenbart at denne teorien motsies av krystallklare fakta. Ulikhetene øker, mens bedriftene søker å holde gevinsten for seg selv når de mottar subsidier eller skattelettelser, uten hensyn til lokalsamfunnet. I praksis betyr tilbakevisningen av dette aksiomet ikke bare at man må slutte med velferdsytelser til bedriftene, men man må tenke igjennom hele systemet for omfordeling via skatteseddelen og offentlige utgifter. En verden med bevoktede boligområder ved siden av ghettoer er ikke bare samvittighetsløst, det er farlig. Politikerne må avstå fra svulstige løfter og slutte å late som om alt ordner seg på sikt. Det kreves tøffe valg og prioriteringer,» skrev Noreena Hertz.

Nå er det snart 15 år siden Noreena Hertz skrev «Den tause revolusjonen», året etter at vi hadde stiftet Protestfestivalen.

Jorda er fortsatt rund. Den gang snakket bare noen få om økende ulikhet i Norge.

«Ulikhet er litt som global oppvarming. Dersom man venter med å gjøre noe til problemet er synlig, er det for sent å gjøre noe,» sa Robert Putnam til norske politikere.

Noen av oss mener det allerede er svært synlig.

På tide å reorientere seg?

 Denne sommeren fikk jeg oppfylt en drøm. Det var en beskjeden drøm, men like fullt tok det noen år før det ordnet seg.

Inne i skogen et par timers kjøretur fra Stockholm finnes et gammelt hippierede kalt Hannagården. I dag kan man leie seg inn der hvis man er heldig, for en natt eller to, eller lenger. Det brukes som retreat. Stedet er et sammensurium av en bygning, litt kirke og litt som bestefars gamle gård i skogen. Man ser det ikke før ved nærmere øyesyn. Det ligger skjult inne blant trær og mose. Utenfor ligger små hytter tilhørende gården, som leies ut til de som ønsker. Hyttene er enkle, lukter 70-tallet og er omgitt av skog og frisk luft. Vi leide en av dem.

Inne i hovedbygningen spiste vi frokost i et stort bibliotek, enkelt og spartansk. Vi passerte et kjøkken og selve kirkerommet, med talerstolen på veien til biblioteket. I 2. etasje satt ungdom og sang og spilte gitar.  Ungdommene som bodde der var som barn av sanne hippier. Biblioteket var verdt turen alene. Jeg satt oppe sent for å lese etter å ha blåst støvet av bøkene. Blant de jeg bladde i var Margareta Melins «Vara Den Jag är».

«Vi föds som original och dör som kopior», leste jeg.

Georg og Ylva Eggehorn kjøpte gården i 1971 for at «Jesus hippies» skulle ha et sted for hvile, kreativitet og åndelig veiledning. Tusenvis besøkte gården fra hele verden. En liten pamflett forteller historien til Hannagården.

Ånden var fremdeles til stede, 40 år senere.

Neste bilde på netthinnen er fra en bok jeg leste for mange år siden kalt «Jesus-revolusjonen» av Edward Plowman.

En dag i april 1970 dukket han opp, barbent, med gitaren sin på universitetet i California, Berkeley. Det var under en periode med SDS-misbruk, som rådgiveren Roger Heyns betraktet som «den verste i skolens historie». Da SDS-ledere forsøkte å forhindre et lovlig annonsert kristent studentmøte, gikk Paul Stookey fra Peter, Paul & Mary til mikrofonen og begynte å synge. En veldig skare studenter og folk ellers fra den nærliggende telegraph Avenue stimlet sammen omkring ham. Paul var slett ikke fremmed for venstreorienterte synspunkter, men nå begynte han å tale om de rent personlige kamper han i det siste hadde hatt for å finne sannheten. SDS-agitatorene marsjerte vekk i protest.

Paul sa at han hadde prøvd LSD og østlige religioner, men til slutt søkte han råd hos folkesangeren og vennen Bob Dylan. Dylan foreslo at han skulle lese Bibelen, og Paul tok imot rådet. Kort tid etter, under en opptreden i Abilene, Texas, snakket en student med ham bak scenen om Kristus.

«Nå begynte det å skje noe,» sa han.

Han omtaler hendelsen som et meget dramatisk øyeblikk.

Når Peter Svalheims bok «Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet» landet i postkassa i forgårs ryddet jeg alt annet til side. Jeg leser aldri bøker ferdig, utenom dikt. Det har flere årsaker. Tålmodighet er ikke blant mine dyder. Dessuten tilsier alt for mange aviser daglig at tida ikke strekker til.

Dessverre er jeg født ti år for sent til å ha vært «hippie». Første gang jeg var avbildet i en avis var i Fædrelandsvennen, knipset utenfor Nærkjøp i Kobberveien i april 1970. Vi hoppet paradis. Jeg var nettopp fylt 7 år. Utenfor min verden, skjedde det store ting. Og etter nærmere ettertanke er jeg glad for at jeg ikke er ti år eldre. De fleste vil jo utsette aldring og dermed tida som går.

