«For folk flest» har i en eller annen form vært blant de mest brukte parolene av de fleste politiske partier i valgtider. Man kan spørre seg om det er folk flest som har 800.000 i årslønn. I så fall er det all grunn til å fortsette å hakke på politikerne om ulikhet-samfunnet.

Mette Gundersen, som Kristiansands fremste opposisjonspolitiker de neste fire årene har ca. 64 prosent stilling. For dette mottar hun 574.153 kroner skriver Fædrelandsvennen. Når det nå diskuteres om hun skal få dekket opp de siste 36 prosentene for å få full stilling er det nok mange av «folk flest» som får hakeslepp. Ikke av at hun ønsker full stilling, men av lønna Kristiansand kommune gir sine politikere. Samtidig krever Kristiansand kommune høye kommunale avgifter av byens borgere, noe som ikke minst de med minst ressurser må svi for. Er det mulig for politikere med slike lønninger å klare å se de som sliter mest? Er det mulig for de som sliter å våge å rope høyt nok i dagens PK-samfunn?

For bare noen år tilbake tilhørte jeg det man kan si er den «rike» middelklassen. Med ca. 700.000 i brutto inntekt i husholdningen (to inntekter) hadde vi en lavere inntekt enn de fleste i samme klasse. Likevel må man kunne si vi tilhørte middelklassen, fordi vi klarte oss. Men som cirka halvparten av befolkningen opplevde vi å gå hver vår vei, med de konsekvenser det fikk.

Økonomisk var det et sjokk fordi utgiftene knapt endret seg da jeg satt alene igjen med alle utgiftene. Kommunale avgifter er en del av den pakka. Barna blir skadelidende fordi man må prioritere totalt annerledes når det gjelder aktiviteter og ting de andre barna deltar på uten å blunke. Skal man velge de kommunale avgiftene eller årsavgiftene til barnas aktiviterer? Valget er vanskelig, men egentlig ikke noe valg. Kommunen gjør kort prosess om man ikke ordner opp.

Lokale politikeres høye lønninger gir en signaleffekt på resten av samfunnet. Enda verre er det med statlige toppledere som ofte har inntekter helt hinsides all fornuft. Til eksempel fikk avgåtte Jon Fredrik Baksaas i Telenor en etikkbonus i januar på 1.7 millioner melder Klassekampen. Han innrømmet tidligere i år å ha holdt tilbake informasjon om VimpelCom, og trakk seg ut i august, tidsnok til ikke å bli sparket ut, slik det skjedde med styreleder Øyvind Aaser. Likevel fikk han bonusen for «godt samarbeid».

Problemet er at man ikke kan snakke åpenlyst om disse tingene. De vil si det skrives en del om lederlønninger, men ingen gjør noe med det. Derfor klirrer tausheten i vennekretsene der alt ikke er like greit. Hos «folk flest» der man av en eller annen grunn er havnet under «middelklassen» fortviles det. Det å gå ut mot middelklassen er nemlig tabu. Det snakker man ikke om. Politikerne vil helst ha det sånn, kan det virke som. Antakelig fordi de ikke lider noen nød. Slik er det med oss mennesker. Vi har mer enn nok med oss selv.

På Skavlan sist fredag satt Sveriges mest populære skuespiller og komiker Robert Gustafsson og snakket åpenlyst om det han kalte «PK-fascisme». Han hevdet at «snart våger ikke en journalist, eller en programleder, en kunstner, en skuespiller eller en vanlig person som skriver å fortsette med det, om det ikke tydelig kommer frem at man baker sitt eget brød på morgenen, kildesorterer avfall, er med i Greenpeace, er feminist, elsker barn, løper Stockholm Marathon og går i Pride-festivalen, for da er du et dårlig menneske».

Ingen vil jo være dårlige mennesker.

