Det hardner til i kirkevalget, et valg som har få velgere fordi få velger å ta del i det. Men kanskje blir det annerledes i år når striden mellom liberale og konservative skal avgjøre kirkens homofilisyn. Det hardner til på mange felt fordi uenighet har vanskeligere kår i dag, det til tross for at vi lever i et demokrati der retten til å mene skal ha frie kår. I kirkevalget stemmer man hemmelig. Dermed slipper konservative å bli isolert og stigmatisert. Det kan utfordre det åpenbare flertallet.

I Dagen 18. august skriver Jon Kvalbein det han kaller en refleksjon: «Det er verd å merke seg hvordan toleransebegrepet over noen år har skriftet karakter – også her til lands. Toleranse var tidligere forstått som evne og vilje til å tåle meninger som man selv på det sterkeste forkaster, og samtidig kjempe for motpartens rett til å hevde dem. Med tiden er toleranse blitt et krav om at man bør stille nøytral i alle spørsmål som gjelder tro og moral. Den som hevder at noe er absolutt sant eller rett, diskriminerer dem som mener noe annet, sies det. Og dette er uakseptabelt i et samfunn med respekt for individet og alles likeverd. Men en liberal person som tenker sånn, tenker totalitært. Toleransekravet er da smidd om til et uakseptabelt maktmiddel», skriver Jon Kvalbein.

Den slovenske filosofen, kulturteoretikeren og psykoanalytikeren Slavoj Zizek sa noe av det samme i Klassekampen for en stund siden. Zizek mener toleranse og humanisme er farlige krefter fordi de glatter over konfliktene i samfunnet. «Ulempen med toleransen er at den kan holde fordommer og rasisme under kontroll – men ikke gjøre noe med at slikt finnes,» sier han. Kan det være så at toleransen er en del av humanismen som glatter over for og gjør menneskene mer spiselige enn de egentlig er? Zizek mener det, men det gjelder hvis toleranse aksepterer alt. Problemet i dag er at toleransen er forbeholdt flertallets mening, en like farlig retning. Flertallet aksepterer ikke alt. Flertallet aksepterer ikke rasisme og fordommer, men de aksepterer en del andre ting, som gjør dem til liberale i mange sammenhenger. Den aksepten gjør dem også til overdommer i flere sammenhenger. Toleransen lager egne regler for hva som er toleranse og hva som ikke er det. Toleransen gjør seg til dommer over andre folks meninger, slik at mannen i gata med avvikende meninger ikke tør å mene noe.

De som hevder seg tolerante risikerer å selv bli intolerante.

Zizek har et poeng når han trekker frem eksemplet Silvio Berlusconi som prototypen på det vi kan kalle «post-moderne sjef». Han ble fremstilt som om han var på lag med folket, som om han var en kompis. I realiteten var forholdet helt forskjøvet, han har all makt, sa Zizek. Han forklarer at dette falske «vennskapsforholdet» gjør det vanskelig å kritisere fordi dominansen rett og slett blir for truende.

Helt siden slutten av forrige århundre har toleranse hatt en dominerende kraft i norsk samfunnsliv. Derfor har denne «falske» toleransen vunnet slag på slag de senere årene. Problemet oppstår nemlig når folk som ikke tør å mene det samme til slutt slutter å mene noe offentlig, nettopp fordi toleransen er blitt så dominerende. Toleranse blir intoleranse og et farlig ord som kan forårsake likegyldighet og det som er enda verre – avmakt.

Derfor ble Protestfestivalen stiftet rundt århundreskiftet. Nå – 15 år senere – er det etter min mening verre enn noen gang. Vi har fått dette ensrettede samfunnet Hanne Nabintu Herland ble latterliggjort for å mene på festivalen for noen år siden. Vi lever i et ensrettet samfunn, er det mange som mener. Magne Lerø nevnte det i Vårt land for en stund siden. Mange andre har sagt det samme.