«Det går den veien fua blåser», pleide en arbeidskamerat å si tidlig på 80-tallet. Han er fremdeles det jeg kaller «hippie». Han maler, har det samme lange håret og det samme ustelte skjegget og bor fremdeles på bygda. Men helsa har skrantet de siste årene.

Jeg har flyttet meg mer og mer tilbake til 70-tallet ettersom tida har beveget seg fremover. Fascinasjonen for dette opprørske tiåret tror jeg skyldes at det bød på en kraftig dose motgift mot dagens klassesamfunn, økende ulikhet, dagens pengefokus og ditto overfladiske levemåte. Det var den gang. Det er verre nå. Jeg trives rett og slett ikke i tida, slik jeg gjorde det da jeg var en ung mann med langt hår og slengbukser.

«Woodstock», «Message Of Love –  the Isle Of Wight Festival», Ragnarock, musikkfilmene fra de store festivalene som fant sted i grenselandet mellom 60- og 70-tallet har jeg beskuet utallige ganger. Jeg har selvfølgelig sett de andre filmene, har digget musikken og lest lyrikken. Filmen «Gjøkeredet» basert på boka til hippie-ikonet Ken Kesey, «Den Siste Revejakta», «Efter Revolutionen», «Lasse og Geir», «The Trip», «Psych Out» og mange flere. Jan Bojers diktbok «Radio Lys», visstnok skrevet i LSD-rus, diktsamlingene «Lotus», «Syrinx» og «Verden er Goliath» til «det siste blomsterbarnet» i norsk lyrikk Tove Lie, Eivind Reinertsens biografi om hippietida «Reise Uten Ankomst». De er alle blant mine mest dyrebare eiendeler. Høres det sykt ut? Klart det gjør. Men banalt eller barnslig er kanskje et bedre ord.

Jeg kom heldigvis ikke lenger enn til noen få rever.

«Hippiene» røykte seg bort i for mange rever, LSD-trippene ble for voldsomme. Janis Joplin døde. Jim Morrison døde. Jimi Hendrix døde. Hippiene døde ut.

Trist, men sant. Budskapet til mange av dem var noe vi så sårt hadde trengt i dagens samfunn.

Skjærer du bort rusen, seksualmoralen og en del av utopien sitter man likevel igjen med noe som kunne blitt veldig fint i dag. I alle fall hvis man er troende eller tvilende, økologisk anlagt eller motstander av pengesamfunnet.

Peter Svalheim spør innledningsvis i boka: «Uansett fortellermåte, avtegner 1970-tallet seg som et knekkpunkt i historien. Og jeg får en følelse av at ikke bare Jesusbevegelsen, men at hele denne epoken er underkommunisert. Har vi gjort oss for raskt ferdige med dette tiåret? Har vi fullt ut forstått hva denne epoken har gjort med ettertiden?» Svalheim spør om vi sjenerer oss over utbruddene av ungdommelig galskap som motkulturene og alternativkulturene på denne tiden var.

Han har kanskje et poeng, eller har vi bare ikke visst det. Eller er det ikke sånn at disse skikkelsene som vi kjenner igjen fra denne tiden, nå nær eller allerede passert pensjonsalder, i dag nyter dagens velferdssamfunn så godt at de er glidd umerkelig inn i massene.

Mange av dem er blitt maktmennesker, sin egen verste fiende.

1971 var året Jesusbevegelsen fikk sitt navn. 9. februar det året konstaterer magasinet Look at «the Jesus Movement is upon us». Dermed var det oppfunnet et nytt ord.

«I juni tar Time Magazine kaka. Jesus pryder en av magasinets bredeste forsider noensinne. Ordene The Jesus Revolution står som en slags glorie eller portal rundt et portrett av Jesus, som tydelig er inspirert både av kirkens eldgamle ikonkunst og samtidens superhippe, psykedeliske, LSD-inspirerte pop art,» skriver Svalheim.

Han danner et utfyllende bilde av bevegelsen internasjonalt og drar den med seg inn i Norge et stykke ut i boka. «Det er et bittert behov for fornyelse», sa daværende biskop Per Lønning, da han ble spurt med denne vekkelsen.

Musikken har en selvsagt plass i starten av boka. Bob Dylans «The Times They Are A Changin», The Whos «My Generation», Jefferson Airplanes «White Rabbit». Svalheim nevner at hippiene var tvers igjennom religiøse, til fortvilelse for den akademiske eliten som mente at religion snart ville endelig fordufte fra det moderne, sekulære samfunnet. «Men hippienes religiøsitet var annerledes enn den gjengse, amerikanske kirkereligiøsiteten. De hadde en affinitet for indiansk visdom, østens mystikk og Buddhas lære. Men også Jesus og Frans av Assisi figurerte blant idealene», skriver han.