Jeg ville føyd til, om du klager over økonomien, om du ser problemer rundt å ta imot mange asylsøkere. Man klager nemlig ikke over økonomien i verdens beste land å bo i, som Norge er kåret til mange ganger de siste åra. Man sier ja og amen til asylsøkerne som kommer.

Nei, jeg stemmer ikke Fremskrittspartiet.

Vi er rammet av «godhetstyranniet» sa FrPs landbruksminister Sylvi Listhaug på NRK. «Alle som tar til orde for streng innvandringspolitikk fremstilles som fæle mennesker», uttalte hun. Hun har helt rett. Flyktningsituasjonen har på mange måter vist nok en side av PK-samfunnet. På Facebook spres uttalelsen til Listhaug som ild i tørt gress. Det er det samme som gjentar seg. De som synes hun er teit og fremstiller henne i sterke negative ordelag er nærmest enerådende, mens de som er enig med henne er stort sett tause.

Ingen vil snakke om det men i Morgenbladet snakker forsker på økonomiske konsekvenser av – og holdninger til innvandring ved Gøteborgs Universitetet Joakim Rust. Han mener at innen et år forkaster Europa flyktningkonvensjonen. Sverige venter mellom 160.000 og 190.000 asylsøkere innen et år, hvilket er flere enn det som kom under hele 2. verdenskrig.

Sverige regnes som ekstremt. «Godhet» har blitt til «sinne» i nabolandet, taushet til handling, derfor brenner det.

Her i Norge snakkes det stadig om kostnadene vi må ta på oss og i hvilken grad det vil gå ut over oss borgere. Problemene vi allerede har snakker få om, som masseoppsigelsene i oljeindustrien, økt ulikhet og 100.000 fattige barn av fattige foreldre. Bagateller, kan det virke som.

Det er selvsagt vakkert med et godhetssamfunn, men når det går over til et «tyranni» er det misforstått.  Artisten og musikeren Hans Fredrik Jacobsen er blant de som maner til sindighet når han skriver at «det er ikke noe galt i å påpeke alle de kompliserte sidene med flyktningsituasjonen. Det bør man gjøre, åpent og ærlig». Men han mener også at det vil være galt å konkludere med at vi av slike grunner ikke kan hjelpe, eller redusere den i pinlig grad».

Problemet med oss mennesker er at vi er så «små». Vi evner ikke å ha to tanker i hodet samtidig. Når flyktningene kommer over grensa kommer det gode frem i oss, men uvitenheten i oss glemmer de som allerede bor her og ikke har det noe greit.

Det farlige er at vi allerede er blitt et samfunn der meninger utenfor de «riktige meningene» behandles som søppel.

Selvsagt hjelper det ikke at media er rammet av den samme «sykdommen». I fagbladet Journalisten skriver Anders Waage Nilsen om «Avis-Norge som fremstår som en flokk utydelige medie-lemen i desperat flukt mot stupet». Dødsårsaken er ifølge Nilsen, monokultur. Norske avishus har tatt blåkopier av hverandres strategier i snart femten år.

Dette er like lenge vi i Protestfestivalen har holdt på i kampen mot ensretting og misforstått toleranse. Symptomene kom til overflaten like før årtusenskiftet.

Når avisene blør er det ikke grunn til å undre seg over at de også preges av PK-samfunnet. De tør ikke annet.

Man snakker ikke om middelklassen, man snakker ikke om politikernes lønninger, man snakker ikke om de kompliserte sidene ved flyktningsituasjonen, man snakker ikke om den vanskelige økonomien, man lar være å snakke om det.

Hvis man snakker om det kan man risikere å bli mislikt.

Når Fremskrittspartiet nå har en opptur på valgmålinger er det tausheten som taler, for «folk flest» ser ikke ut til å mene det som kommer ut i offentligheten.

Når kommune-Norge forteller at en OK lønn for en politiker er 800.000 så skyldes det sikkert at det er dyrt å bo i dagens Norge.