For 15 år siden skrev daværende biskop Olav Skjevesland i festivalens programhefte: «Toleranse er et av de store honnørord. Toleranse handler om åpenhet og romslighet. Toleranse kan vitne om sikker forankring i egen identitet. Fordi vi er trygge på egen kultur, innrømmer vi andre deres rett til å ha sin. Toleranse dreier seg om villighet til å gå og stå i dialog med andre oppfatninger. – Vel og bra alt sammen! Men toleranse er et tvetydig begrep. Å høylytt påberope seg toleranse, kan også være en kamuflasje for intellektuell slapphet; Man setter seg ikke inn i et påtrengende tema i tide, men glir unna tankemessige utfordringer i ren dovenskap. Pukking på egen toleranse kan i realiteten være en feig, moralsk unnamanøver. Hvor man skulle ha stått opp og tonet flagg, senker man fanen og subber videre i den grå massen,» skrev biskopen den gang.

I 2008 var festivalens hovedtema «Toleranse eller intoleranse? Det er spørsmålet». Spørsmålet er høyst relevant fortsatt. Han som kaller seg etikeren i Morgenbladet skrev for en stund siden at «alt for ofte er toleranse et skjermbrett for ren og uforfalsket latskap». Han nevner noe interessant når han skriver at «toleransen har oppdaget at fornuften kan bli tyrannisk der hvor den bare godtar bestemte løsninger som gyldige for alle».

Med andre ord: Toleransen bruker fornuften som rettesnor for egen toleranse. De som hevder seg tolerante er de fornuftige. De andre er de ufornuftige og intolerante, hvis meninger ikke skal ha noen verdi.

Dette er en livsfarlig utvikling i mine øyne. Derfor har vi i år satt tabuer som eget arrangement på Protestfestivalen. Du får bryne seg på alt fra abort, til ekstrem borgerlønn, prostitusjon og kristne syn på samliv og levesett.

Derfor startet vi Protestfestivalen like etter århundreskiftet. Vi så hvor det bar hen.

Jeg har møtt noen av de fineste mennesker gjennom festivalens femtenårige historie. Blant dem er biskop emeritus Olav Skjevesland som like før århundreskiftet ble «mobbet» i media som intolerant. En annen er den anarkistiske stuntpoeten Triztan Vindtorn som var Skjeveslands rake motsetning i både meninger og levemåte.

Begge disse motsetningene skrev brev og ba oss fortsette etter det vanskelige førsteåret.

Jeg har også blitt kjent med svært forskjellige mennesker som har blitt utfordret av noen de ikke «liker», og som har funnet ut at den andre egentlig var veldig ålreit.

Svaret på spørsmålet innledningsvis blir da:

Behersker du andres meninger eller det du mener er intolerante meninger,
da er du tolerant.

Jeg vet det finnes mennesker som er utenom det vanlige. Vi glemmer dem ikke. Noen av de ble kalt originaler. Andre helter og nærmest severdigheter. Felles for dem, er at vi husker dem. Det er faktisk ikke så rent lite, når vi vet at folk som dør glemmes forbausende fort, uansett hvor kjente de var eller hva de har prestert. I Kristiansand husker jeg godt Sverre Svarten som skrev dikt og var uteligger. Alle kjente han. Det var noe mildt over Sverre Svarten, men vi hørte også ryktene om at bak det fiolette og svarte lå det en fortid som oss andre. Han ble kalt «hverdagsdikteren», bar alltid hatt, sykkel og dikt. I Setesdal var oldefaren min Bjørgulv Myhola en kjent skikkelse. Han skodde okser og brukte som hest, men det var bare noe av det som gjorde han kjent. Hver gang han kom til byen sto Fædrelandsvennen parat. Ofte var det Jannes Bjørnsen som først hadde hørt ryktene og var på pletten. Han ble intervjuet ved de store årstallene, og de ble mange siden han rakk å fylle 96 år. Myhola ble kalt «den siste store fortelleren». Han fortalte om sin berømte bestefar setesdalskjempa Bjørgulv Uppstad og sin onkel Knut Bjørgulvson, og så la han nok på litt «for kjente». Det fantes så mange av disse «severdighetene». Kjutta er vel den vi mest forbinder med originaler. Selvfølgelig bør han på sokkel i byen. Noen av dem var helter, andre originaler, men det er ikke så viktig hvem som var hvem.