Så rører det meg som stifter av Protestfestivalen at også en av våre inspiratorer blir trukket frem. «I september 1967 har VG en kronikk om hippiefenomenet. Kronikkforfatteren Rolf J. Gudevold forklarer hippiekulturen med norske lesere for øye. Hvis vi sier at Henrik Ibsen som psykologisk type har beatnik-preget over seg, og at Bjørnson symboliserte provoen, så er Henrik Wergeland med sitt blomsterelskende, verdensomfavnende, almuevennlige gemytt, symbolet på hippien, den smilende opprører», skriver han.

Han kommer heller ikke utenom en av bevegelsens forgrunnsfigurer Lonnie Frisbee, som var blant de inderligste av dem alle, men som skjulte en mørk barndom og et senere komplisert liv, blant annet i homofile miljøer. Han festet lørdagen og gikk i kirken søndagen. Jeg googler Frisbee med nysgjerrighet og finner ut at han dør av AIDS i 1993. Det er laget en film om livet hans «The Life And Death Of A Hippie Preacher». Jeg googler flere av forgrunnsfigurene. Arthur Blessit som bærer et trekors rundt i verden. Og så leser jeg om Children of God, menigheten som startet det hele, men med ledere med hodet på feil sted.

Fri sex er ikke forenlig med Jesu lære, slås det fast. Heller ikke streng lydighet.

«Bevegelsen eskalerte enormt. Det begynte i frikermiljøet, blant hippiene. De utgjorde frontlinjen, og de gjorde denne blandingen av motkultur og nytestamentlig Jesus-begeistring til sitt varemerke. Men det tok ikke lang tid før «streitingene» – «the straight people» ble del av det. Alminnelige, trygge kirkeungdommer gav bevegelsen en fasthet og tyngde den ellers ville manglet,» skriver Svalheim.

Hva var så ideen til bevegelsen? «Et stramt levesett. Vi må som kristne gi avkall på overflodsbruk og luksusartikler, det forhindrer oss fra å komme nærmere Gud,» sa en av dem. «Hvordan kan vi som kristne tåle at en liten del av jordas befolkning lever på bekostning av de store, sultende massene? Kan vi være likegyldige overfor de massemordene som foregår, f.eks. i Vietnam? Må vi ikke for samvittighets skyld protestere, ble det også sagt.

Rockelegenden Larry Norman, som var en av de sentrale i den amerikanske bevegelsen sto på Vaktbua på Odderøya og sang kort tid før han døde av hjerteproblemer i 2008. Han siteres:

Let’s stop marching for peace
and start marching for Jesus
and peace will take care of itself

Ylva Eggehorn har deltatt på Protestfestivalen to ganger. Den gang satte hun tema som økologi og sosiale tendenser på dagsorden.

Jeg brenner av det jeg leser. «Hippiebevegelsen» fascinerer meg. «Jesusbevegelsen» enda mer.

Så slår det meg når Svalheim ankommer Norge med den norske del av bevegelsen, at mange av de sentrale aktørene fremdeles er fremtredende i det norske samfunnet. Artisten Rune Larsen, platedistributøren Oddvar Hjelvik, Vårt Land-redaktør Helge Simonnes, spesialrådgiver i Regnskogfondet Dag Hareide, artisten Ivar Skippervold, leder av Hypokonderklinikken Ingvard Wilhelmsen, presten Knut Grønvik, artisten Arnold Børud, forfatter og professor Jan Inge Sørbø, tidligere Maran Ata-forkynner Viggo Abrahamsen og Grete Salomonsen, filmregissøren i Kristiansand, som sammen med mannen Odd Hynnekleiv har drevet sin egen lille «hippiebevegelse» innen filmmiljøet, mye basert på idealisme.

Viggo Abrahamsen var nøkkelperson i trosbevegelsen på Sørlandet på 80-tallet der hundrevis av ungdommer ble kristne. Inkludert undertegnede. Mange år senere ble hans mørke side avdekket.

Salomonsens betydning i Jesusbevegelsen var ukjent for meg, og ikke minst at det var hun som fremfor noen var med på å velte «sekten» Children of God sammen med sin far. I miljøet ble hun bare kalt «Batseba».

Jeg leser fra boken for kjæresten min som er mer bibelvant enn meg. Hun stanser meg, reagerer sterkt på kallenavnet. Hvorfor fant hun seg i det? spør hun. Jeg vil fortsette å lese, men hun gir seg ikke, selv om jeg aldri hadde hørt om Batseba i Bibelen. Hun hadde vel ikke noe valg, svarer jeg. Etter hvert får jeg fortsette.