Det skyldes også at de av oss som bare tjener halvparten eller mindre betaler like mye inn til kommunen i form av avgifter og skatt.

«Når vi døde vågner» er et drama skrevet av Henrik Ibsen i 1899. Stykket var Ibsens siste. Samme året ble min morfar født som sønn av den kjente fortelleren og stutkjenneren Bjørgulv Myhola i Bygland. Morfar som jeg alltid kalte bestefar arbeidet som skogsarbeider store deler av sitt liv, etter noen år i Amerika på 20-tallet. Han gikk bort i 1981. Hans bortgang var mitt første møte med en begravelse.

Jeg har mistet både mormor og faren min siden den gang, foruten mange andre kjente. Sånn er det med de fleste av oss. Hverken mormor eller faren min nådde bestefars alder, så livet kan virke veldig kort. Alle Helgens dag er en dag for å minnes de som sto oss nær, men som er vandret til det indianerne pleide å kalle «de evige jaktmarker». Man kan si mye om døden, men særlig moro er den ikke, selv om de barna som feirer Halloween har det gøy der og da.

I stedet for å kle ut ungene som dauinger eller demoner tenker jeg at denne tida på høsten gir oss en fin anledning til å reflektere over de vi har mistet.

Men det er også en tid for å tenke på hvor kjapt dette vesle livet vi har ruller mot slutten. Jeg hører stadig folk jeg kjenner snakke om at livet er meningsløst. Det være seg troende eller ikke-troende. Livet er med andre ord meningsløst men alle snakker om å leve meningsfylt. Hvordan er det mulig å leve meningsfylt når livet er meningsløst?

Jeg har god grunn til å reflektere over dette fordi jeg i hele min voksne alder har levd med en intens angst for døden. Livet er for meg en gåte, nettopp fordi vi «holder ut» selv om vi ikke har så mange valg. Vi fødes av våre foreldre og dør motvillig og innbiller oss at det skal være mulig å leve et «oppegående» og «fornuftig» liv mellom disse to punktene. Poeten Sigbjørn Obstfelder skrev diktet «Jeg ser» noen få år før bestefaren min ble født. I diktet reflekterer han over at jorda er et fremmed sted han ikke kjenner seg hjemme på, men i motsetning til flere andre diktere og forfattere som forsøkte å reflektere over livet tok han ikke sitt liv, men endte det med sykdommen tuberkulose da bestefaren min var 1 år gammel og Obstfelder selv var 33. Han var riktignok innlagt på psykiatrisk en periode, men kom seg ut igjen på egne bein.

Obstfelder levde like mange år som Jesus her på jorda. Grubleren var kanskje mer bevisst enn mange andre i sin samtid på at dette livet er et underlig skue. I de fleste kristnes liv er det Jesus som sitter med svaret på hvorfor livet er blitt som det er, men svaret får man ikke før man tilhører de døde. Derfor må de aller fleste av oss forsøke å omgjøre noe som er meningsløst til noe meningsfylt.

Flere andre forfattere har de senere årene ikke helt taklet denne tenkemåten. Jeg tenker på forfattere som Jens Bjørneboe og Stig Sæterbakken, som fant det meningsløse i livet større enn det meningsfylte. Alt for mye ble komplisert.

På mange måter kan det virke som de «enkle» av oss som ikke grubler så mye tar dagene lettest. Kjæresten min og jeg har den siste tida snakket mye om dansen på Titanic. Mytene forteller at «Nærmere Gud til deg» ble Titanics dødshymne, en salme de sang mens de danset seg inn i døden. Når man vet man skal dø, skal man da legge seg ned og vente eller danse til det er over. Spørsmålet handler nok i like stor grad av hva man makter.