I mine øyne var de helter alle sammen fordi de gikk sine egne veier, selv om noen av dem kanskje ikke hadde så mange valgmuligheter. Under Tall Ship races fikk jeg tilfeldigvis høre et svært engasjerende foredrag med ekteparet Knut og Inger Johanne Mæsel som står bak rusleturbøkene. Blant historiene var det særlig en som grep meg dypt. Det var historien om seilmaker Johan Larsen som laget seilet til Skoleskipet Sørlandet, men det var noe helt annet enn seil som satte spor. Hver dag etter jobb åpnet han dørene for byens gutter, senere kalt seilloftguttene. Blant dem var legendarisk journalist i Fædrelandsvennen i en mannsalder Oddvar Munksgaard. Han beskrev Larsen som en «god og snill mann, og en dypt religiøs mann». Larsen lærte guttene opp i alt det han selv hadde lært. Sommerferien brukte han til å ta guttene med på leir på Øvrebø, der de bygget Skoleskipet av naturens ressurser. Og hold fast: Han tok seg ikke betalt!

Det at han var dypt religiøs var kanskje det som drev han, men hvor mange dypt religiøse mennesker bruker tida si til sånt i dag. Ikke mange, tør jeg påstå. Larsen falt om på post mens han prekte til guttene sine om hvor viktig det var å følge himmelens vei. Det sies at han hadde et lite kors i hånda da han ramlet om. «Kom nå gutter, kurs for himlen» var seilmakerens ord, ifølge notatene etter Munksgaard. Dette står også på gravsteinen. Hundrevis av gutter fulgte båren til seilmakeren. Guttene fikk opp et minnesmerke på grava som i dag kan ses på Kristiansand kirkegård.

Det slo meg forleden at i dag er både originaler og helter omtrent utryddet, takket være en tid da alle skal være like, mene det samme og stå for de samme verdiene. Vil vi ikke heller ha hundrevis av originaler enn bare kopier? Dette var noe av det den finske læreren Sanna Sarromaa var frustrert på før hun tok med mann og barn, forlot Lillehammer og Norge. Hun fikk nok av landet, savnet til slutt joggebukser og til og med «at det luktet sprit av folk på gata».

Utviklingen er sørgelig eller som Kjutta pleide å si, «nå mæ møndighedane gribe inn». Derfor var det også naturlig at forfatteren Levi Henriksen skrev ved Erik Byes bortgang 16. oktober 2004, «hvem skal vi nå lytte til?». Det er helt ålreit å ha helter, ja til og med kopiere dem og det er trist at så få tør å være seg selv, på godt og vondt. Svakhet er også en styrke, kan det nok påminnes om.

Han var kanskje den aller siste helten, Erik Bye. Vi kan sikkert komme opp med noen som er litt helter, eller litt originaler, men da skal man jaggu lete lenge.

Så langt enkeltpersoner. I dag er hele samfunn i ferd med å forsvinne. For cirka tjue år siden kjørte jeg rundt i bygdene på Agder for å finne nedlagte gårder. De fascinerte meg med en tristhet som var en del av livet mitt på den tiden. Jeg følte meg som en av de gamle gårdene. Mens jeg kjørte rundt kunne jeg høre hesten til bestefaren min som ristet på seg i stallen. Det må ha vært savnet som drev meg rundt i ingenmannsland.  Bestefars liv var gården på Jordalsbø i Bygland. Planen var selvfølgelig at hans barn igjen skulle overta. Men så fikk han bare døtre, som alle dro til byen. Jeg kan bare tenke meg sorgen han fikk over dette, håpet som svant i horisonten. Men mye verre var det med de som hadde hatt gårder i hundrevis av år, generasjon etter generasjon. Det begynte for alvor på 80-tallet, akselererte på 90-tallet. Så var det «game over». Bestefaren min endte sitt liv på toppen av en 10-etasjes blokk på Slettheia. Min tiltrekning mot bygda og forhistorie i Senterpartiet skyldes nok min egen forhistorie, fra to av de mest fraflyttingsherjede kommuner i landet.

Når hele bygdesamfunn utraderes støvsuges i alle fall alle hjørner for originaler, men jaggu også noen helter.