I januar 1972 fikk Faith Dietrich, yngste datter til sektlederen David Berg, overtalt Grete til å bli med på «Children of Gods bibelskole» i London. Hun blir fort «gjenstand for særlig oppmerksomhet» skriver Svalheim. Men snart får Grete mistanke om at noe er feil.

Hun hadde vært uvitende om det som skjedde i den omdiskuterte sekten.

«Det var vakter ved dørene. Ingen kunne forlate bygningen uten tillatelse. Det tolket hun som et hensyn til de som hadde vært rusavhengige før. Men hun syntes det var verre da «Bishop Joshua» dukket opp: «En overgriper-type som forkynte lydighet. Han ga meg en skikkelig dårlig følelse», forteller hun i boken.

Grete Salomonsen rømte påsken 1972. Hun hadde tilbakelagt to hektiske og forvirrende måneder sammen med Children of God og fant seg selv igjen som Grete, står det i boken.

«Da jeg kom til Oslo, syntes jeg det var helt forferdelig å se de narkomane ungdommene i Slottsparken. Jeg ante ikke om noen gjorde noe for dem, men jeg følte et ansvar, sier Grete i boken. I kjelleren til faren – presten – samlet hun dem. Det kom til å vrimle av nyfrelste narkomane.

Jesusvekkelsen hadde tatt fullstendig av i Norge. Children of God satte det i gang, men de norske ungdommene hadde bare sett de beste sidene, oppriktig hektet på Jesus. Grete fortalte hva hun hadde sett til faren. Etter det skjedde ting raskt. Leif Salomonsen fikk med seg flere sentrale folk i kirken. Allerede i juni 1972 ble en ny «bevegelse» Jesusvekkelsens fremste front og kirkens motbrann mot Children of Gods ekstreme utslag.

Children of God i Norbygata 45 ble senere erstattet av Guds Fred, knyttet til huset Fredens Bolig, på Krokskogen utenfor Oslo. Knut Grønvik bodde der senere, til han ble nødt til å flytte i 1988.

Guds Fred gikk fredelig for seg til den «bevegelsen» også opphørte brått og fredelig i 1980.

Skandalene rundt Children of God må ha tappet ungdommene som var ivrige og oppriktige for krefter, men helt frem til tidlig på 80-tallet fant de stadig nye veier.  De var inderlige i det de hadde opplevd og holdt fast i det de trodde på.

Vi kunne nok trengt en bevegelse som dette i dag, men sitter igjen litt slukøret etter å ha lest boken. Boken er fengslende og grundig, men det var en ungdomsbevegelse, og for oss på 50+ er det lett å gi seg hen til avmakten. Aldri har vel samfunnet vært så pengefokusert og likegyldig som i dag uten at noen står opp og lager revolusjon av den grunn, slik hippiene og Jesusbevegelsen gjorde.

Finnes det håp for dagens unge mon tro.

«Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet» er ikke bare fengslende lesning, men et historisk dokument vi trenger. Vi kan lære av hvordan et engasjement eller en bevegelse starter. I en tid som dette er det faktisk helt nødvendig. Svalheim har klart å binde alt sammen, til tross for at det nok ikke har vært lett å samle trådene til det som til dels var en stor undergrunnsbevegelse.

Han tar for seg noen av nøkkelpersonene og miljøet der de vanket, Oslo, Hamar, Porsgrunn, Haugesund. Disse historiene bringer frem minner fra en svunnen tid også i mitt liv, fra Kristiansand.

Min deltakelse i bevegelsen var som nevnt umulig av naturlige årsaker, men det som fulgte ble jeg sterkt delaktig i, på flere områder.

Boka til Peter Svalheim er klappet igjen, men bør leses av flere. Jeg tenker videre.

Når Guds Fred var borte tok det ikke lang tid før en ny brennende vekkelse spredde seg som ild i tørt gress, ikke minst på Sørlandet. Denne vekkelsen kom i likhet med Jesusvekkelsen fra USA. Evangelisten Kenneth Hagin var en av inspiratorene.

Dette skulle bli den foreløpig siste kristne vekkelsen.

Trosbevegelsen lokalt i Kristiansand vokste frem i et bolighus hus i Vennesla, som like gjerne kunne vært et av kaffehusene i Los Angeles for snart 50 år siden.

I åra 1983 til 1987 var flere hundre ungdommer fra en beryktet bydel i byen blitt kristne. I en periode kjørte vi rundt i en «hippiebuss» for å hanke inn narkomane fra gata, reiste rundt, ba og vitnet med mye sang og musikk rundt oss. Vi hang sammen nesten døgnet rundt. Det ble flere og flere. Samfunnshus og haller var fylt til randen. Snart forsto vi at vi ikke var de eneste. Det var tusener som tilhørte den samme vekkelsen.

Men det er en helt annen fortelling.