Hva er meningen med livet?  Antakelig et av de mest spurte spørsmålene i avisintervjuer over hele verden. Skuespiller Lars Andreas Larssen var en nær venn de siste åra han levde. Han fortalte aldri at han hadde fått en dyster diagnose som Alzheimers. Han snakket likevel åpent om døden og vi diskuterte fordi han visste om mitt hypokondri. Jeg fikk en bok han hadde vært redaktør for, med dikt om døden. Han må ha reflektert mye selv om han holdt det mye for seg selv. Inni boken var det tre linjer av Jan Erik Vold som sier mer enn de tre linjene:

Ved siste hogg
går sola ned
øksa står i stabben

Sånn er det. Folk kommer og går og etterlater oss andre rådville. Vi ser bildene av de som har forlatt oss og merker oss konturene i ansiktet, kroppsholdningen og det unike ved hvert enkelt menneske som gjør at profiltegnere ved hjelp av en enkel blyant kan tegne folk vi kjenner og vet nøyaktig hvem som er tegnet. Når de så dør vet vi at denne personligheten og dette unike ansiktet aldri vil bli sett noensinne. Så tragisk kan vi tenke, men sånn er livet. Døden er en del av livet. Vi ser tingene de forlot, kanskje var de midt i noe viktig. Det er uforståelig og hardt, følelsesmessig som å få et øksehogg i fjeset.

Vi håndterer det, rister det av oss og går videre. Her ligger absurditeten, til tross for at vi ikke har så mange valg. I livet ellers er det nemlig som oftest forskjell mellom liv og lære. Men de fleste klarer på en eller annen forunderlig måte å leve som de har lært på dette området.

Religion er viktig for mange for å prøve å forstå. Mange tror fordi de tror, andre fordi de håper. Så er det de som ikke tror og tilsynelatende ukomplisert slår seg til ro med at det holder med dette livet.

Uansett hvilken kategori vi havner i er det ingen av oss som vet. I bunn og grunn handler det om å klamre seg til en begrunnelse for å holde ut.

Jeg har ingen indikasjoner på at bestefaren min reflekterte så mye over liv og død, selv da han ble tvangsflyttet til byen fordi vintrene på bygda og helsa ikke helt samstemte med hverandre. Han fortalte i alle fall ikke om det. Oldefaren hans derimot ble det skrevet mye om fordi han var en berømt slåsskjempe i sin samtid. Når han var i godt humør og forberedte seg på en kamp reflekterte han over noe av dette da han sa at «det er synd at slike arma sku rotne i mollinn».

Alt for mange lever som vi skulle leve for alltid. Når vi så møter på mørket er det vanskelig å se noe som helst lys. Livet er meningsløst, men vi kan forsøke å gjøre det meningsfylt, selv om vi som er nådeløst ærlige mot oss selv må erkjenne at også det er en livsløgn. Livet går jo mot døden den dagen vi fødes. Vi begynner å dø den dagen vi fødes.

Her om dagen kom jeg til å tenke på at det jeg gjør med mine barn i dag vil de antakelig aldri huske, rett og slett fordi jeg selv husker svært lite fra jeg var 10 år. Det er dystre tanker.

For min del finner jeg lys i de små gledene, som min datters engasjement når hun snakker om Isac Elliot og min sønns glede av å se Ronaldo spille fotball. Jeg finner lys i høstens vinder, prosjektet jeg holder på med og noe så naivt som Fredrik Skavlans samtaler på fredagskvelden.

Jeg finner også en viss mening i å håpe at «de døde vågner» til live en gang, at mine små barn en gang skal få treffe bestefaren og oldefaren de aldri fikk møte.

Derfor drar vi på kirkegården og tenner lys.

Når sant skal sies er det jo sånn at det er i ulvetimen vi er nærmest livet. Det er i meningsløsheten livet gir mest mening.

Jeg har en sorg i hjertet mitt denne fredagen. Sorg kommer man over, sies det. Jeg tror ikke det er sånn alltid. Det kommer an på hvor lenge man har levd sammen med den man sørger over.