Bygland kommune er verst rammet i sør, nå med knapt 1200 sjeler igjen i bygda, men stadig tellende nedover. Mitt hjerte brenner for Bygland fordi jeg husker den gang det var et levende bygdesamfunn med mye folk, varme somre og deilige jordbær. Mange av de som bodde der hadde kallenavn. I dag er det knapt noe av dette igjen. Farsslekta mi kommer fra Loppa kommune i Finnmark, hardest rammet av alle kommuner i landet med i underkant av 1000 innbyggere, stadig tellende nedover.

Jeg ble påminnet om dette etter å ha lest reportasjen i Klassekampen 9. august. Her kan vi lese at Loppa kommune har en slags oppskrift på nedlegging:

«En slags manual for bygdedød, en fraflyttingens anatomi: 150 innbyggere, sier Statistisk sentralbyrå. Så legger fiskebruket ned. Da er det 122 igjen. Elevtallet faller, og skolen kutter en stilling. Så forsvinner en lærer, og hun tar med seg sine egne barn og sin mann som pendler, og familien flytter fra stedet. 103. Da synker elevtallet enda mer. Idrettslaget forsvinner. Fritidstilbudet til ungene forsvinner, og enda en barnefamilie forsvinner. Så legger skolen ned, og bare de eldste blir værende. 76. Kafeen legger ned. 70. Butikken går konkurs. God natt, Frakfjord. God natt Langfjordhavn. God natt Nuvsvåg. God natt, hele forbanna Loppa.»

Trist som f…. for å bruke et uskikkelig språk. Er det rart man blir som man blir. Jeg tror vi trenger å komme oss opp av sofaen, gjøre noe som ikke er så makelig. Spre oss utover landet, som aske og støv. Det er jo det vi er.

Slik er det også med heltene og originalene. Jeg var i begravelsen til en av de siste i byen, som ble kalt både helt og original i minneordene. «Kikki» var liksom det han het, og han fikk jeg et nært forhold til fordi han filmet faren min på en helg han ikke hadde oss barn. Det ble helt avgjørende for en kursendring i livet mitt.

Jeg savner bare faren min mer enn jeg savner Erik Bye i dag. «Kem ska redde verden no?», som Eggum sang i «Kor e alle helter hen?»

De små samfunn er våre røtter og identitet, noe vi trenger for å få ro. Originalene forteller oss at vi kan få være oss sjøl. Heltene gir oss noe å tro.

Når små samfunn blir borte, når originaler og helter dør og ingen erstatter dem, får vi et usunt storsamfunn der de fleste tenker likt og oppfører seg på samme måte.

Vi kan kanskje påminne oss om å være oss selv, selv om det koster.

Lyriker og blomsterbarn Tove Lie skrev i diktet «Tenn et lys i verden» noen linjer som kan inspirere. Hun skrev diktet til fredsmøte i forbindelse med Nobels Fredspris til Mairead Corrigan og Betty Williams 15. desember 1977, men er evig gyldig:

«Du velger hver dag:
kjærlighets flamme eller likegyldighet.
Det angår deg at lyset skinner,
det angår deg at mennesker lever,
at ingen kveler ilden i hjertene.
Du velger hver dag.»

Fotballen lider under det samme som resten av samfunnet. Penger kan gruse gleden ved det meste, men motstridende nok står penger helt sentralt i det å ha det bra. Det er nemlig mangel på penger som skaper frustrasjon. Vi ender altså opp på temaet uansett hvordan vi vrir og vrenger på problemet.

Vi trenger ikke gå lenger enn til boka sørlendinger har lest mer i enn de fleste, for å forstå årsaken. Når Moses kom tilbake fra fjellet og så folket danse rundt gullkalven knuste han både kalven og lovtavlene. I dagens samfunn danser vi ikke lenger rundt gullkalven. Den er så synlig at vi legger knapt merke til den.

Penger styrer dessverre fotballen, som alt annet i samfunnet. Klubber med god råd styrer showet, vinner kampene og får enda bedre råd. Sirkelen er like uforanderlig som den er trist.

Vi ender opp med noen få klubber som drar fra de andre.