Sannheten er at jeg ikke var gamle karen da jeg dro på min første fotballtrening. I motsetning til de andre fotballguttene på Tinnheia meldte jeg meg ikke inn i Vigør, men dro til andre sida av byen. I dag ville jeg sagt «på andre sida av bomringen». De gamle brakkene lå der UIA befinner seg nå. Rideklubben eide dem, men Start brukte dem. Bestefaren til Sondre Tronstad trente oss. Jeg husker ikke om vi hadde tippet 70-tallet, eller om vi fremdeles befant oss i Beatles-tida. Jeg antar vi befant oss i grenselandet. Livet var ufattelig moro på den tida og alt var evigvarende. Verden lå for våre føtter. Likevel handlet nesten alt om fotball.

Hver kveld etter skolen dro vi til fotballbanen øverst i Kobberveien for spille. Når jeg er der i dag er jeg overrasket over hvor liten den er, for den var jo så stor den gang. Hver regnværsdag satte kameraten min Bjørn og jeg oss hjemme på gutterommet med skriveblokkene og terninger. 1-tallet var scoringer, og vi trillet terninger og skrev så blekket sprutet. Vi laget cuper og serier og skrev ut kasser med skrivebøker. Jeg vedder på vi kunne hver eneste lagoppstilling i det som den gang var engelsk 1. divisjon utenat.

Gullaget fremfor noen var Start, klubben i vårt hjerte. Jeg ble aldri Vigør-supporter. Annen hver søndag dro vi til Kristiansand stadion for å se laget, ja gullaget ble det. Jeg var til stede på stadion både da min gymlærer «Borkis» scoret det avgjørende målet mot Bodø Glimt i 1978 og da Steinar Aase sørget for seier mot Rosenborg to år senere. Begge ganger ble det seriegull med den nå 90-årige Karsten som trener. For en tid! Det var som en drøm. Det var så moro. Jeg tror ikke en gang jeg visste om døden i den tida. Fotball var livet. Døden fantes ikke.

I den tida hadde alle jobb utenom fotballen. Sven Otto «Borkis» Birkeland var gymlærer på Grim skole. Trond Pedersen jobbet i bank. I England var jeg Sheffield United-fan. Da jeg snakket med legenden i klubben Tony Currie for en stund siden fortalte han at forsvarskjempen Eddie Colquhoun alltid løp rett fra kampen til jobben. Han jobbet i helgene. Det var jobb utenom overalt. Likevel var fotball livet. Det vakte stor oppstandelse da Geir Daasvatn fra Evje skulle prøvespille for Manchester United og da «Matta» og Isak Arne Refvik skulle bli proff i Hibernian. Oppholdet varte ikke lenge. De lengtet hjem.

I 1974 gikk jeg på kino for å se «Fimpen», filmen om 6-åringen som kom på det svenske landslaget og spilte sammen med Ronnie Hellström og Ralf Edström under legendariske Åby Ericsson. Jeg glemte aldri den filmen, så når jeg fikk en sønn som spilte fotball i den alderen måtte jeg på leting etter den. Letingen skulle ta fire år. Først nå er den tilgjengelig. Med andre ord, nå er det 10-åringfotball med Våg, TV-fotball og «Fimpen» som gjelder den kommende uken. Alt sammen for å slippe å få mareritt om nettene.

35 år siden siste seriegull er egentlig for jækli (unnskyld uttrykket). Aldri noe cupgull. Alt er bare trist. Det er til å grine av, men verre enn som så, for det som kommer trengs psykologi til å takle. Vi som har fulgt Start i disse årene har hatt mange nedturer, med en eneste opptur for ti år siden, da vi sto som sild i tønne på torvet for å feire sølvet som var gull verdt. Dessverre kom jojo-tilværelsen til å fortsette. I lange perioder gav jeg opp å følge med fotball, så sånn sett kan man gjerne kalle meg en feig medgangssupporter. Men ha meg unnskyldt, jeg orker rett og slett ikke. Jeg blir så forferdelig deprimert og frustrert.

Jeg tror ikke fotball handler om liv og død som legendarisk Liverpool-manager Bill Shankly sa det:

 «Har hørt at noen hevder at fotball handler om liv og død. Jeg er skuffet over en sånn holdning. Sannheten er at det er mye viktigere enn det».

Etter 1 – 1 mot Mjøndalen denne fredagen kan det føles som Shankly hadde rett. Helt motsatt av hva min gamle gymlærer og landslagsspiller ville ment etter at han dro til seters og sluttet å følge med på fotballkamper.

Kampen mot Mjøndalen hevder Fædrelandsvennen var den niende viktigste kampen noensinne. Jeg kan forsikre avisa om at den dessverre var mye viktigere enn det.

Med uavgjort er det ikke lenger realisme i å unngå nedrykk nok en gang. Ja, jeg tar en pokersjanse når jeg hevder det, men nedrykket er kun et par kamper unna. Dessverre. Start har vanskeligere kamper enn de andre nedrykkskandidatene og en eventuell kvalifisering har sjelden slått gått ut for vårt kjære Starts fordel. Til det er dagens lag for svakt og ustabilt. Ingen skal skylde på spillerne. Vi mistet noen av de beste for å redde økonomien. Noe har vært feil lenge.

Men hvem vil snakke om økonomi i 2. divisjon, som er neste steg nedover etter OBOS-ligaen. Der blir det andre yrker for de som fortsatt henger med. Da er vi plutselig tilbake til 70-tallet, om enn ikke akkurat sånn vi hadde tenkt.

Nedrykket denne gang blir verre enn alle tidligere nedrykk. Det forklarer jeg med dagens økonomiske situasjon, med spillerne som allerede er borte og de siste restene som vil forsvinne.

Nedrykket er jeg redd vil vare lenge og gjøre Jerv fra Grimstad til landsdelens beste fotballklubb. Det er pinlig for oss som begynte med Start for snart et halvt hundre år siden. Det er vondt for hjertet, vondt for klubben og vondt for Kristiansand som by.

Hvis jeg skal forsøke å se noe positivt på situasjonen kan jeg jo ta opp fiskingen igjen, noe jeg ikke har bedrevet siden jeg var tenåring. Jeg må finne på noe nytt. Jeg kan konsentrere alle ressurser på min Matti, 10-åringen som fortsatt synes det er gøy å spille fotball.

I all min sorg og bitterhet må jeg velte skylda over på noe, selv om det ikke hjelper.

Jeg legger skylda på den samme makta som nå graver opp graver for å parkere biler under torvet. Penger er roten til alt ondt, heter det. Penger er også dopet som skaper gode fotballklubber og kan hente spillere som Zlatan og Ronaldo til Start.

Vi har ingen Gjelsten og Røkke på Sørlandet, slik de har i Molde, klubben som ironisk nok til slutt kommer til å senke Sørlandets stolthet ett hakk lenger ned i divisjonene.

Beklager hvis jeg sårer noen, men har lært meg at som realist står man bedre rustet når nedturen til slutt kommer.

Når vi om et par uker senker klubben i vårt hjerte nedover er det sikkert de som trøster seg til Bibelens ord, om at alt har sin tid.

Jeg ser ingen trøst i at menn som er passert 50 år skal måtte gå i barndommen.

Nedsenkningen foregår på Sparebanken Sør Arena. Speaker Bostrøm må fungere som sjelesørger.

Brann og Bergen er tilbake. Vi trekker oss tilbake. Sånn er det. Jeg tenker på salige Gunder Tellefsen og hans revyvise «La det drøppe».

Når striregnet og vinterstormene setter inn de kommende årene kan vi i alle fall trøste oss med at det regner mer i Bergen.

Alt har sin tid, men ikke regnet. Ikke sol og sommer. Det kommer alltid tilbake.