I går tapte Start igjen. Fakta er at vi ikke hadde en eneste målsjanse. Det er ikke så overraskende. I forrige uke forsvant toppscorer Mattias Willjamsson til erkerivalen Rosenborg. Før det forsvant Ernest Asante til Stabæk. Start ville ikke gi slipp på noen av dem, men dårlig økonomi tvinger ledelsen til dårlige valg.  Jeg vet ikke hva som er verst, at de ble solgt eller at de gikk til andre tippeligaklubber.

Ingen kan gi skylda til Start for salget av spissene. Når det er tomt, så er det tomt. Men fotballen, de som bestemmer hvordan fotballen skal fungere, hvordan klubbene skal spille, hvor mange lag som skal være i tippeligaen og hva slags regler som skal gjelde, de kunne gjort noe.

Fotballforbundet kan aldri forhindre klubber å kjøpe spillere, men de kan sette tak på hvor mange spillere utenfor landsdelen en klubb skal ha. Spørsmålet er om ikke fotballen som helhet ville vært tjent med det.

I huset vårt har min fotballsønn på 10 år sluttet å se Start spille fotball. Han orker ikke. I stedet tar han ballen med seg ut på løkka. Jeg henger fortsatt med, via TV-skjermen vel og merke, men jeg følger ikke med ned til OBOS-ligaen.

Det betyr ikke at jeg er medgangssupporter, men det betyr at når alt går mot spillets gang så er det ikke moro lenger. Uansett hvor bra Start skulle gjøre det er det sånn at spillerne forsvinner når de blir gode nok til å bli kjøpt opp av de rike klubbene. På den måten kan vi aldri få et topplag igjen, slik vi hadde for ti år siden og ikke minst i 1978 og 1980.

På den måten vil Rosenborg og et par andre klubber med «rike onkler» og store ressurser hele tiden dra fra de andre.

Vi ser det samme i ulikhetdebatten i samfunnet for øvrig. De rike blir rikere, mens de «fattige» blir hengende mer og mer etter. Om ikke det er nok, så er det dyrt å være fattig. Man straffes. Klarer man ikke betale regningene får man inkassosalær på toppen av det hele.

Fotball skal være moro og alvor. For de beste er det jobb og alvor, på den måten har fotballen forandret seg siden spillerne jobbet fulltid i andre jobber ved siden av fotballen.  Når noe blir alvor er det alltid penger med i spillet.

Jeg har fulgt med i debatten om barnefotball. Bjørn Helge Riise var banens beste for Ålesund mot Start. Hjemme i Ålesund trener han et lag med 11-åringer slik man i dag ikke skal trene så unge spillere. Han «topper» lagene og begrunner det med at «mikser vi lagene uten å ta hensyn til nivå, stagnerer de beste fordi de ikke får nok utfordringer».

Han har jo rett, men her møter vi et nytt dilemma. Jeg vil ikke ha økte forskjeller, men synes det er moro med gode fotballspillere. Hvis noen topper laget vinner de hver eneste kamp, som Rosenborg, Chelsea eller Real Madrid. Felles for disse klubbene er at de har penger. Mye penger. Da er det bedre at alle topper laget.

La barnefotballen få lov til å boltre seg, enten man velger å toppe lagene eller ikke. For noen fungerer det ene, for andre ikke. Det viktigste er at flest mulig trives med det de holder på med. Det som er helt sikkert er at man mister motivasjon av å tape hver eneste kamp.

Det gjelder både for barn og voksne.

Den verste synden NFF gjør i forhold til norsk fotball er å true med å inndra lisens eller ta fra poeng fra klubber som sliter økonomisk. Det gjør at klubbene må ta dårlige valg som gjør dem enda dårligere, tape enda flere kamper.

Nå som fotballen i Norge er i ferd med å få bukt med skyhøye lønninger er det surt at fotballforbundet fortsatt skal tenke penger.

Fotballens problem er at den bidrar til å ødelegge interessen for fotball. Slutt med begrensninger. La barna få spille fotball. La toppklubbene komme seg igjennom økonomiske nedturer uten å bli truet med bøter og straff. Sett begrensing på antall spillere utenfra.

Kort og godt: Slutt å tenk penger. Fotball er glede.